Min søster er egoistisk og nedprioriterer familie

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (10 minutter siden):

Det er faktisk mye mer enn dette med barn, men du mangler empati og forståelse for andre kan se og oppleve ting annerledes enn deg. Veldig sjeldent man som voksen så holder det å blåse på såret så går de videre. Du forstår ikke hvordan du skal være et forståelsesfull menneske med empati, respekt og kjærlighet. 
Dette bør du lære deg du som mor om ikke så sitter du kanskje med et barn som din søster som ikke ønsker kontakt med deg. 
Det å være emosjonelt utilgjengelig skader barn, din søster har blitt skadet på sin måte og slik jeg leser det så kom ikke du fra barndommen fult utrustet til å fikse livet du heller. Du takler ikke andre sine følelser. 

Jeg takler ikke voksne sine følelser, der har jeg nok en vei å gå. Men jeg opplever barna mine som velbalanserte og fornøyde, de gjør motstand, og de har det kjipt og vi snakker om det. Men at dere leser det at jeg ikke har greid å ha en slik rolle for min søster som at jeg er en dårlig mor synes jeg faller på sin egen urimelighet. 

Jeg har også andre venner og svigerfamiliemedlemmer som har følelser, da lytter jeg til det, de gråter ferdig, vi klemmer og så går ting videre, aldri opplevd det som et problem ellers. 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

"Så leit å høre. Du har nevnt dette før, men kan jeg spørre hva slags sykdom det er og hva drt er ved situasjonen som gjør det tungt for deg? Alle opplever ulike ting tungt, så jeg spør for å lære hva som er vanskelig for akkurat deg😊".

Eller:

"Hva er det som er tungt for tiden? Er det noe du vet som ville gjort ting enklere?"

Eller:

"Så leit, det er så urettferdig at du skal ha en kronisk sykdom, det fortjener du ikke".

Anonymkode: 52a56...d35

Tusen hjertelig takk. Disse skal jeg forsøke. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du høres ikke særlig trivelig og forståelsesfull ut, du viser iallefall ingen forståelse for din søster. Skjønner godt at hun tar avstand.

Hvorfor i alle dager bryr DU deg så mye om hva søsteren din gjør? Det vedkommer jo ikke deg i det hele tatt. 

Anonymkode: fe600...1ea

Det er helt sant at jeg har lite forståelse for min søster. Jeg ønsker å ha forståelse, men jeg forstår henne ikke. 

Hvorfor jeg bryr meg, fordi hun er søsteren min og jeg er glad i henne og ønsker at hun skal ha det godt. Det er feil av meg å fokusere på hva hun bidrar med, og det innser jeg nå. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[xQueenKx]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det tror jeg ikke. Min søster er veldig mild, og hun har aldri vært sint i hele sitt liv. Så det er jo gjerne ikke så sunt. 

Skjerp deg kan du gjøre selv. Jeg mener oppriktig at det er ikke mer hokuspokus med barn, og med mindre du kan beskrive noe annet så gjør jo ikke du heller det. At barn er komplekse individer er selvsagt. 

Jeg sier at når søstera mi ikke gråter så ser jeg ikke hva annet jeg kan gjøre enn å si at det er leit at hun har det vondt, og god bedring osv. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Det er et innmari rødt flagg å tenke at det ikke er noe mer hokus pokus med barn annet enn å bare gi dem det som er helt basic, for det er det du beskriver i denne tråden. Men det kan hende du aldri har lært hva et barn trenger, hvis dine foreldre også oppdro dere helt basic.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det kan slå ut veldig ulikt. Det er dine foreldre som har "lagd reglene" og dynamikken (de hadde i hvertfall ansvaret for den da dere var barn) i familien. Den er nok skreddersydd for dem og deres behov/mangler/styrker. De av barna som passer fint inn i disse mønstrene vil oppleve samhold, forståelse, å passe inn og anerkjennelse. Den som ikke får til å passe inn (og ikke møter forståelse og at det skapes rom for denne personen) vil kunne vokse opp med en generell følelse av å ikke passe inn, feile, være annerledes osv. Masse vonde greier i bagasjen. Får lite god feedback på sin måte å sosialisere seg i familien (kanskje din søster fikk "være i fred" fremfor at det ble laget plass til henne. Slik var det ro, men hun følte seg ensom. Dette er et eksempel og jeg vet at noe helt annet kan være sannheten).

En annen faktor er det som heter resiliens. Å klare seg bra på tross av. Dette forskes det på og er svært interresant.  Barn som vokser opp med flere risikofaktorer (fattigdom, dårlig nabolag, lite nettverk, vold hjemme, rus  hos foresatte, høy kriminalitet i området, sykdom jos foreldre, egen sykdom osv) har større sannsynlighet for å falle utenfor skole, arbeidsliv og det "vanlige" samfunnslivet og kanskje familien sin. Men noen klarer seg altså bra!

Det tredje et at mange her i verden klarer seg tilsynelatende bra med familie, venner og jobb. Alt er så harmonisk! Men så er det ingen krangel i ekteskapet pga silent treatment.... kollegaer går på nåler rundt en og venneflokken er enten av det overfladiske slaget eller blir tynnere og tynnere.

Anonymkode: 52a56...d35

Takk for forklaringen. 

Jeg vil ikke si det var ro, tvert i mot vil jeg si at søsteren min har vært et uromoment i familien. Men ja, jeg ser hva du sier med at man får en følelse av å ikke passe inn. En anna foreslo at jeg ikke har empati, og jeg tror det kan være noe i det. Jeg ser ikke helt hensikten, og opplever at jeg lykkes bra sosialt. Jeg er romslig med venner og svigers, trøster, men å drive å sette meg inn i deres følelser gjør jeg nok ikke, selv om jeg møter følelsene deres når de har dem. Tror ikke folk går på nåler rundt meg. 

Samtidig dette med empati, jeg tror ikke det er det .. 

bare en tanke jeg fikk nå, jeg føler egentlig at jeg kan forstå andre mennesker utenfor familien, men kanskje jeg selv har en stor "pris" for å holde på en slags gammel forståelse av hvordan familien er og derfor har mye å hente på å ikke forstå min søster og se det hun forsøker å si, om det kan gi mening? En livsløgn om du vil. 

Om jeg ser for meg at minste min ble sett som et uromoment innser jeg jo at det hadde vært veldig smertefullt for ham. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Hun kan si "jeg er kronisk syk, det er tungt for tiden" da sier jeg "det var leit", hva mer skal jeg gjøre? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Står du kanskje bak svindeltråden også, den med "det var leit"? 

Anonymkode: e339a...885

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (8 minutter siden):

Jeg spammer tråden din, sorry. Men gjør meg opp noen tanker hele veien. Min erfaring er at hvis man blir provosert, er det fordi man innerst inne vet at de andre er inne på noe. Og hvis du evner å se bort ifra sinnet du har/har hatt til din søster, så vil du kanskje se at dere to trenger forskjellige ting. Det som stemmer for deg, stemmer ikke for henne, og omvendt. 

At foreldrene deres mener hun er problemet, er jo også en form for neglect, spesielt hvis de faktisk har sagt dette rett ut til dere andre barna. Da har de laget en syndebukk som alle skal vende seg mot. Det er ikke fair mot søstera deres, og heller ikke dere, for da har de i realiteten sabotert forholdet dere har. Det er bad parenting så det synger etter.

Jeg tror vel strengt tatt ikke at din søster driter i besteforeldrene deres, jeg tror heller hun bare opplever en maktesløshet. Hun føler nok at hun må gi og gi uten å få noe tilbake fra dere andre, noe hun faktisk har bruk for. 

Ja, jeg ser ikke hvorfor jeg skal bli så forbanna av dette om det ikke rører ved et eller annet viktig. 

Dette med at "hun er problemet" er neglekt, forstår ikke det? Foreldrene våre sa at vi skulle være forsiktig med søstera vår fordi hun var "annerledes", at "hun tålte så lite", så det var tvert i mot hyggelige ting egentlig, eller blir det også feil å snakke sånn om noen? Hun skulle liksom alltid gruble og gnage og mase, og ja, da likte vi jo ikke henne så godt da, som barn, og så som voksen har hun mislykkes med alt og skylder på alle andre, og jeg ser at noen mener at jeg da ser ned på henne, men samtidig sier jeg ikke bare sannheten? Eller er det på en måte som en historie vi da lager om henne? Jeg forstår ikke helt jeg. 

Aha, det gir mening. At hun faktisk selv strever men ikke blir sett, mens vi ser de åpenbare tingen som syke besteforeldre, men ikke henne på en måte? 

