Frivillig/ufrivillig barnløse - angrer du?

[AnonymBruker]

Er kvinne, 36. Frivillig barnløs. Angrer ikke. Er så glad jeg ikke har barn 😁😁😁  Så har jeg heller aldri likt å passe/stelle med barn etc 😌 Elsker livet.

 

Anonymkode: 48800...630

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke i målgruppen for tråden, men svarer deg likevel.  Du beskriver livet til meg og mannen min før vi fikk barn. Det å få sønnen vår er det beste som har skjedd oss! Ja, det er fullstendig livsomveltende på et nivå du ikke kan forestille deg, men det gir livet verdi. Plutselig har jeg mål og mening med alt! Det er en så ubeskrivelig dyp kjærlighet. Umulig å forestille seg før man får egne barn.

Jeg synes i tillegg hverdagen er mye hyggeligere med barn. Vi er liksom med i det gode selskap. Finner på aktiviteter sammen med andre barnefamilier. I lunsjen på jobb kan jeg snakke med andre foreldre og faktisk forstå. Tidligere ble jeg sittende der som en uviten utenforstående når folk begynte å snakke om babytid, permisjon, bhg og barneskirennet i helgen.

Tenker det at når dere vakler som dere gjør, men du likevel argumenterer på den måten du gjør: Go for it!

Mange angrer på barna da ikke fikk, men du hører sjeldent om normalt oppegående mennesker som angrer på barna sine.

Barn er livets gave ❤️

Anonymkode: fd601...c29

Mange flere enn du skulle tro.  Men hvordan skal de kunne fortelle om skam, dårlige erfaringer og smerte når de blir møtt med en knall rosa,  glitrende fasadeverasjon og den fullstendige tullete og urealistiske versjonen av livet med barn som du framstiller her 

Anonymkode: 345a8...fb3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Er litt rart å spørre ufrivillig barnløse om de angrer på at de ikke fikk barn. Ufrivillig barnløs betyr at man ønsker barn, men ikke får det. Litt usikker på hva du mener vi ufrivillig barnløse skal angre på? Vi har ikke noe valg. 

Anonymkode: 71e94...5eb

Det kan jo være noen var frivillig barnløs til de ble for godt opp i årene og endte som ufrivillig barnløse. Så jeg kan forstå spørsmålet. 

Anonymkode: 66db8...518

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ikke i målgruppen for tråden, men svarer deg likevel.  Du beskriver livet til meg og mannen min før vi fikk barn. Det å få sønnen vår er det beste som har skjedd oss! Ja, det er fullstendig livsomveltende på et nivå du ikke kan forestille deg, men det gir livet verdi. Plutselig har jeg mål og mening med alt! Det er en så ubeskrivelig dyp kjærlighet. Umulig å forestille seg før man får egne barn.

Jeg synes i tillegg hverdagen er mye hyggeligere med barn. Vi er liksom med i det gode selskap. Finner på aktiviteter sammen med andre barnefamilier. I lunsjen på jobb kan jeg snakke med andre foreldre og faktisk forstå. Tidligere ble jeg sittende der som en uviten utenforstående når folk begynte å snakke om babytid, permisjon, bhg og barneskirennet i helgen.

Tenker det at når dere vakler som dere gjør, men du likevel argumenterer på den måten du gjør: Go for it!

Mange angrer på barna da ikke fikk, men du hører sjeldent om normalt oppegående mennesker som angrer på barna sine.

Barn er livets gave ❤️

Anonymkode: fd601...c29

Jeg hater de «man aner ikke før man får barn». Som om man sitter på en hemmelighet ingen vet om. Det er ikke så spesielt; da har livet ditt hatt lite mål og mening før. Og nå er livet med barna absolutt alt. Jeg gjenkjenner meg ikke i det du skriver i det hele tatt. 

Anonymkode: 66db8...518

[AnonymBruker]

Er 37 og samboer er 44. Jeg bestemte meg allerede i 10 års alderen at jeg ALDRI skulle ha barn, og da var det viktig for meg å finne meg en mann som også var fastbestemt på at han ikke ville ha barn. Vært sammen i 20 år og angrer overhodet ikke på valget  🙂

Anonymkode: 0e983...56b

[AnonymBruker]

Tror du burde tenke mer gjennom hva det å være ufrivillig barnløs faktisk betyr, ts...!

Det å frivillig velge bort barn, for så å ombestemme seg etter at man ikke lenger er i fertil alder, det er noe helt annet. Det er å måtte ta følgene av valg man har tatt gjennom tiår av livet, vel vitende om risikoen for at hvis man ombestemte seg så kunne man ende som barnløs. Disse har valgt det selv, selv om de ev. angrer i ettertid.

De som er ufrivillig barnløse har hatt et ønsket om barn, ofte i store deler av livet, men pga. helse eller (eller få andre livssituasjoner) ikke har hatt/fått muligheten til å få barn. Man kan ikke angre noe man ikke hadde muligheten til å påvirke selv. Disse føler sorg og savn, men å angre er ikke en luksus de har.

Velger man å få barn bør man kunne reflektere rundt slike ting..

Anonymkode: 167d6...15c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ikke i målgruppen for tråden, men svarer deg likevel.  Du beskriver livet til meg og mannen min før vi fikk barn. Det å få sønnen vår er det beste som har skjedd oss! Ja, det er fullstendig livsomveltende på et nivå du ikke kan forestille deg, men det gir livet verdi. Plutselig har jeg mål og mening med alt! Det er en så ubeskrivelig dyp kjærlighet. Umulig å forestille seg før man får egne barn.

Jeg synes i tillegg hverdagen er mye hyggeligere med barn. Vi er liksom med i det gode selskap. Finner på aktiviteter sammen med andre barnefamilier. I lunsjen på jobb kan jeg snakke med andre foreldre og faktisk forstå. Tidligere ble jeg sittende der som en uviten utenforstående når folk begynte å snakke om babytid, permisjon, bhg og barneskirennet i helgen.

Tenker det at når dere vakler som dere gjør, men du likevel argumenterer på den måten du gjør: Go for it!

Mange angrer på barna da ikke fikk, men du hører sjeldent om normalt oppegående mennesker som angrer på barna sine.

Barn er livets gave ❤️

Anonymkode: fd601...c29

Dette skjønte jeg ikke, mener du at ingen oppegående folk kan angre på å ha fått barn? Er vel heller omvendt, at reflekterte mennesker som ser at man ikke takler oppgaven som forelder vil angre. Som kanskje opplever at barnet blir mobbet og at livet ikke føles meningsfult for barnet.

De dummeste folka er vel heller de som får unger på automatikk uten å forstå ansvaret det bærer med seg.

Det er bevist at smarte oppegående folk får færre barn enn dummere mennesker. Tipper mange som angrer fikk barn før det ble for sent fordi de var redde for å angre på å ikke få dem. Og så ser man at det likevel ikke passet seg. Kanskje man sliter med en enorm ansvarsfølelse for å gjøre livet til barnet så godt som mulig. Driter man i om ungen blir et anstendig menneske og lar det sitte på iPad 24/7 og spise junk food så er det vel ikke så mye å angre på...

Nå setter jeg det på spissen, men det gjør jeg fordi du sier at oppegående folk ikke angrer. Jeg tror det er omvendt, oppegående folk gir ikke f og men er sitt ansvar bevisst og det blir derfor mye jobb med barn.

Anonymkode: 5e61d...6d5

[Helene90]

Har 3 søstre som er frivillig barnløs - de er 45+ den dag i dag. De angrer ikke på sitt valg på noe måte. De tok et personlig valg og fornøyd med det valget.

Jeg kan absolutt forstå at man velger vekk det å få barn og ikke ønsker seg barn, ikke ønsker å sette barn til den verden vi lever i etc..  Ville jeg valgt det selv? Nei.. 

De derimot forstår ikke like enkelt mitt valg om å kjempe for å få flere barn. Jeg er ikke ufrivillig barnløs - for jeg har et barn. Men det gjør ikke sorgen over å ikke få barn nr 2 noe mindre for min del. Jeg sa som ganske liten at barn var noe jeg skulle ha - minst 2 - helst 4! Om det var biologisk, adoptert, fosterbarn spilte ingen rolle for meg som liten - var vel rundt 10 år når jeg sa dette til min mor. 

Lykkes jeg ikke med flere barn så vet jeg det blir en sorg - det er en sorg for hvert pr som går, for hver SA/MA.. For hver negative test  men jeg vet også at jeg vil klare å leve godt videre med det barnet jeg har den dagen vi ikke prøver mer. 

Jeg tror ikke mange som er frivillig barnløse angrer på det valget- noen ja - helt sikkert. Men jeg tror flertallet lever fint med sitt valg. 

Ufrivillig barnløse har ikke valgt dette av egen fri vilje (med mindre de valgte det og ombestemte seg da) - De kan ikke angre.  Den store forskjellen her er at frivillige barnløse tar et aktivt valg om dette - imotsettning til ufrivilligbarnløse eller de med sekundær infertilitet eller andre årsaker. 

 

[AnonymBruker]

Tror uansett utfall lever man ganske godt liv. Det er jo risiko for å angre hvis man er usikker, men det høres ikke ut som det blir verdens undergang siden man trives med det livet man har nå. Noen kan angre å få barn også. 

Tror for din del er det hensiktsmessig å lage liste med positive og negative sider livet med og uten barn, og følg intuisjonen din. Spesielt hvis du er usikker. 

Anonymkode: c73ec...55f

[AnonymBruker]

Jeg har aldri angret, k55. Jeg er glad i barn, og jeg er heldig som har tantebarn og grandtantebarn som er glad i tante. Jeg kan leke med lego, dukker, biler, lese, hoppe på trampoline, lage teaterforestilling, synge, trøste, diskutere livet med de som er blitt voksne, men jeg kan dra hjem til meg selv og lukke døren. For livet mitt så passer det ikke med egne barn, men livet mitt er heller ikke noe som passer for alle. 

Anonymkode: b8686...ccb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Jeg synes i tillegg hverdagen er mye hyggeligere med barn. Vi er liksom med i det gode selskap. Finner på aktiviteter sammen med andre barnefamilier. I lunsjen på jobb kan jeg snakke med andre foreldre og faktisk forstå. Tidligere ble jeg sittende der som en uviten utenforstående når folk begynte å snakke om babytid, permisjon, bhg og barneskirennet i helgen.

 

Mange angrer på barna da ikke fikk, men du hører sjeldent om normalt oppegående mennesker som angrer på barna sine.

Barn er livets gave ❤️

Anonymkode: fd601...c29

Dette hørtes veldig trist ut. Jeg er glad min omgangskrets og min arbeidsplass er inkluderende uansett om folk har barn eller ikke. 

Anonymkode: ea821...b90

[Portia Catonis]

En annen ting er at når jeg ser venners profiler på Facebook, og alt handler om barna: «Hipp hurra for blidfisen vår som fyller år i dag, mamma og pappa er sååååå stolte av deg, godklumpen❤️❤️❤️». Det slutter ikke selv om barna er 19 år gamle og har fullført VGS eller tatt fagbrev. Mamma og pappa heier på Face!

Da tenker jeg i mitt stille sinn: -Takk og pris for at det ikke er meg😂 

[Neutral90]

Portia Catonis skrev (28 minutter siden):

En annen ting er at når jeg ser venners profiler på Facebook, og alt handler om barna: «Hipp hurra for blidfisen vår som fyller år i dag, mamma og pappa er sååååå stolte av deg, godklumpen❤️❤️❤️». Det slutter ikke selv om barna er 19 år gamle og har fullført VGS eller tatt fagbrev. Mamma og pappa heier på Face!

Da tenker jeg i mitt stille sinn: -Takk og pris for at det ikke er meg😂 

Dette synes jeg faktisk har eskalere veldig. At foreldre skal gratulere barnet sitt med et innlegg på face gjerne til de er langt oppi 20-års - jeg finner dette kleint og bare veldig rart!

[AnonymBruker]

Neutral90 skrev (9 minutter siden):

Dette synes jeg faktisk har eskalere veldig. At foreldre skal gratulere barnet sitt med et innlegg på face gjerne til de er langt oppi 20-års - jeg finner dette kleint og bare veldig rart!

Eskalert og eskalert.. Facebook kom ikke til Norgr før i 2006 - og den eldre graden var ikke de som benyttet seg av det først - mine egen foreldre var ikke på Facebook før rundt 2011-  Så for dem rundt 60år så er dette med bursdags-innlegg på nett fremdeles å regne som "nytt".. .  Helt enig i at det er unødvendig - men tenker også at hver enkelt av oss kan si man ikke ønsker det - mange syns det er helt ok og har ikke noe imot det.. 

Den yngre generasjonen deler mindre på nett - ligger f.eks ikke ett eneste bilde av mine barn på nett. Samfunnet har endret seg, Internett har fått alt til å nærmest gå på speed.. 

Og om dette er kleint, rart eller eskalerende- har jo ingenting med frivillig/ufrivillig barnløshet å gjøre..  Er bare å scrolle videre om man ser/leser noe man ikke liker.. 

Anonymkode: 45599...c5d

[AnonymBruker]

Jeg har 3. Jeg er født til å være Mamma. Det var min mening med livet. Første når var 25 også 27 og 34. Aldri vært sliten av barna. Nå har jeg 3 rolige soveunger da. Litt bortskjemt der.

Anonymkode: c4988...096

[AnonymBruker]

Midt i 40-årene. Har aldri prøvd. Liker barn, men savner ikke i hverdagen. Det jeg savner og gjør at jeg kan angre, er normaliteten ved å få barn. I 30-årene tenkte nok alle at jeg ville få, mens nå føler jeg at folk kanskje tenker litt «stakkars.» Det er plagsomt. Noen ganger kan jeg også tenke at det ville vært koselig å lære bort og lage tradisjoner osv. Hadde jeg vært i 30-årene med disse tankene, hadde jeg nok prøvd. 

Anonymkode: 80f8f...fec

[Portia Catonis]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Eskalert og eskalert.. Facebook kom ikke til Norgr før i 2006 - og den eldre graden var ikke de som benyttet seg av det først - mine egen foreldre var ikke på Facebook før rundt 2011-  Så for dem rundt 60år så er dette med bursdags-innlegg på nett fremdeles å regne som "nytt".. .  Helt enig i at det er unødvendig - men tenker også at hver enkelt av oss kan si man ikke ønsker det - mange syns det er helt ok og har ikke noe imot det.. 

Den yngre generasjonen deler mindre på nett - ligger f.eks ikke ett eneste bilde av mine barn på nett. Samfunnet har endret seg, Internett har fått alt til å nærmest gå på speed.. 

Og om dette er kleint, rart eller eskalerende- har jo ingenting med frivillig/ufrivillig barnløshet å gjøre..  Er bare å scrolle videre om man ser/leser noe man ikke liker.. 

Anonymkode: 45599...c5d

Poenget mitt var at disse folkene er nærmest sykelig opptatt av barna sine, og at de ikke har noe eget liv. De fremstår som fullstendig hjernevasket etter at de fikk barn.

Det har ikke noe med å like eller ikke like innlegg å hjøre, det er en observasjon. 

[AnonymBruker]

Portia Catonis skrev (1 minutt siden):

Poenget mitt var at disse folkene er nærmest sykelig opptatt av barna sine, og at de ikke har noe eget liv. De fremstår som fullstendig hjernevasket etter at de fikk barn.

Det har ikke noe med å like eller ikke like innlegg å hjøre, det er en observasjon. 

Vel.. Det er vel opp til hver enkelt forelder hvor opptatt de er av barna sine.. Bedre det enn at de blåser 100 0 i barna de setter til verden.. 

Er ganske sykelig å være opptatt av at man mener andre er sykelig opptatt av noe også... 

De er ikke hjernevasket bare fordi du og andre ikke er enig eller har forståelse for at de lever som de gjør..  Og det har heller ingenting med frivillig/ufrivillig barnløshet å gjøre... 

Anonymkode: 45599...c5d

[Portia Catonis]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Midt i 40-årene. Har aldri prøvd. Liker barn, men savner ikke i hverdagen. Det jeg savner og gjør at jeg kan angre, er normaliteten ved å få barn. I 30-årene tenkte nok alle at jeg ville få, mens nå føler jeg at folk kanskje tenker litt «stakkars.» Det er plagsomt. Noen ganger kan jeg også tenke at det ville vært koselig å lære bort og lage tradisjoner osv. Hadde jeg vært i 30-årene med disse tankene, hadde jeg nok prøvd. 

Anonymkode: 80f8f...fec

Ja, det er skikkelig plagsomt… Enhver samtale om temaet barn blir liksom veldig slitsom. Litt sånn:

- Har du barn?

- Nei

-Hvorfor ikke? 

- Jeg kan ikke få barn, men det er helt gr…

(avbryter) -Å, STAKKARS DEG! Det må være utrolig sårt! Tenk å aldri få føle på det største i livet bla bla bla…

-Fint vær i dag, da.

[Portia Catonis]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Vel.. Det er vel opp til hver enkelt forelder hvor opptatt de er av barna sine.. Bedre det enn at de blåser 100 0 i barna de setter til verden.. 

Er ganske sykelig å være opptatt av at man mener andre er sykelig opptatt av noe også... 

De er ikke hjernevasket bare fordi du og andre ikke er enig eller har forståelse for at de lever som de gjør..  Og det har heller ingenting med frivillig/ufrivillig barnløshet å gjøre... 

Anonymkode: 45599...c5d

Her kommer passiv-agressiviteten tytende ut ja…😄. 

Jeg har ikke kritisert hverken deg eller foreldre som skryter av barna sine, jeg sier bare at det de skriver gjør meg glad for at jeg har et eget liv, uten barn.