Har du mistet venner etter "ditt dødsfall"?

[AnonymBruker]

Men ts, du trenger ikke «ringe rundt». Du kan starte med å sende melding, til en av gangen. Foreslå å møtes. Jeg er i en alder hvor mange mister foreldre. Da sender jeg meldinger, kondolerer, spør hvordan det går. Sender en blomst om de er så nære. Ut over det kontakter jeg dem med samme hyppighet som vanlig, egentlig. 
Om noen mistet partner eller barn, ville det nok føles vanskeligere - alle sammen har noen som er nærmere enn meg, enten partner eller søsken. Jeg ville nok da vært forsiktigere. Men tatt kontakt og sagt noe sånt som «Tenker på deg, si fra om/når du har lyst til og orker å treffes», og så lagt ballen der.

Anonymkode: 4acac...e8d

[Bombasi]

Det er i krise og utider at man finner ut hvem som er virkelige venner eller ikke. 

Når noen nære er i krise og opplever utider, det er da venner skal føle på besøkelsesplikten. De som ikke gjør det føler ikke på samme forpliktelse ovenfor deg, og det er ikke et godt tegn. 

Besøkelsesplikten inneholder et par never med minimumskrav, og det er å sende melding eller ringe for å høre hvordan det går, samt være på tilbudsfronten rundt deg. 

Venner som melder seg ut og forsvinner i krise og utider kan man ikke betrakte som venner. Disse kan finne på å unnskylde distansen med å "vise respekt" og "gi deg ro", men ærlig talt, det er tidenes dårligste ansvarsfraskrivelse. Det er du som bør avgjøre om du trenger ro eller ikke, og ikke dem på vegne av deg. Du skal vite at de er der for der på tross for at du trenger ro. 

Og når man oppdager at venner ikke er de vennene man trodde, og at vennskapet kun er overfladisk, så er det så klart sårt. Det har du absolutt lov å føle på. 

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (1 minutt siden):

Det er i krise og utider at man finner ut hvem som er virkelige venner eller ikke. 

Når noen nære er i krise og opplever utider, det er da venner skal føle på besøkelsesplikten. De som ikke gjør det føler ikke på samme forpliktelse ovenfor deg, og det er ikke et godt tegn. 

Besøkelsesplikten inneholder et par never med minimumskrav, og det er å sende melding eller ringe for å høre hvordan det går, samt være på tilbudsfronten rundt deg. 

Venner som melder seg ut og forsvinner i krise og utider kan man ikke betrakte som venner. Disse kan finne på å unnskylde distansen med å "vise respekt" og "gi deg ro", men ærlig talt, det er tidenes dårligste ansvarsfraskrivelse. Det er du som bør avgjøre om du trenger ro eller ikke, og ikke dem på vegne av deg. Du skal vite at de er der for der på tross for at du trenger ro. 

Og når man oppdager at venner ikke er de vennene man trodde, og at vennskapet kun er overfladisk, så er det så klart sårt. Det har du absolutt lov å føle på. 

Jeg foretrakk at det var stille, frem til jeg ønsket å ta kontakt. Tekstmeldinger følte jeg meg forpliktet til å følge opp (uten at jeg sa det), og ser i ettertid at jeg brukte for mye energi på å svare ut på en fin måte. Og alle blomstene som kom på døra betydde egentlig ikke så mye i situasjonen, selv om jeg forstod de betydde omsorg. 

Andre igjen trenger at du aktivt tar kontakt, nærmest står og hamrer på døra.

Det er helt umulig å vite. Så det er i slike tider også den som sørger må være raus for at relasjonen ikke automatisk forstår akkurat hva de ønsker. 

Anonymkode: 7af61...4b3

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg foretrakk at det var stille, frem til jeg ønsket å ta kontakt. Tekstmeldinger følte jeg meg forpliktet til å følge opp (uten at jeg sa det), og ser i ettertid at jeg brukte for mye energi på å svare ut på en fin måte. Og alle blomstene som kom på døra betydde egentlig ikke så mye i situasjonen, selv om jeg forstod de betydde omsorg. 

Andre igjen trenger at du aktivt tar kontakt, nærmest står og hamrer på døra.

Det er helt umulig å vite. Så det er i slike tider også den som sørger må være raus for at relasjonen ikke automatisk forstår akkurat hva de ønsker. 

