Ensomhet

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så forferdelig ensom.

Jeg har venner og bekjente, gjør mye sosialt, men føler fortsatt på en stor tomhet.

Jeg må ofte selv ta initiativ til å finne på noe, hvis ikke blir jeg fort glemt eller ekskludert. Har mange venner, men føler det alltid er jeg som er pådriveren til at noe skal skje. Hvis jeg ikke sier noe, blir jeg sittende alene hjemme.

I tillegg er det stadig flere på min alder som enten blir forlovet, gift, fortsetter med egen familie, men jeg sitter igjen, alene og glemt.

Vil bare finne noen å dele livet med. Noen å dele de ensomme stundene med.

Tomheten min spiser meg opp, og i dag er nok en slik dag. Har spurt flere venner, spurt i vennegrupper. Noen sier de er opptatt, men flere svarer ikke, de svarer kun hvis de kan. Så nå sitter jeg alene igjen, lørdag kveld alene, på mandag er det jobb igjen.

Jeg trenger ikke en stor vennegjeng, trenger ikke å være med på alt. Men skulle ønske jeg fant ei å dele livet med, slik at jeg hører til et sted, hos noen, med en familie. 

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men måtte bare få det ut et sted

 

Anonymkode: f3464...4e5

[AnonymBruker]

Må legge til.

En side av meg ønsker å si ifra. Ønsker å sette ord på det. Ønsker å gjøre andre bevisst på at jeg er ensom. Gjøre de bevisste på at jeg føler meg ekskluderr, oversett, glemt.

Men igjen, det er så skummelt å gjøre seg så sårbar. Jeg klarer bare ikke å ta meg til å si det, eller fortelle det. Redd for reaksjoner, redd for hva andre vil tenke. Tenk om det blir verre? 

Trådstarter.

Anonymkode: f3464...4e5

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Jeg har venner, men sitter ofte alene og opplever aldri at jeg er prioritert i livet deres. Jeg har et barn på 5 år, men det gjør ofte at jeg føler meg enda mer alene. Ensom og stort sett låst til hjemmet, og helt alene med ansvaret for et annet menneske. Skulle så gjerne hatt noen som var glad i meg.

Håper du finner hun du leter etter ❤️

Anonymkode: b12dc...dd3

[AnonymBruker]

Hei! 

Min erfaring er at hvis du ikke er glad i deg selv, og liker deg selv, så kan du omgi deg med så mye folk som bare det, og likevel føle deg ensom. Kan det være noe av det du føler på? 

Tidligere da jeg ikke var glad i meg selv så var alt jeg gjorde en jobb for å bli god nok for andre. Hvis noen avviste å møtes så tolket jeg det alltid til at det var noe galt med meg. Å sitte alene på lørdagskvelder var krise og "måtte bety at det var noe galt med meg". Jeg verdsatte ikke tiden alene, og jeg skapte ikke meg det livet jeg ønsket, jeg satt og grublet over hvor verdiløs jeg var og hvor patetisk livet mitt var, og alltid tenkte jeg "det kommer aldri til å bli noe bra ut av livet mitt". 

Jeg tenkte også litt som deg at jeg skulle si fra, at de andre "burde ikke glemme meg", at de ekskluderte meg. Nå ser jeg det som at jeg outsourcet ansvaret for livet mitt på andre. Det er ingen andre sitt ansvar at jeg er ensom, bare meg. 

Da jeg ble glad i meg selv så jeg også tydelig hvordan jeg hadde vært del av å skape dynamikker der jeg ble avvist, der jeg alltid var den som tok initiativ, at jeg ikke ga de andre plass til å møte opp på en gjensidig måte, fordi jeg hele tiden skulle forsikre om at det ikke ble avvist. Jeg lot ikke andre få møte opp som voksne i relasjonen, fordi jeg var så engstelig for at jeg ikke var god nok. Og jeg tror ikke de bevisst tenkte over dette, men jeg tror likevel det hadde påvirkning på hvorfor de mistet litt interesse i vennskapet. Jeg "var alltid bare der". 

