Gjest spavalica Skrevet 14. februar 2024 #1 Skrevet 14. februar 2024 (endret) Deres meninger ? Endret 14. februar 2024 av spavalica Personvern
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #2 Skrevet 14. februar 2024 vel, barnet ditt speiler deg. Så om du sliter med barnet ditt så sliter du med deg selv. Sliter du med deg selv vil barnet ditt begynne å slite. Og dette er måten barnet ditt sliter på. Anonymkode: a8439...6ec 4
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #3 Skrevet 14. februar 2024 Selvsagt kan du mislike barnet ditt om barnet er en drittsekk. Anonymkode: 7d69b...417 2 1
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #4 Skrevet 14. februar 2024 AnonymBruker skrev (4 minutter siden): vel, barnet ditt speiler deg. Så om du sliter med barnet ditt så sliter du med deg selv. Sliter du med deg selv vil barnet ditt begynne å slite. Og dette er måten barnet ditt sliter på. Anonymkode: a8439...6ec Vel, så enkelt er det nødvendigvis ikke. Kjenner flere ressurssterke, kjærlige og flotte foreldre som har fått "problembarn". Hvor det går utover de andre i familien, er vold, sinne og utagering så sterk at far nesten ikke vet sine arme råd. Når en fysisk stor 18 åring går løs på inventar fordi han ikke får 500 kr ekstra til helga, så er det ikke nødvendigvis et speil av sine foreldre. Anonymkode: 93fd4...f8d 11 3
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #5 Skrevet 14. februar 2024 Høres ut som det har vært krevende år for deg og dere! Du har gjort så godt du kan, og søkt hjelp fra andre. Det viser at du er glad i sønnen din. Men man har aldri noen garanti for at barna ikke kommer til å slite likevel. Kanskje får du en «ny start» når han flytter ut, og kanskje kan det være bra for relasjonen deres på sikt? Det er normalt å ha blandede følelser for barna sine noen ganger, og kanskje skulle du snakket med en terapeut om dette, for å sortere litt. Anonymkode: acf05...850
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #6 Skrevet 14. februar 2024 Et barnet 2 eller 15? Man lever i en intens relasjon med barn og de første 18 årene er det ensidig og asymmetrisk. Vi forventer å elske barna våre uten betingelser, men noen ganger føler man ikke helt den samme kjærligheten tilbake. Jeg har barn med utfordringer som kan gi meg dager og uker med silent treatment eller som forteller at jeg er stygg, lukter vondt og ber meg om å flytte fra dem og mor. Jeg innrømmer at jeg sliter med kjærligheten i de periodene. Anonymkode: 9f3a4...6c2 4
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #7 Skrevet 14. februar 2024 Jeg tror mer det blir sånn at man misliker det barnet gjør, ikke barnet i seg selv. Anonymkode: 2a9b8...42f 2
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #8 Skrevet 14. februar 2024 Ja, man kan elske barnet sitt, og samtidig ikke like det så godt. Det er sårt og vondt, og krever at man tar ansvar for det som forelder. Det trenger ikke nødvendigvis være fordi barnet er et «problembarn». Anonymkode: d1075...2a5 1
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #9 Skrevet 14. februar 2024 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Et barnet 2 eller 15? Man lever i en intens relasjon med barn og de første 18 årene er det ensidig og asymmetrisk. Vi forventer å elske barna våre uten betingelser, men noen ganger føler man ikke helt den samme kjærligheten tilbake. Jeg har barn med utfordringer som kan gi meg dager og uker med silent treatment eller som forteller at jeg er stygg, lukter vondt og ber meg om å flytte fra dem og mor. Jeg innrømmer at jeg sliter med kjærligheten i de periodene. Anonymkode: 9f3a4...6c2 Jeg skulle til å be deg lese HI, men ser nå at det opprinnelige innlegget er slettet. Barnet er 18 år, og TS beskrev en person som er veldig utakknemlig og vanskelig. Anonymkode: 7d69b...417 1
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #10 Skrevet 14. februar 2024 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Jeg skulle til å be deg lese HI, men ser nå at det opprinnelige innlegget er slettet. Barnet er 18 år, og TS beskrev en person som er veldig utakknemlig og vanskelig. Anonymkode: 7d69b...417 Jeg skulle egentlig skrive at det er fullt mulig, min mor mislikte meg intenst. Men det var en helt annen situasjon. Min mor var psykisk syk, jeg var en helt normal unge. Anonymkode: 96b3f...a79
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #11 Skrevet 14. februar 2024 Ja, det tror jeg går an. Jeg er ganske sikker på at min mor misliker meg, og alltid har gjort det. Litt artig egentlig, siden jeg er veldig lik pappa… Anonymkode: c783a...c60 2
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #12 Skrevet 14. februar 2024 Ja visst går det an. Begge mine foreldre misliker meg sterkt. Anonymkode: 448c7...ed4 2
Sander33 Skrevet 14. februar 2024 #13 Skrevet 14. februar 2024 Det er vanskelig, men det går. Men det endrer ikke det fundamentale at man elsker barnet. Men man kan fint mislike noe ved barnet, spesielt perioder i tenårene. Legg vekt på god start, tenåringsjobben gjøres i fra ung alder!
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #14 Skrevet 14. februar 2024 Man får de barna man fortjener, som regel, og ingen regel er uten unntak. Når det er sagt så er det slik at barna er en refleksjon av sine foreldre og har du et så stort barn som er oppfører seg dårlig så bør du se innover tenker jeg. Anonymkode: 046d6...720 1
Sander33 Skrevet 14. februar 2024 #15 Skrevet 14. februar 2024 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Ja visst går det an. Begge mine foreldre misliker meg sterkt. Anonymkode: 448c7...ed4 Misliker ja. Men slutter ikke å elske innerst inne.
Sander33 Skrevet 14. februar 2024 #16 Skrevet 14. februar 2024 AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Man får de barna man fortjener, som regel, og ingen regel er uten unntak. Når det er sagt så er det slik at barna er en refleksjon av sine foreldre og har du et så stort barn som er oppfører seg dårlig så bør du se innover tenker jeg. Anonymkode: 046d6...720 Eplet faller ikke langt fra stammen. Eplet kan rulle noen meter fra stammen, hvis bakken er bratt, men eplet er fra det samme treet.
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #17 Skrevet 14. februar 2024 Noen har en heklet brikke på veggen som sier noe ala: «mennesker snakker deg opp når de snakker til deg og ned når du er ute av rommet. Foreldre snakker deg ned når du er i rommet men snakker deg opp når du ikke er til stede» Anonymkode: 9f3a4...6c2
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #18 Skrevet 14. februar 2024 Sander33 skrev (2 minutter siden): Misliker ja. Men slutter ikke å elske innerst inne. Joda, man kan slutte å elske også. Hvis barnet ditt er et rett og slett grusomt menneske. Jeg kjenner en dame som går rundt og håper at sønnen hennes dør. Han har flere volds- og voldtektsdommer bak seg. Inkludert grov vold mot et nært, mindreårig familiemedlem. Anonymkode: e1600...ff4 4
AnonymBruker Skrevet 14. februar 2024 #19 Skrevet 14. februar 2024 Sander33 skrev (34 minutter siden): Misliker ja. Men slutter ikke å elske innerst inne. Har null betydning for meg om de 'elsker' meg eller ikke når de er så stygge mot meg som de er. Anonymkode: 448c7...ed4 1
Eloise12345 Skrevet 14. februar 2024 #20 Skrevet 14. februar 2024 (endret) Nei, jeg kan aldri forestille meg at jeg kan klare å misslike eget barn. Det er noe som heter ubetinget kjærlighet. ❤️ Endret 14. februar 2024 av Eloise12345
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå