Hvordan er dere overfor familiemedlemmer dere mistrives rundt?

[AnonymBruker]

Da tenker jeg ikke de i kjernefamilien, men svigerfamilie eller søsken. Har dere mye med dem å gjøre? Min mann har søsken der den ene søsteren er helt fantastisk. Han har også en bror der kona er veldig humørsyk og kan være et stort ork å være sammen med. Hun er gjerne spydig, ufin og generelt lite trivelig. De unngår jeg så langt jeg kan. Bror til min mann er veldig ok da. Jeg kjenner at jeg er veldig ferdig med henne. Er med i barneselskap de har for ungene deres og til jul, men utover det så orker jeg ikke være med min mann på besøk der lenger. Hun kan rett og slett ødelegge hele resten av dagen for meg, og jeg bruker mye tid på å irritere meg og tenke over ting hun har sagt til meg. Hun framstår hånlig og synes alt hun gjør eller mener er det riktige, hun evner ikke å se at andre har annerledes måte å se ting på. Jeg sier min mening, men hun kan ende opp med å himle med øynene, og se på sidemannen uten å si noe. Det provoserer meg mer og mer, i den grad at jeg har nådd et metningspunkt. Jeg har aldri sagt noe, for det kan ikke nytte. Hun har fortalt om ting andre har sagt i fra om, som hun blir veldig fornærmet for og som hun mener bare er tull. Hun tar det uansett ikke til seg, så jeg tror ikke det har noe for seg å si ifra. 

Dette plager meg litt, for jeg er en type som egentlig går godt overens med alle. Jeg er litt irritert på meg selv for at jeg bruker endel tid på å tenke på dette. Hvordan kan jeg snu det? Hva gjør dere andre som har det litt sånn som meg? Gjør dere som ingenting, eller holder dere avstand? 

Anonymkode: ea30d...cf9

[AnonymBruker]

Jeg er som på et møte på jobb. Jeg er høflig, og smiler høflig, gir lite av meg selv og kommenterer med smil eller fraser. Jeg tar opp tema som er generelle og svarer og spør med høflighetsfraser. Jeg gir mao veldig lite av meg selv, og oppfører meg som jeg er på jobb. Jeg overser kommentarer og smiler bare høflig eventuelt overser. Så er det jo ikke noe jeg ønsker å drive på med i fritiden min, så kontakten har begrenset seg. Men det har tatt seg litt opp i det siste.

Det har fungert veldig bra. Det har jo også ettersom årene har gått ført til at det er mye mindre sånn uvennlig som kommer derfra, og det er mer tilløp til et ønske om reell kontakt når jeg er der. Så dermed kan jeg være mer meg selv, og vi kan faktisk ha en hjertelig samtale nå. 

Ikke gi mer av deg selv enn det den andre tigger om. De skal fortjene at du sier din mening. 

 

Anonymkode: 5d8d1...796

[AnonymBruker]

Når hun feks ruller med øynene og snur seg til sidemannen, hvorfor ikke spørre, på en uskyldig og nøytral måte, om du sa noe galt eller om hun ikke forsto hva du sa/mente, og om så er tilfelle, så kan du godt forklare det for henne. Da blir hun svar skyldig og kan ikke bare overse deg, for da er det hun som ser dum ut.

Anonymkode: 1668b...e58

[AnonymBruker]

Jeg har ei svigerinne jeg bare ikke takler. Derfor unngår jeg så mye som mulig å ha kontakt. Når vi en sjelden gang snakkes på telefonen eller treffes i et selskap er Jeg hyggelig og oppfører meg normalt. Og så får mannen min høre meg klage neste dagene, over alt jeg irriterte meg over. 

Svigerinnen min må være grunnleggende usikker, og derfor skryter og skryter hun av ALT hun kan skryte av, til og med det som absolutt ikke er skrytverdig. Hun er 6-7 år eldre enn meg, så av en eller annen grunn føler hun at hun derfor står i en posisjon til å belære meg. Til og med ting fra mitt eget fagfelt som hun ikke har noen kompetanse eller erfaring fra. Hun vet også at svigermor er veldig begeistret for meg, men er mer kritisk til henne, så jeg opplever at hun tror vi har en slags konkurranse mellom oss. Noe vi absolutt ikke har!! 

Jeg får sjeldent inn et ord når vi snakker, og når samtalen er over er jeg utslitt. Det verste er at jeg gjør en sjukt bra parodi på henne, og så bra er den at jeg blir rasende over hvordan hun er når jeg later som jeg er henne. 

Anonymkode: 282b7...398

[AnonymBruker]

Snakker ikke med mine søsken, så møter min far utenom. Det går fint. Og det samme gjelder det fryktelig utysket som faren min er sammen med, jeg nekter å ha noe med henne å gjøre. 

Anonymkode: 2ece9...0a9

[AnonymBruker]

Jeg er høflig når vi møtes, og holder meg helst unna så mye som mulig. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig for enkelte å oppføre seg noenlunde greit når man møtes, uansett om det er familie eller på jobb. Er ikke særlig begeistret for svigermor og en grinete svigerbror, så jeg holder meg unna dem. Svigermor lurer fælt på hvorfor vi ikke er mer sammen med dem, spesielt på familiehytta hele påska.. Joda, "selvinnsikt er en fin bil". Man har ikke kjemi med alle, men man kan da prøve å oppføre seg om ikke annet.

Anonymkode: 2fce8...2c4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg er høflig, men tar ikke initiativ og holder avstand om jeg kan. På en side får jeg litt dårlig samvittighet, men det er bare min people pleasing som kicker in. Jeg kommer godt overens med folk ellers, men er ett svigersøsken og samboeren som er helt uspiselige. I familiebesøk bare dør samtalene rundt de uansett hvem som er i nærheten. De har heller aldri tatt noe initiativ til å tilbringe tid med oss annet når de skal ha hjelp til noe, det er eneste tidspunkt de tar kontakt. Så tenker du får vurdere om det går begge veier, tar de inititativ og er det verdt det å oppsøke å komme nærere dem?

 

Anonymkode: 2521a...a37

[AnonymBruker]

Høflig men holder avstand, tar ikke kontakt og møtes sjeldent. 

Anonymkode: 7ba90...824

[AnonymBruker]

Etter årevis med uverdig behandling fra tanter som er sosiopater, kutta jeg like gjerne ut kontakten med de alle. Livet er for kort til å måtte tekkes idioter.

Anonymkode: a285e...798

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.4.2024 den 11.50):

Da tenker jeg ikke de i kjernefamilien, men svigerfamilie eller søsken. Har dere mye med dem å gjøre? Min mann har søsken der den ene søsteren er helt fantastisk. Han har også en bror der kona er veldig humørsyk og kan være et stort ork å være sammen med. Hun er gjerne spydig, ufin og generelt lite trivelig. De unngår jeg så langt jeg kan. Bror til min mann er veldig ok da. Jeg kjenner at jeg er veldig ferdig med henne. Er med i barneselskap de har for ungene deres og til jul, men utover det så orker jeg ikke være med min mann på besøk der lenger. Hun kan rett og slett ødelegge hele resten av dagen for meg, og jeg bruker mye tid på å irritere meg og tenke over ting hun har sagt til meg. Hun framstår hånlig og synes alt hun gjør eller mener er det riktige, hun evner ikke å se at andre har annerledes måte å se ting på. Jeg sier min mening, men hun kan ende opp med å himle med øynene, og se på sidemannen uten å si noe. Det provoserer meg mer og mer, i den grad at jeg har nådd et metningspunkt. Jeg har aldri sagt noe, for det kan ikke nytte. Hun har fortalt om ting andre har sagt i fra om, som hun blir veldig fornærmet for og som hun mener bare er tull. Hun tar det uansett ikke til seg, så jeg tror ikke det har noe for seg å si ifra. 

Dette plager meg litt, for jeg er en type som egentlig går godt overens med alle. Jeg er litt irritert på meg selv for at jeg bruker endel tid på å tenke på dette. Hvordan kan jeg snu det? Hva gjør dere andre som har det litt sånn som meg? Gjør dere som ingenting, eller holder dere avstand? 

Anonymkode: ea30d...cf9

Har noen i familien min med psykiske diagnoser av vanskelig sort og rusproblemer. Unngår all kontakt jeg kan, men er såå koselig, sosial og smilende når vi møtes. Føler meg redd de rett og slett.

Anonymkode: 48db5...558