Nå elsker jeg meg selv. Jeg gleder meg til hver dag sammen med meg selv. Jeg er alene de fleste lørdagskvelder, og jeg bryr meg ikke. Jeg liker å være med meg. Om jeg tar kontakt med noen og de avviser så legger jeg ikke så mye i det. Og da venter jeg til den andre tar kontakt igjen først. I begynnelsen tok det LANG tid, det var en vanskelig overgang. Men jeg bestemte meg for at jeg ville ha gjensidighet i vennskapene mine. En del falt fra, og jeg følte meg fri, jeg sørget litt, men mindre enn jeg trodde. Og andre overrasket meg. Og da de tok initiativ av seg selv så betydde det så mye mer enn da jeg stadig tok initiativ fordi jeg var ensom. Jeg innså også at det hadde vært ganske stygt gjort å bare bruke andre som en krykke for at jeg var ensom og ikke fordi jeg ønsket den andre personens selskap. 

Anonymkode: 07dfc...a39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg har det på samme måte. Jeg har venner, men sitter ofte alene og opplever aldri at jeg er prioritert i livet deres. Jeg har et barn på 5 år, men det gjør ofte at jeg føler meg enda mer alene. Ensom og stort sett låst til hjemmet, og helt alene med ansvaret for et annet menneske. Skulle så gjerne hatt noen som var glad i meg.

Håper du finner hun du leter etter ❤️

Anonymkode: b12dc...dd3

Så bra jeg ikke er alene ❤️

Håper også ting ordner seg for deg  

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hei! 

Min erfaring er at hvis du ikke er glad i deg selv, og liker deg selv, så kan du omgi deg med så mye folk som bare det, og likevel føle deg ensom. Kan det være noe av det du føler på? 

Tidligere da jeg ikke var glad i meg selv så var alt jeg gjorde en jobb for å bli god nok for andre. Hvis noen avviste å møtes så tolket jeg det alltid til at det var noe galt med meg. Å sitte alene på lørdagskvelder var krise og "måtte bety at det var noe galt med meg". Jeg verdsatte ikke tiden alene, og jeg skapte ikke meg det livet jeg ønsket, jeg satt og grublet over hvor verdiløs jeg var og hvor patetisk livet mitt var, og alltid tenkte jeg "det kommer aldri til å bli noe bra ut av livet mitt". 

Jeg tenkte også litt som deg at jeg skulle si fra, at de andre "burde ikke glemme meg", at de ekskluderte meg. Nå ser jeg det som at jeg outsourcet ansvaret for livet mitt på andre. Det er ingen andre sitt ansvar at jeg er ensom, bare meg. 

Da jeg ble glad i meg selv så jeg også tydelig hvordan jeg hadde vært del av å skape dynamikker der jeg ble avvist, der jeg alltid var den som tok initiativ, at jeg ikke ga de andre plass til å møte opp på en gjensidig måte, fordi jeg hele tiden skulle forsikre om at det ikke ble avvist. Jeg lot ikke andre få møte opp som voksne i relasjonen, fordi jeg var så engstelig for at jeg ikke var god nok. Og jeg tror ikke de bevisst tenkte over dette, men jeg tror likevel det hadde påvirkning på hvorfor de mistet litt interesse i vennskapet. Jeg "var alltid bare der". 

Nå elsker jeg meg selv. Jeg gleder meg til hver dag sammen med meg selv. Jeg er alene de fleste lørdagskvelder, og jeg bryr meg ikke. Jeg liker å være med meg. Om jeg tar kontakt med noen og de avviser så legger jeg ikke så mye i det. Og da venter jeg til den andre tar kontakt igjen først. I begynnelsen tok det LANG tid, det var en vanskelig overgang. Men jeg bestemte meg for at jeg ville ha gjensidighet i vennskapene mine. En del falt fra, og jeg følte meg fri, jeg sørget litt, men mindre enn jeg trodde. Og andre overrasket meg. Og da de tok initiativ av seg selv så betydde det så mye mer enn da jeg stadig tok initiativ fordi jeg var ensom. Jeg innså også at det hadde vært ganske stygt gjort å bare bruke andre som en krykke for at jeg var ensom og ikke fordi jeg ønsket den andre personens selskap. 

