Hva sier man når folk sier at du "må komme deg videre" kun noen måneder etter dødsfallet?

[AnonymBruker]

Jeg blir så frustrert så jeg vet ikke hva jeg skal si.

Begynner å riste av frustrasjon og føler meg dum som ikke er over sorgen 2-4 måneder etter dødsfallet, fordi noen tror at det er sånn det fungerer og at de ikke har lyst at du sier noe om avdøde når de spør om det går bra, men vil bare høre at alt er som vanlig, dvs fint.

Prøver å forklare til de som sier det til meg, at sorgen kommer gjerne ikke med en gang men når sjokket har lagt seg og man er ferdig med begravelse, papirarbeidet, kjøp av gravstein og fått den på plass og det tar gjerne et par måneder.

I tillegg skjønner man ikke hvor avdøde er hen, særlig hvis man har bodd med vedkommende og man venter hele tiden på at hen skal komme inn døren.

 

Anonymkode: 408ba...e49

[Maskinfører]

Det er bare og heve seg over sånt de som sier sånt har ikke opplevd ett tap og eller de bryr seg ikke 

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde sagt at sorg er personlig og at det er normalt at det første året, når man skal gjennom alle årstider, alle merkedager, og årsdagen for dødsfallet - det er kjent for å være tøft. Jeg tror jeg ville sagt at jeg nok skal komme meg videre, men at det må skje når jeg  er klar, ikke når andre etter kort tid mener man bør gå videre.

Jeg kjenner en person som mistet ektefellen innen omtrent samme tidsspenn som du nevner, ts. Jeg stod også den som gikk bort nært. For meg er det helt naturlig å høre hvordan det går med ektefellen, for jeg forstår jo at denne sliter noe enormt nå, at hele familien sliter, men mest den aller nærmeste, som ektefellen var.

Men, jeg har merket det samme som deg ved andre dødsfall. Jeg opplevde å miste to personer på en gang som hadde vært viktige for hvorfor jeg ble meg, de var viktige for meg i en veldig avgjørende periode av mitt liv. Vi bodde dessverre i ulike land, så jeg hadde ikke sett dem på mange år. Jeg var i sjokk da jeg fikk vite at begge to var døde (en ung og en eldre), og fortalte det jo til personer som i dag egentlig står meg nær, både familie og venner. Ikke én eneste person har i ettertid spurt meg om det gikk bra med meg. Den sorgen var forferdelig ensom.

Men jeg ser på den som nå er død, så virker det som om mange rundt meg mener at nå er det ikke noen hensikt i å nevne den personen eller spørre meg hvordan det går i min sorg. Jeg har forsåvidt opplevd lignende flere ganger i livet, men jeg greier ikke helt å forstå det. For meg er det logisk at man stiller opp, at man bryr seg, at man tør stå i det som ikke er insta-vennlig, men som blir livets realiteter for alle før eller senere. Men jeg har innsett at mange er redde og usikre, så jeg tenker egentlig at de nok ikke er veldig modne, så mest trolig kan de ikke særlig bedre.

Om ikke annet så tror jeg de som sier til deg, ts, at du må komme deg videre, at de egentlig bryr seg om deg, men at de bare ikke aner hvordan de skal forholde seg til folk i sorg. Det er jo rett at man må komme seg videre. Men etter to måneder er man jo knapt kommet over akuttfasen, med alt som følger med den første tiden. Og nå har det jo også vært jul og nyttår rett oppi dette. Selv om andre nå er tilbake i sin normale hverdag, så er det et tomrom for deg som har mistet din nærmeste. Og det tomrommet tar det tid å bli vant med og greie å fylle i seg selv igjen.

Jeg vet ikke, de som sier dette til deg, de er i hvert fall - om enn korttenkte og klumsete i sin væremåte - der at de snakker med deg. Det er nok av personer som opplever at folk unngår dem totalt etter at de har mistet en nær, fordi de ikke takler å møte noen i sorg. Da mister jo ikke den pårørende bare den som gikk bort, men også venner og nettverk.

Jeg tror jeg har innsett at døden for mange i dag er noe veldig fjernt. Det snakkes lite om det. Før var døden en mer naturlig del av livet, det var ofte kultur for å stille mer opp for pårørende. Det er en dimensjon av livet jeg tror alle taper på å miste.

Det jeg skrev øverst om hvordan jeg ville svart slike, det er det jeg håper jeg ville svart. På en ekstra utfordrende dag i sorgen vet jeg ikke om jeg hadde greid å være like diplomatisk...

