Frustrert mor til voksen datter

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd og veiledning her, er veldig frustrert.

Jeg har ei datter på 21 år. Hun fikk diagnosen adhd rett etter ungdomsskolen. Hun har en sterk vil og vet hva hun vil, men det hun vil er ikke alltid veldig gjennomtenkt.

Hun flyttet hjemmefra i høst, og jobber fulltid. Hun jobber i et omsorgsyrke, med veldig gode tilbakemeldinger. Hun tar seg nok veldig ut i jobb, så hun er mye trett på kveldene. Sånn er jo livet.

Tidvis sliter hun nok med depresjon. Jeg vet ikke om det er fordi hun er utslitt, eller om det henger sammen med diagnose. Sannsynligvis er det nok en slags ond spiral.

Det er sjelden jeg hører fra henne når ting går fint. Da har hun ikke tid. Når ting ikke går like bra, hører jeg fra henne ofte. Da skal jeg ordne opp for henne eller si hvordan hun skal ordne opp. Jeg merker at hun periodevis suger all energi fra meg, selv om vi ikke bor sammen.

Jeg har bedt henne gå til legen og fortelle hvordan hun har det. Når hun er hos legen, greier hun ikke være ærlig. Hun sier at alt går bra. Jeg har bistått henne, så nå skal hun få komme inn til den lokale dps det hun bor.

Hun har opp gjennom bedt meg skaffe hjelp til henne. Jeg har vært på møter, vi har gjort avtaler, men hun nekter å følge opp. Hun går ikke til NAV. Hun går ikke til spesialsykepleier. Hun går ikke til spesialister innen adhd. Eneste hjelpen hun vil ha, sier hun, er hjelp fra meg. Grunnen er fordi det er jeg som kjenner henne best, hun vil ikke ha hjelp fra ukjente.

Til jul måtte jeg betale flybilletten hennes hjem. Hvis ikke hadde hun ikke kommet hjem. Til sommeren nekter hun å komme hjem, for hun mener hun ikke har råd. Det til tross for at hun sitter igjen med et tosifret antall tusen hver måned. Det gjør ikke jeg.

Hun er veldig sint på meg for tiden, rett og slett fordi det er min skyld at hun ble født.

Nå er jeg så sliten av å gå rundt med konstant dårlig samvittighet og uro. Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Jeg greier ikke hjelpe jenta mi, men det er kun meg hun hvil ha hjelp av. Hva skal jeg gjøre??

Anonymkode: 018d6...0b8

[AnonymBruker]

Skriv et brev til legen hennes, DPS’n hun begynner på? Fortell hvordan du opplever hennes utfordringer, slik at de har større mulighet til å go henne riktig hjelp. 
 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 80e41...9bd

[AnonymBruker]

Takk, jeg har allerede ringt dps og forklart. Problemet er når hun har bestemt seg for at hun ikke vil ha hjelp, så vet jeg ikke hvordan det vil gå.

Håper så at ting snart vil begynne å gå rette veien. Jeg kjenner som sagt at jeg ikke har noe energi igjen. Årevis med kamp for å forsøke å hjelpe henne. Tidvis føler jeg hun utnytter meg ved å gi meg dårlig samvittighet. For eksempel det med å nekte å komme hjem, selv om hun sier hun har lyst.

Anonymkode: 018d6...0b8

[Gjest Anonymus Notarius]

Hva er det hun trenger hjelp til? Hva er det hun vil at du skal ordne opp i?

Hva med å la henne prøve seg litt mer selv? Hvis hun mener hun ikke kan/vil komme "hjem", så la henne være der hun er, da?

[anon01]

Dette er ikke lett, men det er veldig viktig at du som mor ikke tar på deg all skyld, for dette er faktisk ikke din feil!

Du gjør så godt du kan, og din datter har tatt sine første skritt ut i voksenverden, og det er kjempe skummelt. Sånn var det for oss alle, men det går bra for de aller aller fleste av oss.