Anonymkode: 07dfc...a39

Jeg er glad i meg selv, og det er ikke sånn at jeg verken hater meg selv eller bruker andre som en krykke.

Jeg vet at det ikke er noe galt med meg, og når jeg søker noe sosialt så er jo det med venner som jeg faktisk ønsker å omgås.

Du sier jeg skal slutte å ta initiativ, det har jeg prøv ut før, og da ble det stille, veldig stille.

Det er veldig fint at du fant noe som fungerte for deg, men husk at det er ikke alltid slik at man hater seg selv. Det går faktisk an å være ensom av flere grunner, og min grunn er nok at jeg har mange venner, men ingen som har meg som sin nærmeste venn, og da blir jeg fort glemt.

Det andre problemet mitt er alder, at jeg begynner å komme opp i en alder hvor flere av mine venner har fått seg kjæreste, gift, fått barn, og egen familie. Da hjelper det ikke å si at jeg kun skal ta meg sammen og lære meg å ha det bra med meg selv.

Jeg har det bra med meg selv, men det betyr ikke at det ikke går an å lengte og håpe på å finne noen å dele livet med. Det er en tomhet jeg kjenner på, fordi jeg ser at alle andre i vennegjengen finner seg noen, og jeg blir igjen, og det er nok litt men feil.

Ikke fordi jeg hater meg selv, eller er ukomfortabel med meg selv. Det handler om at jeg er ganske sjenert, stille, og kanskje det er grunnen til at jeg fort blir glemt. Fordi jeg er en rolig person, som ikke lager så mye ut av seg, det er slik personligheten min er, det er ikke bare å endre. Og det at jeg er slik, gjør det skummelt å vanskelig og møte noen og finne meg noen, fordi jeg synes det er veldig skummelt å møte nye folk. Da tar den beskjedne siden av meg ofte helt overhånd 😕 

Anonymkode: f3464...4e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Så bra jeg ikke er alene ❤️

Håper også ting ordner seg for deg  

Jeg er glad i meg selv, og det er ikke sånn at jeg verken hater meg selv eller bruker andre som en krykke.

Jeg vet at det ikke er noe galt med meg, og når jeg søker noe sosialt så er jo det med venner som jeg faktisk ønsker å omgås.

Du sier jeg skal slutte å ta initiativ, det har jeg prøv ut før, og da ble det stille, veldig stille.

Det er veldig fint at du fant noe som fungerte for deg, men husk at det er ikke alltid slik at man hater seg selv. Det går faktisk an å være ensom av flere grunner, og min grunn er nok at jeg har mange venner, men ingen som har meg som sin nærmeste venn, og da blir jeg fort glemt.

Det andre problemet mitt er alder, at jeg begynner å komme opp i en alder hvor flere av mine venner har fått seg kjæreste, gift, fått barn, og egen familie. Da hjelper det ikke å si at jeg kun skal ta meg sammen og lære meg å ha det bra med meg selv.

Jeg har det bra med meg selv, men det betyr ikke at det ikke går an å lengte og håpe på å finne noen å dele livet med. Det er en tomhet jeg kjenner på, fordi jeg ser at alle andre i vennegjengen finner seg noen, og jeg blir igjen, og det er nok litt men feil.

Ikke fordi jeg hater meg selv, eller er ukomfortabel med meg selv. Det handler om at jeg er ganske sjenert, stille, og kanskje det er grunnen til at jeg fort blir glemt. Fordi jeg er en rolig person, som ikke lager så mye ut av seg, det er slik personligheten min er, det er ikke bare å endre. Og det at jeg er slik, gjør det skummelt å vanskelig og møte noen og finne meg noen, fordi jeg synes det er veldig skummelt å møte nye folk. Da tar den beskjedne siden av meg ofte helt overhånd 😕 

Anonymkode: f3464...4e5

Jeg tror det er måten du reagerer på her som gjør at du er ensom. Du tolker det at jeg forteller hvordan jeg har hatt det som en kritikk av deg. Slike mennesker er det veldig slitsomt å være rundt. 