Bare bra med spam, jeg har åpenbart en blind flekk, og setter pris på hjelpen. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hallo til deg også. 

Jeg har aldri tenkt at det går an å utøve omsorgssvikt til bare ett barn. Jeg var jo tilstede i min søsters oppvekst, da synes jeg det er vanskelig å tro på ting jeg aldri har enset. Og jeg ser ikke på det som egoistisk. For min del høres det ut som min søster driver med løgn. Og det sier jeg ikke for å være selvopptatt. Men fordi det er slik det erfares for meg. 

Hjelp meg å forstå dette, hun forteller meg at noe jeg ser på som helt normalt er vold, og så skal jeg tenke at det er vold? Og anerkjenne det? Jeg forstår ikke det jeg. Skal jeg se stygt på mine foreldre for at de har gjort så godt de kan fordi min ene søster sliter med seg selv? Skal hele familien i terapi og oppbrudd fordi min søster ikke fikk det til så godt i livet? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Hva vet du egentlig om vold? Om psykisk vold? Materiell vold? Økonomisk vold? Seksuell vold? Strukturell vold?

Hva er det søsteren din mener hun har opplevd som er vold?

- - - -

Dere to er nok som søsken som står i hver sin fjord og betrakter det samme fjellet. Og ser forskjellige ting.

Anonymkode: fe600...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kan godt være at hun er lei for det, samtidig så er jo dette noe hun har valgt selv? Og jeg tenker at det du beskriver er naturlig. Jeg må naturligvis prioritere mine barn fremfor mine foreldre og besteforeldre, enda jeg prioriterer dem også. Men for min søster blir det jo bare selvopptatthet i stedet for å prioritere familie? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Du forventer at søsteren din skal stille opp og du syntes hun skylder foreldrene deres det. Mens du sier du selvsagt må prioriterer dine barn fremfor foreldrene dine og besteforeldrene. Så fordi hun er barnløs så skylder hun de mer enn deg da? 

Ingen barn står i gjeld til foreldrene sine når de vokser opp slik at det forventes at de skal stille opp og hjelpe til med alt mulig, Jeg har barn selv og håper da ikke de skal føle at de skylder meg noe når jeg blir eldre. Barna velger ikke å bli født, det er vi foreldrene som velger få barn, da er det også vår plikt å sørge for at de har alle behov dekket. Uten at dette må tilbakebetaes på noen som helst måte.

Vi er 3 søsken som hjelper vår gamle mor , men det er ikke noe hun forventer eller krever. Men det faller oss naturlig. I perioder stiller noen av oss opp mer enn en av de andre f.eks, men det er da ikke noe det regnes på eller forventes at vedkommende skal prioritere annerledes. 

Hadde et av mine søsken nevnt noe om at de opplevde barndommen veldig forskjellig fra meg så er det faktisk noe jeg burde tatt til meg og akseptert. Din sannhet og oppfatning er ikke fasiten.

Og di sier søsteren din har slitt siden ungdommen? Det kan jo tyde på at hun har en helt annen baggasje enn deg, og alle er vi forskjellige i hvordan vi opplever og tolker ting. 

Jeg skjønner søsteren din godt utifra hva jeg leser her, og jeg er glad du ikke er min søster.

Heldigvis er det noe jeghar lært mine barn, det er respekt for hverandre, både likheter og ulikheter. At vi alle har forskjellig sinn og kan oppleve de samme tingene/hendelsene forskjellig

Anonymkode: 39b5d...bf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva vet du egentlig om vold? Om psykisk vold? Materiell vold? Økonomisk vold? Seksuell vold? Strukturell vold?

Hva er det søsteren din mener hun har opplevd som er vold?

- - - -

Dere to er nok som søsken som står i hver sin fjord og betrakter det samme fjellet. Og ser forskjellige ting.

Anonymkode: fe600...1ea

F.eks hevet stemme. At det ble slått i bordet. At hun ble ertet på skolen. At foreldre kommenterte hva hun spiste. At foreldre sa hun måtte passe hva hun spiste. Å bli tvunget til å spise opp maten. At hun fikk høre at hun var vanskelig. At foreldre gikk om hun gråt. Veldig milde ting. Sånt alle opplever. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg takler ikke voksne sine følelser, der har jeg nok en vei å gå. Men jeg opplever barna mine som velbalanserte og fornøyde, de gjør motstand, og de har det kjipt og vi snakker om det. Men at dere leser det at jeg ikke har greid å ha en slik rolle for min søster som at jeg er en dårlig mor synes jeg faller på sin egen urimelighet. 