Det jeg skriver i natt er kanskje ikke til noen hjelp. I natt har jeg en vanskelig natt, hvor sorgen og savnet traff meg hardt, da jeg tenke på noe som jeg tenkte jeg måtte fortelle til den som gikk bort. En brøkdel av et sekund før jeg husket at personen er død.

Jeg håper du har andre rundt deg, ts, som gir deg støtte og tør stå i sorgen med deg. Sorg er ensomt, men det kan også ligge mye omsorg i den, om man er åpen for å ta imot omsorgen. Min erfaring er at omsorg i en slik situasjon kan komme fra personer jeg overhodet ikke hadde ventet det av. Jeg håper du har minst en som er der for deg ❤️

Anonymkode: 80df9...f50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tror jeg hadde sagt at sorg er personlig og at det er normalt at det første året, når man skal gjennom alle årstider, alle merkedager, og årsdagen for dødsfallet - det er kjent for å være tøft. Jeg tror jeg ville sagt at jeg nok skal komme meg videre, men at det må skje når jeg  er klar, ikke når andre etter kort tid mener man bør gå videre.

Jeg kjenner en person som mistet ektefellen innen omtrent samme tidsspenn som du nevner, ts. Jeg stod også den som gikk bort nært. For meg er det helt naturlig å høre hvordan det går med ektefellen, for jeg forstår jo at denne sliter noe enormt nå, at hele familien sliter, men mest den aller nærmeste, som ektefellen var.

Men, jeg har merket det samme som deg ved andre dødsfall. Jeg opplevde å miste to personer på en gang som hadde vært viktige for hvorfor jeg ble meg, de var viktige for meg i en veldig avgjørende periode av mitt liv. Vi bodde dessverre i ulike land, så jeg hadde ikke sett dem på mange år. Jeg var i sjokk da jeg fikk vite at begge to var døde (en ung og en eldre), og fortalte det jo til personer som i dag egentlig står meg nær, både familie og venner. Ikke én eneste person har i ettertid spurt meg om det gikk bra med meg. Den sorgen var forferdelig ensom.

Men jeg ser på den som nå er død, så virker det som om mange rundt meg mener at nå er det ikke noen hensikt i å nevne den personen eller spørre meg hvordan det går i min sorg. Jeg har forsåvidt opplevd lignende flere ganger i livet, men jeg greier ikke helt å forstå det. For meg er det logisk at man stiller opp, at man bryr seg, at man tør stå i det som ikke er insta-vennlig, men som blir livets realiteter for alle før eller senere. Men jeg har innsett at mange er redde og usikre, så jeg tenker egentlig at de nok ikke er veldig modne, så mest trolig kan de ikke særlig bedre.

Om ikke annet så tror jeg de som sier til deg, ts, at du må komme deg videre, at de egentlig bryr seg om deg, men at de bare ikke aner hvordan de skal forholde seg til folk i sorg. Det er jo rett at man må komme seg videre. Men etter to måneder er man jo knapt kommet over akuttfasen, med alt som følger med den første tiden. Og nå har det jo også vært jul og nyttår rett oppi dette. Selv om andre nå er tilbake i sin normale hverdag, så er det et tomrom for deg som har mistet din nærmeste. Og det tomrommet tar det tid å bli vant med og greie å fylle i seg selv igjen.

Jeg vet ikke, de som sier dette til deg, de er i hvert fall - om enn korttenkte og klumsete i sin væremåte - der at de snakker med deg. Det er nok av personer som opplever at folk unngår dem totalt etter at de har mistet en nær, fordi de ikke takler å møte noen i sorg. Da mister jo ikke den pårørende bare den som gikk bort, men også venner og nettverk.

Jeg tror jeg har innsett at døden for mange i dag er noe veldig fjernt. Det snakkes lite om det. Før var døden en mer naturlig del av livet, det var ofte kultur for å stille mer opp for pårørende. Det er en dimensjon av livet jeg tror alle taper på å miste.

Det jeg skrev øverst om hvordan jeg ville svart slike, det er det jeg håper jeg ville svart. På en ekstra utfordrende dag i sorgen vet jeg ikke om jeg hadde greid å være like diplomatisk...

Det jeg skriver i natt er kanskje ikke til noen hjelp. I natt har jeg en vanskelig natt, hvor sorgen og savnet traff meg hardt, da jeg tenke på noe som jeg tenkte jeg måtte fortelle til den som gikk bort. En brøkdel av et sekund før jeg husket at personen er død.

