Hun hyler!

[Carrot]

En veninne av meg fortalte for en tid tilbake om en episode med sin datter som jeg bare må dele:

- de satt og skulle spise frokost, og tiden var ikke på deres side så mamma skyndte litt på datteren sin og sier ; hvis du ikke spiser nå og slutter tøyse setter jeg meg snart rett ned og griner.. Hvorpå datteren ser på henne og såpør "hvordan da griner?" Mamman setter seg rett ned og later som hun gråter "sånn" sier hun - men da sier datteren "men mamma da, du kan ikke gråte slik, for om du vil jeg skal gjøre noe må du gråte slik.... *hvorpå hun lager de samme gråtelydene som hun gjør ellers*"

I det øyeblikket går det opp for min veninne at hennes tre år gamle datter har funnet - og akkurat fortalt bort - hemmeligheten som gjør at hun får viljen sin til enhver tid... For som moren sa "den grininga går rett i margen på meg"

Det ble noen dager med mye grining og en liten kamp for både datteren og familien ellers - men det ble slutt på å "terrorisere" de andre med gråt etter denne episoden...

Og 10 månder er vel akkurat da du må sette grenser - ikke gi deg, sett henne i en lekegrind om nødvendig. Ikke at hun skal stå der og hyle i timevis - men det er som med leggetid - man må være konsekvent og fast samtidig som man viser at man er der...

Lykke til da...

[Elle Melle]

Vi har egentlig samme problem som deg. Hun har slappet litt mer av etter at hun har lært seg å sitte/reise seg i tillegg til krypingen. Verden blir sikkert litt mer interessant da.

Ellers virker det veldig bra for oss å ta en tur ut med jenten på magen i sjal. Det er veldig spennende med alt hun kan se på da, spesielt om vi f.eks. tar bussen. Barn som blir båret blir ofte veldig stille og betraktende og får mange inntrykk gjennom alt de ser/hører når de er ute. Det virker i alle fall bra for oss! Hvis vi bare er inne (fordi mor er sliten...) blir hun ganske utålmodig og irritert i løpet av dagen.

[Gjest Gjesta]

Barn som ennå kun har gråt som språk har ikke mye å stille opp med hvis foreldrene ikke forsøker å forstå dem når de gråter, men tvert i mot mener de er "slemme" og må "oppdras".

←

Vel... Dette barnet har åpenbart minst to språk: Hyling, gråting og de fornøyde utgavene.

[Junebug]

Datteren din mener jo ikke å være slem med deg, hun gjør bare det hun klarer for å skaffe seg det hun trenger: Deg!

Når verden blir større og skumlere i den alderen søker barna det som er trygt, mamma og pappa.

Jeg ville ikke ignoerert henne i det hele tatt, men tvert i mot forsøkt å overvelde henne med oppmerksomhet. Kom henne i forkjøpet, tilby det hun ønsker seg før hun rekker å be om det. Da er det godt mulig at hun slapper litt av etter hvert og skjønner at hun ikke trenger å gå bananas for å få den omsorgen hun trenger.

Helt enig! Jeg har selv en 11 mnd baby og har hatt en klengete/sutrete i verste fall hylende baby hengende i bena mine den siste måneden. Jeg trøster meg med at som alt annet med babyer er dette en fase: This too shall pass! Det begynner å bli litt bedre nå, så det er håp!

Du skriver at du har en liten leilighet og er lite sammen med andre barn. Selv prøver jeg å komme meg ut hver dag og aller helst ut med andre med barn, fordi hun er en helt annen baby når hun har fått brynt seg på andre barn (og så sover hun så godt etterpå!). Åpen barnehage er et godt tilbud hvis de har det i kommunen din og mange menigheter har babysang og trilletreff. Er vi hjemme en hel dag holder både hun og jeg på å bli gal. Så mitt råd er å komme dere ut - synes selv det er veldig slitsomt å bare sitte inne med lite barn.

