Blir jeg kvitt den dårlige samvittigheten ovenfor min døde samboer?

[AnonymBruker]

Min samboer døde i fjor etter et par år med alvorlig sykdom som virkelig tok rotta på samlivet/forholdet vårt.

Jeg ble psykologen og hjemmehjelpen hans, og følelser og sex forsvant ned i et svart hull for meg.

I tillegg fortalte han meg plutselig midt i sykdomsperioden at han hadde vært utro et par år tidligere, men at det ikke betydde noe for han fordi det var fyllesex.

Hans utseende ble også endret radikalt da han mistet mye vekt og ble mager. Sykdommen gjorde han også aggressiv og hissig.

Han ønsket å være kjæreste og ha sex med meg helt frem til det siste, men hos meg sa det stopp det siste året.

Jeg pleide han og prøvde å gjøre livet hans best mulig, men det at han døde med kjærlighetssorg ødelegger meg innvendig.

Jeg har så dårlig samvittighet for jeg var ekstremt glad i han og jeg har mistet min beste venn.

Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å glemme utroskapen, ikke taklet det at hans utsende ble forandret og  ikke taklet det dårlig humøret hans som skyldes sykdommen og at jeg ikke klarte å ha sex med han.

Blir jeg noengang kvitt den grusomme dårlige samvittigheten?

Psykologen sier jeg var utslitt og at jeg reagerte normalt, men jeg har bare veldig dårlig samvittighet hele tiden og får ikke sagt det til han.

Anonymkode: 70e4b...363

[AnonymBruker]

Her kan han takke seg selv. Du kunne forlatt han da han fortalte om at han var utro. Det beste hadde nok vært om han tok det med seg i graven. Men han tok et valg om å være utro og så at han fortalte deg om det. Selv om man er syk kan man ikke forvente at folk rundt deg behandler deg som om du aldri kan gjøre noe galt. Handlinger får konsekvenser i alle livsfaser.

Du virker for god for ham.

Anonymkode: 7c32a...6ea

[AnonymBruker]

Jeg kjenner deg igjen ig husker du hadde innlegg om dette før han døde. Du fikk mange gode svar der som støttet deg.

Jeg var en av de som støttet deg og som forsto at du var skuffet over utroskapen og at sykdommen hans gjorde deg utmattet.

Hør på psykologen din og tru på at du hadde en helt riktig og rasjonell tanke i den situasjonen dere var i. Du gjorde det riktige for deg og sånn skal det også være. Du hadde nok med deg selv og å pleie han. Dette skjønte han også innerst inne. Dessuten er det ikke noe å dvele med, du får ikke gjort noe med det annet enn å plage deg selv.

Anonymkode: fa754...6a7

[AnonymBruker]

Du må finne en måte å tilgi deg selv på, ts ❤️ Hva med denne øvelsen? 

Anonymkode: 17286...a51

[AnonymBruker]

Ikke sikkert dette egentlig dreier seg bare om skyldfølelsen. Du har mistet noen og det er veldig, veldig hardt å fordøye og komme til «ro» med. Jeg tror å kverne på dette og ikke gi slipp, er én av måtene du holder fast i ham og det vonde som skjedde. Fordi det å bearbeide og la ting gå er krevende og tungt! En dag blir det bedre, men det er en prosess som tar tid..

Den bygger på aksept og at du viser deg selv omtanke. Litt annerledes tankegang, hver dag, og en dag kommer du til ro. Du er et menneske, ingen maskin. Hjernen reagerte slik det var riktig for deg. Den eneste som dømmer deg er deg, og det er også den viktigste. Du og hva DU mener er det viktigste for deg, så prøv og velge hver dag å tilgi deg selv - fremfor ham. Du er i live i dag, og du skal leve med deg selv livet ut. Gjør det til et bra liv på sikt ❤️ Skjedd har skjedd, og livet er langt enda. Du kan velge å dvele i mørket i årevis, eller starte i dag med å tilgi deg selv - bit for bit. Ingen skam å falle ned igjen, det betyr ikke tilbakefall. Det betyr at du er på vei, så lenge du starter igjen i morgen.

Anonymkode: d1493...bcc

[AnonymBruker]

Kanskje det er noe av dette du skal lære, å gi slipp. Du kan skrive et brev til ham hvor du forklarer ting og ønske at han fra åndeverden skal se det, da vil han se det. Han kan være rundt deg fra åndeverden og du får kontakt med ham. Mediter mye for å øke frekvens så det er lettere for ham å komme gjennom eller ta kontakt med et medium.