Jeg håper du har andre rundt deg, ts, som gir deg støtte og tør stå i sorgen med deg. Sorg er ensomt, men det kan også ligge mye omsorg i den, om man er åpen for å ta imot omsorgen. Min erfaring er at omsorg i en slik situasjon kan komme fra personer jeg overhodet ikke hadde ventet det av. Jeg håper du har minst en som er der for deg ❤️

Anonymkode: 80df9...f50

Jeg har faktisk bare én som er der for meg, men er glad for den personen.

De som sier jeg må komme meg videre er folk som ikke har opplevd å miste noen tett på selv, altså ikke vært i mine sko.

Ts

Anonymkode: 408ba...e49

[AnonymBruker]

Altså hvor finner dere disse folka?? Er kun på KG jeg leser om slike hensynsløse mennesker.

En sorg bærer man gjerne med seg livet ut. I perioder er sorgen sterkere og noen ganger er den ikke like tung å bære.

Når det er sagt så må vi jo alle tilbake til hverdagen en gang. Om alt man snakker om KUN er knyttet til død, den man har mistet og bare er sorg sorg sorg, så kan jeg selvfølgelig forstå at de rundt synes det blir tungt.

 

Anonymkode: 24f9f...115

[AnonymBruker]

Sorgen er som bølger som skyller over en når man minst venter det. Med tiden kommer bølgene sjeldnere, men man kan fint bli skylt over ende etter flere år. Det går aldri over.

Likevel mener mange at det første året er verst. Dette er en innarbeidet myte, også hos pårørende. Jeg treffer ofte pårørende som er fryktelig skuffet over at år nummer to ikke ble merkbart bedre. Sjokket har sluppet taket, men vedkommende er like borte... Og så klarer man ikke å leve opp til disse forventningene om at alt går så meget bedre...

Jeg tror det er viktig å tenke på at mennesker som sier slike ting neppe gjør det av ondskap. De har bare ingen andre adekvate ord, og i deres hode høres det fornuftig ut. Selv har jeg lært å synes litt synd på dem, som er så dumme...

Anonymkode: 0ff6b...b90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sorgen er som bølger som skyller over en når man minst venter det. Med tiden kommer bølgene sjeldnere, men man kan fint bli skylt over ende etter flere år. Det går aldri over.

Likevel mener mange at det første året er verst. Dette er en innarbeidet myte, også hos pårørende. Jeg treffer ofte pårørende som er fryktelig skuffet over at år nummer to ikke ble merkbart bedre. Sjokket har sluppet taket, men vedkommende er like borte... Og så klarer man ikke å leve opp til disse forventningene om at alt går så meget bedre...

Jeg tror det er viktig å tenke på at mennesker som sier slike ting neppe gjør det av ondskap. De har bare ingen andre adekvate ord, og i deres hode høres det fornuftig ut. Selv har jeg lært å synes litt synd på dem, som er så dumme...

Anonymkode: 0ff6b...b90

Enten har de lite med empati eller så er de helt blank når det gjelder kunnskap om sorg.

Noen har psykisk sykdom og kun vil høre positive ting.

Ts

Anonymkode: 408ba...e49

[AnonymBruker]

Eller de som mener at man ikke må synes synd på seg selv og begrave seg i sorg og selvmedlidenhet etter å ha mistet noen. Sorry, men jeg klarer faktisk ikke å ta meg sammen. Jeg orker faktisk omtrent ikke å leve uten personen jeg elsket(r). Jeg synes ikke synd på meg selv, men jeg har det ikke noe bra.

Anonymkode: e3db5...b7e

[AnonymBruker]

Vi er alle ulike. For meg kommer og går sorgen i bølger. Noen dager er verre enn andre. Jeg kan gråte like mye den dag i dag, som får 2,5 år siden når det skjedde. For sorgen den går liksom ikke bort. Man vokser rundt den og lærer å leve med den. Vil også kunne ha lengre gode perioder, men så sniker den seg innpå igjen.

De som sier du må «komme deg videre» mangler totalt empati og evne til å sette seg inn i andres situasjon. Vi er alle ulike, og vi takler ting som sorg annerledes.

Anonymkode: 907c5...b5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Sorgen er som bølger som skyller over en når man minst venter det. Med tiden kommer bølgene sjeldnere, men man kan fint bli skylt over ende etter flere år. Det går aldri over.

