8 åringen min sier han vil dø

[AnonymBruker]

3 barn, og han er den minste. De to andre har vokst opp uten problem og har aldri hatt slike tanker. Vi er en veldig harmonisk familie uten krangling. Tar barna med på veldig mange aktiviteter, og viser en stor porsjon med omsorg. Vi har grenser og jeg ser på min familie som veldig harmonisk og lykkelig. Alle barna er flinke på skolen, har respekt for andre, har venner og det er aldri noen dårlige beskjeder fra skolen. De er godt likt av andre. 

men så har jeg en 8 åring som siden før jul har snakket om at han vil dø. Han vet ikke hvorfor, men han vil dø. Han vil helst ikke si til meg at han vil dø, fordi han ikke vil bekymre meg… men han vil dø. Har nå begynt å gråte på kveldene og sier dette ganske ofte. 
Vi har startet med at vi har pratestund og at vi nå bruker 10 minutt hver kveld om dette emnet og ellers hvordan han har det.. Men nå har det gått så lang tid uten noen bedring at jeg ønsker å kontakte lege/helsesykepleier…. 
Noen med lignende erfaring? Blir så lei meg av at en 8 åring ønsker å dø. Han sier ingenting har skjedd, og jeg tror heller det ikke er noe spesielt som har skjedd. Han kan blåse ut at han vil dø fordi brroren er ond, og at han har allergi… men det virker litt merkelig (alle søsken er irriterende, og ingen grunn til å ville dø) 

Råd? Blir telefon til lege i morgen for hva vi bør gjøre videre. Jeg er rådvill. Prøvd alt mulig siste tiden uten bedring. 

Anonymkode: 7246b...52e

[AnonymBruker]

Sjekk om kommunen din har lavterskel tilbud til barn/familier for psykisk helse. Greit å få snakket med noen profesjonelle for å finne ut mer av dette. Kanskje sier han mer uten deg (så han ikke bekymrer deg). Kommunen har ansvar for utredning og behandling av milde til moderate psykiske vansker. Så det er et greit sted å starte. 

Anonymkode: b19a4...bb5

[AnonymBruker]

Har opplevd lignende med min yngste. Det var tanker om selvmord, 10 år gammel❤️ kontaktet fastlegen og hun skrev henvisning til BUP, de kontaktet oss samme dag. Fikk god hjelp der. 

Anonymkode: 68062...84b

[AnonymBruker]

❤️ Har han forklart kva han trur det er å dø? 

Anonymkode: c23e7...e44

[Rainstorm2.0]

Jeg opplever deg som litt bagatelliserende? Om han faktisk har sagt at han vil dø fordi broren er ond, og du svarer med at "alle søsken er irriterende, ingen grunn til å ville dø", hvordan skal han da ha mulighet til å åpne seg om det er noe broren har gjort. For alt du vet har broren forgrepet seg på ham. Det kan du umulig vite. Man ser det ikke før man tror det. Første bud er å ikke motsi barnet på det han er trist for, spør mer, ikke si mot ham om han sier f.eks at broren er ond, da spør du "er det noe han har gjort?" osv. Jeg vet jo ikke om du kommuniserer på samme måte til barnet, dette er bare et obs-obs. 

Høres veldig lurt ut å ta det videre med fastlege og profesjonelle! 

Lykke til! 

[AnonymBruker]

Slutt med så mye aktiviteter iallefall. 

Det høres ut som han er utslitt. 

Så ville jeg pratet med han og snakket om å være snille med andre, og trekke det mot dit at det gjelder å være snill med seg selv også. 

Så må du anerkjenne følelsene hans, finne ut hvorfor han føler sånn (i tillegg til å la han slappe av uten aktiviteter en stund). 

Anonymkode: d4714...03c

[AnonymBruker]

Kontakt fastlege du❤️ Dette høres ut som noe en burde ta videre til bup!

Anonymkode: cbae5...04e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

❤️ Har han forklart kva han trur det er å dø? 

