har du vert hos psykolog eller psykoterapi el.

[Gjest gjest1]

Har gått til psykologer og psykiatere, sosionomer osv. i snart 6 år. Har vært innom mange ulike terapiformer både innenfor og utenfor sykehus. Innleggelse fungerte veldig bra for meg, og den polikliniske terapien jeg får nå, er den beste utenfor sykehus jeg har fått så langt.

Hvorfor man går til psykolog er individuelt. Noen går dit pga. "rene" diagnoser som angst, depresjon og fobier. Andre igjen pga. spiseforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser, alvorlig traumer, livskrise (i forhold til familie, jobb f.eks.) osv osv. Lista er lang. Man trenger ikke være "psykiatrisk pasient" selv om man går til psykolog.

Jeg har en sammensatt problematikk som går innom mange ulike diagnoser, men jeg vil ikke kalle meg "gal" eller "skrullete" av den grunn. Det er ingen som snur seg på gata fordi jeg oppfører meg merkelig, for å si det sånn.

I min omgangskrets er det ikke tabu på noen måte å gå til psykolog, enten det er den eller den årsaken.

[Utenriksmedister]

Å gå til psykolog eller liknende behandling er ikkeno' å skjems over. Så det så

[Gjest Gjest]

Uenig med deg. Folk skjemmes faktisk over det, og hvis det blir offentlig kjent kan det brukes mot deg i karrieresammenhenger. Så det så.

[Frøken Labb]

Hvorfor man går til psykolog er individuelt. Noen går dit pga. "rene" diagnoser som angst, depresjon og fobier. Andre igjen pga. spiseforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser, alvorlig traumer, livskrise (i forhold til familie, jobb f.eks.) osv osv. Lista er lang. Man trenger ikke være "psykiatrisk pasient" selv om man går til psykolog.

Jeg har en sammensatt problematikk som går innom mange ulike diagnoser, men jeg vil ikke kalle meg "gal" eller "skrullete" av den grunn. Det er ingen som snur seg på gata fordi jeg oppfører meg merkelig, for å si det sånn.

←

Morsomt bilde i hodet.

Tror heller ikke folk som oppsøker hjelp er skrullinger.

Hørtes kanskje litt naiv ut da jeg skrev at jeg trodde personer som går til psykolog/psykiater var mentalt ustabile.

Håper og tror jo at folk med angst, depresjoner og fobier får den hjelpen de skal få av psykologer. Også folk med personlighetsforstyrrelser, traumer og livskrise.

Fikk bare et inntrykk her at "friske" personer også gikk til psykolog. De som bare vil "rydde opp litt i topplokket" som noen skrev.

Nysgjerrig som jeg er, funderte jeg litt på hva man rydder opp i.

Men vi har jo alle ting vi sikkert synes det er befriende og godt å prate om til en ukjent og lyttende person.

Synes det høres bra ut at så mange oppsøker hjelp, istedet for å overse eller håpe det går over. Enig i at det ikke er noe å skjemmes over.

[Gjest ¤Humlen¤]

Hva skulle til for at dere faktisk skulle söke hjelp. Når forstod dere at hjelp var nödvendig?

[Gjest Nemesis]

Hva skulle til for at dere faktisk skulle söke hjelp. Når forstod dere at hjelp var nödvendig?

←

Det tok flere år før jeg forstod det av meg selv.

Det var ikke jeg som fant ut at det var på tide å snakke om ting, det var en annen som omtrent bar meg inn døra. Og jeg var rasende. Veldig rasende. Lenge. (Jeg var 16 år..) Jeg satt ytterst på stolen med mord i blikket og armene i kors mens jeg knep igjen munnen og skulte stygt på terapeuten. Sånn holdt jeg på lenge.

Helt til jeg fikk beskjed om at det snart var på tide at jeg begynte å slappe av og kanskje si et par ting, ellers var det ingen vits i å sitte der og glane i taket mens jeg nesten bet av han hodet når han prøvde å spørre om ting.

For jeg hadde ikke problemer, jeg, og dessuten skulle jeg klare meg selv, for jeg var da ikke så gal at jeg trengte å snakke med en psykolog !

Den tankegangen er ganske vanlig.

Endret 8. februar 2006 av Nemesis

[Gjest gjest1]

Fikk bare et inntrykk her at "friske" personer også gikk til psykolog. De som bare vil "rydde opp litt i topplokket" som noen skrev.

Nysgjerrig som jeg er, funderte jeg litt på hva man rydder opp i.

Men vi har jo alle ting vi sikkert synes det er befriende og godt å prate om til en ukjent og lyttende person.

Synes det høres bra ut at så mange oppsøker hjelp, istedet for å overse eller håpe det går over. Enig i at det ikke er noe å skjemmes over. 

←

Hva som er frisk eller ikke kan jo variere. En person du kjenner godt, kan jo ha problemer med seg selv uavhengig av om de fungerer bra i hverdagen eller ikke.. Flere går til psykolog for å ordne opp i tanker og slikt som de selv synes er ubehagelige eller vanskelige, eller for å finne en mer effektiv måte å leve livet sitt på. Det er jo en del som går til coaching også, for å lære om seg selv, ta riktige valg etc. Psykisk sykdom er noe som ofte ikke syns,så selv om kollegaen din på jobb som alltid er blid og hyggelig, har mann og barn og alt det "riktige", går til psykolog - så kan hun jo slite med noe smått eller stort. De som går til behandling i offentlige tjenester går som regel ikke i terapi i veldig lang tid. Jeg har inntrykk av at de som går til privat psykolog og betaler det selv, går der lenger. Det er vanskelig å være menneske selv om man har en diagnose eller ikke.

De som har blitt påvist benskjørhet får noen ganger piller for at beintettheten skal bli større igjen, og de blir bedre av det - men må likevel fortsette på pillene og komme til regelmessig sjekk... Det blir litt på samme måten.

Hva skulle til for at dere faktisk skulle söke hjelp. Når forstod dere at hjelp var nödvendig?

←

Jeg ble mer eller mindre tvunget til det på en måte. Var litt vrang i begynnelsen, men visste innerst inne at jeg på en måte hadde ropt om hjelp. Jeg satt ikke og var stum som en østers, men jeg forsøkte veldig å kontrollere samtalene i begynnelsen. Jeg fikk hjelp pga. alvorlig depresjon, spiseforstyrrelser og selvskading da jeg var 15.

[-Fisken-]

Jeg gikk til psykolog i 1 1/2 år for depresjon og spiseforstyrrelser.

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg gikk til psykolog i to perioder på videregående. Ingen av dem hjalp meg noe nevneverdig. Den ene hjalp meg imidlertid å se mer positivt på meg selv i en periode jeg var langt nede, men jeg følte ikke at han tok tak i det som virkelig var problemet.

Derfor gikk jeg til en ny psykolog, som virket som om han var lite motivert til å gjøre jobben sin, og så mest på meg som en skrulling som måtte ta tak i problemene selv fremfor å gå til psykolog.

Kunne nok hatt godt av og trengt psykolog både nå og tidligere for å ordne opp i motivasjonsproblemer, konsentrasjonsproblemer og trivselsproblemer, men så blir det jo aldri noe av....

[aline]

Uenig med deg. Folk skjemmes faktisk over det, og hvis det blir offentlig kjent kan det brukes mot deg i karrieresammenhenger. Så det så.

←

dessverre er det fremdeles folk som skjemmes over det ja, noe jeg faktisk ikke forstår hvorfor.

er man psykisk syk eller har en psykisk diagnose, så får man hjelp til å bli frisk/komme seg ut av det eller videre.

at det skal ha noe å si for jobber, tror jeg faktisk er litt hva du gjør det til selv.

jeg har vært helt åpen iforhold til mine problemer, terapien jeg gikk i fikk jeg innvilget å fri fra jobben en gang i uka for å få , som sjefen min sa, når han måtte til fysio en gang i uka pga musearm så var det ingen som sa noe, hvorfor skulle det være annerledes for meg?

jeg har fremdeles klar beskjed om at dersom jeg noengang vil komme tilbake, så er det alltid plass til meg der.

jeg har fått jobbtilbud av en annen gammelsjef av meg også, som vet om at jeg har gått i terapi og fremdeles sliter, hun vil også gjerne ha meg tilbake, uansett behandling eller ikke.

var også åpen nok til at jeg nevnte det på ett jobbintervju, jeg fikk ikke jobben, men sjefen ringte meg personlig for å informere meg om hvorfor og at de ønsket å se meg igjen om jeg fant andre stillinger på i deres firma som jeg kunne tenke meg å søke på, de ville veldig gjerne ha meg inn.

så mye kommer an på hva man gjør, hvordan man tar det og hvordan man fremstiller ting til andre.

tror jeg.

og helt ærlig, mister jeg en jobb pga terapien min, så er det ærlig talt ikke ett firma jeg ønsker å jobbe for uansett.

[Montezuma]

Ja, jeg har i forb med alvorlig sykdom