AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #21 Skrevet 22. februar 2024 AnonymBruker skrev (25 minutter siden): Han kan blåse ut at han vil dø fordi brroren er ond, og at han har allergi… men det virker litt merkelig (alle søsken er irriterende, og ingen grunn til å ville dø) Råd? Blir telefon til lege i morgen for hva vi bør gjøre videre. Jeg er rådvill. Prøvd alt mulig siste tiden uten bedring. Anonymkode: 7246b...52e Hei! Det jeg tenker at han egentlig prøver å si deg, er at han vil ut av situasjonen med allergi og at broren erter han. Han vil at du skal løse problemet med disse tingene. Min sønn sa samme tingene når han var liten. Klart man blir engstelig. Men han ville jo ikke dø. Han ville bare ut av situasjonen. Husker ikke hva det var, men det var noe han opplevde som ille. Så ikke vær veldig redd er du snill. Har han veldig kraftige allergier? Hva er de med broren som er "ondt"? Anonymkode: fe7d0...12d 4
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #22 Skrevet 22. februar 2024 Dette er veldig alvorlig, og jeg synes det er rart at du bagatelliserer det litt. Du sier at han kanskje bare er litt dramatisk og at han "selvfølgelig ikke" faktisk kommer til å kutte seg med kniv, men det kan du jo absolutt ikke vite. For meg blinker det enorme varselstegn når han har sagt såpass farlige ting om kniver og det å ville dø. Hvis han tidligere var et ganske fornøyd og veltilpasset barn og det har vært en plutselig eller gradvis endring i ham, kan det faktisk hende at et eller annet har skjedd ham. Det kan være noe alvorlig eller noe som ikke var personlig farlig for ham men likevel gikk inn på et barnesinn, for eksempel kommer barn over veldig skumle videoer på nettet som kan skremme dem (tenker på knivfokuset, kanskje han har sett noe voldelig?) Det kan hende at han ikke tør å fortelle deg hvis noe har skjedd, eller det kan også være at han rett og slett ikke husker eller har blokket det ut. I blant kan hjernen gjøre det med traumatiske hendelser. Det kan også hende at ikke noe spesielt har skjedd, men at han sliter med angst eller depresjon. Jeg vil råde deg til å ta dette veldig på alvor, få fastlegen involvert (gjerne BUP) og prøv å ufarliggjøre å snakke om dette. Uansett hva som foregår er det veldig viktig at han ikke føler seg alene. Hvis det er vanskelig for ham å sette ord på følelser og ting han sliter med, kanskje dere kan prøve å tegne eller male for å få uttrykk for ting? Anonymkode: 6bcfd...e61 2 2
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #23 Skrevet 22. februar 2024 AnonymBruker skrev (15 minutter siden): Han gikk så langt i en krangel med storebror at han fant en kniv han ville stikke seg med… men han gjør det ikke selvfølgelig. Spurte i kveld når han skulle legge seg om det var vondt å dø. Jeg sa det ikke var vondt når man sovnet inn som gammel, men så sa han «visst jeg stikker kniven i hjertet, er det vondt?». Da forklarte jeg at det vil vere veldig vondt ja, og at en ikke får puste til slutt. Vi har i tillegg grått sammen i dag fordi dette har blitt en så stor ting for han. Snakker om de opp til flere ganger for dagen. Han er i utgangspunktet en veldig dramatisk person. Visst han skader seg eks så snakker han om det hele tiden, og veldig bekymret rundt skaden. Brudd, ikke brudd. Må til legen.. Har han feber eller omgangssyken vil han til legen.. Vil til legen for alt. Så jeg har veldig ofte tatt han til legen fordi han «lurer meg» omtrent. Jeg tror det er verre enn det faktisk er… Så er litt redd han nå også er litt «dramatisk», men tenker jeg uansett må ta det på alvor. Anonymkode: 7246b...52e Dette er jo et barn som skriiiker om oppmerksomhet, fokus og kjærlighet. Og som minstemann så må man nok noen ganger være dramatisk for å bli sett. Bra at du uansett tar det på alvor ❤️ Og regner med du har tatt deg en alvorsprat med broren. Anonymkode: c23e7...e44 1 1
