Jeg klarer ikke å få dødsøyeblikket ut av hodet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ingen rundt meg skjønner hva jeg har opplevd, fordi de har ikke opplevd noe lignende selv, og de synes det er ubehagelig at jeg snakker om det.

Jeg later som alt er greit når jeg ser venner.

En veninne satt ved sengen da hennes niese døde, men det var en fin opplevelse fortalte hun og ikke skremmende.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Hvis du er ung er kanskje ikke venninner de som kan forstå dette best. Men jeg tenker også på andre ting enn å snakke om akkurat hvordan disse bildene i hodet ditt ser ut. Har du noen du kan gå en tur med, snakke om alt det gode kjæresten din var for deg, eller som du kan ringe til å si at nå har jeg det vanskelig, vil du komme på besøk så kan vi se en serie og drikke kakao? Altså støtte deg og gjøre gode ting sammen med deg. Sorg er ofte en ensom prosess, men du bør prøve å støtte deg på andre. 
Du svarte ikke på det jeg spurte om ang hvordan disse bildene påvirker deg. Er det fullstendig altoppslukende, du er tilbake i øyeblikket og det føles som han dør på nytt hver gang bildene kommer, du blir like redd og fortvilet? Og er dem like ille nå som rett etter han døde? I såfall er det flaschbacks, og disse kan behandles av psykolog. Men det at du selv har prøvd å snakke om dette med venner, du skriver om det her osv, gjør at jeg tenker at du ikke unnviker minnet, og det er et godt tegn og ikke et tegn på ptsd. Så jeg tenker at du kan ta tiden til hjelp, fokuser på å fylle dagene med gode ting, gråt og snakk om alt det fine du og han har opplevd sammen, vær sammen med andre mennesker.

Anonymkode: 49b93...874

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvis du er ung er kanskje ikke venninner de som kan forstå dette best. Men jeg tenker også på andre ting enn å snakke om akkurat hvordan disse bildene i hodet ditt ser ut. Har du noen du kan gå en tur med, snakke om alt det gode kjæresten din var for deg, eller som du kan ringe til å si at nå har jeg det vanskelig, vil du komme på besøk så kan vi se en serie og drikke kakao? Altså støtte deg og gjøre gode ting sammen med deg. Sorg er ofte en ensom prosess, men du bør prøve å støtte deg på andre. 
Du svarte ikke på det jeg spurte om ang hvordan disse bildene påvirker deg. Er det fullstendig altoppslukende, du er tilbake i øyeblikket og det føles som han dør på nytt hver gang bildene kommer, du blir like redd og fortvilet? Og er dem like ille nå som rett etter han døde? I såfall er det flaschbacks, og disse kan behandles av psykolog. Men det at du selv har prøvd å snakke om dette med venner, du skriver om det her osv, gjør at jeg tenker at du ikke unnviker minnet, og det er et godt tegn og ikke et tegn på ptsd. Så jeg tenker at du kan ta tiden til hjelp, fokuser på å fylle dagene med gode ting, gråt og snakk om alt det fine du og han har opplevd sammen, vær sammen med andre mennesker.

Anonymkode: 49b93...874

Jeg er godt voksen og passert 50, men har ingen venner som har opplevd annet enn å miste gamle foreldre som var mett av dage, selv om det er tøft nok.

Jeg har omtrent ikke grått siden han gikk bort og hver gang det kommer vonde flashbacks eller bilder i hodet mitt, prøver jeg å skyve de bort etter bare noen sekunder.

De første fem månedene hadde jeg konstant bilder fra dødsøyeblikket og klarte ikke å forestille meg hvordan han så ut før han ble alvorlig syk, men de siste ukene merker jeg at jeg har kommet mer ut av sjokkfasen og mer inn i sorgen, og nå klarer jeg å se litt bilder av han noen sekunder og klarer også å se han for meg slik han så ut før han ble syk, og flashbacks fra dødsøyeblikket er ikke i hodet mitt konstant lenger.