Jeg har også andre venner og svigerfamiliemedlemmer som har følelser, da lytter jeg til det, de gråter ferdig, vi klemmer og så går ting videre, aldri opplevd det som et problem ellers. 

Tusen hjertelig takk. Disse skal jeg forsøke. 

Det er helt sant at jeg har lite forståelse for min søster. Jeg ønsker å ha forståelse, men jeg forstår henne ikke. 

Hvorfor jeg bryr meg, fordi hun er søsteren min og jeg er glad i henne og ønsker at hun skal ha det godt. Det er feil av meg å fokusere på hva hun bidrar med, og det innser jeg nå. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

At dine barn er velbalanserte når og fornøyde nå betyr ikke at de blir skadet på sikt om de ikke møtes på sine følelser. Det er lett å møte en på 2 år, men det er verre å møte en på 10-14 år, og da og være bevist på dette er super viktig. Jeg har f.eks aldri lært hvordan man trøster, jeg ble ikke trøstet og måtte lære dette når jeg fikk barn selv. Du har heller ikke lært hvordan du møter andres følelser, det leses godt i dine innlegg her. Du forstår de ikke, det er litt som å trøste en 2 åring med en prikk litt blåsing å si nå går det bra. Dette er ikke å møte noen på sine følelser, det er å børste de raskt unna. Jeg vil anbefale deg å lese hvordan vi bør møte barn. Og følerier er viktig for oss mennesker, og vi får sår når de ikke møtes riktig som barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du forventer at søsteren din skal stille opp og du syntes hun skylder foreldrene deres det. Mens du sier du selvsagt må prioriterer dine barn fremfor foreldrene dine og besteforeldrene. Så fordi hun er barnløs så skylder hun de mer enn deg da? 

Ingen barn står i gjeld til foreldrene sine når de vokser opp slik at det forventes at de skal stille opp og hjelpe til med alt mulig, Jeg har barn selv og håper da ikke de skal føle at de skylder meg noe når jeg blir eldre. Barna velger ikke å bli født, det er vi foreldrene som velger få barn, da er det også vår plikt å sørge for at de har alle behov dekket. Uten at dette må tilbakebetaes på noen som helst måte.

Vi er 3 søsken som hjelper vår gamle mor , men det er ikke noe hun forventer eller krever. Men det faller oss naturlig. I perioder stiller noen av oss opp mer enn en av de andre f.eks, men det er da ikke noe det regnes på eller forventes at vedkommende skal prioritere annerledes. 

Hadde et av mine søsken nevnt noe om at de opplevde barndommen veldig forskjellig fra meg så er det faktisk noe jeg burde tatt til meg og akseptert. Din sannhet og oppfatning er ikke fasiten.

Og di sier søsteren din har slitt siden ungdommen? Det kan jo tyde på at hun har en helt annen baggasje enn deg, og alle er vi forskjellige i hvordan vi opplever og tolker ting. 

Jeg skjønner søsteren din godt utifra hva jeg leser her, og jeg er glad du ikke er min søster.

Heldigvis er det noe jeghar lært mine barn, det er respekt for hverandre, både likheter og ulikheter. At vi alle har forskjellig sinn og kan oppleve de samme tingene/hendelsene forskjellig

Anonymkode: 39b5d...bf8

Jeg har i utgangspunktet tenkt at siden hun ikke har like mange forpliktelser at hun kan gjøre mer ja. Men jeg tenker kanskje nå at hennes forpliktelse faktisk er egen helse og at det er naturlig at den får forrang foran syke besteforeldre. Hennes helse trumfer deres, det gir vel mening? 

For meg handler det om at jeg ønsker at hun skal ha noen mestringsopplevelser, og det er dumt av meg å tro at jeg vet mer om hvor det er bra for henne å få dem. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette med at "hun er problemet" er neglekt, forstår ikke det? Foreldrene våre sa at vi skulle være forsiktig med søstera vår fordi hun var "annerledes", at "hun tålte så lite", så det var tvert i mot hyggelige ting egentlig, eller blir det også feil å snakke sånn om noen? Hun skulle liksom alltid gruble og gnage og mase, og ja, da likte vi jo ikke henne så godt da, som barn, og så som voksen har hun mislykkes med alt og skylder på alle andre, og jeg ser at noen mener at jeg da ser ned på henne, men samtidig sier jeg ikke bare sannheten? Eller er det på en måte som en historie vi da lager om henne? Jeg forstår ikke helt jeg. 

