Økonomisk avstand sårt

[AnonymBruker]

Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, mulig jeg bare trenger en ventil for å lufte vanskelige følelser.

Greia er at jeg har veldig stram økonomi. Jeg er alene om ansvaret for 2,5 barn (de to eldste er over 18, bor fast hos meg og går skole og minste bor 50% hos meg). De to eldste må kjøpe alt selv, mens minste deler jeg utgifter med pappaen. Jeg har bra utdannelse, men dårlig lønn, huslån og alt som følger med, og endene møtes såvidt. Jeg har ikke råd til noen utskeielser, å gå ut å spise eller dra på bowling eller trampolinepark eller kino går rett og slett ikke, og jeg har aldri reist på noen ferie med de annet enn til hjemstedet mitt for å besøke besteforeldre. 

For et halvt år siden fikk jeg ny kjæreste, en helt fantastisk bra mann, med god økonomi. Som også har barn. Og det er her det begynner å kjennes vanskelig. 

Jeg unngår konsekvent å se på venner og families glansbildestoryer på sosiale medier fordi det kjennes sårt at ikke jeg har mulighet til å gjøre noe av det samme. Men alle hans pizzabestillinger, mc’ern, kebaber og sushi, kafébesøk og kino med sine barn får jeg jo på en måte trykt opp i ansiktet uansett. Og alle tidligere ferier de har vært på og alle merkeklær og utstyr han kan kjøpe til barna sine. Han mener selvfølgelig ikke noe vondt med det, men det kjennes så sårt at ikke jeg kan unne oss ( barna og meg) det samme, og da kjennes forskjellen så stor. Og nå i påska ønsket det ene barnet hans en hotellovernatting, så da reiste han og barna til Oslo for å kose seg i to hele dager, mens vi sitter her hjemme og ikke har ressurser til å finne på noe. Forskjellen blir så enorm, og jeg synes det er sårt å høre hva de gjør fordi jeg så veldig gjerne skulle gitt mine barn to slike drømmedager. 

Følelser er jo reelle, men ikke alltid rasjonelle, og jeg får jo ikke gjort noe med dette. Det er jo fint at han kan gjøre dette for sine barn, men likevel føler jeg det som veldig sårt og at det skaper en avstand. Føler barna hans er veldig bortskjemte. Framover kommer det motorsykler til både seg selv og barna hans, og deretter blir det biler. Jeg vet rett og slett ikke om jeg greier å være med på dette videre. 

Anonymkode: 7c1c0...5c1

[AnonymBruker]

Få deg en ekstrajobb slik at du får bedre økonomi.

Anonymkode: ff154...916

[AnonymBruker]

Men de to eldste er jo voksne og det er jo ikke så mye lenger at du må ta vare på dem. Og da får du jo bedre økonomi etterhvert tenker jeg. 

Anonymkode: c8485...080

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Få deg en ekstrajobb slik at du får bedre økonomi.

Anonymkode: ff154...916

Støtter denne. Er selv alene med 3 barn lav lønn og høyt lån. Jobber ekstra det jeg kan. Påskeferien gikk til jobbing. 

Nå fikk eldste uføretrygd og må betale på litt til seg.

Mottar kun barnetrygd. 

Anonymkode: 814ef...007

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men de to eldste er jo voksne og det er jo ikke så mye lenger at du må ta vare på dem. Og da får du jo bedre økonomi etterhvert tenker jeg. 

Anonymkode: c8485...080

De går på skole så jo

Anonymkode: 814ef...007

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De går på skole så jo

Anonymkode: 814ef...007

Når de er over 18 så er det ikke så voldsomt lenge til de er ferdige på videregående skole da...

Anonymkode: ff154...916

[Grandidosa83]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, mulig jeg bare trenger en ventil for å lufte vanskelige følelser.

Greia er at jeg har veldig stram økonomi. Jeg er alene om ansvaret for 2,5 barn (de to eldste er over 18, bor fast hos meg og går skole og minste bor 50% hos meg). De to eldste må kjøpe alt selv, mens minste deler jeg utgifter med pappaen. Jeg har bra utdannelse, men dårlig lønn, huslån og alt som følger med, og endene møtes såvidt. Jeg har ikke råd til noen utskeielser, å gå ut å spise eller dra på bowling eller trampolinepark eller kino går rett og slett ikke, og jeg har aldri reist på noen ferie med de annet enn til hjemstedet mitt for å besøke besteforeldre. 

For et halvt år siden fikk jeg ny kjæreste, en helt fantastisk bra mann, med god økonomi. Som også har barn. Og det er her det begynner å kjennes vanskelig. 

Jeg unngår konsekvent å se på venner og families glansbildestoryer på sosiale medier fordi det kjennes sårt at ikke jeg har mulighet til å gjøre noe av det samme. Men alle hans pizzabestillinger, mc’ern, kebaber og sushi, kafébesøk og kino med sine barn får jeg jo på en måte trykt opp i ansiktet uansett. Og alle tidligere ferier de har vært på og alle merkeklær og utstyr han kan kjøpe til barna sine. Han mener selvfølgelig ikke noe vondt med det, men det kjennes så sårt at ikke jeg kan unne oss ( barna og meg) det samme, og da kjennes forskjellen så stor. Og nå i påska ønsket det ene barnet hans en hotellovernatting, så da reiste han og barna til Oslo for å kose seg i to hele dager, mens vi sitter her hjemme og ikke har ressurser til å finne på noe. Forskjellen blir så enorm, og jeg synes det er sårt å høre hva de gjør fordi jeg så veldig gjerne skulle gitt mine barn to slike drømmedager. 

Følelser er jo reelle, men ikke alltid rasjonelle, og jeg får jo ikke gjort noe med dette. Det er jo fint at han kan gjøre dette for sine barn, men likevel føler jeg det som veldig sårt og at det skaper en avstand. Føler barna hans er veldig bortskjemte. Framover kommer det motorsykler til både seg selv og barna hans, og deretter blir det biler. Jeg vet rett og slett ikke om jeg greier å være med på dette videre. 

Anonymkode: 7c1c0...5c1

Du sier du har god utdannelse, men lav lønn. Hva med å prøve å få en jobb som er bedre betalt?

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. 

Anonymkode: e05a7...3c0

[svartkatt]

Betaler de to eldste noe hjemme? 

[AnonymBruker]

Jeg har også en del av disse tingene på stramt alenemor budsjett. Noe sparer jeg til, noe handler om prioritering. Enkelt? Nei, men mine barn skal få lov til å oppleve ting til tross for min dårlig økonomi. Handler det aller meste i bruktbutikker, på salg, og kniper inn til beinet for å få tingene til å gå rundt... så sparte vi til 3 uker i USA og koste oss på ferie sammen. Reiser ikke på ferie hvert år: vi pantet flasker og spinket og sparte, men fikk det jammen til!

Klart det oppleves sårt, trenger ikke være rasjonelt, men det finnes muligens muligheter til å omrokkere litt på budsjettet deres?

Anonymkode: df6a8...d39

[AnonymBruker]

Du har bra utdannelse, så hvorfor finner du ikke en jobb som er bedre betalt?

Anonymkode: 9bb8d...607

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, mulig jeg bare trenger en ventil for å lufte vanskelige følelser.

Greia er at jeg har veldig stram økonomi. Jeg er alene om ansvaret for 2,5 barn (de to eldste er over 18, bor fast hos meg og går skole og minste bor 50% hos meg). De to eldste må kjøpe alt selv, mens minste deler jeg utgifter med pappaen. Jeg har bra utdannelse, men dårlig lønn, huslån og alt som følger med, og endene møtes såvidt. Jeg har ikke råd til noen utskeielser, å gå ut å spise eller dra på bowling eller trampolinepark eller kino går rett og slett ikke, og jeg har aldri reist på noen ferie med de annet enn til hjemstedet mitt for å besøke besteforeldre. 

For et halvt år siden fikk jeg ny kjæreste, en helt fantastisk bra mann, med god økonomi. Som også har barn. Og det er her det begynner å kjennes vanskelig. 

Jeg unngår konsekvent å se på venner og families glansbildestoryer på sosiale medier fordi det kjennes sårt at ikke jeg har mulighet til å gjøre noe av det samme. Men alle hans pizzabestillinger, mc’ern, kebaber og sushi, kafébesøk og kino med sine barn får jeg jo på en måte trykt opp i ansiktet uansett. Og alle tidligere ferier de har vært på og alle merkeklær og utstyr han kan kjøpe til barna sine. Han mener selvfølgelig ikke noe vondt med det, men det kjennes så sårt at ikke jeg kan unne oss ( barna og meg) det samme, og da kjennes forskjellen så stor. Og nå i påska ønsket det ene barnet hans en hotellovernatting, så da reiste han og barna til Oslo for å kose seg i to hele dager, mens vi sitter her hjemme og ikke har ressurser til å finne på noe. Forskjellen blir så enorm, og jeg synes det er sårt å høre hva de gjør fordi jeg så veldig gjerne skulle gitt mine barn to slike drømmedager. 

Følelser er jo reelle, men ikke alltid rasjonelle, og jeg får jo ikke gjort noe med dette. Det er jo fint at han kan gjøre dette for sine barn, men likevel føler jeg det som veldig sårt og at det skaper en avstand. Føler barna hans er veldig bortskjemte. Framover kommer det motorsykler til både seg selv og barna hans, og deretter blir det biler. Jeg vet rett og slett ikke om jeg greier å være med på dette videre. 

