Overnatting hos besteforeldre og redd for overgrep

[Snop]

Jeg ble utsatt for overgrep av morfar hele barndommen min under overnattingsbesøk. En ellers varm og god mann som alltid stilte opp, hele familiens helt og mannen min mor stolte på med livet sitt. Ingen hadde gjettet det. 

Nå er det min tur å bli mor, jeg er gravid med en datter. Jeg har alltid tenkt at jeg aldri kommer til å klare å ha mitt barn på overnatting hos besteforeldre, og at jeg til og med kommer til å slite på dagtid (ettersom overgrep selvsagt kan skje på dagtid også - det gjorde det jo hos meg også). Verdt å nevne at jeg har K-PTSD så tankene mine er farget av det. 

Jeg vet at jeg kan dra dette ganske langt - hva med barnehage, hva når barnet går på besøk til andre familier etc. Men det jeg lurer på er om noen har gode råd eller erfaringer for å komme seg forbi disse fryktene, i første omgang med familiemedlemmer, som tross alt er gull verdt som støtte?

Ikke for å ignorere fryktene helt, våken må man jo være, men for å håndtere dette på en sunn måte.

Edit: jeg er allerede under tett oppfølging av helsevesenet. Jeg lurer først og fremst på om noen har personlige råd og erfaringer. Kanskje noen som har klart å komme seg forbi dette før?

Edit 2: Jeg vet selvfølgelig at det ikke er verken sunt eller ok for verken meg eller barnet å tenke på denne måten, ellers hadde jeg ikke bedt om hjelp for det. Det er en av mine høyeste prioriteter som mor at barnet ikke skal bli påvirket av mine traumer. 

Endret 23. januar 2024 av Snop

[AnonymBruker]

Du kan ikke ødelegge barnet ditt fordi du har problemer med dine opplevelser. Går du ikke i terapi så er det lurt å begynne med det nå, før barnet er født.

Anonymkode: 51e41...a16

[Snop]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du kan ikke ødelegge barnet ditt fordi du har problemer med dine opplevelser. Går du ikke i terapi så er det lurt å begynne med det nå, før barnet er født.

Anonymkode: 51e41...a16

Jeg er klar over det, det er derfor jeg spør. Jeg har for øvrig gått i terapi i ca 5 år og er under tett oppfølging nå også.

Endret 23. januar 2024 av Snop

[AnonymBruker]

Dette er noe du må jobbe med, søk hjelp. Hør med noen så for som mulig❤️ 

Anonymkode: 2561a...335

[Snop]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette er noe du må jobbe med, søk hjelp. Hør med noen så for som mulig❤️ 

Anonymkode: 2561a...335

Jeg er allerede under god oppfølging av helsevesenet, jeg lurer mest på om noen har personlige råd og erfaringer  

[AnonymBruker]

Snop skrev (1 minutt siden):

Jeg er klar over det, det er derfor jeg spør. Jeg har for øvrig gått i terapi i ca 5 år. 

Gå i terapi nå også for å få hjelp til å håndtere følelsene som gjelder ditt barn 

Anonymkode: 79399...feb

[AnonymBruker]

Du kan ikke gå å mistenke alle fordi om du ble utsatt for noe. Det er ikke rettferdig og det er DITT problem som du må jobbe med. Andre skal ikke være en part i slik. 

Anonymkode: 90170...23d

[Snop]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Gå i terapi nå også for å få hjelp til å håndtere følelsene som gjelder ditt barn 

Anonymkode: 79399...feb

Jeg går i terapi nå også  har endret hovedinnlegget litt. 

[Snop]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan ikke gå å mistenke alle fordi om du ble utsatt for noe. Det er ikke rettferdig og det er DITT problem som du må jobbe med. Andre skal ikke være en part i slik. 

Anonymkode: 90170...23d

Takk, jeg vet det. Derav spørsmålet. 

[AnonymBruker]

Det er dessverre lite å gjøre enn å få erfaring at 99% av alle mennesker der ute er snille og vil aldri legge en hånd på barn.

Du vil trolig alltid være skeptisk. Og det er viktig å være på vakt. For hver gang det går bra, så vil din angst for dette slippe litt og litt. Det kommer til å ta år. I kombinasjon med terapi, erfaring og at du er god på å snakke med barnet ditt om grenser tidlig, så vil det gå bra.

Anonymkode: 0f20f...e40

[Ebbeliten]

Her har du generalisert redselen din til å omfatte alle (mannlige?) besteforeldre. Men du må ikke projisere dine egne traumer over på barnet og dets relasjoner til andre familiemedlemmer. 

De aller fleste har jo ikke opplevd seksuelt misbruk fra besteforeldre eller foreldre. Og nå er det jo dine egne foreldre som er bestemor og bestefar. Jeg går ut fra at de vet hva du har blitt utsatt for, så ta en prat med de om hvor vanskelig det oppleves for deg å sende barnet ditt bort. Start med én natt av gangen. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Snop said:

Jeg ble utsatt for overgrep av morfar hele barndommen min under overnattingsbesøk. En ellers varm og god mann som alltid stilte opp, hele familiens helt og mannen min mor stolte på med livet sitt.

Har overgrepene blitt anerkjent av familien? Har du faktisk snakket med moren din om alt det hun ikke så? Fordi hvis det bare er feid under gulvteppet, og hun nekter å tro det, hadde jeg aldri overlatt et barn til henne. 

Anonymkode: e35ce...bb3

[AnonymBruker]

Dette går bra. Du trenger ikke å ha barnet på overnatting alene hos besteforeldre hvis du ikke er komfortabel med det. Ikke noe å stresse over. Forstår godt frykten du har. Gled deg til å bli mor du, også blir du sikkert en super mor. 

Anonymkode: 3d231...819

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mitt barn på overnatting hos bestefar. Ikke pga. overgrep, men pga. at han er narsissist. Jeg har kun barnet på overnatting hos  mamma og tante. 

Anonymkode: 1dc00...f73

[AnonymBruker]

Jeg ble selv utsatt for seksuelle overgrep som liten, av min far. Jeg var ganske liten, tre år da moren min fant ut hva han gjorde de helgene jeg og min lillebror var der på samvær. 
Overgrepene har preget meg hele livet, gitt meg diverse utfordringer og plager. Da jeg selv ble mor, kom frykten for at mitt barn skulle bli utsatt for det samme. Jeg var livredd, og tviholdt på en måte på dem frykten. Tilslutt ble jeg utslitt, ekstremt deprimert og min samboer (far til mine barn) måtte ta mye av det daglige ansvaret. Da ble jeg tvunget til å legge frykten til side, de fleste mennesker er jo snille og gode, og ville aldri skadet hverken egne eller andres barn. Da eldste fylte tre år, fikk jeg en ny knekk som ble utløst av at hun nå var like gammel som jeg var da alt ble oppdaget. Det ble en trigger, og jeg måtte gjennom en ny runde med depresjoner og angstanfall. Moren min ble avlastningshjem en helg i måneden i en periode. 

Nå er yngste straks tre år. Jeg har det bedre nå, men har vanskelige dager innimellom. Da er det godt å vite at familie og samboer stiller opp og tar litt ekstra 🥰 du må ta tiden til hjelp, og ikke la frykten din ta helt overhånd 🥰

Anonymkode: 4a529...d78

[AnonymBruker]

Hvis du klarer det, så er åpenhet det beste tror jeg. Fortell besteforeldre om frykten din. Frykten er reell og skal anerkjennes. Hvis ikke vokser den seg større. Sjansen for at det du er redd for skjer er liten heldigvis. ❤️ men når det er sagt. Det er ikke sånn at man er nødt til å ha barna på overnatting. Barna mine har kun vært på overnatting alene hos fars familie. Hos min familie er jeg alltid med, fordi jeg må vite hva som foregår og hvordan de blir behandlet. Jeg vokste opp med vold i nære relasjoner og har en søster med borderline og en mor som er narsissist, så å sende barna mine alene inn der tar jeg ikke sjansen på. 

Anonymkode: 8626f...2fa

[AnonymBruker]

Jeg har ikke akkurat samme problemet som deg, men jeg har hatt mye irrasjonell frykt for barnet mitt. 

Det jeg øver på er at man kan bare gjøre så mye, ikke mer. Man kan ikke kontrollere alle situasjoner alltid. Man må gi slipp på kontrollen, rett og slett. 

Det er veldig vanskelig og jeg jobber hele tiden med dette. F.eks, jeg må velge å stole på at barnehagen vet hva de driver med. Jeg må velge å stole på at bestemor passer godt på barnebarnet sitt osv. 

❤️❤️

Anonymkode: 12335...632

[AnonymBruker]

Problemet er at dette handler ikke om besteforeldrene; du har en generell frykt. En eller annen gang vil barnet sove over hos en venninne, med foreldre du ikke kjenner. Jeg tenker du må med tiden stå i ubehaget; men litt etter litt. Når tiden kommer at det begynner å bli vanlig med overnatting, kan du gjøre og legge opp slik som beskrevet under, mens du kjenner på hva du føler og jobber med det med noen mestringsstrategier du kan få fra behandler: 

1. Ha barnet på besøk noen timer. Dette er kun besøk, på dagtid, hvor du er borte fra barnet, utenfor deres hjem
2. Gå over til at de er på besøk hos dere og begynner øve på å legge barnet, for å så spise middag med dere. 
3. Ta neste steg at de legger barnet og dere går ut av hjemmet deres, på en times gåtur eller cafetur. 
4. Øk tiden dere er borte, mens barnet er hjemme hos seg selv. 
5. Begynn å sove over hos dem sammen med barnet, før du med tiden trekker deg bort og barnet sover der alene

Man kan tenke det er banalt, men mange syns det vanskeligste er at barnet er borte over lenger tid, over en hel natt, med mye timer.Da kan man kverne og kverne. Man trenger ikke starte der. Dette handler til syvende og sist kun om dine følelser, basert på din erfaring, men jeg tror det viktigste er å ikke «trekke av plasteret», men jobbe med seg selv gjennom dette. Det vil gå fint med tiden

Anonymkode: fc116...4d0

[Kaisada]

Snop skrev (32 minutter siden):

Jeg ble utsatt for overgrep av morfar hele barndommen min under overnattingsbesøk. En ellers varm og god mann som alltid stilte opp, hele familiens helt og mannen min mor stolte på med livet sitt. Ingen hadde gjettet det. 

Nå er det min tur å bli mor, jeg er gravid med en datter. Jeg har alltid tenkt at jeg aldri kommer til å klare å ha mitt barn på overnatting hos besteforeldre, og at jeg til og med kommer til å slite på dagtid (ettersom overgrep selvsagt kan skje på dagtid også - det gjorde det jo hos meg også). Verdt å nevne at jeg har K-PTSD så tankene mine er farget av det. 

Jeg vet at jeg kan dra dette ganske langt - hva med barnehage, hva når barnet går på besøk til andre familier etc. Men det jeg lurer på er om noen har gode råd eller erfaringer for å komme seg forbi disse fryktene, i første omgang med familiemedlemmer, som tross alt er gull verdt som støtte?

Ikke for å ignorere fryktene helt, våken må man jo være, men for å håndtere dette på en sunn måte.

Edit: jeg er allerede under tett oppfølging av helsevesenet. Jeg lurer først og fremst på om noen har personlige råd og erfaringer. Kanskje noen som har klart å komme seg forbi dette før?

Edit 2: Jeg vet selvfølgelig at det ikke er verken sunt eller ok for verken meg eller barnet å tenke på denne måten, ellers hadde jeg ikke bedt om hjelp for det. 

For det første, jeg antar at din morfar er død/evt ute av bildet og ikke kommer til å være noen trussel for ditt barn? 

Hvordan har dine foreldre taklet at du ble utsatt for overgrep av din mors far? Det jeg tenker på er den sosiale arven som normaliserer overgrep og bagatelliserer barns følelse av at noe er galt. 

Den største trusselen er de du kan holde på avstand, som morfar og evt andre i familien med overgriperatferd. Du lukter lunta av en overgriper, og stol på deg selv. -og ha tillit til at de som jobber med barn til daglig kan det de holder på med og har de samme intensjonene som deg, å trygge barnet i hverdagen.

 

[AnonymBruker]

Det er bra at du følger med! Du ser det ikke før du tror det! 
Fortsett og vær oppmerksom. Overgrep skjer. Du kan starte sent i barnehage, og du trenger ikke ha barnepass. Du skal aldri ha barnepass fra noen du ikke føler deg trygg på. Prioriter barnet over jobb, skap en hverdag hvor du har kontroll. Når tiden kommer at barnet er hos andre, følg med, sjekk nedentil og bak. La andre vite hvor årvåken mor du er, gi inntrykk av at ingenting vil komme forbi din viten. Når barnet kan snakke er det viktig å forklare private kroppsdeler og det er mulig å ha en dialog som er løpende, hvor man spør barnet om dem føler seg trygg, om noen har tatt på det og lignende. Ikke som forhør, men på en god måte. Du vet allerede godt at du ikke skal la angsten drive deg, så jeg er ikke redd for det. Du er under behandling og bevisst på problemet. Å følge barna tett opp og ikke ta sjanser, er bare veldig bra. 

Anonymkode: 124c5...c93