Er det greit å avlyse avtaler med venner?

[AnonymBruker]

Kunne jeg fått deres perspektiv på dette her?

Jeg har en venn som til stadighet avlyser avtaler med meg og andre. Med andre vet jeg ikke, men her har det skjedd uttallige ganger, Å gjerne samme dag. Jeg er glad i denne vennen å vil hen bare godt. men dette påvirker vennskapet. Jeg blir lei meg og vet aldri om det blir noe av avtalen når dagen kommer. Dette viser hen ingen forståelse for.

Dette skjer selv når personen inviterer selv og motsatt.

Jeg har tatt det opp med vedkommende, men siden denne personen er psykisk syk så mener hen at det er god nok grunn. At venner skal tålere dette, at det kan komme avlysninger.

Jeg kjenner flere som sliter, innkludert meg selv.  vi har da vel også våre grunner for å ha har våre ting og dårlige dager.  Jeg har slitt å sliter psykisk selv, selv om det kanskje ikke er på hen sitt nivå. Jeg forstår at vedkommende har det tøft å vil gå så langt å si at jeg er veldig tålmodig som venn. Men er dette virkelig greit?

Skal vedkommende ha frikort for å ha gode grunner for å stadig avlyse?  

Det beste er kanskje å bare lage avtaler spontant? men selv da kan det jo bli litt mye på hen sine premisser tenker jeg. Siden jeg må stå klar de gangene hen har lyst å føler for det, hvis ikke blir det ikke noe av.

 

Anonymkode: b3030...c75

[AnonymBruker]

Vanskelig problemstilling.

Jeg er i litt lignende situasjon som vennen din, bare at jeg er fysisk syk istedenfor psykisk syk.
Jeg vil jo så ufattelig gjerne finne på ting iblant, jeg har ikke noe liv, såvidt en eksistens, som stort sett består av å ligge i sengen, alene, se tv og gå tur når jeg klarer det... Jeg er ensom, mye fortvilet, føler på en slags depresjon/lignende (ikke akkurat depresjon kanskje, men har vel utviklet lignende symptomer, minus dårlig humør, som følge av å være så begrenset pga manglende fysisk form til å gjøre som jeg har lyst til), er nedfor, motløs, syns ting er håpløst og jeg opplever så og si ikke positive ting eller oppturer (det er så sjeldent jeg klarer å gjøre noe som helst). 

Jeg vet jo ikke hvordan det er å være psykisk syk, men utifra slik du forklarer kan det jo tenkes at det kan ligne, om man bytter ut de psykiske problemene med fysiske i mitt tilfelle. Isåfall er det jo bare veldig leit, mest av alt. Jeg presser meg så mye jeg klarer, og syns jo man bør det, særlig om man sliter psykisk er vel dette kanskje desto viktigere, men hvis hen bare ikke klarer når dagen er der så klarer hen jo ikke... Ønsket er der vel like fullt. Vedkommende kjenner sikkert enormt på nederlag, skuffelse og vonde følelser selv også. Jeg vet iallefall selv at det knuser meg, alt fra å måtte innse at slaget er tapt når formen ikker er der, å måtte avlyse, frykten for hva den jeg avlyser med tenker, at jeg skal såre/skuffe vedkommende, skuffelsen jeg selv kjenner, panikken for om det skal fortsette slik, om dette var dråpen for vennen min/siste gang vedkommende i det hele tatt gadd å legge planer med meg, følelsen av å være fanget av min egen kropp/i eget hjem/seng, kvelningsfornemmelsene jeg får av å måtte leve et "liv" så langt unna alt jeg ønsker, i så fullstendig og total mangel på impulser, sosial stimulering, stimulering generelt, opplevelser, erfaringer, minner, inntrykk osvosvosv. 

Jeg kan tenke meg at det kan være litt for vennen din som det er for meg:
En del som skal klaffe for at man skal klare noe. Man har gjerne dager der man kanskje kunne klart tingene man avtaler, men problemet er at man vet jo aldri på forhånd når man evt. kunne klart det. Om vennen din er som meg gjør man jo alt man kan for å prøve å legge til rette for at det skal gå, gjennom å forberede seg og planlegge, prøve å "porsjonere" form og liksom skåne seg fra ting som kan gjøre at det ikke går... For er man syk/mangler form så er det jo flere ting som skal klaffe. I tillegg til tingen man skal så skal man jo liksom ha sovet, fått i seg mat, ha dusjet, stelt seg og andre ting som må gjøres må være gjort. Om da ikke alt klaffer, eller man simpelthen mangler den "formen" som skal til for å klare det, så går det liksom ikke. Jeg vil tro nederlaget er aller størst for vennen din, og at hen kjenner mest på det selv. Jeg forstår likevel veldig godt at det er dritkjipt for deg og. 