Anonymkode: 73c27...eca

 

Just now, AnonymBruker said:

F.eks hevet stemme. At det ble slått i bordet. At hun ble ertet på skolen. At foreldre kommenterte hva hun spiste. At foreldre sa hun måtte passe hva hun spiste. Å bli tvunget til å spise opp maten. At hun fikk høre at hun var vanskelig. At foreldre gikk om hun gråt. Veldig milde ting. Sånt alle opplever. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Jo lengre ut på kvelden, jo drøyere blir trollingen. 

Anonymkode: e339a...885

[xQueenKx]

Just now, AnonymBruker said:

Ja, jeg ser ikke hvorfor jeg skal bli så forbanna av dette om det ikke rører ved et eller annet viktig. 

Dette med at "hun er problemet" er neglekt, forstår ikke det? Foreldrene våre sa at vi skulle være forsiktig med søstera vår fordi hun var "annerledes", at "hun tålte så lite", så det var tvert i mot hyggelige ting egentlig, eller blir det også feil å snakke sånn om noen? Hun skulle liksom alltid gruble og gnage og mase, og ja, da likte vi jo ikke henne så godt da, som barn, og så som voksen har hun mislykkes med alt og skylder på alle andre, og jeg ser at noen mener at jeg da ser ned på henne, men samtidig sier jeg ikke bare sannheten? Eller er det på en måte som en historie vi da lager om henne? Jeg forstår ikke helt jeg. 

Aha, det gir mening. At hun faktisk selv strever men ikke blir sett, mens vi ser de åpenbare tingen som syke besteforeldre, men ikke henne på en måte? 

Bare bra med spam, jeg har åpenbart en blind flekk, og setter pris på hjelpen. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Akkurat det baserte jeg bare utifra hvordan du ordla deg, så hvis det ikke stemmer med de faktiske forhold, må du bare se bort fra det. Men hvorfor ble dere alle så sinte på søstera di hvis hun bare var "annerledes" og "tålte så lite"? Hadde det ikke vært mer produktivt å gi henne det hun hadde trengt istedenfor å skyve henne unna ved å være sint? Skjønner dette ikke er så lett å se for barn, men som foreldre bør man jo uansett ikke snakke om barnet sitt på den måten foran de andre barna. Det virker jo da på meg, utifra det jeg leser, at hun hvertfall ikke var foreldrenes favoritt. Hvis hun var annerledes, burde de kanskje ha gitt henne det hun trengte istedenfor å si til dere at hun tålte så lite. Kanskje det stemmer, kanskje hun er skjør. Da trenger hun oppmuntring, ikke at noen er sinte og ikke liker henne så godt. Da blir det jo fort veldig ensomt. Spesielt hvis deres foreldre behandlet deg og det andre søskenet åpenbart bedre. Vet ikke om det stemmer, men det kan jo høres litt sånn ut.

[AnonymBruker]

Ser for meg TS få beskjed om at hun er "annerledes" og tåler lite, og svarer Neimen, så hyggelig å høre 🥰

Anonymkode: e339a...885

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (Akkurat nå):

At dine barn er velbalanserte når og fornøyde nå betyr ikke at de blir skadet på sikt om de ikke møtes på sine følelser. Det er lett å møte en på 2 år, men det er verre å møte en på 10-14 år, og da og være bevist på dette er super viktig. Jeg har f.eks aldri lært hvordan man trøster, jeg ble ikke trøstet og måtte lære dette når jeg fikk barn selv. Du har heller ikke lært hvordan du møter andres følelser, det leses godt i dine innlegg her. Du forstår de ikke, det er litt som å trøste en 2 åring med en prikk litt blåsing å si nå går det bra. Dette er ikke å møte noen på sine følelser, det er å børste de raskt unna. Jeg vil anbefale deg å lese hvordan vi bør møte barn. Og følerier er viktig for oss mennesker, og vi får sår når de ikke møtes riktig som barn

Takk for tips. 