Sikker på at han på den andre siden vil at du skal ha det mest mulig bra, ikke ha dårlig samvittighet og være i sorg. Men du kan jo skrive et brev til ham. Det kan få deg til å få uttrykt følelsene dine på papiret og du får satt ord på de.

Anonymkode: 6c41e...cd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje det er noe av dette du skal lære, å gi slipp. Du kan skrive et brev til ham hvor du forklarer ting og ønske at han fra åndeverden skal se det, da vil han se det. Han kan være rundt deg fra åndeverden og du får kontakt med ham. Mediter mye for å øke frekvens så det er lettere for ham å komme gjennom eller ta kontakt med et medium.

Sikker på at han på den andre siden vil at du skal ha det mest mulig bra, ikke ha dårlig samvittighet og være i sorg. Men du kan jo skrive et brev til ham. Det kan få deg til å få uttrykt følelsene dine på papiret og du får satt ord på de.

Anonymkode: 6c41e...cd5

Da jeg satt på dødsleiet var planen min å skrive alt dette ned i et brev og legge i hånden hans så han fikk det med seg dit han dro, men på slutten hvisket jeg litt om det jeg hadde på hjertet til han.

Han hadde ikke ønsket at jeg hadde slitt nå, for han var ekstremt lei seg for det han hadde gjort mot meg og det preget han veldig det siste året han levde.

Det skader jo ikke å skrive det brevet til han likevel.

Meditering er jeg veldig dårlig på dessverre.

Ts

Anonymkode: 70e4b...363

[Lawyam]

Du er midt oppi en sorgprosess og det handler aldri bare om savn. Det går ofte i bølger og kan inneholde både tomhet, raseri og enorm skyldfølelse i starten -  Noen ganger er alle følelser til stede på en gang, mens andre ganger går det i bølger. Nå er du over i skyldfølelsesfasen og det går over. Du må bare få prosessert alt. Det har jo vært mye lenge og følelsene skal bearbeides.

Endret 27. januar av Lawyam

[AnonymBruker]

Lawyam skrev (1 time siden):

Du er midt oppi en sorgprosess og det handler aldri bare om savn. Det går ofte i bølger og kan inneholde både tomhet, raseri og enorm skyldfølelse i starten -  Noen ganger er alle følelser til stede på en gang, mens andre ganger går det i bølger. Nå er du over i skyldfølelsesfasen og det går over. Du må bare få prosessert alt. Det har jo vært mye lenge og følelsene skal bearbeides.

Skyldfølelsen kom før han døde, men vokste mye etter hans bortgang.

Ts

Anonymkode: 70e4b...363

[Lawyam]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Skyldfølelsen kom før han døde, men vokste mye etter hans bortgang.

Ts

Anonymkode: 70e4b...363

Normalt! Etter bortgang sitter vi jo igjen og kjenner på alt vi skulle gjort eller sagt, mens vi var oppi det. Det er alltid noe man føler at kunne gjort bedre eller annerledes og av og til må man bare akseptere at man bare er et menneske og at selv om vi helt sikkert kunne gjort ting bedre i lys av etterpåtanker; du gjorde ditt beste der og da, det var din måte å håndtere det på. Det ble rett og slett for mye på en gang. Det er jo ikke noe vi er øvet opp til og ikke noe du kunne løpe fra, selv om det ideelt sett når vi møter vonde ting hadde vært fint å bare kunne viftet det bort og stengt døren. Mennesker takler ikke en uenighet engang før skjellsord hagler og vi sitter igjen med dårlig samvittighet. Etter en krangel får vi hvertfall sjanse å si unnskyld hvis den vil snakke med oss etterpå. Her er det utroskap; noe som rører ved både følelse av svik og stolthet, føle seg lurt og tråkket på. Så blir han syk og du kan ikke gå fra noen da føler du, og du får ikke bearbeidet noe. Du må bare se på makteløs. Du må jo huske på at du ikke gikk og gjorde det du kunne og maktet. Du måtte jo sette deg selv til side og bare holde ut noe uutholdelig, men du vet jo innerst inne at du kanskje hadde gjort og følt på det samme om episodene ble spilt inn fra nytt; du kunne ikke gjort det bedre. Han vet det; at du prøvde. Hva mer skal noen kunne kreve av deg eller noen? Det du gjorde sto ikke til stryk! Du var der, men skulle holde deg selv på beina mens det blåste orkan og store bølger i lange tider!!!! Da vet du at ingen klarer å komme med serveringsbrett uten at det blir søl...

