Gå til innhold

Det er jo helt vanlig for slanke mennesker å tenke gjennom hva kan spise og ikke spise?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Ref debatten om 16 ukers helvete. Til info så har jeg ikke sett programmet, og ikke satt meg veldig godt inn i debatten etter at en deltaker stod frem om tanker etter programmet, men har lest litt her og der. 

Jeg skjønner at det kan være en stor omveltning å radikalt endre livsstil, fra å omtrent spise og drikke det kan ønsker, til å måtte spise og drikke både mindre og bedre for å nå en vekt man ønsker. 

Men slik jeg ser det er det normalen for slanke mennesker å tenke gjennom hva kan spise og ikke. Ellers hadde man jo ikke vært slank. Jeg har alltid vært slank, og sånn sett har jeg ikke perspektivet til en overvektig som skal leve som en normalvektig.

Men jeg må hele tiden vurdere hva jeg spiser. Det er noe som stort sett går automatisk, ettersom jeg er vant til det. Men jeg ser ikke på dette som sykelig, det er helt normalt.

Jeg hadde også gått opp i vekt om jeg hadde spist nøyaktig det jeg hadde lyst på. Jeg har jo mye mer lyst på pizza enn grønnsaksgrateng. Og spiser jeg pizza tar jeg 1-2 pizzastykker, selvom jeg sikkert kunne spist 3-4. Står ofte over bakst på jobb, for hadde jeg tatt et kakestykke eller en muffins hver gang en kollega hadde bakt, så hadde det vært flere ganger i uken. Og igjen, hadde jeg alltid spist det jeg har lyst på, så hadde jeg også gått opp i vekt.

Jeg kan også fint gå eller løpe en tur etter et etegilde, det er godt for både kropp og hode. Har aldri tenkt at det er sykelig heller, det er normalt. 

Men igjen, for en person som har plutselig har begynt å leve som jeg beskriver, så oppleves det kanskje sykelig? 

Vil gjerne høre deres tanker rundt temaet. 

Anonymkode: 821b1...725

  • Liker 9
  • Hjerte 3
  • Nyttig 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Enig, jeg burde helt klart gjøre som deg og irriterer meg over at jeg alltid finner en unnskyldning til å ta dårlige valg. Hvorfor er jeg så forbanna svak. 

Endret av Tone83
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo da, men det er likevel en forskjell fordi det handler om en avhengighet.

En alkoholiker vil "alltid" ha lyst på alkohol, men når lysten er stor kan han relativt enkelt unngå situasjoner der han blir fristet over evne.

Det går ikke med mat.  Alle må spise, og du må konfrontere avhengigheten din hele tiden hver eneste dag.  Det er lettere å la være å trigge avhengigheten (la være å spise), fremfor å trigge den, for så å bli avholdenhet på nytt igjen.

Staysman sier han sliter med å finne denne balansen.   Han lar heller være å spise i stedet for å spise litt.

Anonymkode: ab3ea...977

  • Liker 12
  • Nyttig 19
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det er forskjell på sykelig og det som ikke er det. Å tenke på mat, og vurdere hva man skal spise er normalt. Å ha et problematisk forhold til mat er dersom en tenker så mye på mat at det tar over en stor del av livet. Man kan bli ekstremt opptatt av å veie seg, og av å telle kalorier. Redd for å legge på seg, opptatt av å være tynn. Skamfølelse kan oppstå hvis en synes man spiser for mye. Og så videre.

Spiseforstyrrelser kommer i mange varianter, og er en mental sykdom.

Anbefaler nettros.no for å lese hva som kjennetegner de forskjellige typene, så ser du forskjellen mellom deg og dem.

https://nettros.no/ Rådgiving om spiseforstyrrelser. 

Endret av MyMichelle
  • Liker 8
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er slank/tynn og har alltid vært der. Jeg har aldri vurdert hverken mengde mat eller hva jeg spiser. 

 

Anonymkode: 7b724...8c0

  • Liker 19
  • Hjerte 1
  • Nyttig 15
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært overvektig, men har vært normalvektig lenge nå.

Å tenke over hva man bør og ikke bør spise er overhodet ikke det samme som normalvektig og overvektig. Nå som jeg er normalvektig, er den light liten avgjørelse som ikke bærer store konsekvenser eller tar mye følelsesmessig plass. Som overvektig var slike valg overveldende store, fyllt av skam, tvil, anger, usikkerhet og frustrasjon. Mat og kosthold som overvektig trigger adskillig større følelser enn som normalvektig, og de fleste av dem negative. Når man har mange kilo som skal bort, så blir det tungt og altoppslukende for de fleste, og veien er ofte full av tilbakeslag og skam.

Det kan fort bli sykelig, og man kan legge selvfølelsen i om man holder en tight line, eller faller mellom sprekkene - dette blir selvfølgelig ekkoet av verden rundt som har en forferdelig negativ holdning til overvekt(Forståelig nok, det er usunt å være overvektig. Men det er alt for mye rom til å vise avsky mot større mennesker, fremfor å gi dem rom til å være seg selv og finne ut av veien de må gå. Når jeg var overvektig var mange av mine venner også overvektig, og vi fant samhold i at livet var tungt, relasjoner var vonde etc. og overvekten var nok for de fleste av oss et symptom på generell mental helse. Ingen av oss hadde behov for stigma på topp av traumene våre). 

Mennesker som har hatt normalt forhold til mat kan for det meste ikke forestille seg hva overvektige går gjennom, og bør holde seg for god til å mene noe om det. 

Anonymkode: 36d00...7ea

  • Liker 11
  • Hjerte 9
  • Nyttig 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er en trend på alle områder å ta ansvar bort fra individet, og legge ansvaret over på samfunnet og systemet. 

Anonymkode: fed9f...d9d

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alltid vært slank og tenker aldri over hva jeg spiser😊 

Anonymkode: cebc5...777

  • Liker 9
  • Hjerte 1
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Men igjen, for en person som har plutselig har begynt å leve som jeg beskriver, så oppleves det kanskje sykelig? 

Neppe. De som har et sykelig forhold til mat og vekt, vil ofte ikke innrømme det. Tvert om, ønsker de å skjule det, til og med for sine nærmeste.

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er normalvektig og har aldri tenkt over matinntaket. Så for meg er ikke dette med vekta noe vanskelig som krever mye av meg. Spiser når jeg er sulten, stopper når jeg er mett. 

Anonymkode: 274a0...b72

  • Liker 7
  • Hjerte 2
  • Nyttig 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Men jeg må hele tiden vurdere hva jeg spiser. Det er noe som stort sett går automatisk, ettersom jeg er vant til det. Men jeg ser ikke på dette som sykelig, det er helt normalt.

Jeg hadde også gått opp i vekt om jeg hadde spist nøyaktig det jeg hadde lyst på. Jeg har jo mye mer lyst på pizza enn grønnsaksgrateng. Og spiser jeg pizza tar jeg 1-2 pizzastykker, selvom jeg sikkert kunne spist 3-4. Står ofte over bakst på jobb, for hadde jeg tatt et kakestykke eller en muffins hver gang en kollega hadde bakt, så hadde det vært flere ganger i uken. Og igjen, hadde jeg alltid spist det jeg har lyst på, så hadde jeg også gått opp i vekt.

Jeg kan også fint gå eller løpe en tur etter et etegilde, det er godt for både kropp og hode. Har aldri tenkt at det er sykelig heller, det er normalt. 

Men igjen, for en person som har plutselig har begynt å leve som jeg beskriver, så oppleves det kanskje sykelig? 

Vil gjerne høre deres tanker rundt temaet. 

Anonymkode: 821b1...725

Huff TS. Tror du virkelig at overvektige mennesker ikke tenker over hva de spiser? Og tror du at de, i kontrast til deg, aldri tar sunne valg eller beveger seg?

«alle» overvektige er ikke like. De fleste som har slitt med overvekt og slanking over lang tid har etter min mening høyst sannsynlig en overspisingslidelse de sliter med. Det finnes nok enkelte overvektige som bryr seg lite om eget kosthold, og uten å ha sett 16 ukers helvete kan det være Staysman har vært en av de som har brydd seg lite om egen vekt og kosthold, og dette er noe nytt for ham. Men for mange overvektige så er det å konstant tenke på mat en del av problemet. Jeg håper Staysman lykkes. I min verden består det av å ha det bra med seg selv. Skulle han legge på seg igjen men få tilbake ett mer normalt og avslappet forhold til kroppen sin, har han altså lykkes like mye som om han holder vekta han har gått ned. Det viktigste er at han har det bra. Ut ifra det han selv sier for tiden er jeg usikker på om han virkelig har det «bedre» nå enn før, bare fordi kiloene er færre. At dette blir snakket som synes jeg er kjempebra og all respekt til Staysman for nettopp det! I motsetning til tidligere deltakere som egentlig har vært slanke hele livet og gått opp noen kilo, som ble «helfrelst» etter programmet, har Staysman vist en helt annen innsikt i hva kropp og slanking gjør med en. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har vært overvektig, men har vært normalvektig lenge nå.

Å tenke over hva man bør og ikke bør spise er overhodet ikke det samme som normalvektig og overvektig. Nå som jeg er normalvektig, er den light liten avgjørelse som ikke bærer store konsekvenser eller tar mye følelsesmessig plass. Som overvektig var slike valg overveldende store, fyllt av skam, tvil, anger, usikkerhet og frustrasjon. Mat og kosthold som overvektig trigger adskillig større følelser enn som normalvektig, og de fleste av dem negative. Når man har mange kilo som skal bort, så blir det tungt og altoppslukende for de fleste, og veien er ofte full av tilbakeslag og skam.

Det kan fort bli sykelig, og man kan legge selvfølelsen i om man holder en tight line, eller faller mellom sprekkene - dette blir selvfølgelig ekkoet av verden rundt som har en forferdelig negativ holdning til overvekt(Forståelig nok, det er usunt å være overvektig. Men det er alt for mye rom til å vise avsky mot større mennesker, fremfor å gi dem rom til å være seg selv og finne ut av veien de må gå. Når jeg var overvektig var mange av mine venner også overvektig, og vi fant samhold i at livet var tungt, relasjoner var vonde etc. og overvekten var nok for de fleste av oss et symptom på generell mental helse. Ingen av oss hadde behov for stigma på topp av traumene våre). 

Mennesker som har hatt normalt forhold til mat kan for det meste ikke forestille seg hva overvektige går gjennom, og bør holde seg for god til å mene noe om det. 

Anonymkode: 36d00...7ea

 Veldig bra innlegg! 

  • Liker 12
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det er det ikke.

Anonymkode: 02168...e88

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en stor forskjell på normal vurdering av hva man spiser og et sykelig forhold til det. Det Staysman beskriver er noe helt annet enn det du beskriver. Jeg tror ikke det går an for en normalvektig uten et problematisk forhold til mat å forstå hvordan det er. Enig i at nettros nettsiden er en god nettside for å forstå mer. Du kan og lese boken til Kristine Getz hvis jeg forsvinner ser du meg da?

 

 

Anonymkode: d4e4c...c26

  • Liker 12
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det høres ut som du lever fornuftig. Det gjør ikke jeg. 

Anonymkode: 4690f...c7c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er slank/tynn og har alltid vært der. Jeg har aldri vurdert hverken mengde mat eller hva jeg spiser. 

Anonymkode: 7b724...8c0

Vil tro det kan ha noe med hvor mye sultfølelse du har, og i hvor stor grad du får "cravings".

  • Liker 5
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slank mann, jobber som håndverker med en del tunge løft. Må passe på alt jeg spiser alikevel, legger seg rett i sideflesket hvis jeg skeier ut 😂


Det er en evig kamp! Maten i dag er så kaloririk, hvertfall det som schmake godt 😅

  • Liker 7
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er veldig individuelt, jeg spiser hva jeg vil og er alikevel slank. Trenger ikke tenke på det. Jeg blir mett etter maks 2 pizza stykker foreks. Har alltid vært slik, så forbrenningen min er vel bra da. 
(Jeg skal nevne at jeg er aktiv og trener, men det er fordi jeg liker det, og trenger å være aktiv for å ha det bra.) 

