Venner som ikke takler din motgang.

[AnonymBruker]

Jeg befinner meg i dårlig fase i livet, å har det tøft. Jeg ønsker ikke å dele hva det går i, men livet skjer. 

Det som gjør det ekstremt vanskelig for meg er at jeg merker at venner trekker seg unna.

Åpner jeg meg å sier hvordan jeg har det, for jeg bare korte svar tilbake. Akuratt som om det blir irritasjon over at jeg har det vanskelig, istedenfor å støtte å forstå.

Jeg lytter på andre og klarer til en hvis grad å være der for andre nå. Det er ikke slik at jeg sitter å bare syter å klager. Andre kommer selv med sine ting til meg. Jeg føler helt ærlig at jeg ikke kan være ærlig om hvordan jeg har det. 

Andre som har erfaring med at venner trekker seg unna i motgang? Har dere noen tips-råd til meg hvordan forholde meg til det?

 

 

Anonymkode: 8cc7b...0f3

[AnonymBruker]

Handler nok om kapasitet. Vennene dine har nok med seg selv akkurat nå, og har ikke overskudd til mye støtte til deg. Kanskje du har høyere kapasitet enn dem, siden du også takler å lytte til dem og støtte dem? 

Det er neppe vondt ment, men har man ikke energien og overskuddet, så har man ikke det. Alle har sitt. 

Anonymkode: 3b648...cdb

[AnonymBruker]

Enig med AB over her, definitivt kapasitet. Vi er flere i vennegjengen som sliter nå, og det er ingen som egentlig har noen ekstra krefter å ta av nå for å kunne være der for andre enn seg selv. 

Anonymkode: 46678...ca6

[Humas]

Opplevd det samme, begge veier. Man kan lett ‘kjenne på dårlige energier’, jeg tror andre har gjort det mht meg og at jeg er utrolig sliten, og så klager jeg nok litt i deres øyne - mens det for min del menes slik at de skal forstå hvorfor jeg ikke klarer å jobbe særlig nå. For mange traumer og for mye tankekjør og søvnløshet og pågående vanskelige relasjoner. Jeg er derfor mye alene nå. 
Men, jeg har venner (ser ikke de for tiden) men de har det dårlig og tar helt all energi når de er blant folk, snakker 90% av tiden og forteller hvor ille ting er for akkurat dem, at andre f eks har kreft eller har mistet familie får knapt et lite ‘så trist’, nei, rett tilbake til ‘jeg har det så travelt’ osv, det er ekstremt slitsomt å omgås slike personer. 
Medlidenhet med deg, men man skal passe litt på, ikke la andre få snakke mye til deg om sine problemer. Og prøv selv å snakke med mere profesjonelle en periode. Det er også en mulighet å ring kirkens sos og psykisk helse telefon. De har hyggelige personer som er drillet i å kunne lytte, og man har lov å ringe uansett, det holder å ha det litt vanskelig eller være litt ensom. Klem til deg.

[AnonymBruker]

Det handler nok mest om at når man selv også har det tøft, så er det for de fleste best med at tiden med venner blir brukt som et positivt pusterom inni mellom de harde slagene.
 

Kan det hende at du oppfattes som mer sytete enn du tror, TS?

Det beste er å ta alvorlige problemer med psykolog/helsepersonell. Det kan slite enormt på vennskap om det må bli snakket om hver gang man møtest/snakkes. 

Anonymkode: fc5be...70f

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg befinner meg i dårlig fase i livet, å har det tøft. Jeg ønsker ikke å dele hva det går i, men livet skjer. 

Det som gjør det ekstremt vanskelig for meg er at jeg merker at venner trekker seg unna.

Åpner jeg meg å sier hvordan jeg har det, for jeg bare korte svar tilbake. Akuratt som om det blir irritasjon over at jeg har det vanskelig, istedenfor å støtte å forstå.

Jeg lytter på andre og klarer til en hvis grad å være der for andre nå. Det er ikke slik at jeg sitter å bare syter å klager. Andre kommer selv med sine ting til meg. Jeg føler helt ærlig at jeg ikke kan være ærlig om hvordan jeg har det. 

Andre som har erfaring med at venner trekker seg unna i motgang? Har dere noen tips-råd til meg hvordan forholde meg til det?

 

 

Anonymkode: 8cc7b...0f3

Det handler nok ikke om at de ikke bryr seg, men ofte er det vanskelig å sette seg inn i, eller man har ikke de riktige ordene.

Det er ikke riktig å belaste venner eller bekjente med dine problemer, trenger du noen å snakke med så må du enten ta det med nærmeste familie eller profesjonell hjelp, dersom det er veldig vanskelig for deg.