Likevel mener mange at det første året er verst. Dette er en innarbeidet myte, også hos pårørende. Jeg treffer ofte pårørende som er fryktelig skuffet over at år nummer to ikke ble merkbart bedre. Sjokket har sluppet taket, men vedkommende er like borte... Og så klarer man ikke å leve opp til disse forventningene om at alt går så meget bedre...

Jeg tror det er viktig å tenke på at mennesker som sier slike ting neppe gjør det av ondskap. De har bare ingen andre adekvate ord, og i deres hode høres det fornuftig ut. Selv har jeg lært å synes litt synd på dem, som er så dumme...

Anonymkode: 0ff6b...b90

Tror jeg skrev noe om at første året ofte er verst. Vil bare presisere at jeg med det ikke mener at sorgen blir mirakuløst mindre etter ett år. Det er vel kanskje rettere å si at første året ofte er langt mer intenst i hvor rå følelsene er. Det er noe i det at man det første året må gjennom alle merkedager, høytider og ferier uten den som er gått bort, og det er som regel verre første gang man må oppleve det. Men det betyr jo ikke at man ikke har med seg sorgen videre og kan slite mer og mindre med det mye lenger enn bare første året.

Men når mange forventer at man skal gå videre etter et par måneder, da aner de virkelig ikke hva de snakker om.

Må innrømme at jeg også synes litt synd på personer som har så lite livserfaring at de kommer med slike kommentarer. Eller som fortrenger noe alle før eller siden kommer til å oppleve.

Anonymkode: 80df9...f50

[Forvirret23]

Så trist at noen sier dette til deg, og trist at de tenker den person var en så ubetydelig person som man bare kan komme over💔

Her er det 1 år siden og det renner både tårer og føler meg sorgtung enda. Sorgen går i bølger. Tillatt deg å sørge ts, det er viktig❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har faktisk bare én som er der for meg, men er glad for den personen.

De som sier jeg må komme meg videre er folk som ikke har opplevd å miste noen tett på selv, altså ikke vært i mine sko.

Ts

Anonymkode: 408ba...e49

Jeg er tross alt glad for å høre at du har den ene som er der for deg, ts. Den er gull verdt for deg nå ❤️

 

Anonymkode: 80df9...f50

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (22 minutter siden):

Så trist at noen sier dette til deg, og trist at de tenker den person var en så ubetydelig person som man bare kan komme over💔

Her er det 1 år siden og det renner både tårer og føler meg sorgtung enda. Sorgen går i bølger. Tillatt deg å sørge ts, det er viktig❤️

Det var fordi de ikke kjente min avdøde og han er for de noe ukjent, men de er mine venner og kjenner meg så da synes jeg det må holde.

Ts

Anonymkode: 408ba...e49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg er tross alt glad for å høre at du har den ene som er der for deg, ts. Den er gull verdt for deg nå ❤️

 

Anonymkode: 80df9...f50

Ja, han var veldig syk selv av denne sykdommen som min døde av, så selv om han har blitt omtrent frisk husker han hvordan det var å se døden i hvitøyet, så hadde har både kunnskap, livserfaring og selvinnsikt.

Ts

Anonymkode: 408ba...e49

[AnonymBruker]

Du skal ikke føle deg dum, det er de som skal føle seg dum og skamme seg som sier slikt. Ikke vare er det hensynsløst men det er mangel på sosiale antenner. Men skal være forsiktig med hva en sier når folk er i sorg. 
De unngår det ubehagelige ved å late som, og tror du kommer over det bare su tenker på noe annet. Man skal ikke komme over det, man skal komme seg gjennom det. 
Ei jeg kjenner mistet mannen sin etter 40 år sammen, det var både ventet og uventet. Noen dager etter begravelsen foreslo en kollega av henne å melde seg på Tinder. Noen mennesker er bare ekstremt kort, mangler empati, og har lite innlevelsesevne. 
Du kan fint svare at i går gikk det bra, men i dag er det tungt. Sorg tar tid og slike uttalelser orker du ikke nå. 
De vil deg nok bare vel, men forstår ikke. 
Ved et dødsfall er alle berørt, alle vil støtte og være der da de selv er påvirket. Etter begravelsen er de «fjerne» klar for å gå videre. Mens de nærmeste har mye å stå i og ikke før det er gått 3 mnd begynner man på den tyngste sorgen. Da har alle andre gått videre og føler det er 1 år siden personen døde. Mens for de nærmeste føles det som det var i går. Skjerm deg selv ved å ikke snakke med «slike folk» om sorgen din. Du må beskytte deg selv mot å bli såret nå som du er i sorgen. 
Samtidig så prøv å heng med i hverdagen så godt du kan. Å snakke om andre ting innimellom gir deg pause. 

