Min lille gutt

[Imprezza]

Jeg har en nydelig gutt. Han er 8 år. Han har alltid vært "anderledes" . Har feks aldri klart å være sosial med andre barn. Enormt krevende på alle måter. Men også veldig tillitsfull og kjærlig.

Jeg har alltid tenkt: bare han blir litt større så går det sikkert bedre, da får han sikkert venner, blir "jevnere" i humøret osv.

Den dagen jeg skjønte at det faktisk ikke kom til å skje, var helt forferdelig. Selv om jeg tok kontakt med hjelpeapparatet allerede når han var 3. Og ikke fikk noe diagnose før han var 6 var det likevel en forferdelig å forstå at gutten min vil komme til å møte så mange vanskeligheter i livet.

Allerede nå får han høre av klassekamerater at foreldrene sier de bør holde seg unna ham, at han har en sykdom som gjør at han er slem, at det er noe gale med hode hans osv. Enda har vi vært veldig åpne, informert på foreldremøter, engaskjert oss i klassenosv.

Han er bare 8 år! Jeg blir bare så fortvilet når jeg tenker på hvor vanskelige dagene hans er. Og det er så utrolig lite jeg kan gjøre med det. Han ringer gjerne hver eneste gutt i klassen for å be dem hjem, og alle sier nei

Det værste er at en av diagnose hans innebærer at han overhodet ikke har mulighet til å forstå, tolke sosiale situasjoner. Derfor blir han redd og reagerer med sinne...og selvsagt får han sinne og avvisning i retur. Det er jo forståelig, men gjør så utrolig vondt.

Hadde vert veldig fint om noen andre ville fortelle om hvordan de har taklet slike ting eller lignende. Bestilte et hetfe om en av diagnosene hans, og der sto det at mesteparten av disse barna hadde liten nytte av terapi, de fleste ble isolerte, deprimerte, utviklet psykopatiske trekk, mange ble suisidale, fikk angst. Og denne gutten skriver lapper til meg, der det står klem fra****** Ha en fin dag, Gla i deg

Jeg kan ellers opplyse om at symptomene ligner svært på ADHD. Men det er mye mer komplekst enn dette.

Endret 4. februar 2006 av Imprezza

[Gjest Gjest]

Har akkurat fått en lignende diagnose (ADD) på min sønn. Han er 11....

Min har ikke mye sinne eller utagering, men han er ikke noe særlig flink i sosiale situasjoner. Jeg er utrolig fortvilet og føler meg helt hjelpeløs i denne situasjonen.

Jeg har desverre ingen gode råd å gi deg da dette er helt nytt for meg, men det er viktig å omgi barnet med ressurspersoner som ser forbi hans væremåte.

Vi føler at vi nå må begynne kampen for å få omgivelsene hans til å forstå at han har behov for positive tilbakemeldinger ikke bare negative. Jeg tør ikke tenke på hva som har rørt seg i hodet til min lille gutt med all den negativiteten rettet mot ham.

Vær der, støtt ham og ikke ta alle sorgene på forskudd. Med gode foreldre så ordner det seg som regel, og når jeg leser ditt innlegg tenkte jeg at heldigvis har barnet en mor som er opptatt av barnet sitt!!!!

[Gjest Gjest]

En god klem til deg. Du har en lang kamp foran deg, og dessverre vil gutten din oppleve mye vondt. Samfunnet i dag fokuserer dessverre alt for mye på det perfekte og vi har altfor liten aksept for at avvik kan skape en fantastisk variasjon og utfordring. Mitt råd må bli som de andre; gå på med "opplysningsarbeidet" ditt. Få involvert skolen og prøv å finne fritidsgrupper der gutten kan passe inn. Det vil nok bli mange nei før noen kansje til slutt sier ja til å blir med gutten hjem.

Ellers varierer det jo veldig vilke holdninger man møter, og hvor mye hjelp man får. Gutten min går på skole med 3 andre elever som har ulike diagnoser. To har downs og ei har en alvorlig kombinasjon av forskjellige syndrom. Alle disse tre barna er fullt akseptert. Det første gutten min lærte av de eldre barna var at han ikke måtte bli lei seg dersom xxx ble litt sint eller lei, "for hun er syk og får litt rare følelser av og til". Hun har nok ikke så mange fritidsvenninner, men blir inkludert i friminuttene og får alltid komme i alle bursdager. Lykke til!

[Bobeline]

Utrolig bra gjort at du står på for gutten din. Det håper jeg du fortsetter med siden han kommer til å trenge en god støtte. Min mor hadde den samme oppgaven da jeg gikk på barneskolen for nesten ti år siden.

Jeg var ikke blant de som hadde en medisinsk diagnose, så i den forstand er jeg kanskje bare et offer for vanlig gammeldags mobbing fra voksne. Jeg hadde store konsentrasjonsproblemer, og til tross for disse satte jeg karakter rekord på denne barneskolen, ungdomskolen og videregående som fremdeles står i dag. på grunn av konsentrasjonsproblemene klarte ikke jeg å lære å lese før langt ut i grunnskolen, men jeg har en bra hukommelse som skjulte dette. Jeg kan huske alt som blir sagt eller som jeg har lest.

Når dette er sagt, så var det en del foreldre som ikke var så begeistret over meg. Jeg fikk høre at foreldrene til klassekameratene min hadde sagt at jeg ikke fikk bli invitert i bursdager, at jeg fikk gode sluttresultater på grunn av foreldrene mine som hadde tid til å sitte sammen med meg når jeg fikk problemer med skolearbeidet, og at moren min måtte lære seg at verden ikke bare handlet om meg, og at de hatet alle som kunne gjøre ting de ikke kunne. Og ja, det var noen foreldre som ikke likte det at jeg hadde bedre matematikk kunnskaper enn dem. I ettertid synes jeg det er helt utrolig at voksne mennesker kan synke til dette lavmålet og lære sine barn denne intolerante væremåten. Voksne mennesker som går sammen om å fryse ut ett barn, det er for meg uforståelig.

Barn med diagnoser trenger å bli mottatt på en anstendig måte. De lærer ingenting av stadig og ensidig negativ kritikk, de trenger positive tilbakemeldinger også av foreldre, lærer og andre voksne og barn. Stå på og fortsett med utdanningen av disse tankeløse foreldrene til din sønns klassekamerater. Både du og sønnen din har min medfølelse.

[Gjest Gjesta]

Veldig trist å lese om hvordan gutten din har det! Det er også en oppvekker for oss "andre" foreldre, vi MÅ lære ungene våre (og hverandre) at mennesker er forskjellige men like mye verdt for det. Kanskje dette her kunne være en ide: På skolen vår har vi vennegrupper. Læreren setter sammen grupper. (Blander kjønn og ulike "typer" og bytter om på disse i løpet av året). De er 3-4 stykker i hver gruppe, disse er da med en av elevene i gruppa hjem fra skolen, de driver med litt forskjellig, leking ute og inne. Det er ikke noe stort "opplegg", men kanskje med boller og saft. Det skaper et fellesskap og alle ungene opplever å få være med noen hjem og å få besøk selv. Samtidig blir vi foreldre kjent med ungene! Veldig bra tiltak! Ellers har jeg ingen råd å gi deg, vil bare si at jeg skjønner dette må være veldig vondt og sårt! Håper dere får all den hjelp dere trenger!

[Gjest Gjest]

Folk må møte dette her annerledes.

Har selv gått på skole med en med ADHD.

Han gjorde meg ALDRI noen ting!!!!

Men alle sa... ikke sant.

At han var ond, at han var slem, og ditt og datt.

Han var ikke det. Bare man kjente han. Han hadde kanskje litt mer energi enkelte ganger, og måtte bli snakket til på den rette måten.

Gikk også på skole med en, han hadde ikke adhd, men han hadde en vanskelig barndom, han ble flyttet i forsterhjem.

Han var så god den gutten, innerst inne, han har alltid vært snill mot meg.

13 år gammel, ble han tvangsflyttet til et annet sted, fordi barnevernet mente dette ikke var rett sted for ham.

Han GRÅT siste skoledag, han GRÅT på avskjedsfesten. Vi gråt vi å.. vi klassekameratene, som visste hvor god han var.

Han vantrivdes dit han kom, han kom ut på skråplanet.

Har nå sittet inne en rekke ganger, vært innblandet i mye tull..

Men om jeg en sjelden gang møter han igjen, så kommer smilet hans.. og en klem..

Litt ute av temaet dette, men det sier litt om samfunnet. At de bør legge til rette ting på en litt annerledes måte.

Alle har sine gode sider, alle har sine dårlige.

De gode skal roses, de dårlige må jobbes med..

Lykke til.. ikke gi opp

[Imprezza]

Tusen takk for alle fine svar.

Det er godt å lese at de aller fleste forstår at det ikke er barnet som er "umulig".Eller jeg som er elendig forelder. Vet jo det fra før, men er veldig lett å bli redd for hva andre tenker om en i en slik situasjon.

