Frivillig/ufrivillig barnløse - angrer du?

[AnonymBruker]

Trenger virkelig å høre fra andre fordi jeg vakler så frem og tilbake.. 

Jeg er 33 år og mannen min 30. Vi har vært sammen i 8 år, gode jobber begge to, har hus, biler og to katter. Nå tenker vi veldig på barn - skal/skal ikke? 
Jeg er kjempe usikker og synes det er et stort spørsmål å stille med et kjempe ansvar som kommer til å avhenge av hvordan resten av livet blir. 

På en side tenker jeg at jeg ser for meg en familie, og på en annen ikke. Vi er blant det siste venneparet som nå ikke har barn, og det begynner å merkes i det daglige. Eksempel - får bilder/videoer på Snapchat eller vi møtes over en kaffe å snakker om hvordan livet er og hva planen er. Livet deres på godt og vondt med barn, mens livet vårt stille, rutiner, forutsigbart og egendyrking av interesser. Kontraster.

Spørsmål dukker opp som «hvordan blir et liv uten barn seende ut om f.eks 5-10-15 år frem?» når alle har egne familier, mens meg og mannen kun har hverandre. Vil det bli et kjedelig liv og vil vi angre når vi blir eldre? Eller får vi et fantastisk liv med hverandre hvor vi nyter nettopp vårt eget ansvar og frihet? 
 

Derfor spør jeg dere - både frivillige og ufrivillige som begynner kanskje å dra litt på åra eller er over 50.. angrer du/dere på at det ikke ble barn? Er det et savn? 

Det er jo ikke akkurat stress for mannen her i hus, men min innvendige klokke begynner jo å tikke.. forskjellene blant våre søsken, naboer og venner begynner å synes og jeg er ikke enig med meg selv om dette er noe jeg føler jeg ønsker eller ikke. Vanlige tanker antar jeg for en som synes valget om barn/ikke-barn er kjempe vanskelig og stort! 

Anonymkode: 31073...a48

[Cata]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Derfor spør jeg dere - både frivillige og ufrivillige som begynner kanskje å dra litt på åra eller er over 50.. angrer du/dere på at det ikke ble barn? Er det et savn? 

Nei, jeg angrer ikke. Jeg har "alltid" visst at jeg ikke ønsket å ha barn og savner det heller ikke. Selvsagt kunne det vært kjekt å ha voksne barn nå, men jeg ville aldri taklet perioden før de ble voksne, så jeg lever greit med konsekvensene. 

[AnonymBruker]

Livet er hva man gjør det til. Det blir kjedelig om du sitter i sofaen hver ettermiddag etter jobb og stirrer inn i skjermen. Det blir spennende om dere dyrker hverandre og egentid med interesser. Du spør ikke meg - jeg er ikke lenger barnløs: jeg var lenge frivillig barnløs, inntil jeg ombestemte meg en dag på grunn av ytre faktorer. Jeg var helt sikker på at jeg ikke skulle ha barn, så at det ble to, syns alle rundt meg er veldig rart. Jeg var ganske vokal på at barn det ønsket ikke jeg. Men jeg har troen på at man kan ha et fint liv både med og uten barn, selv om jeg ikke ville byttet akkurat menneskene jeg har fått tildelt i livet mitt. Grunnen til at jeg ville skrive er at du skrev: Livet deres på godt og vondt med barn, mens livet vårt stille, rutiner, forutsigbart og egendyrking av interesser. Kontraster. To liv kan være store kontraster helt uten elementet barn. Å ha barn kan være stillestående, rutiner og forutsigbart, men det kan også det å ikke ha barn. Jeg syns livet mitt er ganske likt både før og etter: men vi er ikke en typisk A4 familie  Jeg tror det viktigste er å sette seg ned og snakke det ut; snakke stort og ofte om det, mens du kjenner godt etter. Det kan være noen angrer, eller at noen ikke angrer - akkurat det samme med å få barn - men de er ikke deg, de har ikke din personlighet, ditt forhold, eller har levd ditt liv sålangt. 

Anonymkode: 66db8...518

[AnonymBruker]

PS. Jeg tenker at det å være ufrivillig barnløs er ikke noe man kan eller burde angre på. Det er ikke noe man alltid kan styre. Det er en annen kategori enn å ha et personlig valg. 

Anonymkode: 66db8...518

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Trenger virkelig å høre fra andre fordi jeg vakler så frem og tilbake.. 

Jeg er 33 år og mannen min 30. Vi har vært sammen i 8 år, gode jobber begge to, har hus, biler og to katter. Nå tenker vi veldig på barn - skal/skal ikke? 
Jeg er kjempe usikker og synes det er et stort spørsmål å stille med et kjempe ansvar som kommer til å avhenge av hvordan resten av livet blir. 

På en side tenker jeg at jeg ser for meg en familie, og på en annen ikke. Vi er blant det siste venneparet som nå ikke har barn, og det begynner å merkes i det daglige. Eksempel - får bilder/videoer på Snapchat eller vi møtes over en kaffe å snakker om hvordan livet er og hva planen er. Livet deres på godt og vondt med barn, mens livet vårt stille, rutiner, forutsigbart og egendyrking av interesser. Kontraster.

Spørsmål dukker opp som «hvordan blir et liv uten barn seende ut om f.eks 5-10-15 år frem?» når alle har egne familier, mens meg og mannen kun har hverandre. Vil det bli et kjedelig liv og vil vi angre når vi blir eldre? Eller får vi et fantastisk liv med hverandre hvor vi nyter nettopp vårt eget ansvar og frihet? 
 

Derfor spør jeg dere - både frivillige og ufrivillige som begynner kanskje å dra litt på åra eller er over 50.. angrer du/dere på at det ikke ble barn? Er det et savn? 

Det er jo ikke akkurat stress for mannen her i hus, men min innvendige klokke begynner jo å tikke.. forskjellene blant våre søsken, naboer og venner begynner å synes og jeg er ikke enig med meg selv om dette er noe jeg føler jeg ønsker eller ikke. Vanlige tanker antar jeg for en som synes valget om barn/ikke-barn er kjempe vanskelig og stort! 

Anonymkode: 31073...a48

Vi skulle ikke ha barn. Var sammen i 15 år før vi fant ut at vi hadde reist fra oss og det var nå eller aldri. Vi ble enige om å få EN. Nå har vi to. Det viste seg å være noe annet enn vi hadde tenkt. Det er en utfordring og noe å noe å ta seg til. Det gjør i allefall livet ikke kjedelig. På godt og vondt. 

Anonymkode: 26b8e...839

[AnonymBruker]

Aldri angret.

Anonymkode: a86c1...1a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Vi skulle ikke ha barn. Var sammen i 15 år før vi fant ut at vi hadde reist fra oss og det var nå eller aldri. Vi ble enige om å få EN. Nå har vi to. Det viste seg å være noe annet enn vi hadde tenkt. Det er en utfordring og noe å noe å ta seg til. Det gjør i allefall livet ikke kjedelig. På godt og vondt. 

Anonymkode: 26b8e...839

Dette kunne vært oss, bortsett fra at vi synes det å få barn er en eneste stor glede. Aldri angret på at vi fikk barn, det gir virkelig livet en ny og uendelig stor mening.

Anonymkode: db363...a3a

[Neutral90]

Angrer hver dag på at jeg er ufrivillig barnløs 🙈

[AnonymBruker]

Neutral90 skrev (18 minutter siden):

Angrer hver dag på at jeg er ufrivillig barnløs 🙈

Same 😂

Anonymkode: 71e94...5eb

[AnonymBruker]

Som ufrivillig barnløs, hva mener du jeg burde angre på? Om jeg angrer på at kroppen min ikke greide å produsere barn? Ja huff, som jeg angrer. Hadde jeg bare prøvd litt hardere, så hadde jeg kanskje blitt født med en fungerende kropp! 

Anonymkode: 8785b...dd2

[AnonymBruker]

Ikke i målgruppen for tråden, men svarer deg likevel.  Du beskriver livet til meg og mannen min før vi fikk barn. Det å få sønnen vår er det beste som har skjedd oss! Ja, det er fullstendig livsomveltende på et nivå du ikke kan forestille deg, men det gir livet verdi. Plutselig har jeg mål og mening med alt! Det er en så ubeskrivelig dyp kjærlighet. Umulig å forestille seg før man får egne barn.

Jeg synes i tillegg hverdagen er mye hyggeligere med barn. Vi er liksom med i det gode selskap. Finner på aktiviteter sammen med andre barnefamilier. I lunsjen på jobb kan jeg snakke med andre foreldre og faktisk forstå. Tidligere ble jeg sittende der som en uviten utenforstående når folk begynte å snakke om babytid, permisjon, bhg og barneskirennet i helgen.

Tenker det at når dere vakler som dere gjør, men du likevel argumenterer på den måten du gjør: Go for it!

Mange angrer på barna da ikke fikk, men du hører sjeldent om normalt oppegående mennesker som angrer på barna sine.

Barn er livets gave ❤️

Anonymkode: fd601...c29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke i målgruppen for tråden, men svarer deg likevel.  Du beskriver livet til meg og mannen min før vi fikk barn. Det å få sønnen vår er det beste som har skjedd oss! Ja, det er fullstendig livsomveltende på et nivå du ikke kan forestille deg, men det gir livet verdi. Plutselig har jeg mål og mening med alt! Det er en så ubeskrivelig dyp kjærlighet. Umulig å forestille seg før man får egne barn.

Jeg synes i tillegg hverdagen er mye hyggeligere med barn. Vi er liksom med i det gode selskap. Finner på aktiviteter sammen med andre barnefamilier. I lunsjen på jobb kan jeg snakke med andre foreldre og faktisk forstå. Tidligere ble jeg sittende der som en uviten utenforstående når folk begynte å snakke om babytid, permisjon, bhg og barneskirennet i helgen.

Tenker det at når dere vakler som dere gjør, men du likevel argumenterer på den måten du gjør: Go for it!

Mange angrer på barna da ikke fikk, men du hører sjeldent om normalt oppegående mennesker som angrer på barna sine.

Barn er livets gave ❤️

Anonymkode: fd601...c29

Dette er ikke konstruktivt for TS. TS spør om erfaringer fra folk som ikke fikk barn. Ditt innlegg er misjonsvirksomhet, og helt malplassert.

Anonymkode: 10365...aec

[AnonymBruker]

Er litt rart å spørre ufrivillig barnløse om de angrer på at de ikke fikk barn. Ufrivillig barnløs betyr at man ønsker barn, men ikke får det. Litt usikker på hva du mener vi ufrivillig barnløse skal angre på? Vi har ikke noe valg. 

Anonymkode: 71e94...5eb

[AnonymBruker]

Var i samme situasjon som TS, valgte å få barn og må si det eneste jeg angrer på var at vi ikke startet tidligere så vi kunne ha 3-4 😅 

Anonymkode: b3ec5...e88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Vi er liksom med i det gode selskap. Finner på aktiviteter sammen med andre barnefamilier. I lunsjen på jobb kan jeg snakke med andre foreldre og faktisk forstå. Tidligere ble jeg sittende der som en uviten utenforstående når folk begynte å snakke om babytid, permisjon, bhg og barneskirennet i helgen.

 

Anonymkode: fd601...c29

Dette er egentlig med på å forsterke noen mistanker og fordommer jeg har mot enkelte (merk enkelte, IKKE alle) småbarnsforeldre. At man må få barn for å føle seg inkludert i et slags fellesskap fremstår som litt karaktersvakt og tafatt i min verden. Hvis man ikke klarer å skape innhold, meningsfulle samtaler med kolleger og aktiviteter ellers i hverdagen uten å måtte bruke barna som et middel for å fylle livet, så skjønner jeg for så vidt at man velger å få barn. Det er vel nettopp denne gruppen med foreldre som dreper en hver interessant samtale rundt lunsjbordet. Jeg er selv barneløs, men har masse småbarnsforeldre som kolleger og de aller fleste har masse annet og spennende å prate om enn egne barn. Heldigvis. De klarer t.o.m å være sosiale med kolleger utenom jobb uten at det er trilleturer og lekegrupper også.

Anonymkode: 33ce0...d8d

[Portia Catonis]

Jeg er delvis ufrivillig barnløs. Jeg har aldri vært i TS sin situasjon med «alt på stell». I hele 20- og 30- åra har det ikke passet med barn, jeg har enten manglet partner og/eller vært økonomisk ute av stand til å ta vare på et barn. 

Nå er jeg over 40, og det er for sent. Jeg er ikke direkte lei meg over det, jeg tenker at livet skjer og at det ikke var meningen at jeg skulle ha barn. Jeg liker barn og ville elsket mitt eget, men det er ikke noe savn i hverdagen. Med en krevende jobb er det deilig å slippe bekymringer og dårlig samvittighet ovenfor et evt. barn. Jeg liker å reise, og jeg liker å være på hytta alene.

Det verste… Det VERSTE jeg vet er når jeg svarer at jeg er barnløs til vilt fremmede som spør og de begynner å hyle om «Det er ikke for sent, vettu!!» som om de vet noen ting som helst om mine reprouktive organer🙄. Tips til dere foreldre: Dropp den diskusjonen. Bare dropp det.

[AnonymBruker]

Har aldri angret på at jeg aldri fikk barn. Ville aldri ha og vil fortsatt ikke ha. Problemet er hovedsakelig at den annerledesheten dette medfører er at jeg blir værende mye alene. Det er vanskelig å date når "alle" på min alder surrer rundt i ungetåka, og nær sagt alle jeg ser på Tinder og lignende har allerede unger. Ofte går det lenge mellom sosiale greier, siden folk enten er helt tidsklemt, eller helst bruker tiden på andre barnefamilier.

Anonymkode: 05f44...7d9

[Topsi]

Jeg er ikke direkte lei meg for at det ikke ble barn, jeg var aldri i en situasjon der det var mulig å gjøre det på en grei måte. Men synes det er trist, og det kommer nok til å kjennes spesielt når jeg blir eldre. 

Men livet ble aldri sånn, sånn er det, og det er ikke noe jeg tenker på hele tiden. Men du er jo i en helt annen situasjon enn jeg har vært, så uansett hva du velger vil dine følelser og erfaringer være annerledes enn mine

[AnonymBruker]

Både min søster (48)  og en venninne (50) angrer veldig på at de ikke har fått barn. 
 

For mange går det greit ut 30-årene, man reiser, mye sosialt etc. Men det kommer en dag hvor de fleste andre er etablert, og invitasjonene ikke lenger kommer på løpende bånd. Samlivsbrudd kan skje, og plutselig sitter man der singel og barnløs som 50-åring. 

Anonymkode: 38374...86d

[AnonymBruker]

Nei, jeg angrer ikke. 

unger er uansett bare til låns og flytter ut etter ca 20 år. Hvor de da ender opp er deres beslutning, ingen garantier for å ikke ende opp ensom på gamle dager. 

( K 52) 

 

Anonymkode: 2f9ee...114