Opplever ikke helt at det du sier stemmer, men skal sette meg mer inn i hvordan jeg kan møte barna når de blir eldre. Jeg børster ikke følelsene unna. Jeg ser at de har vondt, setter ord på følelsen de har, normaliserer, validerer, hjelper de gjennom det, blir med de ned, lar de prosessere den, og er er for klem når de selv er klar for det. Og så går vi videre. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

Jo lengre ut på kvelden, jo drøyere blir trollingen. 

Anonymkode: e339a...885

Du må nesten bruke ordene dine og si litt bedre hva du mener. Fordi siden jeg ser på det jeg skrev som milde ting jeg tror alle opplever blir jeg da usikker på om det er det du også mener, og derfor kaller det trolling siden det er åpenbart at det ikke er vold, eller om du kaller det trolling fordi du mener det er åpenbart at det ER vold? 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ser for meg TS få beskjed om at hun er "annerledes" og tåler lite, og svarer Neimen, så hyggelig å høre 🥰

Anonymkode: e339a...885

Forstår at du tydeligvis ikke har noen nytte av tråden, det har jeg, så da kan du ta trollingen din et annet sted.

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Du må nesten bruke ordene dine og si litt bedre hva du mener. Fordi siden jeg ser på det jeg skrev som milde ting jeg tror alle opplever blir jeg da usikker på om det er det du også mener, og derfor kaller det trolling siden det er åpenbart at det ikke er vold, eller om du kaller det trolling fordi du mener det er åpenbart at det ER vold? 

Forstår at du tydeligvis ikke har noen nytte av tråden, det har jeg, så da kan du ta trollingen din et annet sted.

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Så du synes selv det hadde vært hyggelig å høre at du er annerledes og tåler lite? 

Anonymkode: e339a...885

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det handler ikke om at jeg krever at hun skal gjøre det JEG vil, men det finnes jo forventninger naturligvis. Å unnlate å ringe våre foreldre, å ikke møte dem gjennom året, eller plukke opp telefonen, ikke hjelpe når våre foreldre står i vanskelige situasjoner det er ikke noe annet enn egoisme. Hun kan gjøre hva hun vil hun, men hun burde jo også bidra til familien og vise takknemlighet for alt våre foreldre har gjort for henne gjennom årene. At jeg vil at hun skal hjelpe foreldre og besteforeldre kan umulig være egoisme, det er ikke MEG jeg forventer at hun skal hjelpe. 

Jeg kan ikke fatte og forstå at folk mener det er greit at hun nedprioriterer familie på denne måten, og får det til å virke som om vi alle har gjort noe galt, i stedet for å ta litt grep om livet sitt så hun både kan bidra til familie og samfunnet. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Ingen søsken vokser opp med samme foreldre. 

Hun sliter jo tydeligvis med egen helse. Om hun må holde avstand til sine foreldre for å ivareta seg selv, så må hun det. Det er et godt valg. Forholdet mellom henne og foreldrene er ikke noe du skal legge deg opp i. Om du ønsker å bygge et forhold med din søster, må du dra nesa di ut av det og fokusere på forholdet mellom deg og henne, ikke henne og foreldre. 

Jeg tviler på at du klarer det. Du høres mer opptatt ut av alt praktisk hun burde gjøre for andre. Du gnåler om familie, men driter i hva hun ønsker og trenger i eget liv. Hun har all rett til å ta avstand til de hun ønsker. Vi har ALLE rett til å ta avstand til hvem vi vil.

Anonymkode: 74938...366

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for tips. 

Opplever ikke helt at det du sier stemmer, men skal sette meg mer inn i hvordan jeg kan møte barna når de blir eldre. Jeg børster ikke følelsene unna. Jeg ser at de har vondt, setter ord på følelsen de har, normaliserer, validerer, hjelper de gjennom det, blir med de ned, lar de prosessere den, og er er for klem når de selv er klar for det. Og så går vi videre. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Hvordan kan du si at du validerer følelsene til barna dine, men at du virker som om du oppriktig ikke forstår hvordan du kan gjøre det samme med din søster?

De tingene du nevner er milde i den forstand at de er milde sammenlignet med fysisk vold og sterkere mentalt misbruk. Men det er ikke sånt "alle opplever". Og for noen sitter det i mer enn andre. 

