Langt parforhold, vet ikke hva jeg skal gjøre

[AnonymBruker]

 

Beklager på forhånd langt innlegg!

Jeg er kvinne i 30-årene, gift, vi har vært sammen i 16 år og har kun hatt sex med hverandre. Vi har også 2 barn sammen. 
jeg har de siste årene fått en økende følelse av angst for det livet jeg har valgt. Jeg føler jeg er kommet i en tidlig midtlivskrise, eller selvrealisering. Jeg har kjent en økende rastløshet, seksuelt og generelt. Føler til tider sterk tiltrekning til andre menn og ønske om å utforske med andre seksuelt. Jeg har alltid vært litt sånn, men har lagt lokk på det grunnet min livssituasjon som «utilgjengelig».

I fjor sommer fikk jeg et sterkt behov for å komme i kontakt med andre menn, og opprettet en bruker på en chatside. Da mannen min fant dette ut, ble han først lei seg, men deretter litt tent av det og gav meg lov. Jeg har forsøkt å snakke med mannen min om hvordan jeg har det. At jeg elsker han, men at jeg føler jeg ikke har «levd» og har mistet meg selv, spesielt seksuelt grunnet det livet vi (så altfor unge og umodne) valgte. Jeg har prøvd å diskutere åpent forhold med han. Han ble såret og vi sov på forskjellige rom etterpå. Neste kveld sa han at han ikke likte tanken på å dele meg med andre menn, men han hadde forståelse for at jeg hadde dette behovet. Likevel virket han bitter og skuffet og sa at dersom jeg skulle ligge med noen andre vil han ikke vite om det, og det måtte evt være etter en tur på byen eller noe (jeg går aldri ut på byen..…). 

Vi har hatt et godt og trygt samliv, men det siste halvåret etter den samtalen har vært tøft for meg. Han tar ikke opp temaet og lever som han har gjort før. Dette har gjort meg deprimert og bitter på han. Vi snakker generelt lite (har alltid vært slik) og vi kommuniserer ikke spesielt bra og han er veldig taus som person. Men vi elsker hverandre og å være sammen. Han er en som trekker seg unna i vanskelige diskusjoner og jeg er motsatt.

Vi prøver å gå på date og gjøre ting sammen. Men forholdet vårt har vært flatt lenge og vi har vært passive som par gjennom hele samlivet.. cruiset gjennom livet til nå.. vi har gått gjennom utfordringer, men har sjeldent kranglet eller hatt store utfordringer i parforholdet.

jeg begynner å føle at vi begynner å skli fra hverandre. Han vil heller være hjemme og se på serie enn å gå ut. Jeg er motsatt og vil ut og oppleve nye ting.

Blir ikke klok på artikler/internett heller. Enten må jeg bli eller så må jeg gå? Jeg vet at han ikke vil at jeg skal ligge med andre og det gnager.. når jeg gråt og viste min sårbarhet og respekt overfor han. Det kostet meg mye! Jeg tror ikje jeg kan være sammen med han livet ut, og det er vondt. Pause i forholdet kanskje?

Noen i samme situasjon? Tips?

takk til de som gadd å lese

Anonymkode: f2d58...526

[AnonymBruker]

Dere vil ikke det samme, rett og slett.

Anonymkode: 4c9ff...108

[AnonymBruker]

Ta nå i alle fall HPV-vaksinen før du begynner å ligge rundt.

Anonymkode: 06b59...875

[AnonymBruker]

Han vil ikke dele, du vil ikke begrenses. Det er ikke kompatible ønsker. 

Enten går du, og lever livet du vil, eller så blir du, og undertrykker ønskene dine. Ikke vær en utro drittsekk. Vil du ligge med andre (og det er helt lov å ville) så gå først. 

Min mening er at livet er for kort til å leve på andres premisser. 

Anonymkode: 8578b...055

[AnonymBruker]

Du er litt over 30, har du lyst til å leve med denne mannen i 45-50 år til?

