Familiens "sorte får", hvordan kom du deg videre?

[AnonymBruker]

Jeg er familiens "sorte får", og faren min, som bor i et annet land, har vært ute etter meg i flere tiår. Det har dreid seg om å snakke meg systematisk ned, ofte fremfor annen familie. Type, "du kan aldri få en ordentlig kjæreste, du kommer aldri til å klare å bli xx (yrke), du vil aldri klare deg på egen hånd uten meg". Jeg har hatt minimalt kontakt med ham i senere år, men mottar med jevne mellomrom kjipe og anklagende eposter. Søster derimot blir invitert og får reise og opphold dekket av ham. Søsteren min gliser bare når jeg tar opp dette. På bakgrunn av tidligere hendelser mistenker jeg at hun "mater ham" med usanne nyheter om meg, evt "vinkler" ting negativt. Jeg får angst av hele opplegget og føler at jeg mister kontrollen over hvordan jeg fremstilles ovenfor øvrig familie i utlandet.

Jeg har kuttet ned til kun nødvedig kontakt med søsteren min, men sliter skikkelig med å akseptere at ting har blitt sånn. Jeg skjønner ikke hva som ligger bak at han har lagt meg så grundig for hat. Har jobbet masse med dette med psykolog i over ett år nå, men jeg klarer ikke å forsone meg med dette. Jeg har blitt fysisk og psykisk syk av dette. Det kjennes bokstavlig talt som om at magen skal vrenges, om og om igjen, etter at det har vært tema på psykologtime. 

Er det noen her som har klart å komme seg helskinnet gjennom noe sånt, og hva gjorde du i såfall?

Anonymkode: 499d0...2e5

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet all kontakt fra den ene siden av familien som bare gir meg negative opplevelser.  Det føltes skikkelig godt å få en avslutning.

Anonymkode: cbf56...7cb

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Er det noen her som har klart å komme seg helskinnet gjennom noe sånt, og hva gjorde du i såfall?

Ga faen og kuttet all kontakt. Blokkerte telefonnummer, mail går i søppelbøtte automatisk, sosiale medier er vedkommende blokkert fra osv. Den personen er død for meg bokstavelig talt. Gidder ikke å ha gift i livet mitt pga det er blodsbånd.

Anonymkode: 6c8bb...a0d

[AnonymBruker]

Kuttet kontakten, både med forelderen som trykket meg ned, og med søsken, tanter, onkler, kusiner og besteforeldre som enten ikke forsvarte meg eller forsvarte oppførselen hennes. 

Jeg klarte ikke å gå videre når det hele tiden kom påminnelser. 

Beste avgjørelsen jeg har tatt, selv om det kostet meg mesteparten av familien min. 

Anonymkode: 4d309...3ec

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg har kuttet all kontakt fra den ene siden av familien som bare gir meg negative opplevelser.  Det føltes skikkelig godt å få en avslutning.

Anonymkode: cbf56...7cb

Men klarte du å bare slutte å bry deg? Ganske liten familie (her i landet) her da, så jeg står i praksis (allerede) helt alene. Sikkert det som gjør det så utrolig vondt. Kan rasjonalisere det bort, men det gjør søren meg fysisk vondt.

Anonymkode: 499d0...2e5

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke gå videre fra det. Alle i familien har akseptert dette bildet av meg som min far har skapt og min mor har bygget opp under. Jeg prøver å ikke tenke på det og gå videre med livet mitt, men jeg tenker at jeg burde anmeldt dem, søkt voldsoffererstatning og aldri hatt mer kontakt med dem igjen. 

Anonymkode: 435d9...436

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg klarer ikke gå videre fra det. Alle i familien har akseptert dette bildet av meg som min far har skapt og min mor har bygget opp under. Jeg prøver å ikke tenke på det og gå videre med livet mitt, men jeg tenker at jeg burde anmeldt dem, søkt voldsoffererstatning og aldri hatt mer kontakt med dem igjen. 

Anonymkode: 435d9...436

Er jo det jeg har gjort jeg og, i bunn og grunn. Late som ingenting, svelge soltheten og leve livet mitt uten konfrontasjon. Men jeg har blitt alvorlig syk av det, så det går ikke lengre. Dvs. Det er stille selvmord. 

Anonymkode: 499d0...2e5

[AnonymBruker]

Tilsynelatende har jeg klart meg bra, for jeg har alltid hatt gode venner som sier det motsatte av mine foreldre, men det sitter i meg på ulike måter selvfølgelig. Ble veldig besatt av å vise at jeg kan og klarer. For mye. Vanskelig for meg å be om hjelp til noe, for kan liksom ikke tillate meg å ikke være flink til alt. De gangene jeg ikke har klart noe blir trukket frem igjen og igjen. 

