Sette grenser for toåring?

[Gipetto]

Minste er 2,5 år, og er avhengig av at vi sitter inne hos henne til hun sovner på kveldstid. Pappaen ønsker vi skal lære henne å sovne alene (vi trenger nødvendigvis ikke ligge sammen med henne, sitter på en stol ved sengen), jeg synes ikke det er rett at en toåring skal gråte seg i søvn fordi pappaen mener vi har lagt til rette for en uvane. Hun er bare to år, lærer stadig nye ting, mye inntrykk ila lang dag i bhg etc, og har nok behov for litt støtte nå i en periode. 

Er jeg helt på styr og "duller" for mye med henne, eller har pappaen rett i at dette er en uvane vi burde bli kvitt?

[AnonymBruker]

Just now, Gipetto said:

Minste er 2,5 år, og er avhengig av at vi sitter inne hos henne til hun sovner på kveldstid. Pappaen ønsker vi skal lære henne å sovne alene (vi trenger nødvendigvis ikke ligge sammen med henne, sitter på en stol ved sengen), jeg synes ikke det er rett at en toåring skal gråte seg i søvn fordi pappaen mener vi har lagt til rette for en uvane. Hun er bare to år, lærer stadig nye ting, mye inntrykk ila lang dag i bhg etc, og har nok behov for litt støtte nå i en periode. 

Er jeg helt på styr og "duller" for mye med henne, eller har pappaen rett i at dette er en uvane vi burde bli kvitt?

Hvor lang tid bruker hun på å sovne? Gråter hun alltid hvis dere går?

Vi har en snart 2 åring som ingen av oss har tenkt på at det er en uvane å sitte sammen med han, før han sovner. Vi sitter på sengekanten, og vi kan drive med vårt; også lese litt på mobilen, og få litt egentid. Han pleier å snu hodet andre veien og vi koser på hånda. Men vi prøver også med jevne mellomrom å si god natt og gå ut, og det har fungert helt fint noen ganger. Ikke alltid, men vi prøver, og hvis det ikke går, går vi tilbake med en gang.

Jeg tenker på det veldig enkelt noen ganger, kanskje dette er teit for andre, men: om jeg hadde hatt et behov for at mannen koser meg på ryggen for at jeg skulle sovne en periode, så hadde vi begge nesten forventet det - at jeg får omsorgen jeg trenger. Og da forventer jeg ingenting mindre til et lite barn. Forskjellen er at jeg kan kommunisere det med ord, i en rolig forstand, og argumentere med hvorfor jeg trenger det, mens et barn blir urolig og gråter, som kan irritere foreldre. 

Kanskje dere kan møtes et sted på middelveien? Dere fortsetter med å støtte til søvn, for mange barn trenger det, men at dere er enige om å prøve noen ganger i uka hvor det virker det kan gå greit - men at man går tilbake med en gang hvis ikke?

Anonymkode: 46067...b9b

[AnonymBruker]

Gipetto skrev (Akkurat nå):

Minste er 2,5 år, og er avhengig av at vi sitter inne hos henne til hun sovner på kveldstid. Pappaen ønsker vi skal lære henne å sovne alene (vi trenger nødvendigvis ikke ligge sammen med henne, sitter på en stol ved sengen), jeg synes ikke det er rett at en toåring skal gråte seg i søvn fordi pappaen mener vi har lagt til rette for en uvane. Hun er bare to år, lærer stadig nye ting, mye inntrykk ila lang dag i bhg etc, og har nok behov for litt støtte nå i en periode. 

Er jeg helt på styr og "duller" for mye med henne, eller har pappaen rett i at dette er en uvane vi burde bli kvitt?

Enig med deg. Barna trenger trygghet. Hadde aldri kunne latt barnet gråte seg i søvn alene.  

Vi (en av oss) legger oss sammen med barnet enda, han er 3 år. Samsover , men vi står opp så fort han har sovnet og legger oss i samme seng igjen når vi skal sove selv 😊 

Anonymkode: 4d662...02e

[Sinsiew]

Jeg ser ikke på den som en uvane.. Det kommer jo også an på hvor lenge man sitter.. 

Den kveldskosen det er å lese, synge og dulle ser jeg også på en fin mulighet til å knytte bånd med barna sine. 

Mine barn er nå 3.5 og 6 år, men jeg(eller mannen) sitter fortsatt inne hos de. Noen ganger sitter jeg lenge, andre kortere fordi jeg skal vaske klær/brette klær osv, og enkelte ganger legger jeg med ned ved siden av de og holder rundt de. 

Aldri sett på det som en uvane. De er barna mine og nærhet er et menneskelig behov. Akkurat som at jeg noen ganger har et behov for å sovne i armene til mannen min. Det er varmt, trygt og godt. Så hvis jeg som voksen syns det er fint og koselig, trygt og stabilt er det jo ikke noe rart at barna mine syns det. 

Endret 24. januar 2024 av Sinsiew

[NinaLisa]

Etter mitt syn kan en toåring fint finne roen selv ved leggetid uten at foreldrene sitter ved senga.  Mine har alltid sovnet selv fra 6 mnd alder. Jeg har hatt trygge glade barn som har vært glad i senga si. Jeg synes det er litt viktig med alenetid på kvelden for foreldre .

[AnonymBruker]

Just now, NinaLisa said:

Etter mitt syn kan en toåring fint finne roen selv ved leggetid uten at foreldrene sitter ved senga.  Mine har alltid sovnet selv fra 6 mnd alder. Jeg har hatt trygge glade barn som har vært glad i senga si. Jeg synes det er litt viktig med alenetid på kvelden for foreldre .

Det er ditt syn basert på dine barn. Det betyr de har aldri hylt når du gjør det. Du har hatt barn med godt sovehjerte, som finner roen selv, og det er kjempefint. Men det betyr ikke det er slik for alle barn, eller alle foreldre. 

Anonymkode: 46067...b9b

[atropos]

Ingen av mina barn har grått seg i søvn fordi vi har gått. Men det har vært mange kvelder der barnet har stått opp igjen, vi har fulgt tilbake til sengs, sunget og koser litt og så gått igjen. Når først vanen med å sitte der er etablert, kan man begynne å sette seg litt lenger bort. Et av barna mine hadde en periode der de syntes det var vanskelig å sovne alene rundt tre år, og da satt vi inne hos han en stund. Da vi skulle slutte med det satte jeg meg lenger og lenger vekk fra senga. Først så han så meg og etter hvert utenfor rommet. Og så en dag sa jeg at jeg satte meg i stua og så fortsatte vi med vanlig prosedyre der han ble lagt og fulgt tilbake hvis han sto opp. 
Jeg har aldri hatt sansen for skrikekurer, og mener bestemt at det skal gå an å legge barn uten gråt selv om man ikke er ved siden av helt til de sovner.

[AnonymBruker]

NinaLisa skrev (1 minutt siden):

Etter mitt syn kan en toåring fint finne roen selv ved leggetid uten at foreldrene sitter ved senga.  Mine har alltid sovnet selv fra 6 mnd alder. Jeg har hatt trygge glade barn som har vært glad i senga si. Jeg synes det er litt viktig med alenetid på kvelden for foreldre .

Du svarer jo ikke på spørsmålet til TS.
 

Du har hatt barn som har følt seg trygg og sovnet selv, du har altså ikke latt de ligge å gråte seg i søvn alene? Eller har du lagt de ned og latt de gråte seg i søvn til de har lært seg at det ikke hjelper å rope etter mamma for trygghet? 

Anonymkode: 4d662...02e

[AnonymBruker]

Vi har en snart 3 åring. Vi sitter på en stol ved sengen til hun sovner. Hun trenger det. Det tar vanligvis bare noen minutter. Ser ikke på det som et problem. Tenker dette bare er en periode uansett. Ser ikke for meg hun trenger oss til å sitte der når hun er tenåring. 

Anonymkode: dd689...0c0

[AnonymBruker]

Vi tok en uke med litt konsekvent og tålmodig innsats, og nå har vi en på 1,5 år som sovner på egenhånd. Trenger bare lese bok, synge en sang og si natta, så kan vi gå ut og hun sovner på egenhånd. Det er helt magisk! Og virkelig verdt det. Kos og kontakt får vi til før det er legging, og vi slipper å sitte på et mørkt rom og henge hver eneste kveld. Og hun har ikke måttet gråte seg i søvn en eneste gang. Mine tips:

- pass på at ungen har fått "fylt på" med kontakt og nærhet før legging, f.eks. ved å herje litt sammen, lese bok sammen, tulle og bruke litt ekstra tid på kveldsstellet osv

- bli enige om hvilke "regler" som gjelder, så dere 1) gjør det likt overfor barnet og 2) er trygge og komfortable med hvordan den andre håndterer legging

- vær tydelig på at du går (ikke snik deg ut), men at du er i nærheten hvis du trengs

- ikke la barnet gråte seg i søvn, men gå inn igjen for å roe ned hvis barnet gråter (vi satte på klokka når hun begynte å gråte, og gikk inn etter et minutt for å gi litt sjans til å roe seg ned). Det er her tålmodigheten kan testes, hvis du må ut og inn flere ganger og barnet bruker tid på å finne roen.

- det er ingen skam å snu! Nå ønsker mannen din å teste en annen måte å legge på, og det kan jo være verdt å prøve det. Dere kan bli enige om å teste i f.eks. en uke, og så gå tilbake til hvordan dere gjør det i dag hvis det ikke ser ut til å funke. 

Anonymkode: 14ddf...07e

[NinaLisa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du svarer jo ikke på spørsmålet til TS.
 

Du har hatt barn som har følt seg trygg og sovnet selv, du har altså ikke latt de ligge å gråte seg i søvn alene? Eller har du lagt de ned og latt de gråte seg i søvn til de har lært seg at det ikke hjelper å rope etter mamma for trygghet? 

Anonymkode: 4d662...02e

Det kan være at jeg ikke har svart direkte på spørsmålet. Jeg har svart med hvordan vi har gjort det.

[AnonymBruker]

Gipetto skrev (9 minutter siden):

Minste er 2,5 år, og er avhengig av at vi sitter inne hos henne til hun sovner på kveldstid. Pappaen ønsker vi skal lære henne å sovne alene (vi trenger nødvendigvis ikke ligge sammen med henne, sitter på en stol ved sengen), jeg synes ikke det er rett at en toåring skal gråte seg i søvn fordi pappaen mener vi har lagt til rette for en uvane. Hun er bare to år, lærer stadig nye ting, mye inntrykk ila lang dag i bhg etc, og har nok behov for litt støtte nå i en periode. 

Er jeg helt på styr og "duller" for mye med henne, eller har pappaen rett i at dette er en uvane vi burde bli kvitt?

Barnet mitt er 2,5 år, vi begynte med disse grensene for et år siden. Vi har fast kveldsrutine som vi har gjort hele veien. I begynnelsen måtte vi sitte lenge i stol ved siden av sprinkelsengen, og tok opp for trøst ved behov, men etter en hard fase med mye gråt, så gikk det over og barnet kan finne roen selv. Nå ser på vi på babycall at barnet kan ligge med øynene åpne lenge uten å reise seg opp eller gråte, og vi ser at det kan våkne på kveld/natt uten å rope på oss, fordi det klarer å finne roen selv. Dette har også gjort at det siste halve året, så vekker barnet oss så og si aldri på natt.

Jeg mener ikke barnet skal gråte lenge på rommet alene, men jeg mener man fint kan sitte ved siden av sengen og trygge barnet mens det gråter i sengen. Jeg måtte sette i ørepropper en periode, for jeg kan bli litt frustrert av den gråten der. 

Anonymkode: 71ffc...825

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi tok en uke med litt konsekvent og tålmodig innsats, og nå har vi en på 1,5 år som sovner på egenhånd. Trenger bare lese bok, synge en sang og si natta, så kan vi gå ut og hun sovner på egenhånd. Det er helt magisk! Og virkelig verdt det. Kos og kontakt får vi til før det er legging, og vi slipper å sitte på et mørkt rom og henge hver eneste kveld. Og hun har ikke måttet gråte seg i søvn en eneste gang. Mine tips:

- pass på at ungen har fått "fylt på" med kontakt og nærhet før legging, f.eks. ved å herje litt sammen, lese bok sammen, tulle og bruke litt ekstra tid på kveldsstellet osv

- bli enige om hvilke "regler" som gjelder, så dere 1) gjør det likt overfor barnet og 2) er trygge og komfortable med hvordan den andre håndterer legging

- vær tydelig på at du går (ikke snik deg ut), men at du er i nærheten hvis du trengs

- ikke la barnet gråte seg i søvn, men gå inn igjen for å roe ned hvis barnet gråter (vi satte på klokka når hun begynte å gråte, og gikk inn etter et minutt for å gi litt sjans til å roe seg ned). Det er her tålmodigheten kan testes, hvis du må ut og inn flere ganger og barnet bruker tid på å finne roen.

- det er ingen skam å snu! Nå ønsker mannen din å teste en annen måte å legge på, og det kan jo være verdt å prøve det. Dere kan bli enige om å teste i f.eks. en uke, og så gå tilbake til hvordan dere gjør det i dag hvis det ikke ser ut til å funke. 

Anonymkode: 14ddf...07e

Dette kunne like gjerne vært beskrivelsen av hvordan vi har gjort det. 

Anonymkode: 71ffc...825

[AnonymBruker]

NinaLisa skrev (9 minutter siden):

Etter mitt syn kan en toåring fint finne roen selv ved leggetid uten at foreldrene sitter ved senga.  Mine har alltid sovnet selv fra 6 mnd alder. Jeg har hatt trygge glade barn som har vært glad i senga si. Jeg synes det er litt viktig med alenetid på kvelden for foreldre .

Hvis barnet mitt sovner på 5 minutter ved at jeg eller far sitter der inne kontra å fly frem og tilbake i 40 minutter med gråt så velger jeg 5 minutter der inne hver dag. Sånn mtp egentid på kvelden.

Alle barn er ulike og har ulike behov. Eldste barnet hadde null problem med å finne roen selv. Yngste litt mer så vi jobbet med det. Satt på sengen, flyttet oss over til stol inne på rommet, så flyttet vi stolen til gangen utenfor og så til slutt helt bort.

Syns i utgangspunktet at alle barn skal få oppleve en trygg, god og rolig leggestund. Hadde heller valgt en annen kamp å ta.

Anonymkode: e0b31...b3d

[Gipetto]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvor lang tid bruker hun på å sovne? Gråter hun alltid hvis dere går?

Vi har en snart 2 åring som ingen av oss har tenkt på at det er en uvane å sitte sammen med han, før han sovner. Vi sitter på sengekanten, og vi kan drive med vårt; også lese litt på mobilen, og få litt egentid. Han pleier å snu hodet andre veien og vi koser på hånda. Men vi prøver også med jevne mellomrom å si god natt og gå ut, og det har fungert helt fint noen ganger. Ikke alltid, men vi prøver, og hvis det ikke går, går vi tilbake med en gang.

Jeg tenker på det veldig enkelt noen ganger, kanskje dette er teit for andre, men: om jeg hadde hatt et behov for at mannen koser meg på ryggen for at jeg skulle sovne en periode, så hadde vi begge nesten forventet det - at jeg får omsorgen jeg trenger. Og da forventer jeg ingenting mindre til et lite barn. Forskjellen er at jeg kan kommunisere det med ord, i en rolig forstand, og argumentere med hvorfor jeg trenger det, mens et barn blir urolig og gråter, som kan irritere foreldre. 

Kanskje dere kan møtes et sted på middelveien? Dere fortsetter med å støtte til søvn, for mange barn trenger det, men at dere er enige om å prøve noen ganger i uka hvor det virker det kan gå greit - men at man går tilbake med en gang hvis ikke?

Anonymkode: 46067...b9b

Hun sovner som regel fort, sitter alt fra fem minutter til en liten time. 

Fra hun var ett til hun ble to sovnet hun helt fint alene, så vi vet hun kan det. "Tabben" vi har gjort var at jeg og barnefar hadde en samlivspause på noen mnd hvor de bodde annen hver uke hos meg, annen hver uke hos han. Etter vi startet med dette har minste blitt helt hysterisk redd for at jeg skal dra, og jeg ønsker å vise for henne hver kveld at jeg ikke skal noen vei, men sitter/ligger sammen med henne til hun sovner. Dette gjelder forsåvidt i andre situasjoner også, jeg kan for eksempel ikke gå ut av stuen alene, hun er alltid med. 

[Anononyma]

Gipetto skrev (10 minutter siden):

Hun sovner som regel fort, sitter alt fra fem minutter til en liten time. 

Fra hun var ett til hun ble to sovnet hun helt fint alene, så vi vet hun kan det. "Tabben" vi har gjort var at jeg og barnefar hadde en samlivspause på noen mnd hvor de bodde annen hver uke hos meg, annen hver uke hos han. Etter vi startet med dette har minste blitt helt hysterisk redd for at jeg skal dra, og jeg ønsker å vise for henne hver kveld at jeg ikke skal noen vei, men sitter/ligger sammen med henne til hun sovner. Dette gjelder forsåvidt i andre situasjoner også, jeg kan for eksempel ikke gå ut av stuen alene, hun er alltid med. 

Da synes jeg ikke det høres ut som støtte, men en frykt hun trenger hjelp til å bli kvitt. Start med å øve på dagtid. Gå inn i et annet rom og si «mamma skal bare ditt eller datt» for så å komme tilbake igjen med en gang. Etterhvert kan du kanskje utvide tiden du er i et annet rom, men bruk stemmen din «nå er mamma på dette rommet, men jeg kommer snart tilbake». 

Sønnen min på 1,5 får vite hver kveld at mamma er rett utenfor hvis du trenger meg. Så lar jeg hans dør stå på gløtt mens jeg går ut i gangen og gjør noe annet, henger opp klær, rydder etc. Da hører han at jeg er der mens han finner søvnen  Dersom han begynner å gråte eller rope på meg går jeg inn igjen og trygger med en gang.

Endret 24. januar 2024 av Anononyma

[Gipetto]

Anononyma skrev (Akkurat nå):

Da synes jeg ikke det høres ut som støtte, men en frykt hun trenger hjelp til å bli kvitt. Start med å øve på dagtid. Gå inn i et annet rom og si «mamma skal bare ditt eller datt» for så å komme tilbake igjen med en gang. Etterhvert kan du kanskje utvide tiden du er i et annet rom, men bruk stemmen din «nå er mamma på dette rommet, men jeg kommer snart tilbake». 

Sønnen min på 1,5 får vite hver kveld at mamma er rett utenfor hvis du trenger meg. Så lar jeg hans dør stå på gløtt mens jeg går ut i gangen og gjør noe annet, henger opp klær, rydder etc. Da hører han at jeg er der mens han finner søvnen  Dersom han begynner å gråte eller rope på meg går jeg inn igjen og trygger med en gang.

Dette har jeg prøvd på den siste mnd, men ingen bedring. Dersom jeg sier at jeg skal hente noe, for eksempel vann om hun spør om det, blir hun helt hysterisk og kommer løpende etter. Straks jeg røyser meg opp av sofa får hun panikk og begynner å gråte. Føler meg helt rådvill. 

[Anononyma]

Gipetto skrev (Akkurat nå):

Dette har jeg prøvd på den siste mnd, men ingen bedring. Dersom jeg sier at jeg skal hente noe, for eksempel vann om hun spør om det, blir hun helt hysterisk og kommer løpende etter. Straks jeg røyser meg opp av sofa får hun panikk og begynner å gråte. Føler meg helt rådvill. 

Dakar lita  Har du snakket med hs? Kan være de har noen gode råd?

[AnonymBruker]

43 minutter siden, NinaLisa said:

Det kan være at jeg ikke har svart direkte på spørsmålet. Jeg har svart med hvordan vi har gjort det.

Men hva har du gjort? Kan du utdype mer? Annet enn å føde barn med godt sovehjerte? 

Anonymkode: 46067...b9b

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Gipetto said:

Dette har jeg prøvd på den siste mnd, men ingen bedring. Dersom jeg sier at jeg skal hente noe, for eksempel vann om hun spør om det, blir hun helt hysterisk og kommer løpende etter. Straks jeg røyser meg opp av sofa får hun panikk og begynner å gråte. Føler meg helt rådvill. 

Er det slik på dagtid også? Uansett situasjoner?

Anonymkode: 46067...b9b