Hvordan kan jeg hjelpe datter?

[AnonymBruker]

Hun er 17 år, går på VGS. Skoleflink. Svært organisert. Ryddig. 
 

Hun har imidlertid ingen venner. Hun har ikke vært med venner i fritiden siden før korona- tiden. 

Hun har en oppfattelse av, en virkelighetsoppfatning om at hun ikke liker ungdommene i vår lille by. Dette sa hun også på ungdomsskolen, men håpet at det skulle løsne. Da hun startet på VGS kom det flere elever fra andre grender. Nå er likevel oppfatningen lik. 

Hun oppleves for meg svært dømmende. Jeg har jobbet hardt med å komme inn under huden på henne, min oppfattelse og konklusjon er at ungdommene på VGS alle innehar en type personlighet hun ikke liker.

Min datter eier ikke humor. Har ikke sett henne le siden hun var barn. 
 

Utfordringen med dette, er at hun sliter psykisk. Noe hun er åpen på. Hun tar også avstand fra faren, storebroren og lillesøstera. Hun mener de er barnslige og teite. Resultatet er at hun konstant går rundt med en sur mine, småkjefter og tåler ikke at noen er i nærheten av henne. Hun er også svært selvsentrert. 
 

Den eneste personen hun slipper litt innpå seg, er meg. Men utover å dra på dagsturer til byen, hotellovernattinger (skjer to ganger i året ca.) og kafébesøk, vil hun ingenting. Har foreslått å se serie sammen, (gjorde dette før) sy, lage noe, male ++ men dette er uaktuelt for henne.

Læreren hennes ser at hun fremstår som avvisende mot alle, med en sur holdning. Hun forsøker å hjelpe, men datter er avvisende.

Nå har jeg endelig fått henne til psykolog! Har jobbet mot dette i flere år, endelig har hun gått med på det! Hun har hatt fire timer nå. Datter liker psykologen, de har fått fin kontakt. Nå ønsker likevel psykologen å avslutte!!! Hun er ikke «syk nok».

Hva i himmelens navn skal jeg gjøre?? 
 

Har forøvrig foreslått for henne å bytte klasse eller til naboskole. Dette vil hun heller imidlertid ikke…

Anonymkode: aa795...004

[AnonymBruker]

Hjelper nok fint lite å bytte klasse når hun uansett ikke liker andre enn seg selv.

At psykolog avslutter er bare fint med tanke på alle de andre som virkelig sliter verre enn din datter.

Du får bare håpe hun blir voksen en dag og kanskje ser seg selv på en annen måte enn nå idag.

Anonymkode: 684fd...ac6

[AnonymBruker]

Kan hun ha udiagnostisert autisme / Asperger? 
 

Har hun alltid slitt med det sosiale?

Anonymkode: 01dfe...7dc

[Hmmmmmm]

Kanskje du ikke skal sammenligne hun med andre ungdommer. Hva sier hun om hvordan hun har det? Savner hun noe? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hun er 17 år, går på VGS. Skoleflink. Svært organisert. Ryddig. 
 

Hun har imidlertid ingen venner. Hun har ikke vært med venner i fritiden siden før korona- tiden. 

Hun har en oppfattelse av, en virkelighetsoppfatning om at hun ikke liker ungdommene i vår lille by. Dette sa hun også på ungdomsskolen, men håpet at det skulle løsne. Da hun startet på VGS kom det flere elever fra andre grender. Nå er likevel oppfatningen lik. 

Hun oppleves for meg svært dømmende. Jeg har jobbet hardt med å komme inn under huden på henne, min oppfattelse og konklusjon er at ungdommene på VGS alle innehar en type personlighet hun ikke liker.

Min datter eier ikke humor. Har ikke sett henne le siden hun var barn. 
 

Utfordringen med dette, er at hun sliter psykisk. Noe hun er åpen på. Hun tar også avstand fra faren, storebroren og lillesøstera. Hun mener de er barnslige og teite. Resultatet er at hun konstant går rundt med en sur mine, småkjefter og tåler ikke at noen er i nærheten av henne. Hun er også svært selvsentrert. 
 

Den eneste personen hun slipper litt innpå seg, er meg. Men utover å dra på dagsturer til byen, hotellovernattinger (skjer to ganger i året ca.) og kafébesøk, vil hun ingenting. Har foreslått å se serie sammen, (gjorde dette før) sy, lage noe, male ++ men dette er uaktuelt for henne.

Læreren hennes ser at hun fremstår som avvisende mot alle, med en sur holdning. Hun forsøker å hjelpe, men datter er avvisende.

Nå har jeg endelig fått henne til psykolog! Har jobbet mot dette i flere år, endelig har hun gått med på det! Hun har hatt fire timer nå. Datter liker psykologen, de har fått fin kontakt. Nå ønsker likevel psykologen å avslutte!!! Hun er ikke «syk nok».

Hva i himmelens navn skal jeg gjøre?? 
 

