Overnatting hos besteforeldre og redd for overgrep

[AnonymBruker]

Trur det å konkludere med barnet ikke skal overnatte borte før du er klar kan hjelpe deg mentalt. Å fokusere på noe som er flere år framtid pålegge deg unødvendig stress. 

Anonymkode: 5b579...197

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er utsatt av overgrep fra min far, han lever fortsatt, min mor er fortsatt gift med ham. For meg er det en selvfølge at mine barn skal aldri overnatte der, de skal ikke engang være alene i et rom med de.

Anonymkode: c99be...ac0

Det forstår jeg godt, siden faren din faktisk er der ved overnatting, det hadde nok de fleste aldri gjort 💗.

I TS sitt tilfelle, har hun en frykt hvor hun ikke klarer å stole på folk som ikke er overgripere fordi det kan skje... Dette er ikke en sunn angst å videreføre på barna. 

Anonymkode: 7e207...604

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Husk at barnet MÅ ikke overnatte hos noen. 

Anonymkode: 124c5...c93

Nei, det MÅ det ikke, men de fleste som har barn vet jo at man kommer i slike situasjon før eller senere uansett, og da er det viktig at barnet ikke begrenses fordi mor har traumer og angst. 

Anonymkode: 7e207...604

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er utsatt av overgrep fra min far, han lever fortsatt, min mor er fortsatt gift med ham. For meg er det en selvfølge at mine barn skal aldri overnatte der, de skal ikke engang være alene i et rom med de.

Anonymkode: c99be...ac0

Dette blir jo en helt annen situasjon. 

Anonymkode: fc116...4d0

[AnonymBruker]

Snop skrev (3 timer siden):

Jeg ble utsatt for overgrep av morfar hele barndommen min under overnattingsbesøk. En ellers varm og god mann som alltid stilte opp, hele familiens helt og mannen min mor stolte på med livet sitt. Ingen hadde gjettet det. 

Nå er det min tur å bli mor, jeg er gravid med en datter. Jeg har alltid tenkt at jeg aldri kommer til å klare å ha mitt barn på overnatting hos besteforeldre, og at jeg til og med kommer til å slite på dagtid (ettersom overgrep selvsagt kan skje på dagtid også - det gjorde det jo hos meg også). Verdt å nevne at jeg har K-PTSD så tankene mine er farget av det. 

Jeg vet at jeg kan dra dette ganske langt - hva med barnehage, hva når barnet går på besøk til andre familier etc. Men det jeg lurer på er om noen har gode råd eller erfaringer for å komme seg forbi disse fryktene, i første omgang med familiemedlemmer, som tross alt er gull verdt som støtte?

Ikke for å ignorere fryktene helt, våken må man jo være, men for å håndtere dette på en sunn måte.

Edit: jeg er allerede under tett oppfølging av helsevesenet. Jeg lurer først og fremst på om noen har personlige råd og erfaringer. Kanskje noen som har klart å komme seg forbi dette før?

Edit 2: Jeg vet selvfølgelig at det ikke er verken sunt eller ok for verken meg eller barnet å tenke på denne måten, ellers hadde jeg ikke bedt om hjelp for det. Det er en av mine høyeste prioriteter som mor at barnet ikke skal bli påvirket av mine traumer. 

Først vil jeg gi deg en klem, dette er ikke gode tanker å gå med❤️

I barnehager jobbes det mye med dette. Helt fra de er små snakkes det om tiss og rumpe som andre kroppsdeler, pg de snakker om at det er de selv som bestemmer over egen kropp, og om gode og vonde hemmeligheter. Det er for at om det først skjer noe skal terskelen være lav for å klare å fortelle noen om det.

Jeg tenker at om en har blitt besteforeldre og aldri har vist noen tegn på pedofili før er det vel liten sjans for at de plutselig blir det? Jeg kan ta helt feil her, altså, bare en tanke.

En må uansett kunne stole på de som passer barna... Men skjønner at du syns det er vanskelig.

Går det an å snakke med de som skal passe om dette? Være helt ærlig om hva som har skjedd, og at du bærer på en frykt pga dette, og samtidig få frem at du ikke mistenker noen, men det er en frykt som har satt seg i deg?

Anonymkode: afdf0...9fc

[Snop]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg tenker at om en har blitt besteforeldre og aldri har vist noen tegn på pedofili før er det vel liten sjans for at de plutselig blir det? Jeg kan ta helt feil her, altså, bare en tanke.

En må uansett kunne stole på de som passer barna... Men skjønner at du syns det er vanskelig.

Går det an å snakke med de som skal passe om dette? Være helt ærlig om hva som har skjedd, og at du bærer på en frykt pga dette, og samtidig få frem at du ikke mistenker noen, men det er en frykt som har satt seg i deg?

Anonymkode: afdf0...9fc

Det er nettopp det som gjør at det føles ekstra skummelt... alle ble overrasket over min morfar, da han aldri viste tegn til dette og aldri rørte sine egne barn. Faktisk er det flere familiemedlemmer (ikke mine foreldre) som fortsatt sliter med å tro på alvorlighetsgraden - jeg har hørt mye rart opp gjennom årene som at han må ha vært full, at det "bare" har vært "litt" og omtrent et uhell. Fordi han kan umulig egentlig være pedofil, det stemmer liksom ikke med deres bilde av ham som deres varme omsorgsperson. 

De så ikke hvor utspekulert han var blant lukkede dører, hvor jevnlig det skjedde, hvordan han blunket til meg i familieselskap før han gjorde dette med hele familien i underetasjen, hvor klin edru han var, hvordan han lurte mormor for å la oss være alene, hvordan han passet på å alltid fortelle meg konsekvensene dersom jeg fortalte det til noen. 

Dette gjør at jeg sitter igjen med en følelse av at du kan virkelig aldri vite, og at det kan være den du tenker det aller minst om. Det tror jeg ikke bare er en følelse, men realiteten. 

Ja, jeg tenker også at det hadde vært bra å snakket med besteforeldrene, både på min side og farssiden. Jeg aner ikke hvordan, eller om det helt sikkert faktisk er lurt. Jeg vet at ingen av dem hadde blitt sinte, men jeg kan tenke meg det må være utrolig fælt å høre. Så jeg må trø enormt varsomt. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Snop said:

Det er nettopp det som gjør at det føles ekstra skummelt... alle ble overrasket over min morfar, da han aldri viste tegn til dette og aldri rørte sine egne barn. Faktisk er det flere familiemedlemmer (ikke mine foreldre) som fortsatt sliter med å tro på alvorlighetsgraden - jeg har hørt mye rart opp gjennom årene som at han må ha vært full, at det "bare" har vært "litt" og omtrent et uhell. Fordi han kan umulig egentlig være pedofil, det stemmer liksom ikke med deres bilde av ham som deres varme omsorgsperson. 

De så ikke hvor utspekulert han var blant lukkede dører, hvor jevnlig det skjedde, hvordan han blunket til meg i familieselskap før han gjorde dette med hele familien i underetasjen, hvor klin edru han var, hvordan han lurte mormor for å la oss være alene, hvordan han passet på å alltid fortelle meg konsekvensene dersom jeg fortalte det til noen. 

Dette gjør at jeg sitter igjen med en følelse av at du kan virkelig aldri vite, og at det kan være den du tenker det aller minst om. Det tror jeg ikke bare er en følelse, men realiteten. 

Ja, jeg tenker også at det hadde vært bra å snakket med besteforeldrene, både på min side og farssiden. Jeg aner ikke hvordan, eller om det helt sikkert faktisk er lurt. Jeg vet at ingen av dem hadde blitt sinte, men jeg kan tenke meg det må være utrolig fælt å høre. Så jeg må trø enormt varsomt. 

Jeg tror det viktigste er åpenhet, og at du legger det frem som at du mistenker ingen av dem, for det har jeg ikke spesielt inntrykk av at du faktisk gjør rasjonelt sett. Det er første bud. Du er ikke der for å fortelle dem at du ikke klarer tanken på at barnet skal overnatte hos dem. Det er en generell frykt du har, følelser og traumer du bærer på i livet ditt, på bakgrunn av barndom, erfaringene og opplevelsene, og du vil gjerne dele det med dem for du stoler såpass på dem, og det er noe du ønsker å jobbe med fremover og går i behandling for. Jeg tror også det er viktig at du - hvis det er tilfelle selvfølgelig - legger ved at du ikke klandrer dem for dette. For jeg tror gode foreldre kan fort gå tilbake til dårlig skyld og samvittighet, av å få denne informasjonen. Kanskje du kan høre med behandleren din hvordan dere kan øve på å få lagt dette frem på best mulig måte, så du også føler deg trygg i situasjonen? Det blir jo en slags start og øvelse på det du frykter mest - og det kan være veldig fint å ha en støtte i det. 

Anonymkode: fc116...4d0

[AnonymBruker]

jeg har opplevd overgrep, det jeg har fokusert på er å lære mine barn at det er deres kropp og at ingen kan ta på dem uten deres samtykke og at om noen gjør noe de er ukonfortable med må vi snakke om det fordi jeg alltid er den de kan stole på. Man kan ikke beskytte barna i alle situasjoner men kan kan lære barn å beskytte seg selv. 

Anonymkode: 08edd...53c

[AnonymBruker]

Du må ikke la barna overnatte noen steder. Vi har aldri latt vår 7 åring overnatte hos besteforeldre. Ikke fordi vi ikke nødvendigvis vil, men fordi de er opptatte med sine liv og lever typisk boomer livsstil. Det er bare å unngå overnatting så løser problemet seg.

Anonymkode: 6d0cd...d87

[Gjest WhisperingWind]

Snop skrev (9 timer siden):

Jeg ble utsatt for overgrep av morfar hele barndommen min under overnattingsbesøk. En ellers varm og god mann som alltid stilte opp, hele familiens helt og mannen min mor stolte på med livet sitt. Ingen hadde gjettet det. 

Nå er det min tur å bli mor, jeg er gravid med en datter. Jeg har alltid tenkt at jeg aldri kommer til å klare å ha mitt barn på overnatting hos besteforeldre, og at jeg til og med kommer til å slite på dagtid (ettersom overgrep selvsagt kan skje på dagtid også - det gjorde det jo hos meg også). Verdt å nevne at jeg har K-PTSD så tankene mine er farget av det. 

Jeg vet at jeg kan dra dette ganske langt - hva med barnehage, hva når barnet går på besøk til andre familier etc. Men det jeg lurer på er om noen har gode råd eller erfaringer for å komme seg forbi disse fryktene, i første omgang med familiemedlemmer, som tross alt er gull verdt som støtte?

Ikke for å ignorere fryktene helt, våken må man jo være, men for å håndtere dette på en sunn måte.

Edit: jeg er allerede under tett oppfølging av helsevesenet. Jeg lurer først og fremst på om noen har personlige råd og erfaringer. Kanskje noen som har klart å komme seg forbi dette før?

Edit 2: Jeg vet selvfølgelig at det ikke er verken sunt eller ok for verken meg eller barnet å tenke på denne måten, ellers hadde jeg ikke bedt om hjelp for det. Det er en av mine høyeste prioriteter som mor at barnet ikke skal bli påvirket av mine traumer. 

Ble du eller far utsatt for overgrep av deres fedre?

Det er farlig å overføre din frykt og paranoia på ungene. Det kan skape usikre og utrygge barn.