Anonymkode: c23e7...e44

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

3 barn, og han er den minste. De to andre har vokst opp uten problem og har aldri hatt slike tanker. Vi er en veldig harmonisk familie uten krangling. Tar barna med på veldig mange aktiviteter, og viser en stor porsjon med omsorg. Vi har grenser og jeg ser på min familie som veldig harmonisk og lykkelig. Alle barna er flinke på skolen, har respekt for andre, har venner og det er aldri noen dårlige beskjeder fra skolen. De er godt likt av andre. 

men så har jeg en 8 åring som siden før jul har snakket om at han vil dø. Han vet ikke hvorfor, men han vil dø. Han vil helst ikke si til meg at han vil dø, fordi han ikke vil bekymre meg… men han vil dø. Har nå begynt å gråte på kveldene og sier dette ganske ofte. 
Vi har startet med at vi har pratestund og at vi nå bruker 10 minutt hver kveld om dette emnet og ellers hvordan han har det.. Men nå har det gått så lang tid uten noen bedring at jeg ønsker å kontakte lege/helsesykepleier…. 
Noen med lignende erfaring? Blir så lei meg av at en 8 åring ønsker å dø. Han sier ingenting har skjedd, og jeg tror heller det ikke er noe spesielt som har skjedd. Han kan blåse ut at han vil dø fordi brroren er ond, og at han har allergi… men det virker litt merkelig (alle søsken er irriterende, og ingen grunn til å ville dø) 

Råd? Blir telefon til lege i morgen for hva vi bør gjøre videre. Jeg er rådvill. Prøvd alt mulig siste tiden uten bedring. 

Anonymkode: 7246b...52e

Familien kan være trygg og god, men mobbing kan ødelegge et barns hverdag på mange måter, særlig i våre dager med mobbing og trusler på nett.

Er overbevist om at grunnen til dette er mobbing; det hjelper lite med lege når årsaken antagelig er å finne på skolen.

Anonymkode: e6843...45f

[AnonymBruker]

Dette må du ta på alvor. Hastetime til fastlege som kan henvise videre.

Anonymkode: 83c10...148

[minister-mio]

Han burde vært henvist bup

[AnonymBruker]

Før jul og du har ikke kontaktet lege? Hva kan man si for at du forstår alvoret? Hvor gammel er broren? Du må VÅKNE OPP. NÅ. 

Anonymkode: 69c3e...99f

[AnonymBruker]

Han gikk så langt i en krangel med storebror at han fant en kniv han ville stikke seg med… men han gjør det ikke selvfølgelig. 
Spurte i kveld når han skulle legge seg om det var vondt å dø. Jeg sa det ikke var vondt når man sovnet inn som gammel, men så sa han «visst jeg stikker kniven i hjertet, er det vondt?». 
Da forklarte jeg at det vil vere veldig vondt  ja, og at en ikke får puste til slutt. 
Vi har i tillegg grått sammen i dag fordi dette har blitt en så stor ting for han. Snakker om de opp til flere ganger for dagen. Han er i utgangspunktet en veldig dramatisk person. Visst han skader seg eks så snakker han om det hele tiden, og veldig bekymret rundt skaden. Brudd, ikke brudd. Må til legen.. Har han feber eller omgangssyken vil han til legen.. Vil til legen for alt. Så jeg har veldig ofte tatt han til legen fordi han «lurer meg» omtrent. Jeg tror det er verre enn det faktisk er… Så er litt redd han nå også er litt «dramatisk», men tenker jeg uansett må ta det på alvor. 

Anonymkode: 7246b...52e

[Gjest Anonyme-meg]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Han gikk så langt i en krangel med storebror at han fant en kniv han ville stikke seg med… men han gjør det ikke selvfølgelig. 
Spurte i kveld når han skulle legge seg om det var vondt å dø. Jeg sa det ikke var vondt når man sovnet inn som gammel, men så sa han «visst jeg stikker kniven i hjertet, er det vondt?». 
Da forklarte jeg at det vil vere veldig vondt  ja, og at en ikke får puste til slutt. 
Vi har i tillegg grått sammen i dag fordi dette har blitt en så stor ting for han. Snakker om de opp til flere ganger for dagen. Han er i utgangspunktet en veldig dramatisk person. Visst han skader seg eks så snakker han om det hele tiden, og veldig bekymret rundt skaden. Brudd, ikke brudd. Må til legen.. Har han feber eller omgangssyken vil han til legen.. Vil til legen for alt. Så jeg har veldig ofte tatt han til legen fordi han «lurer meg» omtrent. Jeg tror det er verre enn det faktisk er… Så er litt redd han nå også er litt «dramatisk», men tenker jeg uansett må ta det på alvor. 

