Folk på 40 og oppover : lever dere i nuet eller bruker mye energi på sørge over den tapte ungdomstida

[AnonymBruker]

Harikkepeiling skrev (2 timer siden):

Var en voldsom bekrivelse. Ser mange smilende folk i 50-60 årene. Kanskje du burde prøve det?

jeg synes det er så stappteit å anta at folk ikke smiler, bare fordi om man prøver å svare med litt refleksjon. Drit og dra, Polyanna, tenker jeg da. Og det gjorde jeg da jeg var 15 og!!!

Anonymkode: a73a6...f20

[appesin]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

jeg synes det er så stappteit å anta at folk ikke smiler, bare fordi om man prøver å svare med litt refleksjon. Drit og dra, Polyanna, tenker jeg da. Og det gjorde jeg da jeg var 15 og!!!

Anonymkode: a73a6...f20

Du verden! En ting er sikkert, vi alle dauer. Tror en del tenker tilbake på tiden som var med å bygge dem opp, Gidder ikke å sitte å grine over noe som ikke kan komme tilbake. 

Endret 29. januar 2024 av appesin

[Harikkepeiling]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

jeg synes det er så stappteit å anta at folk ikke smiler, bare fordi om man prøver å svare med litt refleksjon. Drit og dra, Polyanna, tenker jeg da. Og det gjorde jeg da jeg var 15 og!!!

Anonymkode: a73a6...f20

Jeg mente det ikke så bokstavelig heller. Ja, selvfølgelig skjer forandringer og forfall. Har mistet kjære og kjente på forskjellige måter, jeg som mange andre. Men lever heller på gode minner og erfaringer, enn å se med tristhet på det som var. Ser liksom ikke hva som skulle være umodent med det? 

Endret 29. januar 2024 av Harikkepeiling

[appesin]

Harikkepeiling skrev (4 timer siden):

Jeg mente det ikke så bokstavelig heller. Ja, selvfølgelig skjer forandringer og forfall. Har mistet kjære og kjente på forskjellige måter, jeg som mange andre. Men lever heller på gode minner og erfaringer, enn å se med tristhet på det som var. Ser liksom ikke hva som skulle være umodent med det? 

Sanne ord!

[Gjest AAEN]

SoleilNeige skrev (12 timer siden):

Man blir aldri for voksen for store mål og drømmer. Men mange blir komfortabel med tilværelsen og slutter å søke etter utvikling. Driven etter noe nytt og spennende blir også dempet av janteloven, folk elsker jo å snakke om at noen har fått «kriser» om man som voksen gjør noe helt nytt. 

Ja, sant det. Snakket med noen om å prøve noe nytt her forleden, og de begynte legge ut om "å ja, midtlivskrisa er i gang". Tror det er på kødd, men setter en demper på ting. Er jo glad i å utforske forskjellig, men noen ting tror jeg aldri kommer til å skje 

[EternalDorkness]

23 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er 44 og har det fint nå… men jeg savner av og til å være ute og bare danse bort natta med vennene mine. Savner å flørte litt uskyldig med menn. Savner å henge med vennene mine hver dag, nå ses vi gjerne fire ganger i året. Det er bare savn, ingen sorg. Ungdomstiden min ble godt brukt. 

Men det jeg har fortsatt med selv om jeg er i 40-årene er å reise, langt og til uvanlige steder. Jeg lovte meg selv som 20-åring at jeg skulle se (nesten) hele verden, og det holder jeg på med fortsatt. Reising blir man heldigvis aldri for gammel til, så lenge helsa holder. 

Anonymkode: c5790...b20

Danse hele natta og flørte uskyldig kan du fortsatt gjøre. Det er bare du som stopper deg fra å leve livet.. 😉

 

[AnonymBruker]

Det jeg savner mest fra 20-årene, er å tilbringe mer tid med venner og likesinnede. Nå ser jeg mest kollegaer, og de er ganske kjedelige. Savner å le mer i hverdagen, men bruker ikke tid på å være bitter, nei. 