Her ville jeg prøvd å skille deg fra følelsene du får når datteren din sier det er din feil at hun er født. Hun er sliten, hun sier ting hun ikke mener. Og det vet du også. Hun ringer deg, fordi hun er trygg på deg. Du er hennes trygge havn, og dessverre er det enkelt å "klage/kjefte/komme med drit" til de man er mest glad i, og er tryggest på.

Jeg ville trygget henne med at hun må være ærlig til legen, du som mor kan ikke gjøre så veldig mye mer da hun er myndig, hun er voksen, og du har faktisk ikke lov til å ta det ansvaret (med mindre hun fortsatt er umyndig, men det skriver du ingenting om). Men hun klarer det om hun vil. Trygg henne, hold henne mentalt i hånden hele veien, men du kan ikke bli med "inn til legen". 

[AnonymBruker]

Hun er jo ikke bare diagnosen sin. Hun er jo ganske stor del personlighet også. Akkurat nå er den personligheten litt manipulerende og uselvstendig. Så kanskje du burde begynne å svare at hun er voksen, det er på tide at hun tar ansvar for sin helse. Du vil gjerne støtte, men fremover som samtalepartner, heiagjeng og assistent. Ikke som behandler og verge. Hvis hun ikke vil step up selv, så må hun få seg verge.

Du kan også si at du veldig gjerne får henne hjem til sommeren, men denne gang får hun som har mest penger betale. Voksne ber ikke om penger fra foreldre hvis det ikke er helt krise.

Anonymkode: 33ece...b9d

[AnonymBruker]

Tusen takk for innspill alle sammen! Dessverre er det ikke så mye jeg ikke har forsøkt før. I forhold til å ta ansvar selv, sier hun at om jeg trekker meg unna begynner hun å ruse seg. Hun har eksperimentert med stoff en kort periode, men greide å stoppe før det tok over. Da bodde hun hjemme. Jeg er rett og slett livredd for at hun faktisk begynner å ruse seg igjen. Dette vet hun nok at jeg er redd for…

Men kanskje må jeg bare ta sjansen?

Anonymkode: 018d6...0b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tusen takk for innspill alle sammen! Dessverre er det ikke så mye jeg ikke har forsøkt før. I forhold til å ta ansvar selv, sier hun at om jeg trekker meg unna begynner hun å ruse seg. Hun har eksperimentert med stoff en kort periode, men greide å stoppe før det tok over. Da bodde hun hjemme. Jeg er rett og slett livredd for at hun faktisk begynner å ruse seg igjen. Dette vet hun nok at jeg er redd for…

Men kanskje må jeg bare ta sjansen?

Anonymkode: 018d6...0b8

Jeg skjønner at det er skremmende, men det er jo fryktelig stygt og manipulerende av henne å true deg med dette. 
Det er som de kjærestene som truer med selvmord om det blir slutt. 
 

Men når skal hun som er voksen begynne å ta ansvar for seg selv da? Skal du holde henne i hånden gjennom hele livet pga din frykt for at hun skal begynne med rus? 

Anonymkode: 6e1cf...121

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg trenger råd og veiledning her, er veldig frustrert.

Jeg har ei datter på 21 år. Hun fikk diagnosen adhd rett etter ungdomsskolen. Hun har en sterk vil og vet hva hun vil, men det hun vil er ikke alltid veldig gjennomtenkt.

Hun flyttet hjemmefra i høst, og jobber fulltid. Hun jobber i et omsorgsyrke, med veldig gode tilbakemeldinger. Hun tar seg nok veldig ut i jobb, så hun er mye trett på kveldene. Sånn er jo livet.

Tidvis sliter hun nok med depresjon. Jeg vet ikke om det er fordi hun er utslitt, eller om det henger sammen med diagnose. Sannsynligvis er det nok en slags ond spiral.

Det er sjelden jeg hører fra henne når ting går fint. Da har hun ikke tid. Når ting ikke går like bra, hører jeg fra henne ofte. Da skal jeg ordne opp for henne eller si hvordan hun skal ordne opp. Jeg merker at hun periodevis suger all energi fra meg, selv om vi ikke bor sammen.