Anonymkode: 7246b...52e

Du har et barn som ønsker å dø, som lurer på hvordan det er å stikke seg selv med kniv og du er er redd han er litt dramatisk.. 

Endret 22. februar 2024 av Anonyme-meg

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han gikk så langt i en krangel med storebror at han fant en kniv han ville stikke seg med… men han gjør det ikke selvfølgelig. 
Spurte i kveld når han skulle legge seg om det var vondt å dø. Jeg sa det ikke var vondt når man sovnet inn som gammel, men så sa han «visst jeg stikker kniven i hjertet, er det vondt?». 
Da forklarte jeg at det vil vere veldig vondt  ja, og at en ikke får puste til slutt. 
Vi har i tillegg grått sammen i dag fordi dette har blitt en så stor ting for han. Snakker om de opp til flere ganger for dagen. Han er i utgangspunktet en veldig dramatisk person. Visst han skader seg eks så snakker han om det hele tiden, og veldig bekymret rundt skaden. Brudd, ikke brudd. Må til legen.. Har han feber eller omgangssyken vil han til legen.. Vil til legen for alt. Så jeg har veldig ofte tatt han til legen fordi han «lurer meg» omtrent. Jeg tror det er verre enn det faktisk er… Så er litt redd han nå også er litt «dramatisk», men tenker jeg uansett må ta det på alvor. 

Anonymkode: 7246b...52e

"Dramatisk person", hmm ... jeg ville vært veldig forsiktig med å bruke slik ord om barnet ditt. Det er selvsagt mulig. Eller det er mulig at han trenger hjelp til noe inni seg og ikke vet hvordan kan snakker om det. 

Vi har alle våre temperament og personlighetstrekk, samtidig så er det også mulig at nervøsitet og engstelse handler om at noe har vært utrygt for ham som han ikke har delt. Også det å "måtte til legen", kanskje det er noe annet som ligger bak. Gudene vet at det er mange barn som har oppført seg sånn som bærer på mørke hemmeligheter. 

Du kjenner barnet ditt best, og det er mulig det bare er personlighet, samtidig kan det være lurt for en tid å forsøke å være åpen for at det ligger noe annet bak som du ikke vet om enda. Uansett, hvis det er et personlighetstrekk, så trenger han hjelp, for brått har han også knivstukket seg selv fordi han er "dramatisk" som du sier. 

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (7 minutter siden):

Jeg opplever deg som litt bagatelliserende? Om han faktisk har sagt at han vil dø fordi broren er ond, og du svarer med at "alle søsken er irriterende, ingen grunn til å ville dø", hvordan skal han da ha mulighet til å åpne seg om det er noe broren har gjort. For alt du vet har broren forgrepet seg på ham. Det kan du umulig vite. Man ser det ikke før man tror det. Første bud er å ikke motsi barnet på det han er trist for, spør mer, ikke si mot ham om han sier f.eks at broren er ond, da spør du "er det noe han har gjort?" osv. Jeg vet jo ikke om du kommuniserer på samme måte til barnet, dette er bare et obs-obs. 

Høres veldig lurt ut å ta det videre med fastlege og profesjonelle! 

Lykke til! 

Skal love deg at jeg ikke bagatelliserer. Stoler virkelig på ingen når det kommer til overgrep o.l. Så vi har snakket mye om dette. Jeg stiller 100 åpne spørsmål for dag, og som sagt får jeg små drypp som «irriterende bror, allergi, at han er slem selv, at han ofte skader seg i arm/fot ». Jeg har aldri sagt at broren «bare» er irriterende til han, og vi har snakket om dette i felleskap i tillegg. Så broren tar seg også sammen og er «redd» for lillebror.
Så det er min opplevelse at storebror bare er irriterende da jeg kjenner alle barna godt. 
 

Anonymkode: 7246b...52e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Skal love deg at jeg ikke bagatelliserer. Stoler virkelig på ingen når det kommer til overgrep o.l. Så vi har snakket mye om dette. Jeg stiller 100 åpne spørsmål for dag, og som sagt får jeg små drypp som «irriterende bror, allergi, at han er slem selv, at han ofte skader seg i arm/fot ». Jeg har aldri sagt at broren «bare» er irriterende til han, og vi har snakket om dette i felleskap i tillegg. Så broren tar seg også sammen og er «redd» for lillebror.
Så det er min opplevelse at storebror bare er irriterende da jeg kjenner alle barna godt. 
 