Anonymkode: 145b4...5b0

[Trolltunge]

Vanskelig situasjon selvfølgelig, men at du er bitter på ham for at han ikke tar opp igjen noe som antagelig er svært vondt for ham synes jeg er direkte urimelig av deg. Mannen har reagert på dine handlinger, tanker og behov på en betydelig penere måte enn de fleste menn ville taklet dette, så det er ikke greit av deg å bli bitter på ham for å ikke ta opp igjen et tema som liksom er ditt tema og forferdelig vondt for ham. Det er urettferdig og urimelig av deg. 

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

 

Beklager på forhånd langt innlegg!

Jeg er kvinne i 30-årene, gift, vi har vært sammen i 16 år og har kun hatt sex med hverandre. Vi har også 2 barn sammen. 
jeg har de siste årene fått en økende følelse av angst for det livet jeg har valgt. Jeg føler jeg er kommet i en tidlig midtlivskrise, eller selvrealisering. Jeg har kjent en økende rastløshet, seksuelt og generelt. Føler til tider sterk tiltrekning til andre menn og ønske om å utforske med andre seksuelt. Jeg har alltid vært litt sånn, men har lagt lokk på det grunnet min livssituasjon som «utilgjengelig».

I fjor sommer fikk jeg et sterkt behov for å komme i kontakt med andre menn, og opprettet en bruker på en chatside. Da mannen min fant dette ut, ble han først lei seg, men deretter litt tent av det og gav meg lov. Jeg har forsøkt å snakke med mannen min om hvordan jeg har det. At jeg elsker han, men at jeg føler jeg ikke har «levd» og har mistet meg selv, spesielt seksuelt grunnet det livet vi (så altfor unge og umodne) valgte. Jeg har prøvd å diskutere åpent forhold med han. Han ble såret og vi sov på forskjellige rom etterpå. Neste kveld sa han at han ikke likte tanken på å dele meg med andre menn, men han hadde forståelse for at jeg hadde dette behovet. Likevel virket han bitter og skuffet og sa at dersom jeg skulle ligge med noen andre vil han ikke vite om det, og det måtte evt være etter en tur på byen eller noe (jeg går aldri ut på byen..…). 

Vi har hatt et godt og trygt samliv, men det siste halvåret etter den samtalen har vært tøft for meg. Han tar ikke opp temaet og lever som han har gjort før. Dette har gjort meg deprimert og bitter på han. Vi snakker generelt lite (har alltid vært slik) og vi kommuniserer ikke spesielt bra og han er veldig taus som person. Men vi elsker hverandre og å være sammen. Han er en som trekker seg unna i vanskelige diskusjoner og jeg er motsatt.

Vi prøver å gå på date og gjøre ting sammen. Men forholdet vårt har vært flatt lenge og vi har vært passive som par gjennom hele samlivet.. cruiset gjennom livet til nå.. vi har gått gjennom utfordringer, men har sjeldent kranglet eller hatt store utfordringer i parforholdet.

jeg begynner å føle at vi begynner å skli fra hverandre. Han vil heller være hjemme og se på serie enn å gå ut. Jeg er motsatt og vil ut og oppleve nye ting.

Blir ikke klok på artikler/internett heller. Enten må jeg bli eller så må jeg gå? Jeg vet at han ikke vil at jeg skal ligge med andre og det gnager.. når jeg gråt og viste min sårbarhet og respekt overfor han. Det kostet meg mye! Jeg tror ikje jeg kan være sammen med han livet ut, og det er vondt. Pause i forholdet kanskje?

Noen i samme situasjon? Tips?

takk til de som gadd å lese

Anonymkode: f2d58...526

Tror ikke dere er ikke kompatible dessverre.

Han introvert du ekstrovert trolig så det finnes ingen ting å forhandle om heller. Tror du kan belage deg på å hoppe over juvet til andre siden..og det kan ikke gjøres i to sprang så pause hjelper ikke.

[AnonymBruker]

Jeg er mann og har opplevd noe av det samme. Jeg traff henne tidlig, før jeg hadde vært sammen med andre. På et stadium følte jeg det du føler og gikk online. 