I dag har vi vært i et bursdag besøk sammen med hele klassen,jeg følger ham alltid, vil være i bakgrunnen for å være litt i "forkant" når det spisser seg til. Ihvertfall var det et fint besøk, flere som ville sitte sammen med ham. Og jenta ble kjempegla for pakken hans. han var så stolt! Slikt varmer en mammas hjerte

Heldigvis for ham, og oss. Så er han veldig sjarmerende, for de voksne ihvertfall det gjør det litt lettere når de foreldrene som kjenner ham er positivt innstilt. Utenom dette forsøker vi å følge ham ekstra opp. Være tilstede feks på fotball trening, bursdager, og andre fritidsaktiviteter. Høres jo kanskje ut som vi er hysterisk, men jeg tror det er viktig å begrense de negative opplevelsene de andre barna får. Håper å minimere stigmatiseringen på denne måten.

Skolen begynner forresten endelig etter en laaang og tung "kamp" å forstå at det ikke er viljen det går på.

Hvis noen er i samme situasjon eller har spørsmål må dere gjerne sende meg en PM. Begynner å opparbeide meg litt kompetanse i skolesystemet etterhvert

Vil bare takke dere igjen, utrolig hvor det hjelper med noen gode ord

[Gjest Gjesta]

Hei igjen Imprezza! Jeg måtte bare si at jeg ble så glad når jeg så den positive opplevelsen dere har hatt nå! Du er jo en knallgod mor og det er jo kjempebra at andre foreldre blir kjent med gutten din, det er jo vi voksne som må ta ansvar! Håper det går greiere for dere framover!

[Imprezza]

Takk for den Wendy, deilig med litt skryt

Glemte å si at jeg syntes det var en veldig god ide, med disse gruppene. Skal ta det opp på neste foreldremøte om en uke, så håper jeg de andre foreldrene er positiv

Ha en fin dag til deg

[Gjest StoreSky]

Så flott at han hadde det fint i bursdagen! For sånne opplevelser kan gjøre forskjellen i å føle seg mislykket og lykket barn!!

Synes det var noen elendige råd du hadde fått... Hva med BUP (barne og ungdom psykriatrisk) og PPTjenesten?? De burde kunne hjelpe dere med teknikker og metoder til å hanskes med det som er vanskelig for gutten din.

Ellers: Fokuser på det positive!! Masse masse ros når ting fungerer og går bra.

La nederlagene være -de kjenner han på kroppen av seg selv...trenger ikke mer kjeft da..

Hva med at du som mor tar initativet ovenfor noen foreldre som har barn han går godt sammen? Gjøre ting sammen, gå på kino, svømmehall, kafè, etc. NOE slik at han også kan fortelle om "den gang da han var sammen med xxx og gjorde..."

De fleste barn fungerer bedre i små-grupper, det er ett barn å forholde seg til og lettere å få oversikt over situasjoner som oppstår. For han altså. (sosiale koder, etc)

Masse klem fra StoreSky

[smile]

Ville bare gi deg en stor

Hadde bare alle foreldre hatt din vilje hadde mange flere elever hatt det bedre! Flott at du står på!

I og med at han har fått en diagnose utløser jo det en del rettigheter, da tenker jeg litt på støttekontakt som kan avlaste dere men samtidig hjelpe han videre. Skolen plikter også å tilrettelegge ekstra men det vet dere sikkert. Har det blitt søkt om det? I såfall går fristen ut disse dager.

Vet ikke om jeg har så mye mer konkret å komme med men flott at du står på. Begynner de i klassen å vokse fra han så det er lettere sosialt å være sammen med mindreårige? Skjønner at det ikke er topp for han men hvis han mestrer å være sammen med mindreårige er det en mestringsopplevelse som er verdt å ta vare på. Som nevnt over, fokus på det positive er bra. Gi han skryt for alt som er bra i sosiale sammenhenger. Og som storesky sier, små grupper der han kan føle seg mer trygg er bra!

klem fra smile

[Smashing]

Jeg får skikkelig vondt av å lese dette. Selv er jeg snart utdannet lærer, og jeg vet hvordan jeg skal og ikke skal behandle barn som dette og foreldre. Jeg håper at du får noen positive tilbakemeldinger. Har selv en bror som sliter på skolen pga en ulykke som skadet hjernen hans. Det er skikkelig vondt å se at folk (lærere og barn) ikke respekterer han for den har er. Da er det viktig at du er der. Ønsker deg lykke til