Anonymkode: 7af61...4b3

Ja, det er umulig å vite, særlig i akuttkrisen. Og da bør man ha forståelse for at det er vanskelig for relasjonene også.

Men TS skriver om taushet i mange måneder etterpå. I et slikt perspektiv er det bedre at nærmeste venner sender èn melding for mye enn èn for lite, for å bedrive outsourcing over lang tid i tragedier er ikke veien å vise at man bryr seg.

Endret 27. februar av Bombasi

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (53 minutter siden):

Ja, det er umulig å vite, særlig i akuttkrisen. Og da bør man ha forståelse for at det er vanskelig for relasjonene også.

Men TS skriver om taushet i mange måneder etterpå. I et slikt perspektiv er det bedre at nærmeste venner sender èn melding for mye enn èn for lite, for å bedrive outsourcing over lang tid i tragedier er ikke veien å vise at man bryr seg.

Jeg skriver ofte generelt her inne, deler egne erfaringer fra et nøytralt perspektiv. 

HI i en tråd inneholder ikke en full historie, og er kun TS sitt perspektiv. Innimellom har man mulig satt seg fast i et spor, trenger andre impulser. Da velger jeg gjerne en tilnæring som hverken bygger opp om (i dette tilfellet) at hun har forferdelige venner, eller at hun nok har avvist dem selv (ytterpunktene). Men gir litt innspill til refleksjon. 

Så spørsmålet til TS er egentlig om hun har tatt opp telefonen noen ganger, og forsøkt. Eller om akuttfasen har fått definere relasjonene videre. 

Anonymkode: 7af61...4b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg skriver ofte generelt her inne, deler egne erfaringer fra et nøytralt perspektiv. 

HI i en tråd inneholder ikke en full historie, og er kun TS sitt perspektiv. Innimellom har man mulig satt seg fast i et spor, trenger andre impulser. Da velger jeg gjerne en tilnæring som hverken bygger opp om (i dette tilfellet) at hun har forferdelige venner, eller at hun nok har avvist dem selv (ytterpunktene). Men gir litt innspill til refleksjon. 

Så spørsmålet til TS er egentlig om hun har tatt opp telefonen noen ganger, og forsøkt. Eller om akuttfasen har fått definere relasjonene videre. 

Anonymkode: 7af61...4b3

Så hvis venner ikke hører noe fra den etterlatte etter akuttfasen, så skal de bare tenke at den etterlatte har det greit, og at det ikke er en grunn til at hen ikke tar kontakt?

Mange er utmattet, passive og utslitt pga dødsfallet og alt det administrative som følger etter et dødsfall for mange, og man klarer ofte ikke ta kontakt med andre, derfor er det fint at venner tar kontakt.

Ts

 

Anonymkode: b80ce...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så hvis venner ikke hører noe fra den etterlatte etter akuttfasen, så skal de bare tenke at den etterlatte har det greit, og at det ikke er en grunn til at hen ikke tar kontakt?

Mange er utmattet, passive og utslitt pga dødsfallet og alt det administrative som følger etter et dødsfall for mange, og man klarer ofte ikke ta kontakt med andre, derfor er det fint at venner tar kontakt.

Ts

 

Anonymkode: b80ce...b3a

Det er en gjensidig relasjon. 

Selv min mann vil på et tidspunkt bli lei av å bære forholdet, om det er veldig ensidig over tid. Og jo fjernere relasjonen er, jo kortere kan denne strikken strekkes. 

Har du forsøkt å ta en telefon, eller sitter du bare passiv og venter? 

Anonymkode: 7af61...4b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er en gjensidig relasjon. 

Selv min mann vil på et tidspunkt bli lei av å bære forholdet, om det er veldig ensidig over tid. Og jo fjernere relasjonen er, jo kortere kan denne strikken strekkes. 

Har du forsøkt å ta en telefon, eller sitter du bare passiv og venter? 

Anonymkode: 7af61...4b3

Begge deler. Noen er lettere å kontakte enn andre, fordi noen tror at alt er tilbake til det normale før dødsfallet, mens andre skjønner at ting er forandret og at sorgen ikke er over og at alt er ok.