Bæring er også populært for snuppa, men jeg synes hun er for tung - så det er pappaen som bærer her. I ergo eller bæremeis.

[Gjest Gjesta]

Med fare for å avspore tråden spør jeg ElleMelle:

Hvordan ville du takla situasjonen dersom det var snakk om tvillinger eller trillinger?

[Nicky B]

Du skriver at du har en liten leilighet og er lite sammen med andre barn. Selv prøver jeg å komme meg ut hver dag og aller helst ut med andre med barn, fordi hun er en helt annen baby når hun har fått brynt seg på andre barn (og så sover hun så godt etterpå!). Åpen barnehage er et godt tilbud hvis de har det i kommunen din og mange menigheter har babysang og trilletreff. Er vi hjemme en hel dag holder både hun og jeg på å bli gal. Så mitt råd er å komme dere ut - synes selv det er veldig slitsomt å bare sitte inne med lite barn.

←

Hørte nesten litt Viggo Venneløs i siste innlegg. Hun har det helt klart bedre når hun får brynt seg på andre barn og vi har ei barselgruppe vi er med i. Men i det siste har det vært endel sykdom rundt omkring samt at noen har begynt på jobb igjen. Men vi sitter ikke bare inne altså! Når vi ikke er innesnødd som nå, er vi mye ute. Men å sitte i vogna er kjedelig. Hun skal ned på bakken og krabbe.

Bæremeisen har jeg ikke tenkt på å ta fram og prøve, har faktisk glemt at vi har en sånn! Men det skal testes!

[Elle Melle]

Med fare for å avspore tråden spør jeg ElleMelle:

Hvordan ville du takla situasjonen dersom det var snakk om tvillinger eller trillinger?

←

Jeg ville aldri hatt som ideal å ignorere behov for oppmerksomhet, uansett om jeg hadde en eller tre. Derfor er jeg heller ikke enig i anbefalinger om å ignorere når denne moren spør om råd.

Hvis man er alene med tre barn sier det seg selv at det er vanskeligere å gi alle det de trenger når de trenger det, men jeg ville da forsøkt. Hvor vellykket det hadde blitt ville selvsagt kommet an på barnas gemytt/behov. Kanskje man blir mindre "ensom" på gulvet som tvilling/trilling slik at det kan være noen fordeler med det også? Ikke vet jeg, men jeg vet at det er fullt mulig å bære to barn på en gang i slynger eller et sjal hvis man skulle ha behov for det. Eller bære den ene på ryggenog ha armene fri til den andre.

[la Flaca]

Oppførselen du beskriver kjenner jeg igjen fra datteren min som er 17 mndr. nå. Det begynte da hun var 10-11 mndr, og hadde helt klart alt å gjøre med at hun så gjerne ville opp og se og gå og oppleve. Og hun ville at jeg og pappan skulle hjelpe henne til målet! Vi hadde noen slitsomme uker da det sto på som verst, men da hun var litt under året gikk hun stødig selv, og har siden vært en drøm å leve sammen med. Uten å overdrive.

Jeg hadde ingen bevisst måte å takle maset på, men tok det litt som det kom. Prøvde å avlede henne, men for det meste satt hun på armen min den tiden der. Jeg vet ikke om hun hadde tatt skade av å bli oversett, men det ligger ikke til min natur å gi henne en kald skulder. Hun har stort sett fått oppmerksomhet når hun har ønsket det, med unntak av legge/ sove-situasjonen. Og selv om vi stadig har fått høre at vi skjemmer bort ungen (svigermor) kan vi muligens høste fruktene av det nå. Hun er veldig trygg på seg selv og krever veldig lite rett og slett.

Jeg tror du får følge hjertet ditt og gjøre det som passer deg og datteren din best. Barn er jo høyst forskjellige, og kanskje kan det faktisk være bra for henne å bli "tvunget" til å underholde seg selv innimellom. Det må jo være utrolig slitsomt og stressende for henne også, - å være så fiksert på hva mamma driver med til en hver tid!