Jeg spør i første avsnitt, "kan det være noe av det du føler på?", og da hadde du muligheten til å si "kjenner meg ikke igjen i dette". I stedet kommer du med et langt forsvar, som bortforklarer situasjonen. Jeg har null tro på at det handler om at du er "en rolig person". Rolige personer er fantastiske å være rundt, og det er ingen grunn til å "glemme" deg. Ditt liv, ditt ansvar. Håper du finner løsningene som gjør at du kommer fremover. 

Lykke til! 

Anonymkode: 07dfc...a39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg tror det er måten du reagerer på her som gjør at du er ensom. Du tolker det at jeg forteller hvordan jeg har hatt det som en kritikk av deg. Slike mennesker er det veldig slitsomt å være rundt. 

Jeg spør i første avsnitt, "kan det være noe av det du føler på?", og da hadde du muligheten til å si "kjenner meg ikke igjen i dette". I stedet kommer du med et langt forsvar, som bortforklarer situasjonen. Jeg har null tro på at det handler om at du er "en rolig person". Rolige personer er fantastiske å være rundt, og det er ingen grunn til å "glemme" deg. Ditt liv, ditt ansvar. Håper du finner løsningene som gjør at du kommer fremover. 

Lykke til! 

Anonymkode: 07dfc...a39

Tenkte bare det var greit å forklare hvordan jeg føler det. 

Men innlegget ditt viser tydelig du bestemt deg på forhånd hvordan jeg er som person.

Du skriver at rolige personer er fantastisk å være rundt, og at jeg ikke er rolig, så du sier jo indirekte at du tror jeg er en det ikke er noe ok å være rundt. Så tusen takk for den, takk for at du sparker nedover, dette var virkelig den støtten jeg trengte.

Beklager om du ble offendet av at jeg ikke kjente meg igjen, og kun prøvde å fortelle hvordan jeg følte det.

Det er min tråd, da burde jeg få lov til å si noe om hva jeg føler, uten å få slike karateristikker tilbake.

 

Anonymkode: f3464...4e5

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner..

Men jeg har en mann, 2 barn og en mor en og en far. Også har jeg kollegaer. 
Og Kvinneguiden er også viktig for mitt sosiale liv. Så tragisk er jeg

Hilseb kvinne 39 år

Anonymkode: fad0a...4d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har ingen venner..

Men jeg har en mann, 2 barn og en mor en og en far. Også har jeg kollegaer. 
Og Kvinneguiden er også viktig for mitt sosiale liv. Så tragisk er jeg

Hilseb kvinne 39 år

Anonymkode: fad0a...4d2

Ikke tragisk, du har en mann og to barn ❤️

Håper du får det nettverken du ønsker deg når barna blir litt større  

Heier på deg  

Anonymkode: f3464...4e5

[AnonymBruker]

Jeg tror du må jekke ned på forventningene dine. Hva med å bare være fornøyd med å ha det nettverket du har? Hva er det higet etter å ha en nær? 

Gjør noe med situasjonen din. Det er tydelig at vennene dine ikke verdsetter deg nok, når du aldri er prioriteten til noen. Let etter nye venner, for det er faktisk ikke så vanskelig å få venner i voksen alder. Hvis man vil det nok, og legger en innsats i arbeidet. Alle vennene mine har jeg fått i voksen alder, via interesser eller hobbyer. Jeg møter bare opp alene på steder, uten en forventning om å møte eller bli kjent med noen. Noen ganger treffer jeg blink, andre ikke. Men det tar tid å få en dyp relasjon til noen, så man må være tålmodig i relasjoner.

I tillegg så tenker jeg at du bør kutte ut sosiale medier, for da slipper du å se hva som skjer i andres liv. Jeg har verken Facebook, Instagram eller Tik Tok. Og har ikke vært ensom siden videregående, ca 10 år siden. Invitasjoner får jeg enten over Snapchat, Discord eller tekstmelding. 

Prøv også å lær deg å verdsett helger alene, for de er gullverdt. Jeg finner nesten aldri på noe med venner i helgene, for det er min alenetid. I ukedagene derimot.

Anonymkode: b7120...b3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenkte bare det var greit å forklare hvordan jeg føler det. 

Men innlegget ditt viser tydelig du bestemt deg på forhånd hvordan jeg er som person.

Du skriver at rolige personer er fantastisk å være rundt, og at jeg ikke er rolig, så du sier jo indirekte at du tror jeg er en det ikke er noe ok å være rundt. Så tusen takk for den, takk for at du sparker nedover, dette var virkelig den støtten jeg trengte.

Beklager om du ble offendet av at jeg ikke kjente meg igjen, og kun prøvde å fortelle hvordan jeg følte det.

Det er min tråd, da burde jeg få lov til å si noe om hva jeg føler, uten å få slike karateristikker tilbake.

 

Anonymkode: f3464...4e5

Jeg aner ikke noe om hvordan du er som person. 🤷‍♀️ Men du illustrerer igjen at du er nærtagende. 

Jeg sparker da ikke nedover, er ikke du en voksen? Jeg ønsker deg masse lykke til og du greier å la deg krenke av absolutt alt jeg sier, og tolke alt i verste mening. Da er det kanskje noe i det jeg sier. 

Du har en gylden mulighet til å ta tak i dette. For om noe av det jeg sier stemmer så er det ikke rart folk ikke liker å være rundt deg og du ikke får deg kjæreste. Om du virkelig er glad i deg selv så er det jo bare å la alt jeg sier prelle av. 

Anonymkode: 07dfc...a39

[AnonymBruker]

Jeg tenker det sier mye at jeg velger å dele hvordan det var for meg, og gjøre meg ganske sårbar, i et forsøk på å oppriktig hjelpe. Og for deg var det ikke nok å si at det ikke passer, men du gnir det inn. Og så etterpå så vrir du på ting jeg sier, og skaper masse stråmenn. Det er utakknemlighet, og utakknemlige mennesker får ikke så mye igjen hos folk. 

Ja, jeg innrømmer jeg synes det var bittert å bruke tiden min på å skrive et svar til deg som du ikke kan sette pris på "takk for at du deler, men det er ikke helt slik min situasjon er", det er dette et menneske som er trygt på seg selv sier. I stedet for er det en lang forsvarstale. Det syntes jeg ble dumt. 

Hvis det du viser her er representativt for hvordan du er i livet ellers tenker jeg du har noen ting å jobbe med, og det er deg det tilgodekommer at du gjør det. Ikke tro at fremmede på nett påvirkes at om du benekter dine utfordringer og "blind spots". Det er deg det er trist for at du er ensom. Og oppriktig ønsker jeg deg hell og lykke på veien. Så kan jo du velge om du vil tro på at det er i beste mening, eller skrive enda en stråmann der du påstår jeg sparker nedover. Velg noe som er bra for deg selv! 💪

Anonymkode: 07dfc...a39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg aner ikke noe om hvordan du er som person. 🤷‍♀️ Men du illustrerer igjen at du er nærtagende. 

Jeg sparker da ikke nedover, er ikke du en voksen? Jeg ønsker deg masse lykke til og du greier å la deg krenke av absolutt alt jeg sier, og tolke alt i verste mening. Da er det kanskje noe i det jeg sier. 

Du har en gylden mulighet til å ta tak i dette. For om noe av det jeg sier stemmer så er det ikke rart folk ikke liker å være rundt deg og du ikke får deg kjæreste. Om du virkelig er glad i deg selv så er det jo bare å la alt jeg sier prelle av. 

Anonymkode: 07dfc...a39

 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg tenker det sier mye at jeg velger å dele hvordan det var for meg, og gjøre meg ganske sårbar, i et forsøk på å oppriktig hjelpe. Og for deg var det ikke nok å si at det ikke passer, men du gnir det inn. Og så etterpå så vrir du på ting jeg sier, og skaper masse stråmenn. Det er utakknemlighet, og utakknemlige mennesker får ikke så mye igjen hos folk. 

Ja, jeg innrømmer jeg synes det var bittert å bruke tiden min på å skrive et svar til deg som du ikke kan sette pris på "takk for at du deler, men det er ikke helt slik min situasjon er", det er dette et menneske som er trygt på seg selv sier. I stedet for er det en lang forsvarstale. Det syntes jeg ble dumt. 

Hvis det du viser her er representativt for hvordan du er i livet ellers tenker jeg du har noen ting å jobbe med, og det er deg det tilgodekommer at du gjør det. Ikke tro at fremmede på nett påvirkes at om du benekter dine utfordringer og "blind spots". Det er deg det er trist for at du er ensom. Og oppriktig ønsker jeg deg hell og lykke på veien. Så kan jo du velge om du vil tro på at det er i beste mening, eller skrive enda en stråmann der du påstår jeg sparker nedover. Velg noe som er bra for deg selv! 💪

Anonymkode: 07dfc...a39

Først forteller du meg at jeg hater meg seg, og må lære meg å like meg selv.

Deretter forteller du meg at jeg antagligvis ikke er rolig at jeg juger og at folk derfor sannsynligvis ikke syns det er behagelig å være med meg.

Når jeg reagerer på at du antar så mange stygge ting om meg, da kommer du å kaller meg nærtagen.

Jeg åpner meg om noe som er sårt og vanskelig, så kommer du inn og ødelegger hele tråden.

Du sparker nedover når du antar og skriver så mye stygt til noen du ikke kjenner.

Kan du vær så snill å forsvinne fra tråden min, orker ikke. Gidder ikke.

Jeg skal ikke måtte trenge å høre på alt dritten fra deg. Vet virkelig ikke hva du har opplevd, som gir deg behovet å holde på med sånn. Nå kommer du vel med ny stygg kommentar og kaller meg hissig og aggressiv, og sier jeg overreagerer.

Men vet du hva, kom deg ut av tråden min. Du har ikke noe fint å komme med, da kan du la være. Du er vel voksen selv, så da skjønner du vel at det du holder på med her er så jævla unødvendig av deg.

 

 

Anonymkode: f3464...4e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Først forteller du meg at jeg hater meg seg, og må lære meg å like meg selv.

Deretter forteller du meg at jeg antagligvis ikke er rolig at jeg juger og at folk derfor sannsynligvis ikke syns det er behagelig å være med meg.

Når jeg reagerer på at du antar så mange stygge ting om meg, da kommer du å kaller meg nærtagen.

Jeg åpner meg om noe som er sårt og vanskelig, så kommer du inn og ødelegger hele tråden.

Du sparker nedover når du antar og skriver så mye stygt til noen du ikke kjenner.

Kan du vær så snill å forsvinne fra tråden min, orker ikke. Gidder ikke.

Jeg skal ikke måtte trenge å høre på alt dritten fra deg. Vet virkelig ikke hva du har opplevd, som gir deg behovet å holde på med sånn. Nå kommer du vel med ny stygg kommentar og kaller meg hissig og aggressiv, og sier jeg overreagerer.

Men vet du hva, kom deg ut av tråden min. Du har ikke noe fint å komme med, da kan du la være. Du er vel voksen selv, så da skjønner du vel at det du holder på med her er så jævla unødvendig av deg.

 

 

Anonymkode: f3464...4e5

Jeg sa aldri noe av dette. 

Veldig leit at du velger å være så hårsår når jeg gjentar at jeg ønsker deg det beste. Lykke til i livet. Det er ikke rart at folk ikke vil være rundt deg når du snakker sånn til folk. 💔

Anonymkode: 07dfc...a39

[AnonymBruker]

Jeg tolket deg aldri sånn som AB..a39, TS. Synes hen har kommet med rare svar 🤷‍♀️

Anonymkode: b12dc...dd3

[Dried Mangoliano]

Å "ha venner og bekjente og gjøre mye sosialt" høres fint ut, og er mer enn mange kan si. Er nok lurt å prøve å slå seg til ro med det. Senk kravene til hvor ofte du må treffe folk. Selv synes jeg å treffe en venn ca. en gang i uka er ganske passelig. Viktig å bli komfortabel med å være mye alene! Det er supert, men det krever at man er komfortabel med situasjonen. 

Det med å alltid måtte ta initiativ: sånn er det bare. I mange vennskap er det omtrent alltid den samme som tar initiativ. Det er greit.

Bare ikke bli masete eller trengende. Folk liker positive mennesker som klarer seg selv. Hvis du blir avvist, ta kontakt sjeldnere. Foreslå et eller annet helt konkret. "Film og sushi hos deg på fredag?". Ikke si "Er det noe som skjer i kveld?". Jeg ble veldig lei av å bli spurt om det hele tiden. Og man må avtale ting minst 2 dager før.

Og så hjelper det veldig med regelmessige aktiviteter. For eksempel å se fotballkamp med noen hver eneste helg. Kan jo være hva som helst.

Lykke til!

[frivis]

Her er det bare til å begynne å ta kommando i livet ditt igjen. 

Det som skjer nå fører bare til katastrofe for deg. Så lenge man føler seg som et offer, så blir man det også. I stedet for å forvente at andre skal gjøre din dag god, så begynn å takke for det du har. Slik kommer du ut av offer rollen du og mange andre skaper seg. Takknemlighet er nøkkelen til et godt og sunt liv!  ❤️

Endret 25. februar 2024 av frivis

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.2.2024 den 19.26):

Jeg har ingen venner..

Men jeg har en mann, 2 barn og en mor en og en far. Også har jeg kollegaer. 
Og Kvinneguiden er også viktig for mitt sosiale liv. Så tragisk er jeg

Hilseb kvinne 39 år

Anonymkode: fad0a...4d2

Du er ikke er alene. 41 år og 2 barn. Var veldig sosial i 20 årene. Følte jeg hadde en del venner da. Noen har flyttet langt vekk og andre har jeg mistet litt kontakt med. Har noen få jeg snakker med i dag utenom familien. 

 

Anonymkode: a7bda...d3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.2.2024 den 17.46):

Jeg føler meg så forferdelig ensom.

Jeg har venner og bekjente, gjør mye sosialt, men føler fortsatt på en stor tomhet.

Jeg må ofte selv ta initiativ til å finne på noe, hvis ikke blir jeg fort glemt eller ekskludert. Har mange venner, men føler det alltid er jeg som er pådriveren til at noe skal skje. Hvis jeg ikke sier noe, blir jeg sittende alene hjemme.

I tillegg er det stadig flere på min alder som enten blir forlovet, gift, fortsetter med egen familie, men jeg sitter igjen, alene og glemt.

Vil bare finne noen å dele livet med. Noen å dele de ensomme stundene med.

Tomheten min spiser meg opp, og i dag er nok en slik dag. Har spurt flere venner, spurt i vennegrupper. Noen sier de er opptatt, men flere svarer ikke, de svarer kun hvis de kan. Så nå sitter jeg alene igjen, lørdag kveld alene, på mandag er det jobb igjen.

Jeg trenger ikke en stor vennegjeng, trenger ikke å være med på alt. Men skulle ønske jeg fant ei å dele livet med, slik at jeg hører til et sted, hos noen, med en familie. 

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men måtte bare få det ut et sted

 

Anonymkode: f3464...4e5

Jeg føler med deg; men jeg har ikke stor vennegjeng eller mange venner heller. 
Jeg blir aldri spurt jeg heller. Isåfall er det i siste liten om «man mangler noen» eller «ingen andre kan». Ser ofte de er ute på ting uten meg, så jeg har bare trekt meg unna jeg nå. Det er både mindre ensomt og smertefullt å bare være alene og med avstand enn å tro og ønske man var del av noe. 

Anonymkode: bcffa...d79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.2.2024 den 16.56):

Jeg har det på samme måte. Jeg har venner, men sitter ofte alene og opplever aldri at jeg er prioritert i livet deres. Jeg har et barn på 5 år, men det gjør ofte at jeg føler meg enda mer alene. Ensom og stort sett låst til hjemmet, og helt alene med ansvaret for et annet menneske. Skulle så gjerne hatt noen som var glad i meg.

Håper du finner hun du leter etter ❤️

Kan ikke dere finne hverandre da? 💡

Anonymkode: 60fdb...a36