Det er vondt og ubegripelig at han er borte, og jeg skjønner ikke enda at han aldri kommer tilbake.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[AnonymBruker]

Jeg har sett døde mennesker (jobbet i helse) og jeg har sett folk som har vært timer unna døden. Men da jeg opplevde en forelder som døde og særlig det siste åndedraget var noe jeg aldri kommer til å glemme. Det var i teorien en fredfull død, men jeg slet med å få det avspilt som en video med lyd lenge etterpå. Jeg brukte vel nærmere 1,5 år før det slapp litt. 2 år etter tenker jeg lite på det, men det dukker opp innimellom.

Anonymkode: 08bef...0bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er godt voksen og passert 50, men har ingen venner som har opplevd annet enn å miste gamle foreldre som var mett av dage, selv om det er tøft nok.

Jeg har omtrent ikke grått siden han gikk bort og hver gang det kommer vonde flashbacks eller bilder i hodet mitt, prøver jeg å skyve de bort etter bare noen sekunder.

De første fem månedene hadde jeg konstant bilder fra dødsøyeblikket og klarte ikke å forestille meg hvordan han så ut før han ble alvorlig syk, men de siste ukene merker jeg at jeg har kommet mer ut av sjokkfasen og mer inn i sorgen, og nå klarer jeg å se litt bilder av han noen sekunder og klarer også å se han for meg slik han så ut før han ble syk, og flashbacks fra dødsøyeblikket er ikke i hodet mitt konstant lenger.

Det er vondt og ubegripelig at han er borte, og jeg skjønner ikke enda at han aldri kommer tilbake.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Selv om dette er forferdelig, så høres det hvertfall ut som du har en helt normal reaksjon og det er ingenting som tyder på at du er blitt traumatisert (på en psykiatrisk diagnose-måte), og du kan regne med at det blir gradvis lettere med tiden. Selv om dette selvfølgelig er et stort sår og noe du vil bære med deg livet ut❤️ Fokuser på å gjøre gode ting for deg selv, tilbring tid med andre mennesker, pass på å spise faste måltider og komme deg ut en tur hver dag💚 Finnes det kanskje en sorggruppe eller noe pårørendetilbud rundt diagnosen han hadde?

Anonymkode: 49b93...874

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Selv om dette er forferdelig, så høres det hvertfall ut som du har en helt normal reaksjon og det er ingenting som tyder på at du er blitt traumatisert (på en psykiatrisk diagnose-måte), og du kan regne med at det blir gradvis lettere med tiden. Selv om dette selvfølgelig er et stort sår og noe du vil bære med deg livet ut❤️ Fokuser på å gjøre gode ting for deg selv, tilbring tid med andre mennesker, pass på å spise faste måltider og komme deg ut en tur hver dag💚 Finnes det kanskje en sorggruppe eller noe pårørendetilbud rundt diagnosen han hadde?

Anonymkode: 49b93...874

Ja jeg har vært i full vigør fra dagen én fra da han gikk bort, fordi jeg ikke hadde noe valg.

Presset meg for mye faktisk og blitt utmattet.

Begynte i sorggruppe men terapeuten mente jeg hadde mest utbytte av samtale alene med henne siden jeg var traumatisert.

De andre deltakerne var ikke traumatisert fortalte terapeuten.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja jeg har vært i full vigør fra dagen én fra da han gikk bort, fordi jeg ikke hadde noe valg.

Presset meg for mye faktisk og blitt utmattet.

Begynte i sorggruppe men terapeuten mente jeg hadde mest utbytte av samtale alene med henne siden jeg var traumatisert.