Grunnen til at jeg vegrer meg å ta kontakt med noen er at jeg vet de har 0 erfaring med dødsfall, og at de sa til meg et par måneder etter dødsfallet, at nå måtte jeg komme meg videre og slutte å tenke på han som er død

Ts

Anonymkode: b80ce...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Begge deler. Noen er lettere å kontakte enn andre, fordi noen tror at alt er tilbake til det normale før dødsfallet, mens andre skjønner at ting er forandret og at sorgen ikke er over og at alt er ok.

Grunnen til at jeg vegrer meg å ta kontakt med noen er at jeg vet de har 0 erfaring med dødsfall, og at de sa til meg et par måneder etter dødsfallet, at nå måtte jeg komme meg videre og slutte å tenke på han som er død

Ts

Anonymkode: b80ce...b3a

Det går seg til over tid.

Jeg var naiv selv, før jeg hadde følt dette på kroppen. At sorg ikke er lineært, men går i bølger. Og hvordan det plutselig kan komme kastet på. Derfor har jeg forståelse for de som ikke har vært der på "riktig" måte. De er nære venner likevel. 

Og du har også et ansvar for å være normal i relasjonen. En slik kommentar kan være et tegn på at du lar det prege møter i for stor grad. Venner er ikke hobbypsykologer. Selv min mann vil oppleve slitasje over tid om jeg tar opp temaet til stadighet. 

Er det du som har skrevet en del tidligere? At du sitter veldig fast i sorgen? Da er mulig profesjonell hjelp bedre enn å legge alt for mye på venner. 

 

Anonymkode: 7af61...4b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det går seg til over tid.

Jeg var naiv selv, før jeg hadde følt dette på kroppen. At sorg ikke er lineært, men går i bølger. Og hvordan det plutselig kan komme kastet på. Derfor har jeg forståelse for de som ikke har vært der på "riktig" måte. De er nære venner likevel. 

Og du har også et ansvar for å være normal i relasjonen. En slik kommentar kan være et tegn på at du lar det prege møter i for stor grad. Venner er ikke hobbypsykologer. Selv min mann vil oppleve slitasje over tid om jeg tar opp temaet til stadighet. 

Er det du som har skrevet en del tidligere? At du sitter veldig fast i sorgen? Da er mulig profesjonell hjelp bedre enn å legge alt for mye på venner. 

 

Anonymkode: 7af61...4b3

Jeg var helt normal og gråt ikke, men snakket om det som hadde skjedd/dødsfallet.

Har ikke skrevet om dette tidligere, men på et sorgforum er det jo mange med lignende historier.

Jeg går i sorggruppe på sykehuset og der er vi alle etterlatte til våre kjærester/ ektefeller/ samboere som har gått bort, og mange av oss tenker ganske likt og gjör de samme tingene.

Ts

Anonymkode: b80ce...b3a

[AnonymBruker]

Det er vel ikke et tap når " venner " oppfører seg dårlig? Man vil jo omgåes de som gir en energi og god omsorg, resten kan segle sin egen sjø for min del. 

Jeg så veldig godt hvem som var mine venner og de vennene har jeg beholdt. For de er hel ved! 

Anonymkode: d71b3...617

[Matas]

Tråden er ryddet for brukerdebatt. 

Matas, mod. 

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 18.2.2024 den 18.43):

Jeg opplevde at mange ikke tok kontakt etter at begravelsen var unnagjort, og siden jeg har hatt nok med mitt de siste månedene og har kun hatt kontakt med de som tar kontakt med meg, har jeg ikke orket å ringe rundt og etterlyse kontakt fra de som ikke har gitt lyd fra seg etter "kondolansen" på Facebook.

Veldig sårt å bli behandlet som om man er spedalsk, når alt man ønsker er å kunne oppføre seg normalt og kunne fortelle venner at man er lei seg fordi man er i sorg og vise følelser.

Anonymkode: b80ce...b3a

Det fins mange folk som rett og slett ikke bryr seg. Det er hardt og vondt. 

Se på den lyse siden...

Dette er mennesker du ikke trenger i livet ditt. Det er aldri for sent å bli kjent med nye mennesker. Jeg har vært heldig og blitt kjent med mange nye. Har mange positive relasjoner i livet mitt.

Har lært meg til å akseptere at folk er som de er....Så er jeg som jeg er, og jeg elsker meg slik jeg er 💕🪷.

Du fortjener mennesker i livet ditt som virkelig verdsetter deg for den du er. Det gjør alle.