Jeg er derfor blitt veldig selvstendig og flink til nærmest alt, men redsel for å feile er større enn gleden og mestring jeg føler, for det er aldri bra nok. Jeg er likevel "feil". 

Kun i familiens øyne riktig nok, og med årene har jeg blitt flinkere til å lytte til andre istedenfor, men det er vedvarende sårt. Har kuttet kontakt med familie til et minimum, og det får jeg også mye kritikk for. 

I familien er dette en rolle jeg ikke kommer meg ut av. Ellers blir jeg ansett som et veldig bra menneske, og svært dyktig på alle felt nesten.  Jeg klarer meg på det, men det er sårt. 

Jeg har ett familiemedlem som går i forsvar for meg forresten, men vedkommende sier også at dette er håpløst. Mine foreldre har bestemt seg for at jeg er slik og sånn, og det har også påvirket søsken. 

Anonymkode: fd524...6cc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Har kuttet kontakt med familie til et minimum, og det får jeg også mye kritikk for. 

Nettopp dette. Damned if you do, damned if you don't. Finner noe å kritisere uansett hva en gjør, og man slipper ikke unna. Man mister jo helt grepet på egen virkelighetsoppfatning til slutt. Faen og. Men kult å høre at du har klart deg såpass bra, til tross. 

Anonymkode: 499d0...2e5

[AnonymBruker]

Har man ikke noen særlig "tilknytning" til familien, så gikk det faktisk veldig enkelt å ikke ha noe som helst med dem å gjøre. 

Høres kanskje litt merkelig ut hvis noen tenker at "men det er jo familien din!" liksom. Men dette er uansett ikke noe poeng i å kaste bort tid eller krefter på.      

Anonymkode: a19b7...c82

[AnonymBruker]

Er det noen av dere som har fått psykiske plager i voksen alder pga den mobbingen og trakasseringen dere ble utsatt av deres foreldre da dere var barn? Kaller det mobbing når foreldre trakkasserer ett barn i familien, at de påpeker ovenfor barnet at det er noe feil med det. 

Anonymkode: d657c...db2

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Er det noen av dere som har fått psykiske plager i voksen alder pga den mobbingen og trakasseringen dere ble utsatt av deres foreldre da dere var barn? Kaller det mobbing når foreldre trakkasserer ett barn i familien, at de påpeker ovenfor barnet at det er noe feil med det. 

Anonymkode: d657c...db2

Kan ikke huske mobbing som barn, men far og søster satte igang en kampanje mot meg tidlig i 20-årene, etter at en kjæreste døde og jeg var langt nede. Denne har fortsatt til i dag. Jeg har glattet over og bitt det i meg, men har nå, 20 år senere, fått alvorlig depresjon og traumediagnose. (Ts)

Anonymkode: 499d0...2e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan ikke huske mobbing som barn, men far og søster satte igang en kampanje mot meg tidlig i 20-årene, etter at en kjæreste døde og jeg var langt nede. Denne har fortsatt til i dag. Jeg har glattet over og bitt det i meg, men har nå, 20 år senere, fått alvorlig depresjon og traumediagnose. (Ts)

Anonymkode: 499d0...2e5

Psykisk vold er noe av det verste man kan bli utsatt for, så ikke rart at du sliter. 

Anonymkode: d657c...db2

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Kan ikke huske mobbing som barn, men far og søster satte igang en kampanje mot meg tidlig i 20-årene, etter at en kjæreste døde og jeg var langt nede. Denne har fortsatt til i dag. Jeg har glattet over og bitt det i meg, men har nå, 20 år senere, fått alvorlig depresjon og traumediagnose. (Ts)

Anonymkode: 499d0...2e5

Hva mener du med at de satte igang med en kampanje? 

Anonymkode: e1808...e79

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hva mener du med at de satte igang med en kampanje? 

Anonymkode: e1808...e79

Jeg ble feks konstant fortalt at jeg var "lat" (var i sorg og sjokk etter plutselig død av kjæreste over 3 år) og ubrukelig, latterliggjort for alt og ingenting, plukket på for alt, mest av far, men søster gliste og var med hun og. Husker hun stod og gliste mens jeg fikk et slags "hysterianfall" (latterkrampe og gråt om hverandre). Kom meg dessverre ikke ut av situasjonen da det var uro i landet vi var i, og utrygt å gå ut. 