Jeg har bedt henne gå til legen og fortelle hvordan hun har det. Når hun er hos legen, greier hun ikke være ærlig. Hun sier at alt går bra. Jeg har bistått henne, så nå skal hun få komme inn til den lokale dps det hun bor.

Hun har opp gjennom bedt meg skaffe hjelp til henne. Jeg har vært på møter, vi har gjort avtaler, men hun nekter å følge opp. Hun går ikke til NAV. Hun går ikke til spesialsykepleier. Hun går ikke til spesialister innen adhd. Eneste hjelpen hun vil ha, sier hun, er hjelp fra meg. Grunnen er fordi det er jeg som kjenner henne best, hun vil ikke ha hjelp fra ukjente.

Til jul måtte jeg betale flybilletten hennes hjem. Hvis ikke hadde hun ikke kommet hjem. Til sommeren nekter hun å komme hjem, for hun mener hun ikke har råd. Det til tross for at hun sitter igjen med et tosifret antall tusen hver måned. Det gjør ikke jeg.

Hun er veldig sint på meg for tiden, rett og slett fordi det er min skyld at hun ble født.

Nå er jeg så sliten av å gå rundt med konstant dårlig samvittighet og uro. Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Jeg greier ikke hjelpe jenta mi, men det er kun meg hun hvil ha hjelp av. Hva skal jeg gjøre??

Anonymkode: 018d6...0b8

For meg virker som hun vil ha støtte fra deg som mor. Kunne sutre litt og få klapp på skulderen . Dette er helt vanlig og jeg må beklage men du virker emosjonelt umoden her. Slikt burde du ha skjønt.

Anonymkode: 833e6...efe

[AnonymBruker]

Hun er manipulerende. Virker som hun ikke er helt trygg på at du er der for henne? Dere burde gå til emosjonsfokusert terapi. Dette henger mest sannsynlig med noe fra samspillet deres fra da hun var liten. Du virker også usikker som mor når hun kan spille deg ut så lett. Dette er ikke ment som kritikk. Kjenner meg igjen. Har ei datter med svært sterk vilje som jeg hele tiden må stålsette meg for at hun ikke skal venne seg til å manipulere eller hyle og skrike seg til å få vilja si.

Anonymkode: 36f28...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg trenger råd og veiledning her, er veldig frustrert.

Jeg har ei datter på 21 år. Hun fikk diagnosen adhd rett etter ungdomsskolen. Hun har en sterk vil og vet hva hun vil, men det hun vil er ikke alltid veldig gjennomtenkt.

Hun flyttet hjemmefra i høst, og jobber fulltid. Hun jobber i et omsorgsyrke, med veldig gode tilbakemeldinger. Hun tar seg nok veldig ut i jobb, så hun er mye trett på kveldene. Sånn er jo livet.

Tidvis sliter hun nok med depresjon. Jeg vet ikke om det er fordi hun er utslitt, eller om det henger sammen med diagnose. Sannsynligvis er det nok en slags ond spiral.

Det er sjelden jeg hører fra henne når ting går fint. Da har hun ikke tid. Når ting ikke går like bra, hører jeg fra henne ofte. Da skal jeg ordne opp for henne eller si hvordan hun skal ordne opp. Jeg merker at hun periodevis suger all energi fra meg, selv om vi ikke bor sammen.

Jeg har bedt henne gå til legen og fortelle hvordan hun har det. Når hun er hos legen, greier hun ikke være ærlig. Hun sier at alt går bra. Jeg har bistått henne, så nå skal hun få komme inn til den lokale dps det hun bor.

Hun har opp gjennom bedt meg skaffe hjelp til henne. Jeg har vært på møter, vi har gjort avtaler, men hun nekter å følge opp. Hun går ikke til NAV. Hun går ikke til spesialsykepleier. Hun går ikke til spesialister innen adhd. Eneste hjelpen hun vil ha, sier hun, er hjelp fra meg. Grunnen er fordi det er jeg som kjenner henne best, hun vil ikke ha hjelp fra ukjente.

Til jul måtte jeg betale flybilletten hennes hjem. Hvis ikke hadde hun ikke kommet hjem. Til sommeren nekter hun å komme hjem, for hun mener hun ikke har råd. Det til tross for at hun sitter igjen med et tosifret antall tusen hver måned. Det gjør ikke jeg.

Hun er veldig sint på meg for tiden, rett og slett fordi det er min skyld at hun ble født.

Nå er jeg så sliten av å gå rundt med konstant dårlig samvittighet og uro. Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Jeg greier ikke hjelpe jenta mi, men det er kun meg hun hvil ha hjelp av. Hva skal jeg gjøre??

Anonymkode: 018d6...0b8

Dette er knyttet opp mot adhd. Og det er kun deg hun føler seg trygg på. Så tenker det ikke er rart om hun blir litt sinna på deg om du trekker deg vekk.  Da du er eneste tryggheten hun har.

Det du kan gjøre er å skille på hva du kan hjelpe henne med og hva du faglig ikke har kompetanse på.  Og presse henne litt med forståelse på at hun ikke liker det. 

Har ei som sliter med samme. Og jeg må bli med på nav møter, lege og psykolog  for å få henne igang. 

Bor hun langt unna så kan du være med på videochat. Hun sliter nok å sette ord på hva hun sliter med, slik som mi. Og da skjønner ikke de hva hun trenger hjelp med. Og blir bortkastet tid og penger for henne

Anonymkode: 468bd...449

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje hun ikke var helt klar til å flytte hjemmefra enda, og trenger deg fremdeles, slik et barn trenger en forelder. 

Anonymkode: 97ec6...39f

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

For meg virker som hun vil ha støtte fra deg som mor. Kunne sutre litt og få klapp på skulderen . Dette er helt vanlig og jeg må beklage men du virker emosjonelt umoden her. Slikt burde du ha skjønt.

Anonymkode: 833e6...efe

Dette. Ts er du neurodivers selv?  Hvis dette ikke er din sterke side, eller du ikke fikk emosjonell støtte i oppveksten selv, kan det være utfordrende.

Anonymkode: 64029...726

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Takk, jeg har allerede ringt dps og forklart. Problemet er når hun har bestemt seg for at hun ikke vil ha hjelp, så vet jeg ikke hvordan det vil gå.

Håper så at ting snart vil begynne å gå rette veien. Jeg kjenner som sagt at jeg ikke har noe energi igjen. Årevis med kamp for å forsøke å hjelpe henne. Tidvis føler jeg hun utnytter meg ved å gi meg dårlig samvittighet. For eksempel det med å nekte å komme hjem, selv om hun sier hun har lyst.

Anonymkode: 018d6...0b8

Hun er 21 år!

På tide kutte navlestrengen.

Du kan være en støttende mor,men du er ikke hennes støttekontakt og advokat. Hun får klare bli selvstendig! Ikke ditt ansvar. Har selv flere døtre,kommer til å støtte de,men når de er 21 år må de fint fikse ting selv!

Anonymkode: 37870...297

[AnonymBruker]

Du må ta en ordentlig samtale med henne- når hun følger seg ok, om hva som hun må søke hjelp til selv, og det med å ta ansvar som voksen til å søke hjelp hos profesjonelle, men understreke at du skal støtte henne.

Her opplevde jeg ung voksen-perioden for mine barn som om at det var noe skremmende. Hun har flyttet vekk, og er sikkert noe ensom, og det er uvant. Hun blir nok sterkere. 

Vær trygg og sterk, understrek dine grenser. Ved trusler, så må du la henne vite at til syvende og sist er hun voksen, og tar sine egne valg. Hun har ansvar for seg selv, men du er hennes mor og vil alltid bry deg. Si at du skal støtte henne i å ta gode valg, og at du er glad i henne, og at hun må vise seg voksen. 

Anonymkode: c5c89...52f

[AnonymBruker]

Slutt å sy puter under armene på henne. Hun må bli voksen. 

Anonymkode: 0f915...5dd