De andre deltakerne var ikke traumatisert fortalte terapeuten.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Ok, men da får du jo oppfølging og det er kanskje bedre å spørre terapeuten om det du lurer på her😊

Anonymkode: 49b93...874

[AnonymBruker]

En venn av meg holdt søsteren sin i hånden da hun døde av kreft (hun var ung, slutten av 20-årene), og han fortalte at han ikke var forberedt på at øynene hennes fremdeles kom til å være åpne. I film og TV-serier lukker alltid sengeliggende, døende pasienter øynene fredfullt igjen før de trekker sitt siste pust, men sånn er det jo ikke nødvendigvis i virkeligheten. Vennen min brukte tid på å få bildene av dødsøyeblikket ut av hodet, men det ble bedre etterhvert. Foreldrene var også til stede på søsterens dødsleie, og han sa at det aller største sjokket faktisk var å se faren gråte hjerteskjærende, det hadde han aldri sett før. 

Anonymkode: 4159f...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En venn av meg holdt søsteren sin i hånden da hun døde av kreft (hun var ung, slutten av 20-årene), og han fortalte at han ikke var forberedt på at øynene hennes fremdeles kom til å være åpne. I film og TV-serier lukker alltid sengeliggende, døende pasienter øynene fredfullt igjen før de trekker sitt siste pust, men sånn er det jo ikke nødvendigvis i virkeligheten. Vennen min brukte tid på å få bildene av dødsøyeblikket ut av hodet, men det ble bedre etterhvert. Foreldrene var også til stede på søsterens dødsleie, og han sa at det aller største sjokket faktisk var å se faren gråte hjerteskjærende, det hadde han aldri sett før. 

Anonymkode: 4159f...922

Ja døden på film er langt fra virkeligheten dessverre.

Legen og palliativ sykepleier sa til meg at han kom til å sovne inn med et smil om munnen, men det ble det totalt motsatte.

Skjønner ikke hvorfor de sier noe sånt pjatt.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[Millimani]

Jeg går ut fra at du har hørt om nær døden-opplevelser hvor folk forteller om at de har vært på et fantastisk sted hvor de har følt seg så hjertelig velkomne, - eller at det har stått en person ved "kanten" og fortalt personen at tiden ikke er inne for dem enda. Kan det hjelpe deg om du klarer å tenke i de baner? 

[AnonymBruker]

Millimani skrev (39 minutter siden):

Jeg går ut fra at du har hørt om nær døden-opplevelser hvor folk forteller om at de har vært på et fantastisk sted hvor de har følt seg så hjertelig velkomne, - eller at det har stått en person ved "kanten" og fortalt personen at tiden ikke er inne for dem enda. Kan det hjelpe deg om du klarer å tenke i de baner? 

Ja en liten trøst.

Jeg håper at han har det fantastisk nå, samtidig som han følger med meg.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2024 den 19.42):

Min kjæreste døde før jul og i dødsøyeblikket forandret han seg veldig, og det har brent seg fast på netthinnen min.

Jeg gikk i sjokk fordi jeg har ikke sett folk dø før, og visste heller ikke at mange blir veldig forandret når de dør.

Han var veldig preget av sykdom og var gul i huden, og idet han døde ble han helt hvit, og det var jeg ikke klar over at han ble.

I tillegg lå han med øynene åpne og også munnen var vidåpen.

Et grusomt syn😔

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Var der da moren min døde, i det jeg vil beskrive som å se på en forferdelig dødskamp. Forstår at det er traumatisk. Samtidig er jeg glad for at jeg var der.

Anonymkode: 9d735...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Var der da moren min døde, i det jeg vil beskrive som å se på en forferdelig dødskamp. Forstår at det er traumatisk. Samtidig er jeg glad for at jeg var der.

Anonymkode: 9d735...8b8

Ja hadde ikke klart å ikke være der, men det var grusomt.

Sykepleierne sa at han utseendemessig var ekstra preget av sykdommen, og at de fleste pasienter med hans sykdom gir slipp før.

Regner med disse bildene blir svakere med tiden av seg selv, eller med profesjonell hjelp.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Ja hadde ikke klart å ikke være der, men det var grusomt.

Sykepleierne sa at han utseendemessig var ekstra preget av sykdommen, og at de fleste pasienter med hans sykdom gir slipp før.

Regner med disse bildene blir svakere med tiden av seg selv, eller med profesjonell hjelp.