Jeg vet ikke egentlig om noe av dette var til hjelp altså, men det var vel mitt forsøk på å bidra med mulig forståelse for vennen din. Har du forsøkt å spørre om det er noe du kan gjøre for at det skal være mer gjeennomførbart for vennen din? Har du prøvd å spørre når hen avlyser om det f. eks. vil være mulig å gjøre noe annet isteden f. eks. (kanskje hvis vennen din ikke kommer seg ut, kanskje hen likevel kunne klart at du kom på besøk f. eks.? Noen ganger kunne det kanskje gått iallefall?)? 

Jeg håper du vil fortsette å gi vennen din sjanser. I en vanskelig hverdag kan å vite at man har venner der ute som fortsatt er villig til å gi en sjanser, avtaler man gleder seg til, forhåpninger om å få til avtaler, planer og håp om en bedre fremtid, fremgang, bedre dager og alt det der bety enormt mye, så uansett hvor kjipt det er (og det forstår jeg kjempegodt!! Jeg har også tidligere vært på andre siden av det, og må nok innrømme at jeg ikke har trodd at noen kan være så dårlig som det jeg f. eks. selv er, så jeg har nok tenkt at da vil vedkommende bare ikke og derfor også gitt opp å iallefall ta initiativ selv) håper jeg du ikke gir opp vennen din. Jeg vil tro at for alle som er i en slik situasjon at man må avlyse avtaler man lager (man lager jo liksom ikke avtaler hvis ikke man har lyst til å gjøre det som er avtalt heller) er man da i en så utrolig kjip situasjon i utgangspunktet, har det så vondt og er både avhengig av og virkelig trenger det lille håpet avtalene gir, og de betyr nok også mer enn det er så lett å forestille seg om man ikke selv har det sånn for de det gjelder... 

Uansett går det gjerne an å ta en prat om det hele? Kanskje det kan være litt til hjelp uansett, å få snakket ut om det?
Kanskje også kan dere komme frem til noe som øker sannsynligheten for å få til avtalene, kanskje kommer dere frem til noe som kanskje kan gjøre det enklere på noe vis, mer sjanse for at det lykkes? 

Jeg vet ikke, jeg vet ikke om noe av dette i det hele tatt var til hjelp. Beklager at det ble langt. Jeg håper selvfølgelig det var noe her du fikk noe ut av... Uansett hvordan man vrir og vender på det er det jo i utgangspunktet en kjip, vond og vanskelig situasjon for begge parter, og det har ikke nødvendig en enkel, god eller åpenbar løsning heller, men... 

Jeg håper det ordner seg! Og uansett syns jeg det er fint av deg at du ikke har gitt opp hittil da, du skal se at det betyr utrolig mye mer enn du aner for vennen din at du i det hele tatt fortsatt er vennen dens og har giddet å prøve igjen tross avlysningene. ❤️ 

Anonymkode: 23936...ada

[AnonymBruker]

For meg blir det for slitsomt med plutselige avlysninger. En eller to ganger kan går greit, men ikke om det stadig gjentar seg. Spesielt hvis man har satt til side andre mulige aktiviteter for å få til å møte en venn, og gjerne blir sittende uten noe å gjøre og med en stor skuffelse når avlysningen kommer Jeg har sluttet å avtale med slike venner. Men jeg avslutter ikke nødvendigvis vennskapet. Da spiller jeg ballen over til vedkommende og sier at han/hun kan ta kontakt og finne på noe når det passer. Og gjerne da avtale spontant. Eventuelt kan man avtale ting med flere personer, slik at det i hvert fall er sikkert at noen kommer.