Anonymkode: 7c1c0...5c1

Har du mulighet til å få bedre betalt om du bytter arbeidsplass? 

Anonymkode: 0d7d9...345

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du mulighet til å få bedre betalt om du bytter arbeidsplass? 

Anonymkode: 0d7d9...345

Evt ta en videutdanning som gir bedre lønn. 

Anonymkode: 0d7d9...345

[AnonymBruker]

Ut i fra hva jeg leser så er jo dette en mann med VELDIG god råd, langt over snittet. Det er ikke vanlig med kino og takeaway flere ganger i uka eller spontane hotellovernattinger i hytt og gevær, eller å planlegge å kjøpe 3 motorsykler på en gang.

Men hans økonomi er uansett ikke din business, og dersom dette blir for sårt for deg så må du jo avslutte forholdet. Du skal hvert fall ikke forvente at han skal forsørge deg og dine barn i tillegg, fordi du ikke har skaffet deg en godt betalt jobb selv på tross av god utdannelse.

Anonymkode: 6bb3b...592

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

For et halvt år siden fikk jeg ny kjæreste, en helt fantastisk bra mann, med god økonomi. Som også har barn. Og det er her det begynner å kjennes vanskelig. 

Jeg unngår konsekvent å se på venner og families glansbildestoryer på sosiale medier fordi det kjennes sårt at ikke jeg har mulighet til å gjøre noe av det samme. Men alle hans pizzabestillinger, mc’ern, kebaber og sushi, kafébesøk og kino med sine barn får jeg jo på en måte trykt opp i ansiktet uansett. Og alle tidligere ferier de har vært på og alle merkeklær og utstyr han kan kjøpe til barna sine. Han mener selvfølgelig ikke noe vondt med det, men det kjennes så sårt at ikke jeg kan unne oss ( barna og meg) det samme, og da kjennes forskjellen så stor. Og nå i påska ønsket det ene barnet hans en hotellovernatting, så da reiste han og barna til Oslo for å kose seg i to hele dager, mens vi sitter her hjemme og ikke har ressurser til å finne på noe.

Anonymkode: 7c1c0...5c1

Bor dere sammen? 

Anonymkode: 0cfca...a9a

[AnonymBruker]

Jeg forstår dette er vanskelig, men du kan bare gjøre to ting med det. Enten endre inntekten din som gir rom for mer forbruk, eller endre hvordan du tenker rundt det. 
 

den passive handlingen er å vente til det blir bedre tider med renter og dyrtiden er over. 💗

Anonymkode: bbb2e...913

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at dette er sårt. Jeg har selv vært fattig hele mitt voksne liv, og sammenligning er roten til alt vondt. Jeg har greid å snu dette hel, så vil dele litt mine tanker, og kanskje er det noe der som er nyttig for deg. 

Vi har alle vårt. Alle våre kamper å kjempe, og utfordringer å komme over. Du har noen, og kjæresten din har noen. Han er opptatt av materielle goder, du har muligheten til å finne gleden i andre ting. Jeg ser at jeg har funnet en helt annen ro ved å hele tiden se mulighetene i nærmiljøet, i de små tingene, enn mange av de jeg har rundt meg som stadig skal reise og oppleve. Ingen av delene er dumt, men vi har fått ulike ting. De får store opplevelser, jeg får ro og kreativitet. Du nevner at du opplever hans barn som bortskjemte, det er en konsekvens av det du er misunnelig på. Kanskje ved å se det slik ser du at det livet du har også gir goder. 

Velg å gjøre det beste ut av det, UTEN pengene. Du lever ditt liv, gjør det meste ut av det, nyt det. Og etter hvert vil du se på andres liv og ikke lenger misunne dem det, men unne dem det fordi du vet at du har det også godt, selv om du går glipp av det de har, og de går glipp av det du har. ❤️ 

Anonymkode: ecf33...0eb

[AnonymBruker]

Skjønner det er sårt, men det er ikke sikkert han hadde hatt råd til å gjøre de tingene hvis han måtte betale for deg/dine barn? 
Ville prøvd å bytte jobb? Hva jobber du med? Kan du starte for deg selv med en tjeneste/bedrift på si?

Anonymkode: edf16...860

[fru Alving]

Du har to store barn som er på vei til å etter hvert flytte ut. om et par tre år kan din situasjon være en annen. Kanskje har du fått e bedre betalt jobb og kanskje er rentene satt ned. 

[petterm]

AnonymBruker skrev (På 30.3.2024 den 15.38):

de to eldste er over 18, bor fast hos meg og går skole og minste bor 50% hos meg). De to eldste må kjøpe alt selv, mens minste deler jeg utgifter med pappaen.

Hvorfor bidrar ikke bf for de to eldste? Hvis de går på vgs så har han vel plikt til å bidra? Eller studerer de utover vgs begge to?