Anonymkode: 499d0...2e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Nettopp dette. Damned if you do, damned if you don't. Finner noe å kritisere uansett hva en gjør, og man slipper ikke unna. Man mister jo helt grepet på egen virkelighetsoppfatning til slutt. Faen og. Men kult å høre at du har klart deg såpass bra, til tross. 

Anonymkode: 499d0...2e5

Takk for det! ❤️

Har forresten en til faktor som medfører at jeg på sett og vis klarer å heve meg over dette, iallefall når jeg klarer å ha fokus på det med en rasjonell vinkling (emosjonelt er det bare sårt uansett); Med årene har jeg klart å bli forbanna over hvor urimelig dette er. 

Jeg blir for eksempel fremstilt som altfor impulsiv og ufornuftig i mine valg, fra økonomisk til praktisk og emosjonelt. Da minner jeg meg selv på at de , tross at de har veldig gode inntekt, har mottatt betydelig arv fra begge sider og at de kom inn i boligmarkedet på et betydelig mer gunstig tidspunkt enn meg, har betydelig mindre egenkapital enn det jeg og min mann har opparbeidet. Hvilket kommer mest av min klokskap. (Det er jeg som er den økonomiske og fremtidsrettede.) Vi har ikke mottatt noe arv, og har hatt mindre lønn totalt enn dem, men åpenbart vært klokere i forvaltningen av vår økonomi når vi i 40 årene sitter på større verdier enn dem i 70 årene. Dette altså til tross for at de har fått ganske mye rett i hendene ved arv. Det et også jeg, ikke de, som faktisk har forhindret motsatte part fra å ta veldig dumme økonomiske valg. Istedenfor å tape 240000 kr vant de 350000 kr på at jeg ga dem et råd. En differanse på nesten 600000 kr. Det blir riktig nok i ettertid skrytt av som egen klokskap, men jeg vet jo at det var jeg som stoppet dem i siste liten og fikk dem til å ta et bedre valg. De har aldri "reddet" meg på tilsvarende måte, men får det merkelig nok til å høres ut som at jeg ikke hadde klart meg vel i livet uten deres hjelp. 

Praktisk sett er jeg mer selvhjulpen enn noen av dem. Emosjonelt... joda jeg hadde et par forhold som ikke varte, men det er ikke noe uvanlig, og jeg er gift med mann jeg elsker og har det godt med på 19 året. Jeg kan ikke akkurat kalles usedvanlig vinglete på feltet, selv om jeg hadde et forhold på to år og et annet på 4 år før jeg slo meg til ro. 

Å klare å bli forbanna over hvor urimelige de er hjelper faktisk. Det tok meg mange år å klare det, fordi man som du skriver får tvil om egen virkelighetsforståelse når man vedvarende blir ansett som noe helt annet enn man selv tror man er. Fremdeles kan jeg ta meg i å begynne å tvile, men da henter jeg opp min rasjonelle side, og klarer å bli forbanna med å plukke fra hverandre at det de sier stemmer. Det stemmer beviselig ikke, og å tillate meg selv å bli forbanna hjelper meg. 

Noe iallefall. Det er likevel både sårt og forvirrende. Hva ser de ved meg som andre ikke ser? Det ligger en sannhet i at man kan høre positive ting 1000 ganger og negative ting 1 gang, og det er det negative man tenker på. 40 år med å høre at jeg er bra og klok fra mange veier aldri opp for at jeg de samme 40 årene har fått høre at jeg er vrang, vanskelig, irrasjonell, ufornuftig og "feil" fra dem som liksom skulle stå meg nærmest, og heie på meg gjennom livet.

Det skaper også en vedvarende redsel for å feile. Jeg kan si til mine egne barn at det er ok å feile, at det er en del av livet og at jeg vil elske og støtte dem selv om de gjør feil i livet, og har heldigvis vært såpass tydelig på dette at de tror på det og stoler på det, men selv er jeg livredd for å feile. Jeg har ikke retten til det, og har aldri hatt det. Det er en stor belastning å leve med  

Anonymkode: fd524...6cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er det noen av dere som har fått psykiske plager i voksen alder pga den mobbingen og trakasseringen dere ble utsatt av deres foreldre da dere var barn? Kaller det mobbing når foreldre trakkasserer ett barn i familien, at de påpeker ovenfor barnet at det er noe feil med det. 

Anonymkode: d657c...db2

Ja, jeg har kompleks ptsd. Men jeg ble også utsatt for en del fysisk vold hjemme, mobbet på skolen og etter jeg flyttet hjemmefra var jeg lenge i et forhold med en voldelig mann. Så ikke rart at jeg er litt ødelagt egentlig. 

