Tid med tenåringen

[AnonymBruker]

Hva gjør dere sammen med deres tenåring? 
Og hvordan får dere veiledet dem med tanke på alle valg de må ta og å klare å håndtere utfordringer de møter eller kan møte? 
 

Jeg forstår at det er naturlig at tenåringen trekker seg unna, men er samtidig redd for at vi lar den få være for mye for seg selv, og jeg føler at jeg får forberedt ungdommen for lite på livet, da jeg selvfølgelig er ganske teit..

Anonymkode: e2ded...f6d

[AnonymBruker]

Vi snakker sammen i bilen, på sengekanten, rundt middagsbordet. Når hun forteller om små og store ting som har skjedd med de rundt seg, snakker vi litt sammen om det, om de kunne gjort noe annerledes etc. Hva hun kan gjøre om Hun havner i samme situasjon. Har alltid hatt gode samtaler med ungdommene i huset helt fra de var små, slik at det føles helt naturlig.

Tror ikke man bare kan sette seg ned med en tenåring og si at «nå skal vi ha samtalen om livet», om Man ikke har det naturlige båndet.

F.eks har jeg snakket med datteren min og venninne om nudes og bildedeling siden de gikk i fjerdeklasse - når da en av venninne kom opp i en vond greie, snakket de meg meg om det - så hjalp jeg de å løse problemet. 
Eller da venninnen til datteren min ringte for å be om hjelp da min datter hadde drukket for mye på fest. De viste at uansett så kan de ringe, så kommer jeg. Helt uten kjeft og pekefinger.

 

Tid sammen varierer veldig, men vi har nå noen kvelder i uken vi ser på serie sammen, går ut og spiser etc.

Anonymkode: 88711...c7f

[AnonymBruker]

Ta med tenåringen på en kjøretur. Jeg har hatt de  beste samtalene med mine i bilen. 

Anonymkode: ee64e...b2d

[AnonymBruker]

Når vi lager mat sammen eller samtidig, når vi sitter sammen og spiser, når vi går en tur, når vi går til eller fra noe, når jeg kjører tenåringen til fritidsaktivitet, når vi voksne ber om innspill til noe vi planlegger som påvirker tenåringen, når vi er i klesbutikker og handler klær til tenåringen... 

Det gjelder å bruke de øyeblikkene man har. 

Anonymkode: 8bce9...0ed

[AnonymBruker]

En ting er rimelig sikkert; om du ikke har hatt litt dypere samtaler med barnet ditt jevnlig gjennom livet hennes, kan du bare glemme med å starte med det i ungdomstiden. Det er vel neppe en tid ungdommer synes foreldre kan være mer "belærende" enn nettopp i ungdomstida. Men dersom du har denne grunnleggende relasjonen og inngangen fra før, så blir det noe annet.

Det er ofte pga det jeg skriver over at mange familier opplever utfordringer i ungdomstiden; de har ikke tatt seg tid til tilstrekkelige gode samtaler med barnet tidligere. Det handler om så mye viktig som kommer med slike samtaler; kritisk tenkning, refleksjon, formidle og tenke over egne verdier og grenser, etc. Og her ligger selve grunnmuren for veiledningen du skal gi dem. 

Mange foreldre, av ulike årsaker, innser først i barnets ungdomstid at denne grunnmuren mangler. Det er da problemer oppstår. 

Anonymkode: e66cb...7e7

[AnonymBruker]

Vi snakker sammen ved middagsbordet hver dag. Av og til blir en av dem med ut når jeg går tur med hunden. Da er det lett å snakke om det meste.

Samtidig ønsker jeg å respektere deres privatliv, og at de selv skal ta beslutninger om egen framtid. Vil de ha synspunkter spør de.

Anonymkode: 7afb9...17c

[AnonymBruker]

Vi snakker mye sammen. Når hun kommer hjem fra skolen, snakker vi som oftest i en time om hva som har skjedd på skolen mens hun spiser. Også gjør hun lekser når det er, og da snakker vi også mer utfyllende om det. 

Vi spiser også middag sammen så å si hver dag. Da snakker vi også om en del ting, og nyhetene står på å bakgrunnen. Det gjør også at vi kommer innpå flere typer temaer. 

Vi ser på serier sammen på kvelden, da blir det ofte også snakk om livet og ingenting. 

Vi kjører ofte langt når vi skal på noe, da snakker vi også masse. Vi reiser på ferier til steder vi begge vil. Tenåringen sin stemme blir hørt mye her. 

Generelt alltid snakka mye sammen om alt mulig. Både med henne, men også venninnene. Blir ganske overraska over hvor lite det virker det snakkes med barna… 

Nå er det kun henne og meg i huset. Vi har også vært gjennom en del pga faren hennes, så har alltid måtte ha noenlunde alvorlige samtaler med henne gjennom hele livet. Hun stoler mye på meg, og jeg får vite veldig mye. Hun spør og graver og lurer også på veldig mye. 

Anonymkode: 6862c...37c