Det er lett å trekke seg unna, dersom samtaler ofte skal gå over til hvor fælt noen har det. Det betyr ikke at man ikke har empati, men merker selv at jeg trekker meg unna om noen kun snakker om seg selv og egen elendighet, fordi det påvirker meg negativt om jeg må ta innover meg andre sine problemer.

Det er ikke venner sin jobb å være en hobbypsykolog.

Tror det kan være noe av grunnen til at du opplever at venner trekker seg unna når ting blir vanskelig og man deler for mye av det.

 

[AnonymBruker]

Jeg kan sikkert oppfattes som uinteressert og lite empatisk når mine venner sliter. Mest fordi jeg er en problemløser, og for utolmodig til å "jatte med" når noen sliter. Jeg vil bare komme med løsninger og bli ferdig med det, selv om jeg forstår at det ikke er så enkelt og at ofte trenger man bare å lufte og bli hørt. Når jeg opplever at mine forslag til bedring blir avslått og det bare kommer mer klaging i retur så mister jeg motet og interessen og tenker at vedkommende ikke har det så vanskelig likevel om man ikke ønsker å prøve å løse problemene (igjen; skjønner at det ikke er så enkelt!). Jeg prøver å ta meg sammen og være støttende, men det er vanskelig! 

Anonymkode: 09717...886

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er flere mulige årsaker ut fra hvordan jeg selv håndterer sånt. 
 

1. de vet ikke hvordan de skal takle det eller hva de skal svare. Så det er vanskelig for dem. 

2. du syter og klager mer enn du er klar over. Virker ikke mottakelig for råd eller tilbakemeldinger. 
 

3. de har mer enn nok med sine egne liv, og har rett og slett ikke kapasitet til å være der for deg som du ønsker. 
 

4. de er ikke venner, men «venner»

Anonymkode: 93f2b...5d2

[Hoia]

Er det noen som alltid føler at de går i motgang? Er det noen som går i motgang uten å vite det? Noen som ikke fungerer helt optimalt på jobben? Får derfor ikke sendt ut de mailene en måtte ønske å sende ut? Ta den kontakten en ønsker? For de aller fleste kjenner jo de de kjenner, vet hvordan vennene sine er både i motgang, og også uten motgang. Mitt råd er å jobbe direkte med det.

Endret 6. mars av Hoia

[Hoia]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker at det er flere mulige årsaker ut fra hvordan jeg selv håndterer sånt. 
 

1. de vet ikke hvordan de skal takle det eller hva de skal svare. Så det er vanskelig for dem. 

2. du syter og klager mer enn du er klar over. Virker ikke mottakelig for råd eller tilbakemeldinger. 
 

3. de har mer enn nok med sine egne liv, og har rett og slett ikke kapasitet til å være der for deg som du ønsker. 
 

4. de er ikke venner, men «venner»

Anonymkode: 93f2b...5d2

Ja, hvordan håndterer du det, egentlig? På en gunstig måte?

[Hoia]

Det er det du ser. Åpenbart, at det er hvordan du ser på livet, som gjør om du vil kunne påvirke situasjonen din eller ikke. Mitt råd er å ta opp røret og ringe.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg befinner meg i dårlig fase i livet, å har det tøft. Jeg ønsker ikke å dele hva det går i, men livet skjer. 

Det som gjør det ekstremt vanskelig for meg er at jeg merker at venner trekker seg unna.

Åpner jeg meg å sier hvordan jeg har det, for jeg bare korte svar tilbake. Akuratt som om det blir irritasjon over at jeg har det vanskelig, istedenfor å støtte å forstå.

Jeg lytter på andre og klarer til en hvis grad å være der for andre nå. Det er ikke slik at jeg sitter å bare syter å klager. Andre kommer selv med sine ting til meg. Jeg føler helt ærlig at jeg ikke kan være ærlig om hvordan jeg har det. 

Andre som har erfaring med at venner trekker seg unna i motgang? Har dere noen tips-råd til meg hvordan forholde meg til det?

 

 

Anonymkode: 8cc7b...0f3

Hvor ofte har du hatt slike "dårlige faser i livet" hvor du har hatt behov for at de slipper alt de har i hendene for å vie all sin oppmerksomhet til deg? 

Anonymkode: 12a9d...025

[lillevill]

Kansje jeg tar feil ts. Men Alle har noe å stresse over i livet sitt men mange regulerer følelsene helt på egen hånd. Noen ventilerer ut til andre. Det kan være tungt å være den som alltid tar imot det som er vanskelig. Kan jo være at du TS trenger å venne deg til å regulere deg selv på selvstendig vis, uten at du må ha noen som regulerer deg. Akkurat dette er noe man må lære i livet. For om man "dumper" kjipe ting på andre så vil relasjonene slites ut. 