Jeg opplevde at det var enkelt å treffe kvinner. I diskusjoner fremstår det ikke slik, men i virkeligheten er det annerledes - dersom man er høflig, velformulert og tydelig. Tydelig om sex, ikke forhold. Jeg opplevde at på nettet var det uforpliktende seksuelle forbindelser som var etterspurt, ikke relasjoner. Menn som viste at de skjønte dette, forsto spillet og ikke kom til å "bli vanskelige" oppnådde mye. I løpet av noen få år traff jeg et tyvetalls kvinner på den måten, og hadde sex med dem. Noe bra, noe dårlig. Sånn er det jo. Og jeg skaffet meg noen kjøpte tantra-opplevelser underveis. Reiser og jobb i andre byer gjorde dette mulig.

Jeg sluttet. En forbindelse ble emosjonell og seksuelt intens. Det var ikke det jeg ville, så jeg måtte avslutte. Det fikk meg også til å avslutte alt dette. Det ble som røykeslutt, det måtte bare avsluttes. Det er mange år siden nå, og jeg har holdt meg. Vært trofast. Er i det samme forholdet. Kom gjennom denne fasen uskadet, uten å bli oppdaget og - fortsatt uten at noe er blitt kjent. Vi har det godt sammen og for meg er dette historie, som i en litt diffus tåke i bakspeilet. Jeg var dritheldig som ikke lagde ubotelig skade for alle rundt meg.

Men jeg skjønner følelsen av noe "uferdig", et behov for noe livet ellers ikke har gitt. Derfor mener jeg at unge mennesker bør huske å leve mens de har friheten, for ellers vil noen av dem ramle utpå senere. Behovspyramiden vi kjenner at noen sånne hedonistiske greier helt der oppe i toppen. De behovene er ganske sterke.

Anonymkode: a735b...f4e

[AnonymBruker]

Tusen takk for utfyllende svar og deling av din erfaring. Kan jeg spørre hvordan det går nå med deg/forholdet nå? Hvordan har det påvirket deg i ettertid? Har du fremdeles behov for å ligge/være med noen andre?
Vurderte du å avslutte forholdet på et tidspunkt?

Anonymkode: f2d58...526

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg er mann og har opplevd noe av det samme. Jeg traff henne tidlig, før jeg hadde vært sammen med andre. På et stadium følte jeg det du føler og gikk online. 

Jeg opplevde at det var enkelt å treffe kvinner. I diskusjoner fremstår det ikke slik, men i virkeligheten er det annerledes - dersom man er høflig, velformulert og tydelig. Tydelig om sex, ikke forhold. Jeg opplevde at på nettet var det uforpliktende seksuelle forbindelser som var etterspurt, ikke relasjoner. Menn som viste at de skjønte dette, forsto spillet og ikke kom til å "bli vanskelige" oppnådde mye. I løpet av noen få år traff jeg et tyvetalls kvinner på den måten, og hadde sex med dem. Noe bra, noe dårlig. Sånn er det jo. Og jeg skaffet meg noen kjøpte tantra-opplevelser underveis. Reiser og jobb i andre byer gjorde dette mulig.

Jeg sluttet. En forbindelse ble emosjonell og seksuelt intens. Det var ikke det jeg ville, så jeg måtte avslutte. Det fikk meg også til å avslutte alt dette. Det ble som røykeslutt, det måtte bare avsluttes. Det er mange år siden nå, og jeg har holdt meg. Vært trofast. Er i det samme forholdet. Kom gjennom denne fasen uskadet, uten å bli oppdaget og - fortsatt uten at noe er blitt kjent. Vi har det godt sammen og for meg er dette historie, som i en litt diffus tåke i bakspeilet. Jeg var dritheldig som ikke lagde ubotelig skade for alle rundt meg.

Men jeg skjønner følelsen av noe "uferdig", et behov for noe livet ellers ikke har gitt. Derfor mener jeg at unge mennesker bør huske å leve mens de har friheten, for ellers vil noen av dem ramle utpå senere. Behovspyramiden vi kjenner at noen sånne hedonistiske greier helt der oppe i toppen. De behovene er ganske sterke.

Anonymkode: a735b...f4e

Tusen takk for utfyllende svar og deling av din erfaring. Kan jeg spørre hvordan det går nå med deg/forholdet nå? Hvordan har det påvirket deg i ettertid? Har du fremdeles behov for å ligge/være med noen andre?
Vurderte du å avslutte forholdet på et tidspunkt?

Anonymkode: f2d58...526

[AnonymBruker]

Notis til menn. Ikke bind deg og ikke få barn. 

Kvinnen vil aldri bli fornøyd, hun vil bli frustrert over at du ikke vil dele henne seksuelt og følgene av at du ikke aksepterer dette behovet hun har er skilsmisse. 

 

Anonymkode: a0dda...b68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Notis til menn. Ikke bind deg og ikke få barn. 

Kvinnen vil aldri bli fornøyd, hun vil bli frustrert over at du ikke vil dele henne seksuelt og følgene av at du ikke aksepterer dette behovet hun har er skilsmisse. 

 

Anonymkode: a0dda...b68

Denne problemstillingen er ikke knyttet til kjønn, heller person. Det er jo til og med en mann i tråden som kjenner seg igjen. 

Anonymkode: 21301...222

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Vanskelig situasjon selvfølgelig, men at du er bitter på ham for at han ikke tar opp igjen noe som antagelig er svært vondt for ham synes jeg er direkte urimelig av deg. Mannen har reagert på dine handlinger, tanker og behov på en betydelig penere måte enn de fleste menn ville taklet dette, så det er ikke greit av deg å bli bitter på ham for å ikke ta opp igjen et tema som liksom er ditt tema og forferdelig vondt for ham. Det er urettferdig og urimelig av deg. 

Kanskje det, men det er en reaksjon på at jeg viste min innerste sårbarhet overfor han og at han ikke virker til å bry seg om mine følelser. Det er ingen andre jeg kunne delt dette med utenom han, min aller nærmeste person som kjenner meg best av alle. Han får det sånn han vil ved å fortsette livet og jeg må legge lokk på noe jeg formidlet til han at var veldig vanskelig for meg. Jeg vil heller ikke legge press på han på noe jeg vet han er utilpass om å ta tak i. Har tatt opp temaet noen ganger etter det, men mitt initiativ. Han vil bare ikke snakke om det, unngår temaet og later som om det ikke eksisterer. Det er hans reaksjon på alle utfordringer vi har hatt. Der jeg til slutt gråter og forteller på nytt og han ikke skjønner hvorfor.. Det er utrolig sårt for meg og spiser meg opp mer og mer. Det er sårt når jeg ser og opplever at han er tilfreds og fortsetter livet, noe han selv uttrykker

Anonymkode: f2d58...526

[AnonymBruker]

Men det er jo faktisk som de artiklene du har funnet sier. Enten blir du, eller så går du. Du kan ikke få i pose og sekk, det er veldig egoistisk av deg å være bitter på ham fordi han ikke lar deg ha sex med andre menn. Er det det du vil så må du gå. 

Anonymkode: 21301...222

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje det, men det er en reaksjon på at jeg viste min innerste sårbarhet overfor han og at han ikke virker til å bry seg om mine følelser. Det er ingen andre jeg kunne delt dette med utenom han, min aller nærmeste person som kjenner meg best av alle. Han får det sånn han vil ved å fortsette livet og jeg må legge lokk på noe jeg formidlet til han at var veldig vanskelig for meg. Jeg vil heller ikke legge press på han på noe jeg vet han er utilpass om å ta tak i. Har tatt opp temaet noen ganger etter det, men mitt initiativ. Han vil bare ikke snakke om det, unngår temaet og later som om det ikke eksisterer. Det er hans reaksjon på alle utfordringer vi har hatt. Der jeg til slutt gråter og forteller på nytt og han ikke skjønner hvorfor.. Det er utrolig sårt for meg og spiser meg opp mer og mer. Det er sårt når jeg ser og opplever at han er tilfreds og fortsetter livet, noe han selv uttrykker

Anonymkode: f2d58...526

Men i all verden. Hva er det du forventer egentlig? Hans velsignelse til å knulle rundt? Det er det knapt noen som ville gitt. Du virker som en som vil ha i pose og sekk. Men vet du, TS - alle valg koster. Ingen får alt de ønsker seg her i livet.
 

Velger  du familielivet, så velger du også enten trofasthet eller (skjult) utroskap. Velger du seksuell promiskuitet og å ligge rundt, ja så velger du også vekk det tradisjonelle familielivet. Slutt å si at det er «sårt». Nei, det er realitetene.

Det er som alle andre valg. Man får ikke alt.

Anonymkode: 91a85...19f

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kanskje det, men det er en reaksjon på at jeg viste min innerste sårbarhet overfor han og at han ikke virker til å bry seg om mine følelser. Det er ingen andre jeg kunne delt dette med utenom han, min aller nærmeste person som kjenner meg best av alle. Han får det sånn han vil ved å fortsette livet og jeg må legge lokk på noe jeg formidlet til han at var veldig vanskelig for meg. Jeg vil heller ikke legge press på han på noe jeg vet han er utilpass om å ta tak i. Har tatt opp temaet noen ganger etter det, men mitt initiativ. Han vil bare ikke snakke om det, unngår temaet og later som om det ikke eksisterer. Det er hans reaksjon på alle utfordringer vi har hatt. Der jeg til slutt gråter og forteller på nytt og han ikke skjønner hvorfor.. Det er utrolig sårt for meg og spiser meg opp mer og mer. Det er sårt når jeg ser og opplever at han er tilfreds og fortsetter livet, noe han selv uttrykker

Anonymkode: f2d58...526

Jeg forstår at din indre sårbarhet veier tyngre for deg enn hans sårbarhet i dette, men dette er ditt tema, din utfordring og du som trenger endringer. Da ligger også hovedansvaret for dialog om det på deg. 

Om han plutselig endret seg på måter som var vanskelig for deg å takle hadde også hovedansvaret for å lede deg og dere trygt gjennom dette lagt på ham, angående å formidle og trygge deg. 

Du er sikkert ikke et slemt menneske, og du har nok reelle utfordringer med dette, men du fremstår for min del som veldig meg, meg og meg. Han har ikke ansvaret for å ta opp dine utfordringer og være den som bærer dialogen angående noe som er ditt behov. Det ansvaret ligger på deg i dette tilfellet. Det er du, ikke han, som har "endret spillet". Det er ditt behov å prate om dette. Altså du som må gjøre det. Du som må trygge ham, ikke omvendt. 

Selvfølgelig vil han helst ha ting som de har vært. Det er jo ikke han som har fått andre behov. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Notis til menn. Ikke bind deg og ikke få barn. 

Kvinnen vil aldri bli fornøyd, hun vil bli frustrert over at du ikke vil dele henne seksuelt og følgene av at du ikke aksepterer dette behovet hun har er skilsmisse. 

Anonymkode: a0dda...b68

Du tror det bare finnes ei dame der ute? 

Anonymkode: 4c9ff...108

[Loff77]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

 

Beklager på forhånd langt innlegg!

Jeg er kvinne i 30-årene, gift, vi har vært sammen i 16 år og har kun hatt sex med hverandre. Vi har også 2 barn sammen. 
jeg har de siste årene fått en økende følelse av angst for det livet jeg har valgt. Jeg føler jeg er kommet i en tidlig midtlivskrise, eller selvrealisering. Jeg har kjent en økende rastløshet, seksuelt og generelt. Føler til tider sterk tiltrekning til andre menn og ønske om å utforske med andre seksuelt. Jeg har alltid vært litt sånn, men har lagt lokk på det grunnet min livssituasjon som «utilgjengelig».

I fjor sommer fikk jeg et sterkt behov for å komme i kontakt med andre menn, og opprettet en bruker på en chatside. Da mannen min fant dette ut, ble han først lei seg, men deretter litt tent av det og gav meg lov. Jeg har forsøkt å snakke med mannen min om hvordan jeg har det. At jeg elsker han, men at jeg føler jeg ikke har «levd» og har mistet meg selv, spesielt seksuelt grunnet det livet vi (så altfor unge og umodne) valgte. Jeg har prøvd å diskutere åpent forhold med han. Han ble såret og vi sov på forskjellige rom etterpå. Neste kveld sa han at han ikke likte tanken på å dele meg med andre menn, men han hadde forståelse for at jeg hadde dette behovet. Likevel virket han bitter og skuffet og sa at dersom jeg skulle ligge med noen andre vil han ikke vite om det, og det måtte evt være etter en tur på byen eller noe (jeg går aldri ut på byen..…). 

Vi har hatt et godt og trygt samliv, men det siste halvåret etter den samtalen har vært tøft for meg. Han tar ikke opp temaet og lever som han har gjort før. Dette har gjort meg deprimert og bitter på han. Vi snakker generelt lite (har alltid vært slik) og vi kommuniserer ikke spesielt bra og han er veldig taus som person. Men vi elsker hverandre og å være sammen. Han er en som trekker seg unna i vanskelige diskusjoner og jeg er motsatt.

Vi prøver å gå på date og gjøre ting sammen. Men forholdet vårt har vært flatt lenge og vi har vært passive som par gjennom hele samlivet.. cruiset gjennom livet til nå.. vi har gått gjennom utfordringer, men har sjeldent kranglet eller hatt store utfordringer i parforholdet.

jeg begynner å føle at vi begynner å skli fra hverandre. Han vil heller være hjemme og se på serie enn å gå ut. Jeg er motsatt og vil ut og oppleve nye ting.

Blir ikke klok på artikler/internett heller. Enten må jeg bli eller så må jeg gå? Jeg vet at han ikke vil at jeg skal ligge med andre og det gnager.. når jeg gråt og viste min sårbarhet og respekt overfor han. Det kostet meg mye! Jeg tror ikje jeg kan være sammen med han livet ut, og det er vondt. Pause i forholdet kanskje?

Noen i samme situasjon? Tips?

takk til de som gadd å lese

Anonymkode: f2d58...526

Helt ærlig så har du ikke gått glipp av mye, ja da kan være spennende med ny mann/kvinne, men stort sett er sex best med en man er glad i og har det bra med

[AnonymBruker]

Jeg er 31 og har vært sammen med min mann i 17 år. Vi har 3 barn sammen. Han er den eneste jeg har hatt sex med, men han hadde rundt 15 partnere før meg (han er noen år eldre).

Har innimellom tenkt «hva hvis» eller lurt på hvordan det ville ha vært, men aldri kjent et behov for at det er noe jeg må gjøre. 

I motsetning til dere så har vi vokst sammen, ikke fra hverandre. Vi kommuniserer godt, har felles ønsker pg behov i livet, har samme fremtidsambisjoner, samme behov for opplevelser og sosialt liv samt at vi har et veldig godt sexliv. Lidenskap, kjærlighet og begjær. Orgasmer i fleng. Mulig det er derfor jeg ikke kjenner savn etter noe annet?

Mannen har lenge fantasert om meg med andre menn, noe jeg har vært reservert til frem til for en stund siden. Jeg tenner på tanken om sex med andre menn med min mann. Ikke noe jeg eller han ønsker at jeg skal gjøre alene, men noe vi gjør sammen. Så vi har begynt å komme i kontakt med aktuelle menn og gleder oss på å prøve (hvis ikke jeg feiger ut). 

Anonymkode: 64ea3...f83

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du sier, men for meg forstår jeg ikke sammenhengen mellom ønske om å utforske seksuelt, og det å måtte gjøre det med flere partnere?! Det er vel naturlig å foreslå å utforske sammen med mannen sin? Jeg skjønner jo godt at han både ble såret og er bitter.
 

Det hadde vært bedre om du avsluttet ekteskapet med mannen, enn at du ba om åpent forhold. Det er jo tydelig at han ikke innehar det du trenger eller ønsker deg for å føle deg fri, dvs du er ikke villig til å ville ta med han på den reisen. Men da burde du respektere han nok til å avslutte fullt og helt. 

Anonymkode: 6f747...979