Pårørende rusavhengige

[AnonymBruker]

Som mor til en rusavhengig sønn så er livet så mørkt, trist og sårbart. Livet tror jeg aldri kommer til å bli det samme igjen. Føler alt er ødelagt for alltid uavhengig av hans valg fremover i livet. Er ikke meg selv og vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli det igjen. Hvordan klare å leve et normalt liv og glede seg over ting når den du elsker mest på denne jord ødelegger seg selv og alle rundt seg. 
Det er en så stor smerte som ikke kan beskrives.

Er det noen som kan gi meg et lite oppløft, noen gode erfaringer eller råd?

ikke typ lukk døren for å ta vare på deg selv, det er svada og helt umenneskelig å gjøre. 
Beklager dyster melding men håper noen kjenner seg igjen og kan gi meg noe håp.

Anonymkode: c0f2b...63c

[AnonymBruker]

Har du noen profesjonelle å snakke med om dette du står i? Feks en psykolog, sosionom eller sjelesørger?

Anonymkode: 4adb7...6e5

[ennivk]

Aksept vil gi mindre lidelse, men det er vanskelig. Du kan får hjelp til å akseptere situasjonen. 

Du kommer sikkert aldri til å "bli deg selv" igjen, men du kan bli en ny versjon av deg selv. Den nye versjonen kan bli en klokere og minst like god versjon av deg selv. Du kan lære deg å tillate deg å kjenne på det gode i ditt liv selv om han velger en destruktiv vei for seg selv i sitt liv. 

Du må nok gjennom en dyp sorg, over at han og du ikke fikk det livet du hadde drømt om og forestilt deg. Sikkert noe skam som må bearbeides også, da det er lett for å finne årsaker i seg selv for at han har tatt de valgene han har tatt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Som mor til en rusavhengig sønn så er livet så mørkt, trist og sårbart. Livet tror jeg aldri kommer til å bli det samme igjen. Føler alt er ødelagt for alltid uavhengig av hans valg fremover i livet. Er ikke meg selv og vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli det igjen. Hvordan klare å leve et normalt liv og glede seg over ting når den du elsker mest på denne jord ødelegger seg selv og alle rundt seg. 
Det er en så stor smerte som ikke kan beskrives.

Er det noen som kan gi meg et lite oppløft, noen gode erfaringer eller råd?

ikke typ lukk døren for å ta vare på deg selv, det er svada og helt umenneskelig å gjøre. 
Beklager dyster melding men håper noen kjenner seg igjen og kan gi meg noe håp.

Anonymkode: c0f2b...63c

Huff så forferdelig , føler virkelig med deg 💔 Jeg har vært i et forhold med en rusmisbruker i flere år, og jeg hadde tett kontakt med hans mor. Vi støttet hverandre. Innser din sønn selv at han har et rusproblem? Ønsker han å gjøre noe med det? Hvis ikke han ønsker å forandre livet sitt selv, er det veldig vanskelig å hjelpe dessverre. Bor han hjemme? 

Anonymkode: 2fd75...8bd

[AnonymBruker]

Du har krav på 10 timers psykolog, hvis sønnen din er under ROP. Det fikk jeg. 
 

Ellers må jeg bare si at det som reddet meg fra undergrunnen, var å delta på et pårørendekurs. 

Anonymkode: 2226b...159

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er svada. Det at man ikke må utslette seg selv, og synke til bunns sammen med han. Det Hvem skulle det hjelpe? Jeg tenker vel at du har prøvd mye. Du har stilt opp, og du har bekymret deg og prøvd, og prøvd ..og til syvende og sist er det et personlig valg. Det valget tar han lettere hvis du IKKE legger til rette for han. Hvis du sier at han må ta et valg, og hvis det er rus, så velger han dere bort.

Hvis han skulle ombestemme seg og trenger hjelp til det, så kan dere prøve å hjelpe. Men velger han rus, så har du ikke tenkt å følge hans vei gjennom elendigheten. 

Det hjalp noe her. Jeg sa det, jeg følte det...de har hørt det før. Jeg stiller ikke opp som en håndlager til et liv i rus. Da får de velge gata. Det sank inn. 

Det positive med å fokusere på deg selv nå, bygge opp din styrke, er at du da en gang kan være der hvis sønnen ønsker noe annet. Men du kan ikke være noe for noen hvis du ikke finner deg selv. Glede over livet. Hva har du da å gi? 

Men det er en sorg å slippe taket og du må gi først så det blør, og så skille mellom deg og barnet ditt. Han eier sin skjebne, sitt liv, sin lykke...og han må få et eierskap til det. Det er hans liv, hans ansvar. Og jeg tror også at dine offer og sorg blir en belastning og en sorg for han. Uansett hvordan det går med han, så la han vite og slippe skylden for at du ikke går ned. 

Pårørende gruppe tror jeg er lurt. 

Anonymkode: 2ab0f...d36

[AnonymBruker]

Har vært på utallige pårørende grupper, nks, psykolog, jobbet hardt med meg selv for å få et godt liv men til syvende og sist så er det så forbanna trist. Min sønn har så mange overdoser at det er et under at han fortsatt lever. 
vet å sette krav og ta avstand når rusen er der, men han er delvis motivert til et liv uten rus men så har vi også psykiatri inni bildet her. Blir rivd mellom to verdener hel tiden! 
Han er av og på og ta del i livet hans når han er motivert og rusfri i lengre tider også raserer han hele verden på et par dager, det er fra himmel til helvete flere ganger i året. Så det å være der for han ved gode valg er nesten verre for man går så i kjellern hver gang det ikke går veien. 
Har så mange historier om at det er et evigvarende problem for mange. Noen år av også på igjen, derfor er det så mørkt. Aksept er vanskelig, ung mann med hele livet foran seg. Sterk og full av ressurser men så blir han syk og tyr til rus.

Her i Norge er ikke aktiv dødshjelp lov men det gjelder ikke rusavhengige, de har full mulighet til å ruse seg på statens regning. En syk verden!

Anonymkode: c0f2b...63c