Anonymkode: 1e8f7...5d8

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forskjell på hvordan en naturlig slank person tenker på mat og hvordan en som sliter med vekta gjør det, på generell basis. Det er det forsket på. 

Og jeg har vært overvektig store deler av mitt liv og er normalvektig nå, men det er en kamp uten like. Jeg tenker på mat 16 timer i døgnet, altså er det stort sett bare når jeg sover jeg ikke tenker på hva jeg har spist og hva jeg skal spise. Det er helt manisk i forhold til å bare tenke over hva man spiser i forbindelse med et spesifikt måltid. 

Anonymkode: 6d5d9...c40

  • Liker 7
  • Hjerte 3
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):



Mennesker som har hatt normalt forhold til mat kan for det meste ikke forestille seg hva overvektige går gjennom, og bør holde seg for god til å mene noe om det. 

Anonymkode: 36d00...7ea

Det er jeg 100% enig i. Jeg har alltid vært slank, og jeg tror det er fordi jeg heldigvis er født/skrudd sammen sånn at det er mye lettere for meg enn for mange andre å leve i de matomgivelsene som fins når for tida. 

Jeg har nemlig sjelden lyst på ting som ikke er bra. Det hender (sikkert mindre enn en gang i måneden) at jeg får lyst på burger fra en av de store junkfood-kjedene. Noen ganger gir jeg etter, andre ganger ikke. Det betyr at jeg spiser slik mat kanskje 4-5 ganger i året, som uansett er helt uproblematisk.

Det er også veldig sjelden jeg får lyst på andre ting som man helst ikke skal spise for mye av, men de siste par dagene har jeg faktisk opplevd det. I går kveld fikk jeg lyst på potetgull med dipp, men da bestemte jeg meg for at jeg ikke gidder å gå de to-tre minuttene bort til matbutikken. For så viktig var det ikke. Men hvis jeg hadde hatt det i hus, ville jeg spist det. Og i formiddag var jeg på Narvesen og så en pose med godteri som fristet. Da var det veldig lett for meg å la hjernen overstyre denne trangen, så dermed kjøpte jeg ikke.

Jeg har full forståelse og medfølelse for dem som har det annerledes, og hvor å avstå fra sånt innebærer en kamp. Jeg tror ikke jeg selv hadde hatt disiplin til det. Ikke i det hele tatt.

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er en trend på alle områder å ta ansvar bort fra individet, og legge ansvaret over på samfunnet og systemet. 

Anonymkode: fed9f...d9d

Jeg vet ikke om du har rett i at dette gjelder på så fryktelig mange områder, men når det gjelder vekt, er min oppfatning helt  motsatt. De som har overvekt/fedme blir hele tiden fortalt at det bare er å spise mindre og trene mer. Dermed sier de at det er individets ansvar.

Jeg mener at det er fullstendig feil at det er enkeltmenneskenes skyld at vi veier mye mer nå enn for eksempel på 70-tallet.  Nå må man hele tiden motstå fristelser på eksempelvis bensinstasjoner og matbutikker med alle tilbudene om "3 for 2" eller "5 plater stor sjokolade" (= 1 kilo) for 100 kr., så selvdisiplinen settes konstant på prøve. Jeg tror faktisk at mange overvektige har mer selvdisiplin enn slanke, ettersom de faktisk tar en del fornuftige valg som koster mye for dem, i motsetning til sånne som meg, som vanligvis ikke enser slike tilbud, og som dessuten, de gangene vi får lyst på et eller annet som bør begrenses, ikke synes det er spesielt vanskelig i det hele tatt.

  • Liker 5
  • Nyttig 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er 173 cm og 64-65 kg. Trener 4-5 dager i uken, styrke og kondisjon. Må jobbe for å holde meg slank fordi jeg elsker mat, og er veldig glad i sjokolade og junkfood😅 Har ganske stor appetitt og tenker mye på mat i løpet av en dag. Prøver å holde usunn mat til en dag i uken, men skeier ut mer i perioder. Har veid 84 kg på det meste. Er slitsomt. 

Anonymkode: afc2d...61e

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...