Anonymkode: da2cb...b19

[AnonymBruker]

Jeg har én venn som din. Alle andre er «til å stole på» når det kommer til avtaler. Hun som avlyser er en av mine aller nærmeste. Jeg liker henne veldig godt, og jeg vet hun liker meg veldig godt også. Hun er ikke tungt psykisk syk, hun har jobb og familie, men hun er nok til tider litt svevende, og ser ikke helt konsekvenser. Dette har jeg løst fint ved at alle avtaler med henne ser jeg på som «løse». Det vil si at hvis det er noe som kommer i veien, så avlyser jeg også. Jeg brekker ikke beinet for å holde en avtale med henne, som hun i tillegg kanskje avlyser et par timer før vi skal møtes. Jeg tenker alltid «jeg skal kanskje møte X på onsdag». For meg trumfer det gode det onde. Hun er en god venn, vi har det fint sammen. Jeg ønsker ikke å miste henne som venn, og da må jeg ta henne for den hun er. Så justerer jeg meg selv til «hennes nivå» på å holde avtaler, og alle er fornøyde. 

Anonymkode: 41f7b...4f9

[visp]

Jeg droppet en venn pga det. Jeg pratet med henne om det først og spurte om hun ville fortsette, og hun sa hun ikke var klar over at hun avlyste så mye, og at hun absolutt ville fortsette med vennskapet. Vel, det fortsatte og jeg orket ikke lengre. 

Når det første du tenker på når en avtale lages er at den antageligvis blir brutt, så er det noe galt. Respektløst. 

Nå skal det sies at min venninne ikke var psykisk syk, og jeg savner henne, men psykisk syk er ikke noen unnskyldning for å misbruke en annen på den måten. Ikke når det blir mer regelen enn unntaket.

[AnonymBruker]

Folk som sliter med noe vet ofte ikke hvordan sin "form" vil være før dagen, kvelden eller timen er der. En kan si ja på forhånd fordi en har lyst til å komme, men må takke nei når dagen kommer. Det er ikke noe rart i det. En er ikke upålitelig om dette skjer. En lever et liv som tydeligvis er annerledes enn "gjengen" og hvis denne gjengen var litt tolerante, så godtok de at slik er denne personen og er det av en grunn eller to i dennes liv. Vi lever forskjellige liv og slik er det bare. Å bli romslig selv er en fin ting å møte andre med. Ikke fordøm og baksnakk. Ting kan være tunge nok fra før av. Vær fornøyd med de treffene som blir noe av og ikke tenk på de andre som ikke skjer. Hvis ikke det går for din del, så si ifra og trekk deg ut, ts. 

Anonymkode: bdf64...340

[visp]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Folk som sliter med noe vet ofte ikke hvordan sin "form" vil være før dagen, kvelden eller timen er der. En kan si ja på forhånd fordi en har lyst til å komme, men må takke nei når dagen kommer. Det er ikke noe rart i det. En er ikke upålitelig om dette skjer. En lever et liv som tydeligvis er annerledes enn "gjengen" og hvis denne gjengen var litt tolerante, så godtok de at slik er denne personen og er det av en grunn eller to i dennes liv. Vi lever forskjellige liv og slik er det bare. Å bli romslig selv er en fin ting å møte andre med. Ikke fordøm og baksnakk. Ting kan være tunge nok fra før av. Vær fornøyd med de treffene som blir noe av og ikke tenk på de andre som ikke skjer. Hvis ikke det går for din del, så si ifra og trekk deg ut, ts. 

Anonymkode: bdf64...340

Nå skriver ts at personen ikke viser noen forståelse for at det sliter på ts at det avlyses hele tiden. De fleste ville jo tatt en prat med vennen sin og kommet fram til en enighet om at de kun tar litt spontane treff, nettopp for ikke å belaste den andre for mye med at formen er uforutsigbar.

De fleste jeg kjenner ville jo fått dårlig samvittighet over stadig å avlyse, men det virker ikke som om denne vennen til ts bryr seg i det hele tatt. Det er jo det som er respektløst.

[AnonymBruker]

Jeg var vennen din.

Jeg slet psykisk og måtte ofte avlyse fordi formen var på bunn. Det var så kjipt, så jeg sluttet invitere , og jeg sluttet takke ja på forhånd.

Det som var kjipt var at det sjeldent var noen som hadde tid når jeg ville avtale mer sponant, de hadde jo planlagt ting jeg ikke kunne være med på på kort varsel...

For min del ble det lettere å bare kutte sosialisering helt.

Anonymkode: e010b...d03