[AnonymBruker]

Det handler nok om kapasitet, ts. Om du tar opp en del ganger ting som plager deg, kan det ofte bli nok for andre også. Jeg er for eksempel drittlei sykdomsprat. Jeg har alvorlig sykdom i familien, samt at nær slekt er alvorlig syk. Så har jeg ei venninne som ikke er alvorlig syk, men riktignok syk. Av noe hun blir frisk av.
 

Hun sender ofte meldinger der jeg skjønner at hun hinter om trøst og sympati, at vi skal snakke dypt og lenge om hennes plager, men jeg har ikke sjans (kapasitet, ork) til å gi henne det hun trenger. Hun ønsker å analysere absolutt hver minste ting. Derfor blir det korte svar, og innimellom blir jeg nesten litt provosert over henne. Hun vet hva jeg står i, selv om jeg sier lite om det. For det orker jeg heller ikke, for om hun spør hvordan jeg har det, og jeg sier feks. at i dag er jeg litt trøtt og sliten, for har sovet dårlig, skal det også overanalyseres opp og ned i mente. Da kommer hun med x antall velmente råd jeg ikke har bedt om og skal analysere hvorfor jeg sover dårlig (og hennes analyser er ofte helt på villspor). Derfor blir det også veldig korte svar om hun sier at det er lenge siden hun har hørt fra meg, og spør hvordan det går med meg. Da sier jeg bare at det går bra, men det er gjerne ikke godt nok svar det heller. Og jeg skjønner jo at hun egentlig bare venter på at jeg skal spørre hvordan det går med henne tilbake, så hun kan fortelle hvor fælt hun har det. 
 

Hun snakker som om at ingen er sykere enn henne, og ingen har det verre enn henne. Og som sagt, jeg er omringet av sykdom, så når jeg snakker med venninner, ønsker jeg å snakke om alt annet enn sykdom. Regner med at om man spør henne, så vil hun si noe sånt som deg. At hun ikke bare syter og klager, at hun tar i mot andre sine syting og klaging og føler at venninner trekker seg unna. Men jeg opplever at mange syke mennesker ikke innser selv hvor mye de syter og klager, og det kan gjelde deg også. Og som du selv skriver; livet skjer, og det gjelder dine venner også. 

Anonymkode: 05e10...73a

[AnonymBruker]

Ja, sånn er det blitt med vennskap idag.

Alt dette fokuset på at venner skal være ‘positivitet’ og ‘venner skal gi meg noe’. Men ingen snakker om å selv være den som gir.

Vennskap har mistet mye, i dette fokuset på at relasjonen skal være til nytte for en selv. Folk er blitt raske til å droppe venner. Trekke seg unna. Om det kanskje er de selv som må være litt på tilbudssiden.

Det er blitt en mer bruk og kast holdning rundt venner, der vennskap en trodde var solide idag ikke tåler det samme. Folk står ikke last og brast med hverandre på samme måte som før.

Mange opplever dessverre at venner forsvinner når de står i vanskelige livshendelser.

Det pleide å være en selvfølge at en stilte opp for venner, var til støtte og gjerne ville stå i det med en god venn. Slik er det ofte ikke lengre.

Folk har et mer egoistisk fokus på kun seg og sitt.

Som du ser av de fleste svarene her i tråden.

 

 

Anonymkode: e943b...6ed

[AnonymBruker]

Det kan selvsagt hende at du har dårlige venner, TS. Men jeg er enig med de andre her - antakelig har de bare nok med seg selv. Det er jo ikke sånn at dårlige faser kommer for «en av gangen», ikke sant. Det kan hende dine venner også håndterer vanskelige ting akkurat nå, og ikke har overskudd/kapasitet til å være den optimale venn. 

Man sier ofte at «det er i tøffe tider du ser hvem dine ekte venner er». Jeg liker ikke det uttrykket, fordi jeg synes det blir så selvsentrert og egoistisk. Alle har sitt.

Jeg synes heller man skal forsøke å være raus med vennene sine - også når de ikke har kapasitet til å stille opp for ens egne tøffe situasjon. Jeg vet jeg ikke alltid har vært noen supervenn når mine venner har hatt det tøft, fordi jeg bare såvidt holdt hodet over vannet selv. Det betyr ikke at man er noen dårlig venn. 

Anonymkode: 03140...702