Fastlåst fiendebilde av steforelder vold

[AnonymBruker]

Hvordan skal jeg best håndtere denne situasjonen? 

Jeg skal forsøke å gi en kort beskrivelse av faktum. Jeg har to voksne barn. Faren deres og jeg flyttet fra hverandre da de var 8 og 14 år gamle. Det var vold i nære relasjoner. I perioder etter bruddet fryktet jeg for livet mitt, livet til barna og livet til hans nye partner. Den psykiske volden fortsatte etter bruddet og pågikk helt frem til minstemann var 20 år. Det tok noen år før jeg forsto at det var vold, og da hadde jeg fått diagnosen ptsd. Volden har i disse årene bestått i stalking med utidig ringing/sms/eposter til meg, partneren min og mine foreldre, eposter til fastlærere, rektorer og min arbeidsgiver, stevning til tross for helt likedelt samværsordning, fjernstyring av barna gjennom ustanselig ringing, avhør, samværssabotasje og oppmøte på barnas fritidsaktiviteter på mine samværsdager ( med truende kroppsspråk mot meg), gaslighting, triangulering, bruk av barna, forsøk på foreldrefientliggjøring, planting av falske minner, mobbing, økonomisk svindel, projisering, virkelighetsforvrengninger, dobbeltgalskap, m.m. 

Jeg fikk ny partner året etter bruddet, og vi giftet oss etter noen år.  Partneren min har stått ved min side i alle år, bært meg på gullstol, og han har selvfølgelig blitt dratt inn i denne galskapen og har vært vitne til alt. Han har bidratt støttende inn i oppdragelsen  av barna, noe som jeg mener var helt nødvendig pga min ptsd. 

Faren til barna bedrev som nevnt foreldrefientliggjøring de første årene og brukte mye kroppsspråk for å styre de rundt seg til å holde seg på hans side. Han fremsto overfor barna som svært bekymret og tilsynelatende genuint opptatt av barnas beste. (beskytte dem mot oss, da vi ifølge ham hadde for strenge regler og etter hvert ble historien at vi også var mobbere, til tross for at det var han som var den virkelige mobberen) Han selv, som før bruddet både brukte ørefiker og harde armtak mot barna og var svært opptatt av regler, hadde snudd helt om og lot barna få lov til alt, bortsett fra å besøke meg/oss, det var strengt forbudt. De ble ofte overlatt til seg selv når han var hos kjæresten sin, og da med den eldste som barnevakt, utstyrt med masse penger og godteri). 

Etter at han hadde plantet tilstrekkelige negative og fastlåste holdninger til meg, mine foreldre og partneren min, lente han seg selv tilbake å lot barna bære ballen videre.  Våre navn har siden dette aldri vært nevnt i hjemmet hans, ifølge barna. Men det er fremdeles sånn at hvis barna lener seg for mye mot senter eller over på min og min partners side, så blir det skranker i forholdet og konsekvenser ved at de straffes på en eller annen måte. Det skal nevnes at han har hatt en del samboerforhold bak seg etter bruddet med meg, der den ene måtte skifte lås i døra og bo hos sønnen sin en periode, en annen forsøkte å flytte på hemmelig adresse, og en tredje har stilt spørsmål ved den psykiske helsen hans. Barna er opplært til mobbing. 

Hele familien er dysfunksjonell idag, men vi forsøker å gjøre det beste ut av det. Problemet for meg idag er at små menneskelige feil hos partneren min og meg blir straffet på en dramatisk måte av et av barna. Dette barnet har selv blitt forelder, og bruker nå den lille for å straffe. Jeg blir som regel tilgitt, men partneren min blir ikke det. Det han sier og gjør blir tatt ille opp og tolket i verste mening. 

Det er mye splitt og hersk hvor partneren min blir holdt utenfor. Han har gjort flere forsøk på forsoning, bedt om unnskyldning for det han måtte ha sagt og gjort og vi har bedt dem hjem til oss. Alt blir avslått. Og når jeg skal møte den lille må det skje utenfor vårt hjem. 

Jeg blir møtt med at jeg ikke er støttende, at jeg bare støtter partneren min og at partneren min er en stor drittsekk. Jeg er jo ikke enig i noe av dette, tvert om. Jeg mener at holdningene og det fastlåste fiendebilde til partneren min er plantet og blitt en del av virkelighetsoppfatningen. 

Og jeg lurer på hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg ønsker jo å være en god mormor, men klarer ikke mer av dette splitt og hersk spillet, og i tillegg ønsker jeg å være like støttende til mannen min som han har vært til meg. Jeg føler at jeg nå er på vei inn i en reprise, hvor det nå er den lille som skal beskyttes mot oss. 

Hvordan bør jeg forholde meg her?  Skal jeg ta imot invitasjon hvor mannen min i enhver sammenheng blir holdt utenfor? 

Anonymkode: 2edfa...bf2