Hvorfor liker ingen meg?

[AnonymBruker]

Dette er på ingen måte ment som sutring, jeg trenger bare å få ting av brystet. Jeg har aldri hatt ordentlige venner. Ble grovt mobba fra første skoledag på barneskolen frem til nå og har aldri vært bra nok for noen. Hver gang jeg har blitt kjent med noen har det endt i ryktespredning og baksnakking. Jeg hadde En vennegjeng når jeg flytta til storbyen, men de var i feil miljø så måtte kutte ut alle, nå har jeg ingen igjen. Jeg er aldri første valget til noen, til tross for at jeg konstant stiller opp, prøver å gjøre alt jeg kan for å være der for folk. Jeg gir alt av meg selv, og tross det vil ingen være Med meg. Jeg har en venn igjen, han sliter, og det er tøft, jeg vet hvor tøft det er. Jeg har stilt opp for vedkommende hele tiden, kjøpt gaver, invitert med ut på ting, spurt om vi skal finne på noe, bare jeg og han, se en film eller noe, vedkommende kommer så med unnskyldninger og sier han ikke orker. Så, drar han ut med andre venner istedet når han tror jeg ikke merker det. Jeg er lut lei, av å gi 100% av meg selv hele tiden til folk som åpenbart ikke bryr seg. Jeg trodde at om jeg stiller opp for andre, så kanskje får jeg det i retur, men det har aldri skjedd. Jeg håpa at om jeg kanskje var den personen jeg selv mangla i barndommen, så satte folk pris på det, men de bryr seg ikke.

Jeg Er på mitt laveste psykisk jeg har vært på en stund og jeg har ingen å snakke med. Jeg bare forstår ikke hvorfor folk hater meg, hva det er med meg som gjør at folk misliker meg såpass sterkt, når jeg konstant gjør alt jeg kan for at andre skal ha det bra. Alt jeg vil er å ha noen jeg kan prate med når jeg ikke har det bra, men istedet må jeg gå meg tankene mine helt alene, og det gjør alt så mye verre. Jeg er aldri førstevalget, eller andrevalget, ingen sender en melding for å spørre hvordan det går, eller om vi skal finne på noe, det er alltid meg og ingen vil ta i mot tilbudet. Det å bli kjent med andre er heller ikke lett for meg, folk på min alder har banka meg og gjort narr av meg hele livet mitt, så jeg klarer ikke å stole på folk på min alder. Jeg vet jeg ikke kan forvente at folk stiller opp for meg, men det hadde vært fint innemellom å kunne prata med noen. 

Anonymkode: d0ccc...c17

[AnonymBruker]

Blir du veldig intens? Jeg tror jeg ville blitt stressa hvis en ny venn vil gjøre alt for meg.

Anonymkode: 1e754...90a

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette er på ingen måte ment som sutring, jeg trenger bare å få ting av brystet. Jeg har aldri hatt ordentlige venner. Ble grovt mobba fra første skoledag på barneskolen frem til nå og har aldri vært bra nok for noen. Hver gang jeg har blitt kjent med noen har det endt i ryktespredning og baksnakking. Jeg hadde En vennegjeng når jeg flytta til storbyen, men de var i feil miljø så måtte kutte ut alle, nå har jeg ingen igjen. Jeg er aldri første valget til noen, til tross for at jeg konstant stiller opp, prøver å gjøre alt jeg kan for å være der for folk. Jeg gir alt av meg selv, og tross det vil ingen være Med meg. Jeg har en venn igjen, han sliter, og det er tøft, jeg vet hvor tøft det er. Jeg har stilt opp for vedkommende hele tiden, kjøpt gaver, invitert med ut på ting, spurt om vi skal finne på noe, bare jeg og han, se en film eller noe, vedkommende kommer så med unnskyldninger og sier han ikke orker. Så, drar han ut med andre venner istedet når han tror jeg ikke merker det. Jeg er lut lei, av å gi 100% av meg selv hele tiden til folk som åpenbart ikke bryr seg. Jeg trodde at om jeg stiller opp for andre, så kanskje får jeg det i retur, men det har aldri skjedd. Jeg håpa at om jeg kanskje var den personen jeg selv mangla i barndommen, så satte folk pris på det, men de bryr seg ikke.

Jeg Er på mitt laveste psykisk jeg har vært på en stund og jeg har ingen å snakke med. Jeg bare forstår ikke hvorfor folk hater meg, hva det er med meg som gjør at folk misliker meg såpass sterkt, når jeg konstant gjør alt jeg kan for at andre skal ha det bra. Alt jeg vil er å ha noen jeg kan prate med når jeg ikke har det bra, men istedet må jeg gå meg tankene mine helt alene, og det gjør alt så mye verre. Jeg er aldri førstevalget, eller andrevalget, ingen sender en melding for å spørre hvordan det går, eller om vi skal finne på noe, det er alltid meg og ingen vil ta i mot tilbudet. Det å bli kjent med andre er heller ikke lett for meg, folk på min alder har banka meg og gjort narr av meg hele livet mitt, så jeg klarer ikke å stole på folk på min alder. Jeg vet jeg ikke kan forvente at folk stiller opp for meg, men det hadde vært fint innemellom å kunne prata med noen. 

Anonymkode: d0ccc...c17

Det er noe som heter , dont chase , attract. Du jager , leter etter å overkompenserer , overhjelpsom etc i feil relasjoner . Finn deg en god psykolog å jobb litt med selvbilde / egenverd . Meld deg inn i en frivillig organisasjon å bruk omsorgen og godheten din mer rasjonelt . På den måten bygger du et nytt nettverk ( frivillig organisasjon ) , å får brukt din tid og energi på noen som virkelig trenger det . Noe som vil gi deg både sosial tilknytning og mer mening i tilværelsen din🫶 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Blir du veldig intens? Jeg tror jeg ville blitt stressa hvis en ny venn vil gjøre alt for meg.

Anonymkode: 1e754...90a

nei jeg kan gå dagsvis uten av å i det hele tatt ta kontakt nettopp for å ikke være for intens. Er ikke en ny venn, har kjent hverandre i snart 2 år nå. 

Anonymkode: d0ccc...c17

[AnonymBruker]

3 minutter siden, NiceOrNothing said:

Det er noe som heter , dont chase , attract. Du jager , leter etter å overkompenserer , overhjelpsom etc i feil relasjoner . Finn deg en god psykolog å jobb litt med selvbilde / egenverd . Meld deg inn i en frivillig organisasjon å bruk omsorgen og godheten din mer rasjonelt . På den måten bygger du et nytt nettverk ( frivillig organisasjon ) , å får brukt din tid og energi på noen som virkelig trenger det . Noe som vil gi deg både sosial tilknytning og mer mening i tilværelsen din🫶 

Har meldt meg inn i røde kors men de har ikke noe kurs før til høsten. som sagt sliter jeg som faen med å bli kjent med nye folk, var egentlig bare flaks at jeg ble kjent med noen her i det hele tatt. Har psykolog. 

Anonymkode: d0ccc...c17

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har meldt meg inn i røde kors men de har ikke noe kurs før til høsten. som sagt sliter jeg som faen med å bli kjent med nye folk, var egentlig bare flaks at jeg ble kjent med noen her i det hele tatt. Har psykolog. 

Anonymkode: d0ccc...c17

Bli besøksvenn eller søk etter andre typer frivillighetsarbeid . Ta et kurs innenfor noe du liker , hobbyer . Maling , gitar eller trening av noe slag , turlag . For å skape endring , må man gjør endinger . 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du er for intens, eller det er noe galt med deg. Mer at man både tar og blir tildelt roller. 
 

det nice or nothing skriver om attract don’t chase, er relevant. Og hvilke forventninger og grenser man setter. Det er lettere å tryggere å forholde seg til noen som setter grenser og kommuniserer forventninger. (Som ikke trenger å blir kommunisert direkte med ord.) 

 

 

Anonymkode: 3395b...442

[AnonymBruker]

Har ikke et godt svar, da jeg er viggo venneløs selv☺️Men har selv trekt meg unna et par veninner som ble alt for intense. Og trykte meg ned med kommentarer som de ikke hadde selvinnsikt til å skjønne påvirkningen på meg. Er man for ulike, med ulike verdier kan det være vanskelig å ha tett kontakt. I dag trives jeg best med bekjente, som ikke spiser meg opp.

Anonymkode: 0de12...b30

[AnonymBruker]

Har du funnet noen potensielle venner som du har noe felles med? Samme interesse eller hobby? Å møte noen gjennom en hobby gjorde at det løsnet litt for meg, før det hadde jeg så og si ingen venner. Nå har jeg noen få personer som jeg har noe felles med, og som er lette å snakke med (vi kan skravle om hobbyen i ett kjør!).

Jeg har også hatt en perifer bekjent som alltid var veldig på tilbudssiden, stadig foreslo å finne på ting, sendte melding og spurte hvordan det gikk og slikt. Men vi hadde absolutt ingen ting til felles, ingen felles interesser, ingen ting å bonde over, ingen ting vi kunne finne på som begge to syntes var gøy. Så de gangene vi møttes ble det relativt kjedelig smalltalk som gikk på repeat. Det var ikke et vennskap jeg klarte å opprettholde, for det var rett og slett ganske kjedelig å henge med denne personen... Ikke at hen var en kjedelig person nødvendigvis, men siden vi ikke hadde NOE til felles ble det så tomt og intetsigende. 

Anonymkode: dc726...a72

[AnonymBruker]

Kanskje ta et «ekte vennskap»-kurs?