Endret 27. januar av Lawyam

[AnonymBruker]

Lawyam skrev (43 minutter siden):

Normalt! Etter bortgang sitter vi jo igjen og kjenner på alt vi skulle gjort eller sagt, mens vi var oppi det. Det er alltid noe man føler at kunne gjort bedre eller annerledes og av og til må man bare akseptere at man bare er et menneske og at selv om vi helt sikkert kunne gjort ting bedre i lys av etterpåtanker; du gjorde ditt beste der og da, det var din måte å håndtere det på. Det ble rett og slett for mye på en gang. Det er jo ikke noe vi er øvet opp til og ikke noe du kunne løpe fra, selv om det ideelt sett når vi møter vonde ting hadde vært fint å bare kunne viftet det bort og stengt døren. Mennesker takler ikke en uenighet engang før skjellsord hagler og vi sitter igjen med dårlig samvittighet. Etter en krangel får vi hvertfall sjanse å si unnskyld hvis den vil snakke med oss etterpå. Her er det utroskap; noe som rører ved både følelse av svik og stolthet, føle seg lurt og tråkket på. Så blir han syk og du kan ikke gå fra noen da føler du, og du får ikke bearbeidet noe. Du må bare se på makteløs. Du må jo huske på at du ikke gikk og gjorde det du kunne og maktet. Du måtte jo sette deg selv til side og bare holde ut noe uutholdelig, men du vet jo innerst inne at du kanskje hadde gjort og følt på det samme om episodene ble spilt inn fra nytt; du kunne ikke gjort det bedre. Han vet det; at du prøvde. Hva mer skal noen kunne kreve av deg eller noen? Det du gjorde sto ikke til stryk! Du var der, men skulle holde deg selv på beina mens det blåste orkan og store bølger i lange tider!!!! Da vet du at ingen klarer å komme med serveringsbrett uten at det blir søl...

Godt beskrevet.

Psykologen sa jeg burde flyttet ut og blitt særboer for å beholde følelsene og ta vare på meg selv oppi dette, men det var en krise som lammet handlekraften min.

Jeg hatet kjæresten min for det han hadde gjort mot meg, samtidig som jeg var livredd for at han skulle bli enda sykere og dø fra meg.

Ts

Anonymkode: 70e4b...363

[AnonymBruker]

Du gjorde så godt du kunne, og du ga han mer enn mange hadde klart. 

Virkelig leit å høre det du har gått gjennom, og at du klandrer deg selv så fælt i etterkant. Jeg har et litt deterministisk tankesett, jeg tenker at alle gjør så godt de kan i det øyeblikket, og etterpåklokskap er nettopp etterpåklokskap. Og derfor tenker jeg at alt er som det måtte bli. Jeg vet at dette tankesettet ikke er for alle, for de færreste faktisk. Men jeg vil stille det et spørsmål, to faktisk, som kanskje kan hjelpe deg: 

Finnes det et tidspunkt i den tiden du pleide ham der du kunne gjort noe annerledes, og hva stoppet deg fra å gjøre det? 

Tanken min er at kanskje det hjelper deg å innse at du aldri egentlig hadde et reelt valg til å gjøre det hele annerledes, fordi du hvert steg på veien gjorde ditt aller aller beste. 

Varme tanker til deg! ❤️ 

Anonymkode: 08036...625

[Lawyam]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Godt beskrevet.

Psykologen sa jeg burde flyttet ut og blitt særboer for å beholde følelsene og ta vare på meg selv oppi dette, men det var en krise som lammet handlekraften min.

Jeg hatet kjæresten min for det han hadde gjort mot meg, samtidig som jeg var livredd for at han skulle bli enda sykere og dø fra meg.

Ts

Anonymkode: 70e4b...363

Jeg tror at hvis du hadde hørt på psykologen din hadde han nok rett - i teorien, hvis det bare handlet om deg - men i praksis; samvittighet og mange andre følelser og hensyn holder oss fra å gjøre det. Hadde du gjort det ville du kanskje hatt enda mer skyldfølelse i dag. Det vil avhenge av personligheten, men du er jo ikke en slik person at du klarte DET - å bare ta personlige hensyn. Du så jo at det ikke bare var deg det handlet om. Det ville påvirke han enda mer om du hadde flyttet. Det kallles nestekjærlighet!!!@ Jeg tror jeg hadde valgt det samme som deg, men det vet man aldri før man er midt oppi det. Du tenkte hvertfall ikke bare på DEG og derfor tror jeg egentlig du bare burde være stolt av å være et medmenneske fremfor å ta personlige hensyn. NÅ er det imidlertid på tide å tenke på deg selv! Han hadde deg til 'the end'. Det er det ikke alle som har! Og moralsk/etisk sett; du gjorde det man kaller 'det riktige'; du prøvde, men stormen var for sterk, ikke du som var et dårlig menneske!