Anonymkode: 7246b...52e

Grunnen til at jeg tror det kan være mobbing som er årsaken, er at jeg selv kjente ei jente som forsøkte å ta livet sitt som 9-åring.

Et barn kan ha mange alvorlige problemer på skolen man ikke tør å snakke med foreldrene om, og selvskading skyldes som oftest mobbing eller overgrep - "broren" kan være en avledning fra det egentlige problemet.

Har du sett hva som er av meldinger på telefonen hans ...?

Anonymkode: e6843...45f

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skal love deg at jeg ikke bagatelliserer. Stoler virkelig på ingen når det kommer til overgrep o.l. Så vi har snakket mye om dette. Jeg stiller 100 åpne spørsmål for dag, og som sagt får jeg små drypp som «irriterende bror, allergi, at han er slem selv, at han ofte skader seg i arm/fot ». Jeg har aldri sagt at broren «bare» er irriterende til han, og vi har snakket om dette i felleskap i tillegg. Så broren tar seg også sammen og er «redd» for lillebror.
Så det er min opplevelse at storebror bare er irriterende da jeg kjenner alle barna godt. 

Anonymkode: 7246b...52e

Godt å høre. Du kjenner dem best. 

Du sier "stoler virkelig på ingen" og at dere har snakket mye om dette, er du selv engstelig, nervøs og opptatt av å gå til legen? Nå hiver jeg bare ut ting her. Forskning viser at f.eks angst hos barn ofte er arvet, og barn driver modellæring, finnes det noen mønster i deres familie der oppmerksomhet særlig blir tildelt om det er noe feil. Eventuelt kan han føle han har for lite oppmerksomhet. Dette er jo ting å tenke over. 

Om han har snakket om dette er det på tide å ta det videre, jeg ville ikke underholdt tanken om at "hva om det er dramatisk" noe mer, det får du tidsnok vite. Det kan jo også være noe kjemisk. Og jo før en tar tak i dette problemet jo bedre. 

[AnonymBruker]

Ringer selvsagt legen/helsesyepleier og mente ikke han var «dramatisk» som at jeg ikke tar dette på alvor.
Tar dette på alvor og er derfor vi har gjort ulike tiltak hjemme og snakket mye om det siste tiden. Men unger er jo forskjellige, og hadde et håp om at dette var en fase han skulle komme over og at andre hadde lignende opplevelser. 
Han virker ganske glad og happy, sover, spiser som normalt og liker skolen. Men så kommer dette ved leggetid som regel, men i dag kom det også i krangel med bror. 

Anonymkode: 7246b...52e

[AnonymBruker]

Dette høres ut som angst og tvangstanker. Det er vondt, og det er mye frykt. At han deler tankene med deg tyder på at han er trygg på deg.

Jeg slet med dette selv som barn (og sliter en del fortsatt som voksen). Ett av mine barn slet i en periode. Det som trengs? Barnet må trygges. Man må ufarliggjøre. Normalisere. Mulig at samtale med kvalifiserte kan hjelpe, men det å være til stede som forelder og trygge er avgjørende. Jeg hadde ikke det, barnet mitt har det, og sliter ikke i dag i hvert fall. Alle kan oppleve perioder med vonde tanker. Les deg opp på feltet om dette er fremmed for deg.

Mine tanker når jeg leser hva du skriver. 

 

Anonymkode: 61b85...86c

[Gjest Sirah]

Her må det jo ligge noe mer bak som gutten ikke ønsker/tør/vil fortelle deg TS. Håper du får raskt time hos legen som kan henvise til de riktige instansene. Det må jo være grusomt for gutten å ha det sånn! Selv om han er «dramatisk anlagt» av natur, så er jo ikke dette normalt. Heller ikke å være SÅ opptatt av å reise til legen som du sier at han er, på meg virker det som et rop om hjelp, men at han ikke helt vet hvordan han skal si det/hva han ønsker hjelp med.

Sender deg en stor klem og håper virkelig at dere finner ut av det ❤️