Anonymkode: 435d9...436

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for det! ❤️

Har forresten en til faktor som medfører at jeg på sett og vis klarer å heve meg over dette, iallefall når jeg klarer å ha fokus på det med en rasjonell vinkling (emosjonelt er det bare sårt uansett); Med årene har jeg klart å bli forbanna over hvor urimelig dette er. 

Jeg blir for eksempel fremstilt som altfor impulsiv og ufornuftig i mine valg, fra økonomisk til praktisk og emosjonelt. Da minner jeg meg selv på at de , tross at de har veldig gode inntekt, har mottatt betydelig arv fra begge sider og at de kom inn i boligmarkedet på et betydelig mer gunstig tidspunkt enn meg, har betydelig mindre egenkapital enn det jeg og min mann har opparbeidet. Hvilket kommer mest av min klokskap. (Det er jeg som er den økonomiske og fremtidsrettede.) Vi har ikke mottatt noe arv, og har hatt mindre lønn totalt enn dem, men åpenbart vært klokere i forvaltningen av vår økonomi når vi i 40 årene sitter på større verdier enn dem i 70 årene. Dette altså til tross for at de har fått ganske mye rett i hendene ved arv. Det et også jeg, ikke de, som faktisk har forhindret motsatte part fra å ta veldig dumme økonomiske valg. Istedenfor å tape 240000 kr vant de 350000 kr på at jeg ga dem et råd. En differanse på nesten 600000 kr. Det blir riktig nok i ettertid skrytt av som egen klokskap, men jeg vet jo at det var jeg som stoppet dem i siste liten og fikk dem til å ta et bedre valg. De har aldri "reddet" meg på tilsvarende måte, men får det merkelig nok til å høres ut som at jeg ikke hadde klart meg vel i livet uten deres hjelp. 

Praktisk sett er jeg mer selvhjulpen enn noen av dem. Emosjonelt... joda jeg hadde et par forhold som ikke varte, men det er ikke noe uvanlig, og jeg er gift med mann jeg elsker og har det godt med på 19 året. Jeg kan ikke akkurat kalles usedvanlig vinglete på feltet, selv om jeg hadde et forhold på to år og et annet på 4 år før jeg slo meg til ro. 

Å klare å bli forbanna over hvor urimelige de er hjelper faktisk. Det tok meg mange år å klare det, fordi man som du skriver får tvil om egen virkelighetsforståelse når man vedvarende blir ansett som noe helt annet enn man selv tror man er. Fremdeles kan jeg ta meg i å begynne å tvile, men da henter jeg opp min rasjonelle side, og klarer å bli forbanna med å plukke fra hverandre at det de sier stemmer. Det stemmer beviselig ikke, og å tillate meg selv å bli forbanna hjelper meg. 

Noe iallefall. Det er likevel både sårt og forvirrende. Hva ser de ved meg som andre ikke ser? Det ligger en sannhet i at man kan høre positive ting 1000 ganger og negative ting 1 gang, og det er det negative man tenker på. 40 år med å høre at jeg er bra og klok fra mange veier aldri opp for at jeg de samme 40 årene har fått høre at jeg er vrang, vanskelig, irrasjonell, ufornuftig og "feil" fra dem som liksom skulle stå meg nærmest, og heie på meg gjennom livet.

Det skaper også en vedvarende redsel for å feile. Jeg kan si til mine egne barn at det er ok å feile, at det er en del av livet og at jeg vil elske og støtte dem selv om de gjør feil i livet, og har heldigvis vært såpass tydelig på dette at de tror på det og stoler på det, men selv er jeg livredd for å feile. Jeg har ikke retten til det, og har aldri hatt det. Det er en stor belastning å leve med  

Anonymkode: fd524...6cc

Ja, det å klare å kjenne på sinne tror jeg er utrolig viktig. Sinne er fysisk, og kroppens naturlige respons på det at andre bryter ens grenser. Når denne mekanismen ikke får utspilt seg som den skal blir man syk i kropp og sinn. Tror jeg etterhvert har blir så brutt ned at jeg ofte har vært for redd og skamfull til engang å kjenne på sinnet. Du har nok vært modigere/heldigere i den forstand. Jeg har nok også blitt sugd inn i faren min sin fortelling om meg som totalt udugelig mer enn jeg har skjønt. Etter x antall terapitimer bobler sinnet opp som vulkan. Har søren meg bokstavlig talt måttet holde meg fast i terapistolen og bare la raserienergien flyte som lava gjennom kroppen min. Det er enorme krefter som skal opp, frem og ut..

Anonymkode: 499d0...2e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ja, det å klare å kjenne på sinne tror jeg er utrolig viktig. Sinne er fysisk, og kroppens naturlige respons på det at andre bryter ens grenser. Når denne mekanismen ikke får utspilt seg som den skal blir man syk i kropp og sinn. Tror jeg etterhvert har blir så brutt ned at jeg ofte har vært for redd og skamfull til engang å kjenne på sinnet. Du har nok vært modigere/heldigere i den forstand. Jeg har nok også blitt sugd inn i faren min sin fortelling om meg som totalt udugelig mer enn jeg har skjønt. Etter x antall terapitimer bobler sinnet opp som vulkan. Har søren meg bokstavlig talt måttet holde meg fast i terapistolen og bare la raserienergien flyte som lava gjennom kroppen min. Det er enorme krefter som skal opp, frem og ut..

Anonymkode: 499d0...2e5

Man kan nok reagere begge veier på slikt. Jeg ble altfor flink, og altfor opptatt av å klare alt veldig godt. En del av meg trodde nok at kritikken av meg kunne opphøre dersom jeg bare viste meg klok og dyktig nok. Det har medført varig skuffelse over at ingenting endrer noe, men jeg har jo fått til veldig mye da, og fått stor anerkjennelse av andre. Opplevd mestring også, iallefall til min stolthet ved det ble knust av ord og blikk. Ting jeg klarte og oppnådde ,og var stolt av, ble fort snudd på til at det likevel var noe negativt. Jeg tok for store sjanser, var tankeløs og ufornuftig. Same shit uansett! Men utover familien, og faktisk, har jeg jo gjort det bra. Det er inni meg sårene sitter, og det så dypt og vondt at det går utover både psykisk og fysisk helse. Jeg var så flink på alle felt at jeg slet meg ut, og da jeg ble syk av dette var det heller ingen støtte, men kritikk. Dette var egen skyld, og jeg burde dessuten ikke sykeliggjøre meg selv. Heller bli mer fornuftig (som dem). 

Eller man kan bli helt lammet til å ikke våge noe. Handlingslammet av å tro at man faktisk ikke kan, klarer og er feil. Er det der du er?

Jeg må si at jeg er glad for at jeg ikke ble det siste, men sliter veldig med at jeg ikke klarer å bremse ned og stoppe jakten på anerkjennelse. Det til tross for at jeg nå altså klarer å bli forbanna, og sier til meg selv at jeg ikke ønsker og trenger deres anerkjennelse lenger. Det er likevel veldig vanskelig å stoppe måten man har levd på nærmest hele livet. Dette jaget, jeg er blitt slik, og vet ikke hvor bremsa er. Jeg forteller dem nesten ingenting lenger, men likevel MÅ jeg fremdeles være så forbanna flink til alt, og klarer ikke slappe av med annet. Sist jeg visste at min far skulle komme hit en morgen klarte jeg ikke sove, men endte opp med å stå opp midt på natten for å sjekke at det var absolutt ingenting å kritisere noen steder. Det er galskap! Jeg vet det, og likevel klarer jeg ikke å bare kutte ut og blåse i det. 

Jeg håper det løser i deg! Og i meg! Og i alle som har slike foreldre. Det er utrolig skadelig når foreldre er slik. Det er ikke bare å feie av seg når det skulle vært dem som ga støtte gjennom livet. Man ja, å bli sint er et viktig steg på veien. 

Mitt ene barn gjorde nylig noe helt spesielt for å hedre sin farmor. Kanskje best å ikke fortelle det til mormor og morfar, sa jeg. Fremdeles noe pinglete i forhold til å røre i vannet. "Nei, det bør de faktisk få vite" protesterte da begge barna. "De bør få vite hva hun har betydd for oss, og hvordan de selv ikke er. Det fortjener de å få rett ut!" 

Jeg er enig, og likevel gjør slikt meg redd for at mine foreldres følelser rundt slikt slår tilbake. På meg. På barna. På deres far. (Han har de aldri engang forsøkt å like.) For mine barn (voksne nå) har også vokst opp med dette. Som barna til det "feile" barnet er også mine barn "feil". Den ubetingede kjærlighet farmor heldigvis har gitt dem kunne ikke mine foreldre klare å gi dem. De er jo mine. 

Kanskje mine barn har rett, men mine foreldre "gjør ikke feil", så når de selv føler på vonde følelser rundt hvordan vår relasjon er slår det ofte tilbake med vonde ord. Nå er de dessuten begynt å bli såpass gamle at om jeg protester på noen vis "ødelegger jeg alderdommen deres". 

Det tristeste oppi dette er jo at alt kunne vært veldig annerledes. Det var jo ikke en fryktelig datter de fikk. Egentlig. 

Anonymkode: fd524...6cc