Avsluttet vennskap gjør vondt...føles uferdig

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan her. 

Jeg hadde inntil i fjor våres ei venninne. 

Den første jeg ble kjent med etter å ha flyttet langt fra der jeg vokste opp.

Vi var kjent ca 2 år før kontakten ble brutt.

Vi hang sammen ofte.

Noen lengre perioder hver dag.

Vi hadde felles interesser og gjorde ofte de når vi møttes. 

Vi var ikke spesielt nære annet enn det vi fant på av kreative ting og praktiske ting vi hjalp hverandre med. 

Jeg var flere ganger med henne rundt og besøkte hennes venninner og fest og ute på byen selv om jeg ikke liker å feste og drikke og jeg er rett og slett introvert og trives ikke så godt med mange mennesker på en gang da jeg ikke klarer å følge med på alt som skjer og det blir for mye for meg.

Jeg fikk fortalte henne at jeg er introvert og blir sliten av det og at hun virket motsatt flere ganger 

Etter et år siden vi ble kjent hverandre traff jeg mannen jeg ble samboer med. 

Som dere vet er man da til oppslukt i hverandre når man er nyforelska og det skjedde ting utenom også. 

Dødsfall i nær relasjon, sykehusopphold og flytting/salg av bolig blandt annet.

Jeg satt en periode så mye på mobilen og bestemte meg for å avinstallere Facebook for å være mindre avhengig av mobilen siden jeg har pc jeg kan sjekke hva om skjer istedenfor hele tida på mobil. (Jeg skulle Jeg slettet også tik tok.  For min egen psykiske helses skyld.

Jeg ga beskjed til venninnen min om dette siden hun kom til å merke dette og ble møtt med veldig negativ reaksjon. Dagen etter var jeg slettet fra sosiale chatgrupper der hun var Administrator eller fått de andre til å kaste meg ut. Disse fant jeg aldri noe på med utenom med henne.

Så i bunn og grunn kasta hu meg ut av gjengen og min eneste tilknytning til sosial omgang og chatting med de.

Da ble jeg ganske lei meg så jeg slettet henne fra snapchat. Når hun oppdaget det så skjelte hu meg huden full på sms om hvordan jeg kunne gjøre det.

Forklarte henne hvordan det var å våkne opp til å bli slettet fra felles chatten og da sa hun at hun hadde misforstått. (Ingen unnskyldning fra henne)

Tida gikk og det kom stadig sitater i hennes status oppdateringer på Facebook om å gi opp mennesker, de viser sitt sanne ansikt og nok er nok sette strek osv... Dette var ikke godt å følge med på når jeg følte de var sikta på meg.

Jeg spurte 2 ganger privat om alt var bra og om det har skjedd noe spesielt med tanke på statusene.

Alt var bra der fikk jeg til svar bare. Veldig kort.

Jeg var fortsatt ikke lagt til i felles chat igjen.

Det toppet seg vel egentlig da jeg uten å varsle henne om at jeg skulle flytte tilbake en større bolig 30min med bil unna der jeg bodde da jeg ble kjent med henne.

Da mente hu det var det samboeren min sin feil og som hadde overbevist meg om noe jeg i utgangspunktet ikke ville og at hun var bekymret for meg.

Jeg syns det er en veldig rar måte å vise man bryr seg på med måten hun oppførte seg ellers.

Etterhvert blokka hu meg på Facebook og unblokka meg igjen. Da satt jeg hardt mot hardt og blokkerte henne da jeg ikke orket mere drama. Blokkerte henne fra alle måter å kontakte meg på.

I ettertid når jeg ser tilbake på hennes reaksjoner på ting med meg lurer jeg på om hun speilet seg i hvordan hun selv hadde det den gangen. Og det er jo i utgangspunktet ikke bra i tilfelle om hun ikke får gjøre slik hun ønsker eller blir bestemt over i forholdet hun er i. Jeg lurer på om jeg burde håndtert det annerledes enn jeg gjorde. Jeg prøvde snakke med henne før jeg blokka hu men det var bare korte intetsigende svar tilbake.

Men altså....det gnager liksom litt i meg at vi ikke fikk en endelig avslutning på dette og at jeg ikke fikk noe svar og hva som var galt. Hu kunne liksom ikke si meg hva det var. Skjønner ikke greia hennes. Og syns det er sykt av voksen dame holder drama så åpenlyst for alle på Facebook uten å si det til dem det gjelder uten broadcaster det. Negative krasse sitater på Facebook syns jeg er veldig barnslig og smålig og sprer bare kvalme.

Bare så det er sagt: både jeg og samboer trives i hverandres selskap. Han bestemmer overhodet ikke over meg og jeg holder meg nå til venninner som ikke lager drama og unngår folk som prøver styre livet mitt.

Anonymkode: 5384f...1f1

[AnonymBruker]

Jeg tenker en ting om folk som skriver sånne statuser på face. Store emosjonelle problemer og masse drama. 

Anonymkode: 2cfea...6f8

[AnonymBruker]

Hvorfor bryr du deg? Er hun 14? Eller problemer med rus? Kun de som skriver statuser på Facebook om hvor fælt de har det

Og denne var forferdelig å lese med så stor tekst

Anonymkode: 1c184...189

[AnonymBruker]

Good riddance. Finn deg nye venner. Det der er jo relasjonskada søppel. 

Anonymkode: 640c0...f7d

[AnonymBruker]

Jeg har tre "venninner" som poster alt på face, uten kontekst veldig ofte. Nevner noen poster jeg husker nå i farta:

"Jeg hater falske folk"

"Jeg skulle ønske alle kunne være ærlige"

"Hvorfor er det ingen som bryr seg om andre"

"Livet er så trist når alle skygger banen fra meg"

Jeg orker ikke sånt, og møter ikke disse folkene mer. Eneste grunnen til at jeg har dem på sosiale medier, er for å unngå drama. Jeg har gjort slik at ingen av varslene fra dem dukker opp i feeden.

Det er helt normalt å føle at det er vondt å avslutte et vennskap, særlig om det i tillegg skjer på en slik "uferdig" måte. Du kan alltids sende ei melding om hvorfor ting ble som de ble sett fra di side, og så får hun svare eller ikke. Da har du på en måte gjort ditt for å avklare saken.

Anonymkode: 07042...fa4

[AnonymBruker]

Presist hva er det som «gnager deg», ts? Mennesker som velger å inkludere deg i livet sitt her og nå er jo helt selvfølgelig ikke forpliktet til å fortsette med det. Man kan når som helst, og uten å være forpliktet til å oppgi årsak, avvikle et hvert forhold. Slik du og jeg og alle her i tråden selvsgat vet at du og din partner velger hverandre her og nå. Dere har ingen forpliktelse til hverandre om 6 måneder, 6 år eller 30 år. Det eneste dere har er viljen til å dele livet. Forsvinner den? Da avvikler dere.

I gamle dager var relasjoner mellom mennesker (vennskap og forhold inkludert) preget mer av behov enn av lyst. Og da knyttet man Gjensidige forpliktelser. Men det var en destruktiv, dysfunksjonell levemåte som vi i generasjoner har kjempet oss fri fra. Med stort hell og kraftig økt livskvalitet handler nå alle våre personlige relasjoner som voksne om lyst, og ingen om behov.

Anonymkode: 6b711...242

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Presist hva er det som «gnager deg», ts? Mennesker som velger å inkludere deg i livet sitt her og nå er jo helt selvfølgelig ikke forpliktet til å fortsette med det. Man kan når som helst, og uten å være forpliktet til å oppgi årsak, avvikle et hvert forhold. Slik du og jeg og alle her i tråden selvsgat vet at du og din partner velger hverandre her og nå. Dere har ingen forpliktelse til hverandre om 6 måneder, 6 år eller 30 år. Det eneste dere har er viljen til å dele livet. Forsvinner den? Da avvikler dere.

I gamle dager var relasjoner mellom mennesker (vennskap og forhold inkludert) preget mer av behov enn av lyst. Og da knyttet man Gjensidige forpliktelser. Men det var en destruktiv, dysfunksjonell levemåte som vi i generasjoner har kjempet oss fri fra. Med stort hell og kraftig økt livskvalitet handler nå alle våre personlige relasjoner som voksne om lyst, og ingen om behov.

Anonymkode: 6b711...242

Det er ikke at jeg ikke får ha kontakt med denne personen som gnager på meg, men måten det ble avsluttet på. Jeg fikk aldri noe svar på hvorfor hu tok ting så ille opp. Og heller ikke direkte med meg.

Jeg så ingen grunn til at hun reagerte som hun gjorde. Det må ligge mer bak.

Det er mer enn greit vi ikke har kontakt lengre. Ble bare  ikke avsluttet på ordentlig liksom. Blir ubehagelig å se henne igjen. Hvilket jeg kommer til å gjøre da vi ikke bor så langt unna hverandre enda.

Anonymkode: 5384f...1f1