Har forøvrig foreslått for henne å bytte klasse eller til naboskole. Dette vil hun heller imidlertid ikke…

Anonymkode: aa795...004

Vil også legge til at jeg har foreslått å lage med sammen med henne, men dette nytter ikke. Hun vil evt. gjøre det alene, uten noen rundt henne.

Det er mentalt tungt å tilbringe tid med henne (gjør det selvsagt likevel), fordi hun mest sannsynlig er så psykisk langt nede. Hun irettesetter meg ofte, og snakker hun ikke om det faglige på skolen, er det kun fokus på alt som er negativt. Om jeg forsøker å få henne til å se noe konkret i livet hennes positivt, blir hun bare irritert.

Har selvsagt aldri sagt at jeg opplever det mentalt slitsomt å være sammen med henne ❤️

TS

Anonymkode: aa795...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan hun ha udiagnostisert autisme / Asperger? 
 

Har hun alltid slitt med det sosiale?

Anonymkode: 01dfe...7dc

Har absolutt tenkt tanken. Hadde håpet at en psykolog evt. skulle se det… Hun hadde venner på barneskolen, men mest en og en. Ei bestevenninne liksom.

Anonymkode: aa795...004

[AnonymBruker]

Hmmmmmm skrev (2 minutter siden):

Kanskje du ikke skal sammenligne hun med andre ungdommer. Hva sier hun om hvordan hun har det? Savner hun noe? 

Hun har det åpenbart IKKE bra. Dette sier hun også selv. Det er såpass at man ser på en viss avstand at hun ikke er psykisk frisk. Mimikkløs i ansiktet, sur og stiv fremtoning og kroppsspråk. Hun savner å reise og oppleve verden. Redd «nissen vil følge med på lasset». Føler hun trenger hjelp, frustrerende at hun nå skal avslutte. 

TS

Anonymkode: aa795...004

[Sparkling_Pink]

Jeg føler denne psykologen har oversett noe. Jeg tror jeg som omsorgsperson hadde motsatt meg utskrivelsen og trukket begrunnelsen i tvil.

[ennivk]

Har dere mulighet til å betale for en privat psykolog? I det offentlige må man ha antisosiale trekk eller et sterkt ønske om å dø for å være syk nok til å få hjelp, det er helt håpløst!! 

[katties]

Jeg har et par slektninger som er slik. Den ene er på min alder og liker meg, og har gjort det så å si hele livet, men har omtrent aldri likt noen andre - bare noen få i familien. Tror jeg har vært enkel å gjøre med fordi jeg er med på hva som helst, kan foreslå aktiviteter til henne, men tvinger aldri henne til noe, og blir ikke sur eller lei meg om hun ikke vil bli med.

Når det gjelderhumor så lo hun sjeldent på rate, men hun syntes jeg var fryktelig morsom. Det handlet kanskje om at jeg kan tilpasse meg humoren til folk i stor grad. 

Vi har begge høy utdannelse, er ryddige, organiserte, snakker ikke stygt om folk, Liker å diskutere mye teoretiske ting. Dette fant hun ofte ikke hos andre. Ingen av oss liker drama, alkohol (vi drikker sjeldent, men ikke "aldri"), narkotika. Begge leste veldig mye.

Gun syntes rett og slett mange ungdommer var for umodne, overfladiske, lagde drama, ikke hadde interessante interesser, var for interessert i festing.

I dag er hun 35 og prosjektleder, ingen barn (infertil, men ville ha... selv om jeg tror kanskje å ikke ha barn er til hennes eget beste), og sitter for det meste hjemme med mannen (som er en av de mest usosiale personene jeg vet om). Hun har ikke et dårlig liv, men er ganske introvert og har litt lite energi til å være rundt andre mye hvis det blir mye prating, spesielt om litt "tomme" temaer. Ingen diagnose - det er bare persobligheten hennes som er litt spesiell. 

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (9 minutter siden):

Jeg føler denne psykologen har oversett noe. Jeg tror jeg som omsorgsperson hadde motsatt meg utskrivelsen og trukket begrunnelsen i tvil.

Hun er ikke innlagt. Pårørende kan klage, men lege/ psykolog teller mer. Ts, dra til nærmeste storby. Kjøp terapitimer privat. 

Anonymkode: b056d...e15

[fru Alving]

Jeg ville motsatt meg at terapien avsluttes. datteren din trenger flere i livet sitt, og hun trenger noen å snakke med som utfordrer henne på hennes rigide syn.  Og du kan ikke være den personen TS, du er for tett på på og elsker henne selvsagt slik alle foreldre gjør.

For meg høres det ut som at datteren din kan ha en diagnose, jeg tror og at hun egentlig er svært ensom og innerst inne ulykkelig. Det kan og være at hun har opplevd ting du ikke kjenner til, som mobbing eller at hun er mer moden enn de andre eller har høyt læringspotensiale uten å få nok utfordringer. Mange som er godt over gjennomsnittlig intelligente er og deprimerte.