Anonymkode: 94f5b...9b4

[AnonymBruker]

Jeg er 40, jeg savner ikke ungdomstida som for min del var tung men hadde aldri noen voldsomme drømmer for fremtiden så jeg har vel kanskje levd og eksistert i nuet hele livet.

Jeg så ikke helt for meg en fremtid da jeg var yngre så det at jeg nå er i et etablert og fint forhold, eier egen bolig, har ordna økonomi og har det trygt og godt på alle vis er noe jeg er veldig taknemmelig for.

 

Anonymkode: b1849...214

[AnonymBruker]

Jeg har definitivt mye bedre sex nå enn i 20-årene, og er like slank og frisk. Jeg nyter roen og tryggheten jeg har i meg selv. Gir mer f... i hva andre tenker og synes. Savner hverken festningen, usikkerheten eller forventningene jeg ikke klarte å leve opp til den gang.

Har nettopp rundet 40, men dette lover godt!

Anonymkode: 0a361...a05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2024 den 11.32):

Er litt på de siste. Får ikke perioden tilbake. Men car jo fest, sexig moro. Nå er det tv, fedme og overgangsalder rundt hjørnet 

Anonymkode: 0d332...9df

Fedme og tv kan du velge. Ta tak og dra til treningsstudioet. Så vil du om et par måneder om ikke annet føle deg yngre. 

Ungdomstiden var dengang da. Det var mer nye impulser dengang, men strevsomt og endel bekymringer. Trenger den ikke en gang til. 

Anonymkode: 91d74...e82

[AnonymBruker]

EternalDorkness skrev (29 minutter siden):

Danse hele natta og flørte uskyldig kan du fortsatt gjøre. Det er bare du som stopper deg fra å leve livet.. 😉

 

Godt poeng! Har flørta litt uskyldig i dag faktisk. Må bare klare å lure noen venninner til å bli med ut og danse hele natta snart😁

Anonymkode: c5790...b20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2024 den 11.32):

Er litt på de siste. Får ikke perioden tilbake. Men car jo fest, sexig moro. Nå er det tv, fedme og overgangsalder rundt hjørnet 

Anonymkode: 0d332...9df

Er 40+ og savner ikke ungdomstiden, men husker tiden som veldig gøy. Det eneste jeg savner er energien, den skulle jeg hatt litt mer av! 
Ellers synes jeg det er en fin tid nå med lite usikkerhet, kanskje «kjedelig», men godt å være i en flyt der jeg vet hva jeg har og ikke trenger å lengte etter noe annet. Jeg vet jeg har en kjæreste, jeg vet jeg har barn, jeg vet jeg har en jobb og jeg vet at jeg kan reise på ferie. 

Anonymkode: f6443...df2

[Amossa]

Sørger slett ikke over tapt ungdomstid.  Tvert i mot, så gleder jeg meg over hvor heldig jeg har vært som har elsket å være i alle aldre.  Alt til sin tid, tenker jeg.  Nå er jeg 70 år og nyter friheten det er å være pensjonist.  Jeg har voksne barn i 40-årsalderen, og misunner dem så visst ikke de travle livene deres

[AnonymBruker]

Jeg hadde tapt ungdomstid. Var alvorlig syk fra jeg var 13 til 27. Etter det 4-5 år med identitetskrise fordi alle drømmene jeg hadde hatt hadde gått ut på dato, det var ikke det samme å feste i fadderuka som 27-åring i rehabilitering sammen med alle 20-åringene. I tillegg var det mue utvikling på en lang rekke områder jeg ikke hadde gjort som måtte gjøres på kort. Jeg hadde det noe moro, men innså at mye var tapt. Men altså er ikke som at jeg sørger over det nå. Sånn var mitt liv. Alle har sine ting. 

Nå er jeg frisk og takknemlig hver dag, for alternativet til tapt ungdomstid er ikke å ha brukt den, men også å dø. Og det gjorde jeg ikke. Jeg lever! Og det håper jeg å gjøre i 40 år til! 

Anonymkode: 8008d...049

[AnonymBruker]

Utenforskap og mobbing, jeg tror ikke det er så mye å savne akkurat.

Anonymkode: 39437...46d

[Alfahann]

Er du kvinne og lur, så bruker du 20-årene på å finne deg en mann og etablere deg. Altså kaster du ikke bort de mest attraktive årene dine på fyll og å ligge rundt.
Allerede fra du bikker 25 går fruktbarheten nedover og det blir ikke lettere å få en av de beste mennene når du bikker 30. Når du er 40 har biologien sagt sitt. Har du da i tillegg gått på rundgang mellom 50 forskjellige menn da du var yngre og penere blir det ille.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et par perioder i livet jeg har vært for syk til å gjøre stort i noen år av gangen, pga ulykker og annet. Nå har jeg hatt long covid i 2 år og begynner endelig å bli frisk nok til å ha ok livskvalitet igjen. Har litt panikk for at årene bare renner mellom fingrene mens jeg sitter og ser på og ikke kan gjøre alt jeg vil.

Tenårene brukte jeg på å få best mulig karakterer, jobbe, spare penger og generelt være altfor flink pike. I 20-årene reiste jeg, tok utdannelse og etablerte meg. I 30-årene landa jeg i arbeidslivet og klatret så langt jeg ønsker, har ingen ambisjoner om å bli leder og er sånn sett fornøyd med der jeg er. Jeg er godt likt på jobb og får mye mestringsfølelse der.

Men jobben som var drømmejobben blir rutine etter hvert. Gruer meg ikke til mandagene, men ukene går bare på et vis. Har en hobby som betyr mye for meg, men er litt redd for å nå alle mål der også, for hva skal jeg gjøre da? Luksusproblemer, jeg vet.

Likevel er jeg fornøyd med å slippe mobbingen fra barndommen, alt stresset fra tenårene og tjueårene, alle eksamenene, alt presset på å lykkes, all usikkerheten om jeg kom til å få en jobb jeg ville ha, å knapt ha fritid pga studier og jobb.

Nå er jobben ferdig når arbeidsdagen er over, jeg har en flott samboer, vi har drømmehuset og alt er egentlig veldig bra - bare jeg blir ordentlig frisk.

Jeg savner vel kanskje noe mer å hige etter? Og så er det en fryktelig skremmende tanke at mine foreldre er så skrale nå og om 30 år er jeg på deres alder. Man er jammen ikke garantert en fungerende kropp og muligheten til å gjøre alt man vil i 70-årene.

Man må bare prøve å leve nå og være takknemlig for alt som er bra. Vi er fortsatt unge nå!

Anonymkode: 8a790...dda

[Lorieen]

Det er da vel ingen med vett og forstand i behold som ville hatt ungdomstida på nytt?

Jeg er 41 og takknemlig for et godt, trygt og stabilt liv uten drama og holoi. Elsker å hvile trygt i min egen livserfaring og stå stødig i den jeg er. 

[Honey Dew]

Lever i nuet. Bekymrer meg aldri.

[Kontorotta]

Som Honey Dew skriver, så lever jeg også i nuet. Bekymrer meg lite, og tenker lite over ting som ble gjort eller ikke gjort tidligere i livet. Hvorfor bruke energi på ting man ikke kan endre på likevel? Eller hvorfor bruke energi på å tenke på alt som kunne vært annerledes?

Om jeg har lyst på en fest, så går jeg på en fest eller arrangerer en fest. Vil jeg tilbringe en fredag på sofaen og se tv hele kvelden, så gjør jeg det. Og nyter det.

Det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen man er i her og nå.