Ts

Anonymkode: aec6f...377

Det vil de gjøre ❤️

Anonymkode: 9d735...8b8

[AnonymBruker]

Jeg såg min nevø på 19 år for et år siden. Han døde i bilulykke. 
Tenkte det skulle gå fint å se han, men fader så jævlig det var. 
noe av det verste jeg har opplevd. 
Han var hvit og iskald. Bare et skall. Den fine gode gutten som nettopp hadde startet livet. 
veldig vanskelig. 
Jeg ville se, men var litt usikker. 
Alle rundt meg bare; det er så viktig å se slik at du skjønner han er død. 
For noe tull! 
 

Anonymkode: e9b3f...e75

[Ebbeliten]

Jeg mistet min mormor for 2 år siden. Det gikk bare 4-5 uker frakreftdiagnosen til hun døde, og de ukene var bare så grusomme. Hun strevde og kavet og var redd og urolig gjennom hele forløpet. Og hun endret utseendet fullstendig. Raste ned i vekt, ble gulhvit og leppene trakk seg liksom tilbake slik at tennene virket uvanlig "store". 

Jeg var 42 og hadde aldri opplevd sykdom og død på den måten. Og dødsleiet var vanskelig. Hun var tungt medisinert, men jeg tror også hun var overmedisinert og hadde delir. Periodevis kavet hun, ville ut av sengen, ropte og ropte etter sin mamma, strakte armene ut/opp. Og da kom sykepleierne og fylte på med beroligende. Da ble hun liggende med Cheyne Stokes-pusting/ dødsralling før kavingen tok til igjen etter en stund. 

Dette pågikk over 3-4 dager. Jeg var ikke der den siste kvelden. Jeg var sliten og hadde behov for å være hjemme med barna mine. Mormor døde på kvelden med en niese ved sin side. Mamma kom dit 20 minutter etterpå og da holdt de på å stelle henne. Da mamma gikk inn kjente hun nesten ikke igjen moren sin. Hun syns det så ut som teskje-kjerringa som lå der i sengen, så liten og annerledes. Mormor var jo egentlig en høyreist, sprek, velstelt og vital dame frem til den siste måneden. Jeg hadde absolutt ikke behov for å se at hun var død. Jeg hadde tatt farvel i en hel måned allerede. 

[AnonymBruker]

Jeg er opptatt av at man ikke skal sykeliggjøre normale hendelser, som det at ens nærmeste dør.

Dette er en naturlig del av livet, sånn har det vært gjennom alle tider.

Jeg har vært der under flere dødsfall, også mennesker som var mine nærmeste. Våket over min mor i flere uker.

Det er veldig tungt, og ofte kommer tankene om det som skjedde tilbake, men det gir også en ro. Sånn er livet, døden er en del av alt, og den kan ramme når som helst. Jeg mistet min beste venninne da vi bare var 18 år gamle. Glemmer det aldri, men husker tilbake på alle de gode minnene som vi har hatt sammen.

Anonymkode: 25648...5e6

[AnonymBruker]

Ebbeliten skrev (1 time siden):

Jeg mistet min mormor for 2 år siden. Det gikk bare 4-5 uker frakreftdiagnosen til hun døde, og de ukene var bare så grusomme. Hun strevde og kavet og var redd og urolig gjennom hele forløpet. Og hun endret utseendet fullstendig. Raste ned i vekt, ble gulhvit og leppene trakk seg liksom tilbake slik at tennene virket uvanlig "store". 

Jeg var 42 og hadde aldri opplevd sykdom og død på den måten. Og dødsleiet var vanskelig. Hun var tungt medisinert, men jeg tror også hun var overmedisinert og hadde delir. Periodevis kavet hun, ville ut av sengen, ropte og ropte etter sin mamma, strakte armene ut/opp. Og da kom sykepleierne og fylte på med beroligende. Da ble hun liggende med Cheyne Stokes-pusting/ dødsralling før kavingen tok til igjen etter en stund. 

Dette pågikk over 3-4 dager. Jeg var ikke der den siste kvelden. Jeg var sliten og hadde behov for å være hjemme med barna mine. Mormor døde på kvelden med en niese ved sin side. Mamma kom dit 20 minutter etterpå og da holdt de på å stelle henne. Da mamma gikk inn kjente hun nesten ikke igjen moren sin. Hun syns det så ut som teskje-kjerringa som lå der i sengen, så liten og annerledes. Mormor var jo egentlig en høyreist, sprek, velstelt og vital dame frem til den siste måneden. Jeg hadde absolutt ikke behov for å se at hun var død. Jeg hadde tatt farvel i en hel måned allerede. 

Jeg opplevde det samme med mormor i februar. Jeg er i starten av 30-årene. "Heldigvis" døde hun raskt. Jeg besøkte henne på kvelden, klemte henne på hånden og sa "vi sees i morgen", men så døde hun på natten. Alle var overrasket, men lettet, over at det gikk så fort. 
 

Veldig absurd å se henne så gul, svak, i smerter. Det gikk tre uker fra kreftdiagnosen ble satt til hun døde. 

Anonymkode: 0c92c...0e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er opptatt av at man ikke skal sykeliggjøre normale hendelser, som det at ens nærmeste dør.

Dette er en naturlig del av livet, sånn har det vært gjennom alle tider.

Jeg har vært der under flere dødsfall, også mennesker som var mine nærmeste. Våket over min mor i flere uker.

Det er veldig tungt, og ofte kommer tankene om det som skjedde tilbake, men det gir også en ro. Sånn er livet, døden er en del av alt, og den kan ramme når som helst. Jeg mistet min beste venninne da vi bare var 18 år gamle. Glemmer det aldri, men husker tilbake på alle de gode minnene som vi har hatt sammen.

Anonymkode: 25648...5e6

At det er normalt er det, men vi mennesker har sterke bånd til hverandre og det er en voldsom ting å oppleve. 
folk som dør brått og uventet i ulykke som ung, eller pårørende til selvmord får det veldig vanskelig. 
 

Anonymkode: e9b3f...e75

[AnonymBruker]

Ebbeliten skrev (1 time siden):

Jeg mistet min mormor for 2 år siden. Det gikk bare 4-5 uker frakreftdiagnosen til hun døde, og de ukene var bare så grusomme. Hun strevde og kavet og var redd og urolig gjennom hele forløpet. Og hun endret utseendet fullstendig. Raste ned i vekt, ble gulhvit og leppene trakk seg liksom tilbake slik at tennene virket uvanlig "store". 

Jeg var 42 og hadde aldri opplevd sykdom og død på den måten. Og dødsleiet var vanskelig. Hun var tungt medisinert, men jeg tror også hun var overmedisinert og hadde delir. Periodevis kavet hun, ville ut av sengen, ropte og ropte etter sin mamma, strakte armene ut/opp. Og da kom sykepleierne og fylte på med beroligende. Da ble hun liggende med Cheyne Stokes-pusting/ dødsralling før kavingen tok til igjen etter en stund. 

Dette pågikk over 3-4 dager. Jeg var ikke der den siste kvelden. Jeg var sliten og hadde behov for å være hjemme med barna mine. Mormor døde på kvelden med en niese ved sin side. Mamma kom dit 20 minutter etterpå og da holdt de på å stelle henne. Da mamma gikk inn kjente hun nesten ikke igjen moren sin. Hun syns det så ut som teskje-kjerringa som lå der i sengen, så liten og annerledes. Mormor var jo egentlig en høyreist, sprek, velstelt og vital dame frem til den siste måneden. Jeg hadde absolutt ikke behov for å se at hun var død. Jeg hadde tatt farvel i en hel måned allerede. 

Forstår så godt hva du beskriver 💔

Ts

Anonymkode: aec6f...377

[AnonymBruker]

Snakk om å sykeliggjøre noe helt normalt. Greit nok å få hjelp til å bearbeide, men å diagnosere med ptsd blir dumt. 

 

Anonymkode: 313c3...8d5