Jeg har faktisk opplevd flere av tingene du nevner og for meg har det sittet i lenge, og gjør at jeg den dag i dag har et vanskelig forhold til min mor, selv om jeg er over førti år gammel. 

Anonymkode: 9b804...4ef

[xQueenKx]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

F.eks hevet stemme. At det ble slått i bordet. At hun ble ertet på skolen. At foreldre kommenterte hva hun spiste. At foreldre sa hun måtte passe hva hun spiste. Å bli tvunget til å spise opp maten. At hun fikk høre at hun var vanskelig. At foreldre gikk om hun gråt. Veldig milde ting. Sånt alle opplever. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Dette er jo massevis av røde flagg. Å heve stemmen til noen, spesielt et barn, er jo helt unødvending hvis man ikke etterpå forklarer hvorfor man gjorde det. Hever man stemme, og så går, står jo barnet igjen og skjønner ingenting annet enn at mamma og pappa er sinte, kanskje tilogmed skumle. Og dette med maten. SATAN jeg blir forbanna nå. Sånn holdt mine foreldre også på, og gjett hvem som har spiseforstyrrelser og har gått i terapi i åååårevis? Og hvis du mener dette er mildt, er det noe som ikke stemmer helt. Dette er kjempealvorlige ting. At du har skrudd av og ikke klarer å ta inn over deg hvor skadelig dette er for et sårbart barn, sier noe om oppdragelsen du også har fått. Du skrur av for å beskytte deg selv, du bagatelliserer hennes sannheter fordi du selv ikke tar så tungt på det. Men dette er heavy, altså. Man blir fucka i hodet av det. Enten ved at man blir psykisk syk og ute av stand til å fungere, eller at man blir snill pike og pliktoppfyllende, og ute av stand til å sette grenser for seg selv. 

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (4 minutter siden):

Akkurat det baserte jeg bare utifra hvordan du ordla deg, så hvis det ikke stemmer med de faktiske forhold, må du bare se bort fra det. Men hvorfor ble dere alle så sinte på søstera di hvis hun bare var "annerledes" og "tålte så lite"? Hadde det ikke vært mer produktivt å gi henne det hun hadde trengt istedenfor å skyve henne unna ved å være sint? Skjønner dette ikke er så lett å se for barn, men som foreldre bør man jo uansett ikke snakke om barnet sitt på den måten foran de andre barna. Det virker jo da på meg, utifra det jeg leser, at hun hvertfall ikke var foreldrenes favoritt. Hvis hun var annerledes, burde de kanskje ha gitt henne det hun trengte istedenfor å si til dere at hun tålte så lite. Kanskje det stemmer, kanskje hun er skjør. Da trenger hun oppmuntring, ikke at noen er sinte og ikke liker henne så godt. Da blir det jo fort veldig ensomt. Spesielt hvis deres foreldre behandlet deg og det andre søskenet åpenbart bedre. Vet ikke om det stemmer, men det kan jo høres litt sånn ut.

Jeg fikk mer inntrykk av at de snakket om henne som annerledes og at hun tålte lite fordi de skulle prøve å møte henne mer på det siden hun hadde spesielle behov. Og så at den ene forelderen vår hadde lite tålmodighet med masingen hennes, og grublingen hennes. 

Jeg vet ikke hvorfor vi var sint på henne, da eller nå. Hun er plagsom, hun er vanskelig å forstå, hun har spesielle behov? Vet ikke hvorfor jeg blir så sint jeg nå. 

Altså hun er ikke plagsom nå. Hun er spak, mild, og interessert når vi først snakkes. Men da var hun grublete, maste dagen lang, redd for alt. Hun tok MYE av foreldrene sin tid og energi. Kanskje jeg var sint fordi jeg ikke fikk nok oppmerksomhet og følte at hun fikk alt fordi hun var så masete. 

Jeg følte hun var foreldrenes favoritt, at hun var "spesiell" og "annerledes". Og derfor jeg også har vært sint på henne fordi hun er utakknemlig for at de hjalp henne. Men kanskje jeg har forstått dette bakvendt eller noe. At jeg ikke ser det helt klart. Jeg har oppriktig tenkt at det at de sa at hun var annerledes og tålte lite, lettkrenkelig, sårbar, var for å trøste henne. Og det var plagsomt, for hvorfor skulle hun være så spesiell. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca