Hvordan komme seg gjennom stressende opplevelse?

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke gå altfor mye i detaljene for anonymitetens skyld. Det som har skjedd er ikke ulovlig og egentlig ikke noe å anmelde eller noe slikt. De har kommet med trusler, men håper alt det gir seg nå som jeg har gjort mitt beste for å blokkere og stoppe kontakten.

 

Jeg gikk nylig gjennom en vond og ganske stressende situasjon og det sitter veldig i kroppen. Jeg får det ikke ut av hodet, og føler hjertet banke raskere enn vanlig selv når jeg prøver å slappe av med film og kos.

Alt kommer tilbake så fort jeg våkner og går ikke vekk.

Personene som har plaget meg og stelt i stand denne situasjonen har blitt blokkert fra alle steder hvor det går an, inkludert mobilnummer. Men jeg føler meg så redd for at de plutselig skal dukke opp på døra eller blande inn flere folk som tar videre kontakt med meg. At jeg aldri skal bli kvitt minnene og følelsene og må leve gjennom det om og om igjen. De bor ikke i nærheten av meg så jeg kommer ikke til å "plutselig" møte dem i butikken, men de kan kjøre i 2 +/- timer for å komme hit, så det er mulig dersom de skulle få lyst....

Alt de har sagt og skrevet til meg går om og om igjen i hodet og jeg blir helt kvalm av minnene om sist gang jeg møtte dem (tidligere denne uken).

Jeg har så lyst til å gå videre, glemme hele saken, og fokusere på det gode jeg fortsatt har. Distraksjoner hjelper ikke mye, men jeg prøver og prøver. Prøver å spille spill med venner, være rundt familie, se på videoer og serier. Og musikk. Har også prøvd å få mer søvn.

Det er nesten så ille at jeg vil flytte vekk og isolere meg helt for å bli kvitt dem og alt som henger sammen med situasjonen.

Jeg vet at jeg kommer til å komme meg gjennom dette uten å ty til flytting og total isolasjon, men nå som det fortsatt sitter ferskt i minnet og kroppen så føler jeg meg så desperat for å bli kvitt det. Jeg vil egentlig ikke ty til drikking og røyking for å roe meg ned, jeg har allerede dårlig forhold til slikt fra ungdomstida og har klart å holde meg unna i en god del år nå.

 

Kanskje det hjelper å skrive dette innlegget og lese det for meg selv

Anonymkode: dfd7a...f3b

[AnonymBruker]

Når stresset og tankene kommer så kan du se for deg at du holder godt rundt deg selv, og sier til deg selv at det går bra. Trøst deg selv som du ville trøstet en annen person i samme situasjon. 

Jeg har brukt denne metoden på både gamle og nyere "stressminner" og det hjelper meg. Gjenta og gjenta til det løsner. 

Minnene er der fortsatt, men de plagsomme og vonde følelsene knyttet til minnene blir svakere og svakere. 

Anonymkode: ef413...bf2

[AnonymBruker]

Hvis jeg er veldig stresset pleier jeg å sette meg på toalettet der jeg er og ta meg en runk, det hjelper alltid.

Anonymkode: 527df...a4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Når stresset og tankene kommer så kan du se for deg at du holder godt rundt deg selv, og sier til deg selv at det går bra. Trøst deg selv som du ville trøstet en annen person i samme situasjon. 

Jeg har brukt denne metoden på både gamle og nyere "stressminner" og det hjelper meg. Gjenta og gjenta til det løsner. 

Minnene er der fortsatt, men de plagsomme og vonde følelsene knyttet til minnene blir svakere og svakere. 

Anonymkode: ef413...bf2

Takk for tipset, det skal jeg prøve! ❤️ 

TS

Anonymkode: dfd7a...f3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Takk for tipset, det skal jeg prøve! ❤️ 

TS

Anonymkode: dfd7a...f3b

Håper du får nytte av det 💗 Lykke til!

Og gi ikke opp, det er lys i enden av tunellen!

Anonymkode: ef413...bf2

[AnonymBruker]

Ts, jeg var der du er nå. To ting spesielt hjalp meg. Den ene var å fortelle om situasjonen til mine nærmeste, fortalte også at jeg var redd. Det hjalp enormt for meg at de kom og holdt meg med selskap. Både for å føle meg tryggere og få fokus på andre ting. Først ville jeg vi skulle være hjemme hos de, men en klok venn sa det var viktigst at vi var hos meg. Sånn at jeg kunne få igjen trygghetsfølelsen i mitt eget hjem.

Samme venn lærte meg også noe annet viktig. Ta tilbake kontrollen. I starten var jeg livredd for å gå ut, for å møte på vedkommende. Listet meg rundt, fortet meg fra a til b og gjorde meg så liten og usynlig som mulig. Min venn sa til meg. Gå ut med rak rygg og hodet hevet, gjør det selv om du er redd. Se folk inn i øynene. Gjør det igjen og igjen. Har du lite å gjøre en dag, gå deg en liten tur. Den trenger ikke være lang. Men slik tar du tilbake kontrollen. 

Husk at du krisemaksimerer nå ts. Det er forresten helt normalt. Men for å komme ut av den spiralen må du avvæpne situasjonen. Jeg vet det er vanskelig men prøv

Anonymkode: ea174...071

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts, jeg var der du er nå. To ting spesielt hjalp meg. Den ene var å fortelle om situasjonen til mine nærmeste, fortalte også at jeg var redd. Det hjalp enormt for meg at de kom og holdt meg med selskap. Både for å føle meg tryggere og få fokus på andre ting. Først ville jeg vi skulle være hjemme hos de, men en klok venn sa det var viktigst at vi var hos meg. Sånn at jeg kunne få igjen trygghetsfølelsen i mitt eget hjem.

Samme venn lærte meg også noe annet viktig. Ta tilbake kontrollen. I starten var jeg livredd for å gå ut, for å møte på vedkommende. Listet meg rundt, fortet meg fra a til b og gjorde meg så liten og usynlig som mulig. Min venn sa til meg. Gå ut med rak rygg og hodet hevet, gjør det selv om du er redd. Se folk inn i øynene. Gjør det igjen og igjen. Har du lite å gjøre en dag, gå deg en liten tur. Den trenger ikke være lang. Men slik tar du tilbake kontrollen. 

Husk at du krisemaksimerer nå ts. Det er forresten helt normalt. Men for å komme ut av den spiralen må du avvæpne situasjonen. Jeg vet det er vanskelig men prøv

Anonymkode: ea174...071

Jeg har heldigvis familie som har vært med meg gjennom hele og som er med på å støtte meg, og som lar meg snakke meg gjennom følelsene. Det sitter så fast i kropp og hode fortsatt da. Og siden det jeg pleier å gjøre for å roe ned ikke har stor effekt akkurat nå så har det vært ekstra vanskelig å komme meg gjennom dette.

Jeg er vanligvis ikke en som får helt panikk og krise av ting, er mer "driter i det og tar en dag om gangen, det ordner seg". En god natts søvn pleier å fikse det meste for meg, i alle fall emosjonelt, slik at jeg kan jobbe meg gjennom og ordne opp i tingene med ro i kroppen. Det at jeg fortsatt blir helt skjelven og kvalm (Situasjonen har forverret seg over et par uker, hvor siste møte/kontakt var forrige uke) er helt uvant for meg. Kanskje fordi situasjonen føles mer seriøst og "ekte" ut. Andre situasjoner jeg har vært i har vært stress der og da, men altså ikke så ille at jeg ikke kan ordne opp i det. Nå føler jeg at jeg ikke kan gjøre stort annet enn å holde meg unna og vente til det går over... Kanskje det er det som gjør at situasjonen føles så mye verre.

Jeg krisemaksimerer helt sikkert. Prøver å si til meg selv at de verste tankene jeg har er hvertfall ikke noe å bekymre seg for, og så har tipset til forrige AB om å trøste meg selv hjulpet med å roe meg ned til et funksjonelt nivå i alle fall. Så det er en grei begynnelse.

Det høres sikkert merkelig ut, men det hjelper også å vite at dere andre har klart å komme dere gjennom slikt. Får på en måte et levende eksempel å se opp til.

Det blir helt sikkert bedre om et par dager, er det jeg sier til meg selv, så får krysse fingrene for det🤞

TS

Anonymkode: dfd7a...f3b