Det er DU som fordømmer deg selv nå - ingen andre! 

Endret 27. januar av Lawyam

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Du gjorde så godt du kunne, og du ga han mer enn mange hadde klart. 

Virkelig leit å høre det du har gått gjennom, og at du klandrer deg selv så fælt i etterkant. Jeg har et litt deterministisk tankesett, jeg tenker at alle gjør så godt de kan i det øyeblikket, og etterpåklokskap er nettopp etterpåklokskap. Og derfor tenker jeg at alt er som det måtte bli. Jeg vet at dette tankesettet ikke er for alle, for de færreste faktisk. Men jeg vil stille det et spørsmål, to faktisk, som kanskje kan hjelpe deg: 

Finnes det et tidspunkt i den tiden du pleide ham der du kunne gjort noe annerledes, og hva stoppet deg fra å gjøre det? 

Tanken min er at kanskje det hjelper deg å innse at du aldri egentlig hadde et reelt valg til å gjøre det hele annerledes, fordi du hvert steg på veien gjorde ditt aller aller beste. 

Varme tanker til deg! ❤️ 

Anonymkode: 08036...625

 

Lawyam skrev (56 minutter siden):

Jeg tror at hvis du hadde hørt på psykologen din hadde han nok rett - i teorien, hvis det bare handlet om deg - men i praksis; samvittighet og mange andre følelser og hensyn holder oss fra å gjøre det. Hadde du gjort det ville du kanskje hatt enda mer skyldfølelse i dag. Det vil avhenge av personligheten, men du er jo ikke en slik person at du klarte DET - å bare ta personlige hensyn. Du så jo at det ikke bare var deg det handlet om. Det ville påvirke han enda mer om du hadde flyttet. Det kallles nestekjærlighet!!!@ Jeg tror jeg hadde valgt det samme som deg, men det vet man aldri før man er midt oppi det. Du tenkte hvertfall ikke bare på DEG og derfor tror jeg egentlig du bare burde være stolt av å være et medmenneske fremfor å ta personlige hensyn. NÅ er det imidlertid på tide å tenke på deg selv! Han hadde deg til 'the end'. Det er det ikke alle som har! Og moralsk/etisk sett; du gjorde det man kaller 'det riktige'; du prøvde, men stormen var for sterk, ikke du som var et dårlig menneske!

Jeg sa til psykologen etter at min kjære var død, at jeg tenkte på å flytte ut for å bevare følelsene og ta vare på meg selv men at det ikke ble slik, og da sa psykologen at det burde jeg ha gjort, men at det ble som det ble og at det er lett å være etterpåklok.

Min kjæreste ønsket ikke at jeg skulle flytte ut og var livredd for at jeg skulle forlate han.

Ts

Anonymkode: 70e4b...363

[Lawyam]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

 

Jeg sa til psykologen etter at min kjære var død, at jeg tenkte på å flytte ut for å bevare følelsene og ta vare på meg selv men at det ikke ble slik, og da sa psykologen at det burde jeg ha gjort, men at det ble som det ble og at det er lett å være etterpåklok.

Min kjæreste ønsket ikke at jeg skulle flytte ut og var livredd for at jeg skulle forlate han.

Ts

Anonymkode: 70e4b...363

Jeg tror som sagt du er typen til å ha slitt mer NÅ med samvittighetsnag fremover hvis du hadde gjort DET, så gi deg selv litt fred! Du har vært i et følelsesmessig helvete og fortjener å hvile du også! Det gir seg når du får landet litt! Bølgene har jo ikke rukket roet seg ennå etter stormen som var og slår fortsatt innover stranden. Du vet vel hvordan det er å komme på land etter en båttur...du kan føle at jorden/fortsatt gynger under beina. Det er der du er nå! Du må bare få summet deg litt, få kreftene tilbake. 

Endret 28. januar av Lawyam

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

 

Jeg sa til psykologen etter at min kjære var død, at jeg tenkte på å flytte ut for å bevare følelsene og ta vare på meg selv men at det ikke ble slik, og da sa psykologen at det burde jeg ha gjort, men at det ble som det ble og at det er lett å være etterpåklok.

Min kjæreste ønsket ikke at jeg skulle flytte ut og var livredd for at jeg skulle forlate han.

Ts

Anonymkode: 70e4b...363

Så du hedret hans største ønske i tiden før han døde, det er "synden" din. Er det noe man skal ha dårlig samvittighet for? Nei, kjære deg. 

Jeg er fullstendig uenig med denne psykologen. Du er klok. Du er vis. Du kjente din kjæreste. Og du tok det beste valget du kunne ta i det øyeblikket. 

Anonymkode: 08036...625