Anonymkode: 58b72...f15

[AnonymBruker]

Kan det være at du prøver litt for hard? Prøv å sette pris på de periodene du er med venner og gjerne de du er alene, istedenfor å være deprimert. Og ikke vær for nær.

Anonymkode: fabbc...d7b

[Silkeramp]

Jeg føler med deg.

 

Kan det være at du er i en periode hvor du er sårbar og litt paranoid?

Har du perioder du ikke har slike tanker?

 

Det vil bli bedre. Gå en liten tur i morgen, trenger bare være 10 minutter eller 🩷

[AnonymBruker]

Jeg reagerer på at det ofte blir forsøkt å legge skyld på den som sliter. Klart at det kan være ting man kan endre eller forbedre, men en ser jo mennesker som er mildest talt usympatiske som likevel har en gjeng venner rundt seg.

Har tro på at du kan prøve å endre situasjonen gjennom å bli med i ulike interessegrupper. Finn mennesker som liker det samme som deg, enten det er trening, friluftsliv, matlaging, dyr, musikk, osv. Da har dere et felles utgangspunkt, noe å prate om og drive med. Det med å være besøksvenn høres også brukbart ut. Du kan møte mennesker som trenger noen å prate med. Mange ideelle organisasjoner trenger også folk som kan bidra.

På denne måten får du nye impulser, og du får erfaringer som du kan snakke med andre om.

Anonymkode: e01f7...589

[AnonymBruker]

Hva får du ut av vennskapene? Føler du deg bedre når du har vært med disse personene og føler du deg sett?

Jeg tror mye vil løse seg om du finner flokken din. Folk med samme interesser og ting dere brenner for. Da vil det bli enklere å bygge autentiske relasjoner.

Anonymkode: a782c...e7e

[AnonymBruker]

Jeg blir invitert av andre ett sted mellom 4-6 ganger i året. Behovet mitt for å omgås folk er 4-6 dager ukentlig. Jeg sitter med endel tanker og følelser og opplevelser som ligner TS sine.

Jeg har nære venner, de kommuniserer at de stort sett ønsker «å ha meg for seg selv» for å ha mitt lyttende øre og hjerte tilstede. Mange potensielt bekjente snur så snart jeg viser endel av mine særheter, mens jeg er helt oppgitt over hvor lite kommunikativ folk kan være, hvordan skal jeg gjette at de ikke tåler spørsmål eller må få konstant bekreftelse?

Hos meg mistenker jeg autisme. Jeg er god på følelser, men relativt borte på intuitive sosiale ting. Jeg er helt suveren på å motstå sosialt press, og skjønner ingenting av hva som foregår inne hodet til andre. Jeg hadde garantert blitt dumpa hardt av «Viggo venneløs» her over i #8 og følt smerte over det de neste 20 årene.

Jeg har i perioder vært frivillig eller i interesseorganisasjoner; subtile regler, mengder utmattende Small - talk, tildels trakassering, og folk som bare går sin vei er ikke oppbyggende. Jeg etterligner andres adferd og har sånn plukket opp mye giftige måter å være på, uten at det stikker dypt som drittsekkfære hos meg. Jeg skjønner jo etterhvert at det er sånn sett greie grunner for at mange unngår meg.

Jeg drømmer om et liv uten det sosiale stresset jeg opplever, hvor jeg kan stole på at andre har rom for mine følelser og langvarige reaksjoner, hvor folk slutter å være dritt mot meg. Jeg håper at det kan bedre seg etterhvert ved at jeg blir bedre på å ta tak i situasjoner noe raskere, jeg har hatt noe bedring ved at jeg ikke lengre må ha «oversatt» hva som foregår fra andre.

På mitt beste er jeg empatisk, festlig, sprudlende og dyp. I de periodene jeg møter nye folk, får jeg ca ett nytt vennskap i året, men det hender jo at ting går over. Av og til er dette fordi interessene endrer seg, og den biten er grei for meg. Jeg håper det å følge denne tråden også kan gi meg noen nye tanker.

TS, du er ikke alene i de utfordringene du beskriver. Jeg tror jeg både har en potensiell utfordring med at jeg er tillitsfull for folk, men og at det er en av de tingene som muliggjør vennskap.

Anonymkode: ce085...24e

[AnonymBruker]

Jeg trodde også før at det å stille opp, være snill og hjelpsom, lytte til andre osv ville føre til at andre ga det samme tilbake, men det skjedde ikke. Jeg ble diagnostisert med autisme for noen år siden. Jeg mener ikke at du har det, Ts, men jeg kjente meg sånn igjen i alt du skriver. Jeg fikk en øyeåpner av å se videoen jeg lenker til under her.

Dette er en video fra Paul Micallef som selv er autist. Han hevder at vennskap er noe som må styrkes sakte, liksom en muskel, ved at man både gir og tar. Ved å gi hele tiden blir vennskapet usunt og svakt og man ender opp i en evig syklus av avvisninger.

 

Anonymkode: 14817...84b