 

Anonymkode: dc311...30e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Eller de som mener at man ikke må synes synd på seg selv og begrave seg i sorg og selvmedlidenhet etter å ha mistet noen. Sorry, men jeg klarer faktisk ikke å ta meg sammen. Jeg orker faktisk omtrent ikke å leve uten personen jeg elsket(r). Jeg synes ikke synd på meg selv, men jeg har det ikke noe bra.

Anonymkode: e3db5...b7e

Det er lov å synes synd på seg selv og ha omsorg for seg selv når man er i en vond sorgprosess. Å miste noen nær er det verste man kan oppleve og en stor livskrise. Det blir livet før og livet etter. Man må lære seg å leve på nytt uten. 
Du skal ikke ta deg sammen, du skal sørge og få lov å kjenne på sorgen. Ingen skal bestemme hva du skal føle eller tenke. 
Man mister grepet når man får sjokk og sorg. Det er beintøft for kropp og sjel. 
De som ikke har opplevd dette aner ikke hva det er snakk om. Jeg vil si jeg er såpass oppegående at jeg klarer å forstå andres smerte uten å ha opplevd samme selv. 
Jeg opplevde for en stund siden tap selv, og det sjokket og angsten man står i er det kun de som har opplevd selv som forstår. For det er en så dyp smerte at man håper det er en drøm og skjønner ikke hvordan man skal puste, spise, sove og fungere. Men er helt nederst på maslows pyramiden. 

Anonymkode: dc311...30e

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke alle forstår hvordan det er å være i visse situasjoner.  Jeg har selv erfart det. 

Anonymkode: 4597d...a6f

[AnonymBruker]

De fleste klarer å gå videre etter noen måneder til et halvt år. Nesten alle klarer det innen ca. ett år. Dersom du dveler ved det enda lenger, så kan du være blant de få som aldri klarer å gå videre. Jeg vil anbefale deg at du prøver å gå videre.

Anonymkode: 1c1d7...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De fleste klarer å gå videre etter noen måneder til et halvt år. Nesten alle klarer det innen ca. ett år. Dersom du dveler ved det enda lenger, så kan du være blant de få som aldri klarer å gå videre. Jeg vil anbefale deg at du prøver å gå videre.

Anonymkode: 1c1d7...7d1

Hva legger du i det "å gå videre"?

Det er ikke noe quick fix oppskrift man følger når man mister noen man har levd sammen med eller hatt en tett relasjon med.

Alt man må ordne opp i som papirer til offentlige kontorer som tar lang tid, arvinger inne i bildet, privat skifte eller offentlig skifte, kjøp av gravstein, gå gjennom tingene til avdøde for å gi bort, selge eller donere er store påkjenninger som gjør at man ikke kommer i gang med sorgprosessen før man er ferdig.

Mange velger å flytte fordi de ikke klarer å bo der lenger i boligen der avdøde bodde, eller de fortsetter å bo midt i alle de vonde minnene som en gang kanskje blir gode minner

Så kommer den første julen, bursdagene både til den som døde og din bursdag, der du merker at noen er fraværende, så ferier osv.

Ts

Anonymkode: 408ba...e49

[AnonymBruker]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Hva legger du i det "å gå videre"?

Det er ikke noe quick fix oppskrift man følger når man mister noen man har levd sammen med eller hatt en tett relasjon med.

Alt man må ordne opp i som papirer til offentlige kontorer som tar lang tid, arvinger inne i bildet, privat skifte eller offentlig skifte, kjøp av gravstein, gå gjennom tingene til avdøde for å gi bort, selge eller donere er store påkjenninger som gjør at man ikke kommer i gang med sorgprosessen før man er ferdig.

Mange velger å flytte fordi de ikke klarer å bo der lenger i boligen der avdøde bodde, eller de fortsetter å bo midt i alle de vonde minnene som en gang kanskje blir gode minner

Så kommer den første julen, bursdagene både til den som døde og din bursdag, der du merker at noen er fraværende, så ferier osv.

Ts

Anonymkode: 408ba...e49

Det betyr ikke at man aldri er trist eller ikke tenker på den døde, men at man klarer å leve et normalt liv igjen. Et liv med både plikter og fornøyelser.

Anonymkode: 1c1d7...7d1