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #24 Skrevet 22. februar 2024 Anonyme-meg skrev (11 minutter siden): Du har et barn som ønsker å dø, som lurer på hvordan det er å stikke seg selv med kniv og du er er redd han er litt dramatisk.. Tror du må roe ned en god del hakk her. Det er en unge som har store følelser, som krangler og sliter i relasjon med broren, og som har allergier. Han sier til mor at "han vil dø!" og det er fordi han er så frustrert og lei av situasjonen. Han er 8 år. Slutt å prosjisjere voksne følelser og frykter på en gutt som sikkert bare er veldig frustrert. Anonymkode: fe7d0...12d 5
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #25 Skrevet 22. februar 2024 AnonymBruker skrev (3 minutter siden): Dette høres ut som angst og tvangstanker. Det er vondt, og det er mye frykt. At han deler tankene med deg tyder på at han er trygg på deg. Jeg slet med dette selv som barn (og sliter en del fortsatt som voksen). Ett av mine barn slet i en periode. Det som trengs? Barnet må trygges. Man må ufarliggjøre. Normalisere. Mulig at samtale med kvalifiserte kan hjelpe, men det å være til stede som forelder og trygge er avgjørende. Jeg hadde ikke det, barnet mitt har det, og sliter ikke i dag i hvert fall. Alle kan oppleve perioder med vonde tanker. Les deg opp på feltet om dette er fremmed for deg. Mine tanker når jeg leser hva du skriver. Anonymkode: 61b85...86c Takk. Opplever at vi har gode samtaler rundt dette og at han er trygg med meg. Vi koser oss mye sammen og har laget liste med ting bare jeg og han skal gjøre. At vi har pratestund hver dag, og dette har blitt nå to ganger for dagen. Både ved leggetid og en gang i løpet av dagen. Men nå har vi snakket om at vi må til helsesøster/lege for å snakke med noen som kan dette bedre enn meg. Han er enig i at vi må gjøre noe for å få hjelp, men han forstår ikke hva legen skal gjøre for at han skal få det bedre. Men det blir uansett legetime i morgen og håper vi kan få hjelp raskt. Anonymkode: 7246b...52e 2
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #26 Skrevet 22. februar 2024 Vet ikke hva slags bakgrunner dere har dere so svarer her, men når min sønn sa disse tingene som liten pjokk så sa pedagogen at npr barn sier de vil dø, så handler det om at de vil ut av en vanskelig og slitsom situasjon. I det minste kan ts hjelpe guttene til å slutte å krangle. Kansje ved å skille dem og la det frustrerte barnet få pauser fra broren. Og så finne ut hvorfor storebror regler på lillebror og forklare at han som er stor må slutte å irritere bror, fordi om han fortsetter så blir alle lei seg, stresset og uvenner. Og om han ikke slutter så får han ikke playstation og godteri i helga. Feks. Null egling fra nå av. Anonymkode: fe7d0...12d 2
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #27 Skrevet 22. februar 2024 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Dette er jo et barn som skriiiker om oppmerksomhet, fokus og kjærlighet. Og som minstemann så må man nok noen ganger være dramatisk for å bli sett. Bra at du uansett tar det på alvor ❤️ Og regner med du har tatt deg en alvorsprat med broren. Anonymkode: c23e7...e44 Hele familien er involvert i dette, og storebror er i utgangspunktet en veldig snill gutt. Er som regel minstemann som terger på storebror så det blir en krangel. Men som sagt er storebror involvert og tar stort hensyn allerede. Vi har også kuttet en del skjerm for å se om det kan vere noe som trigger dette. Anonymkode: 7246b...52e 1
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #28 Skrevet 22. februar 2024 AnonymBruker skrev (32 minutter siden): 3 barn, og han er den minste. De to andre har vokst opp uten problem og har aldri hatt slike tanker. Vi er en veldig harmonisk familie uten krangling. Tar barna med på veldig mange aktiviteter, og viser en stor porsjon med omsorg. Vi har grenser og jeg ser på min familie som veldig harmonisk og lykkelig. Alle barna er flinke på skolen, har respekt for andre, har venner og det er aldri noen dårlige beskjeder fra skolen. De er godt likt av andre. men så har jeg en 8 åring som siden før jul har snakket om at han vil dø. Han vet ikke hvorfor, men han vil dø. Han vil helst ikke si til meg at han vil dø, fordi han ikke vil bekymre meg… men han vil dø. Har nå begynt å gråte på kveldene og sier dette ganske ofte. Vi har startet med at vi har pratestund og at vi nå bruker 10 minutt hver kveld om dette emnet og ellers hvordan han har det.. Men nå har det gått så lang tid uten noen bedring at jeg ønsker å kontakte lege/helsesykepleier…. Noen med lignende erfaring? Blir så lei meg av at en 8 åring ønsker å dø. Han sier ingenting har skjedd, og jeg tror heller det ikke er noe spesielt som har skjedd. Han kan blåse ut at han vil dø fordi brroren er ond, og at han har allergi… men det virker litt merkelig (alle søsken er irriterende, og ingen grunn til å ville dø) Råd? Blir telefon til lege i morgen for hva vi bør gjøre videre. Jeg er rådvill. Prøvd alt mulig siste tiden uten bedring. Anonymkode: 7246b...52e Min bror var også "irriterende". Han kastet oss ned trapper,slo, sparket, dro ut flekker med hår og stengte oss inne osv osv, så lenge ikke foreldrene våre så det. Jeg ble henvist til bup og fikk hastetime der. Anonymkode: 59b3b...60e 1 1
Gjest Anonyme-meg Skrevet 22. februar 2024 #29 Skrevet 22. februar 2024 AnonymBruker skrev (5 minutter siden): Tror du må roe ned en god del hakk her. Det er en unge som har store følelser, som krangler og sliter i relasjon med broren, og som har allergier. Han sier til mor at "han vil dø!" og det er fordi han er så frustrert og lei av situasjonen. Han er 8 år. Slutt å prosjisjere voksne følelser og frykter på en gutt som sikkert bare er veldig frustrert. Anonymkode: fe7d0...12d Du bagatelliserer du også.
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #30 Skrevet 22. februar 2024 Hastetime på hos legen.. Forøvrig fikk jeg nesten hjerteklapp av aktivitetskalenderen og at du kun setter av 10 min over kveld? Beklager, vi er nok svært ulike.. Jeg hadde ringt legen etter en uke med slike tanker han .. Anonymkode: 6bad0...ff9 1
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #31 Skrevet 22. februar 2024 Min gutt på snart ti år slet også med ett eller annet i den alderen. Ville ikke dra på skolen, sa at han var stygg, dum, tjukk, rar osv. Var veldig mye lei seg på kveldene, gråt lenge hver kveld, og vi brukte mye tid på å snakke om det. Han var fast bestemt på at ingen ertet ham og at ingenting spesielt hadde skjedd. Læreren var veldig forundret for på skolen fremsto han som glad og fornøyd. Han har alltid hatt gode venner og ikke hatt problemer faglig. Vi er også en stabil og normal familie. Han snakket heldigvis ikke om at han ville dø, men det var likevel veldig intenst og slitsomt når det sto på. Vi involverte lærer og helsesykepleier på skolen. Helsesykepleier ga oss foreldre noen verktøy og råd om hvordan håndtere det (f.eks hjelpehånda for å snakke om følelser) og rådet oss til å ikke fokusere for mye på det, men heller pøse på med kvalitetstid og fokus på det som er bra. (Mulig det blir annerledes for dere når gutten deres snakker om å dø da). Lærer begynte å møte ham i garderoben hver dag, brukte mer tid på prat og oppfølging. Og utrolig nok så har alt så og si gått over. Jeg var 100% sikker på at vi måtte kontakte BUP, men helsesykepleier hadde is i magen og vi bestemte oss for å stole på henne. Han kan fremdeles reagere med store følelser og bli svært selvkritisk hvis han gjør noe «feil», for eksempel knuser noe eller blir for voldsom i leken med lillebror, men ellers er alt veldig bra nå. Ville bare dele så dere ser at det kan være en «periode». Men det må jo likevel tas på alvor selvfølgelig ❤️ Anonymkode: f318f...456 1
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #32 Skrevet 22. februar 2024 Utover det andre har svart, som jeg er enig med store deler av, hva med å snakke med søsknene? Ikke fortell private ting, men bare at han sliter litt så kanskje unngå å krangle for mye med han. Anonymkode: 61f33...4b3
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #33 Skrevet 22. februar 2024 Dette har jeg opplevd, bare at barnet var yngre. Ble alltid sagt rolig og ikke I en diskusjon/krangel eller I frustrasjon. Dette var et barn som ikke var av de tøffeste og mer forsiktig. Det endte i selvmordsforsøk. Dette tar du på alvor! Involver alle mulige instanser og stå på krava. Anonymkode: 883d9...03f 5
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #34 Skrevet 22. februar 2024 AnonymBruker skrev (4 minutter siden): Hastetime på hos legen.. Forøvrig fikk jeg nesten hjerteklapp av aktivitetskalenderen og at du kun setter av 10 min over kveld? Beklager, vi er nok svært ulike.. Jeg hadde ringt legen etter en uke med slike tanker han .. Anonymkode: 6bad0...ff9 Aktivitetskalender er det på ingen måte… men tid med meg og han. Så vi bruker masse tid på dette med lange prater på dagtid, og ja 10 minutt på sengekanten for at det ikke skal bli en greie med å sitte timesvis på sengekanten da søvn også er viktig. Så vi heller bruker dag/kveld til å snakke om dette. Dette er også noe som Har kommet gradvis, og i desember var det en og annen gang nevnt.. Blitt verre denne uka og derfor bekymret meg mer og lege i morgen. Anonymkode: 7246b...52e 1
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #35 Skrevet 22. februar 2024 Dette må du ta med fastlege, IKKE helsesykepkeier. Gruven er at det er kun fastlege som kan henvise til bup. Min sønn hadde det sånn fra han var 6-8. Han ble henvist til bup. Det ble han diagnostisert med både tourettes og adhd. Og dette første til vanskelig følelsesregulering og den nevrologisk utvikling. Dette gjorde at han hadde både depresjon og angst som "sidevansker". Hos bup fikk han god hjelp til å takle dette. Det er selvfølgelig ikke sikkert at din sønn har ble av dette. Men dette bør vurderes av bup. Vi hadde ikke mistanke om andre diagnoser som forårsaket dette. Dette er utrolig tøft å stå i sin foreldre! ❤️ Anonymkode: 686f2...fa4 2
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #36 Skrevet 22. februar 2024 AnonymBruker skrev (17 minutter siden): Takk. Opplever at vi har gode samtaler rundt dette og at han er trygg med meg. Vi koser oss mye sammen og har laget liste med ting bare jeg og han skal gjøre. At vi har pratestund hver dag, og dette har blitt nå to ganger for dagen. Både ved leggetid og en gang i løpet av dagen. Men nå har vi snakket om at vi må til helsesøster/lege for å snakke med noen som kan dette bedre enn meg. Han er enig i at vi må gjøre noe for å få hjelp, men han forstår ikke hva legen skal gjøre for at han skal få det bedre. Men det blir uansett legetime i morgen og håper vi kan få hjelp raskt. Anonymkode: 7246b...52e Bra at dere søker hjelp fra kvalifiserte. Av erfaring så vil jeg samtidig bare skyte inn, dersom det er snakk om angst og tvangstanker som nevnt, at det å føle på at ingen kan hjelpe, at ingen forstår, er veldig vondt i seg selv. At man er alene i verden om å ha det slik, at det er noe galt med en selv siden man er og føler som man gjør. Det å trygges i at vonde tanker kan alle få, å vite at det å bli redd for tankene gjør at vonde tanker kommer oftere osv er til god hjelp. Vi alle kan tenke hva som helst, men det betyr ikke at man vil handle eller faktisk handler deretter. En som er redd, angstfylt og har mistet troen på seg selv må trygges i dette. Tankene må ufarliggjøres. Er han en pliktoppfyllende og intelligent gutt, som ikke liker "å gjøre feil"? Som sagt bra at dere skal snakke med lege, og om min egenerfaring er relevant vet jeg jo ikke. Føler likevel for å dele, da jeg vet hvor vondt det er å leve med angst og tvangstanker, og har samtidig selv opplevd å stå på foreldersiden. Anonymkode: 61b85...86c 1
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #37 Skrevet 22. februar 2024 Jeg gråt hver kveld fordi jeg ville dø fra jeg var ca åtte til jeg var rundt 14. Jeg sa aldri at jeg ville dø, sa alltid bare at jeg ikke visste hvorfor jeg gråt. Men følelsen av å ville dø var intens. Som 11-åring prøvde jeg å ta livet av meg ved å stikke en kniv gjennom hjertet. Jeg døde ikke og turte aldri prøve igjen, men jeg ønsket fortsatt å dø. Det er sant at jeg ikke visste hvorfor jeg gråt. Det var så mange ting på en gang og jeg greide aldri å peke på bare en grunn, heller ikke for meg selv. Det var bare en vegg av smerte, fysisk og psykisk, et kaos jeg ikke helt forsto. Hvis jeg en gang innimellom oppga en grunn kunne det handle om at jeg hadde fått en flekk på favorittgenseren eller at jeg hatet matte. Det var liksom litt lettere å fortelle om sånne ting. Sannheten var at jeg ble mobba på skolen. At jeg var fysisk syk og hadde store kroniske smerter, men ikke ble trodd/ingen forsto omfanget. At jeg var homo og livredd for hva andre skulle si. Og at jeg opplevde jevnlige seksuelle overgrep fra en person jeg ikke kunne komme meg unna. Det var så mange vanskelige ting på en gang som jeg verken forsto eller kunne stoppe og livet føltes ikke verdt å leve. Sånn midt på ungdomsskolen begynte jeg å forstå litt mer av det som skjedde med og rundt meg, og den kunnskapen brukte jeg dessverre ikke til å be om hjelp, men til å dytte alt sammen med unntak av legning og helse (som etterhvert ikke lot seg overse) så langt bak i underbevisstheten at jeg ikke så snurten av det før etter over 25 år. Overgrepene fortsatte etter det også, men jeg stappet de bak i unddrbevisstheten etterhvert som de skjedde. Jeg vokste opp i en annen tid enn din sønn, en tid hvor barns psykiske helse ikke var noe stort tema og hvor jeg kanskje uansett ikke hadde fått spesielt mye hjelp. Sønnen din, derimot, er 8 år nå. Ta ham på alvor. Kanskje er det ikke spesielt alvorlige ting som ligger bak, men kanskje har det skjedd noe kjempevondt eller foregår virkelig vanskelige ting inni eller rundt ham. Så skaff ham hjelp. Ikke la hjelpeapparatet avvise deg. Anonymkode: e3c41...4ac 8 2
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #38 Skrevet 22. februar 2024 En tanke. Kan det være broren som sier til lillebror "du kan bare dø", "stikk deg med kniv i hjerte" el. under krangler? Ellers, jeg syns du så tydelig støtter storebror. Han er så fin gutt og gjør vist ikke noe galt. Jeg tipper lillebror merker denne forskjellen og føler seg oversett. Jeg tenker også at en 8åring trenger litt mer foreldretid enn feks en 12åring. Anonymkode: c2836...a41 1
AnonymBruker Skrevet 23. februar 2024 #39 Skrevet 23. februar 2024 For å tilby et annet perspektiv enn «depresjon/overgrep/mobbing/reell suicidalitet»: mitt barn hadde det også sånn i samme alder, det vokste seg større og større og tok helt overhånd. Daglige utsagn om at han ville dø, ofte på grunn av bagateller, andre ganger uten klar utløsende årsak. Tilsynelatende blid og fornøyd på andre arenaer, hadde tett kontakt med lærer. Som din gutt også født med en litt mer engstelig og dramatisk disposisjon enn søsknene. Vi kontaktet flere instanser, og det ble etterhvert klart at dette var svært plagsomme tvangstanker/OCD, som ikke er så uvanlig i den alderen. Vi ble henvist til OCD-team ved BUP, og han fikk svært god hjelp av eksponeringsterapi og ordentlig OCD-behandling der. Nå er han helt frisk, men «OCD-hjernen» vil han nok alltid ha med seg. Det er ikke sikkert dette gjelder dere, men det er verdt å ha i bakhodet. Anonymkode: b45d6...b09 1 3
AnonymBruker Skrevet 23. februar 2024 #40 Skrevet 23. februar 2024 Hvordan oppmerksomhet har han fått fra dere før han kom med disse utsagnene? Jeg har erfaring fra at det absolutt ikke har stukket så dypt, men at varme oppdaget at det fikk masse oppmerksomhet fra oss rundt når hun kom med disse utsagnene. Hun eeeeelsket det! Elsket at alle viste ekstra hensyn, var bekymret for henne etc. (Vi var innom helse - bare så det er sagt). Hun fikk samtaler med Helsesykepleier på skolen, også roet det seg. Hun er en oppegående tenåring i dag heldigvis. Anonymkode: c9a8f...d2c 3
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå