Ufør partner

[AnonymBruker]

Trenger å lufte litt tanker her, siden dette ikke er noe jeg kan si høyt uten å fremstå som verdens verste menneske. 

Mannen min er syk og har blitt ufør. Jeg kjenner en stor sorg over dette. 
Jeg ser at han har mye vondt og det er fryktelig å tenke på at dette skal han måtte leve med resten av livet.
Men jeg sørger like mye over hvordan dette påvirker meg og barna. 

Han er helt ufør, men jobber likevel noen timer hver dag. Han trenger det for sin psykiske helse sier han. Og jeg forstår det, og nikker og smiler og sier det er greit. Mens inni meg vil jeg bare hyle og skrike. Hvorfor ikke heller bruke de kreftene hjemme! Jeg trenger det. Ungene trenger det! 
Men det kan jeg ikke si. Han er jo tross alt syk. Jeg er frisk så jeg kan ikke klage. 

Av det han tjener på å jobbe, blir bortimot tilsvarende trekt av trygda, så han tjener ikke mye på å jobbe. Så jeg jobber en del overtid for å kompensere for det husholdningen har mistet etter at han ble ufør. 

Han er helt pumpa etter å ha bruk sine krefter på jobb, så jeg må ta meg av handling, matlaging, vasking, kjøring, lekser, plenklipping, måking. Jeg er jo frisk! Men akk så sliten. 
 

Overgangen til denne hverdagen har vært gradvis, ettersom sykdommen har utviklet seg seint. Men nå er vi der at han ligger timevis å ser på Netflix mens jeg springer som en jojo. Vet ikke hvor lenge jeg kan klare dette kjøret. 

Er det andre som har erfaringer med ufør partner? Hvordan ordner dere logistikken? 

Anonymkode: a94d0...c39

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan du snakke med han, og forklare at du skulle ønske han ville bruke litt energi på dere. Og jo, du kan klage. Sykdom påvirker hele familien. Det skjønner jo han også. På tide med en god prat om hvordan dere to skal løse hverdagen sammen. 

Det er mye man kan få hjelp til, men det kommer an på funksjonsnivå. Siden han kan jobbe litt vet jeg ikke hvor aktuelt hjemmesykepleie, eller å f.eks få vaskehjelp er. Men du må ikke slite deg ut. Dere må finne en løsning dere begge kan leve med. Du er nærmeste pårørende, og det er slitsomt. Finnes støttegrupper.

Anonymkode: 429f6...98b

[AnonymBruker]

Her ville jeg sagt rett ut at du trenger de kreftene han har igjen hjemme. Det er ikke sikkert han tenker det. Det kan godt hende han tenker du vil se ned på han om han slutter helt å jobbe. 

Anonymkode: 48bc1...8a3

[Gjest Lykkedykker]

Kona er ufør. Men tar seg av det meste med begge barna. Nå er da jeg havnet på aap, og kan hjelpe mer til på hjemmebane. 

[AnonymBruker]

Nå er jeg på den andre siden, og er den som er ufør. Men svarer fra mitt ståsted, og må poengtere at det er veldig individuelt fra ufør til ufør, og selvfølgelig personligheten som spiller inn.

Jeg er også 100% ufør, og vi har barn som var i alderen 5-13 år da jeg ble syk. Jeg var den som tok det meste av det som foregikk hjemme, og var fulltidsstudent i tillegg. Da jeg ble syk måtte partner ta seg av det aller meste av det som skjedde på hjemmebane, i tillegg til egen jobb, mens jeg ble sendt hit og dit på utredninger, opphold for rehabilitering osv. 

Jeg har noen perioder der formen er bedre, og akkurat da skulle jeg ønske at jeg kunne jobbe LITT, både for min egen psykes del, og for økonomiens del. MEN, da havner jeg i den situasjonen at partner må ta enda mer av jobben hjemme, og det har jeg ikke samvittighet til. 
 

Jeg tror du bør ta deg en prat med mannen din, og forklare hvordan du har det. For det er ikke sånn at det bare er hans liv som blir snudd opp ned på. Ja du er frisk, men det betyr ikke at du skal drive rovdrift på deg selv heller. Begge må bidra hjemme, for dere er tross alt en familie, selv om han er syk. Han har fremdeles et ansvar hjemme, selv om han er syk. Prøv å forklare hvordan DU har det, uten at det høres ut som en anklage. For han kan ikke noe for at han er syk, like lite som du kan noe for at du er frisk (litt flåsete sagt, men du skjønner regner jeg med). Å klage hjelper hverken han eller deg, sånn egentlig, men jo, klart du kan klage. Du har da ikke valgt et liv med en syk mann du heller! 
 

Jeg håper dere finne ut av dette, for begges del..

Anonymkode: d3578...4c9

[AnonymBruker]

Er han fysisk eller psykisk syk?

Anonymkode: 36126...b98

[AnonymBruker]

Her er jeg ufør selv, men jobber ved siden av i en vta bedrift. Men jeg styrer jo ned hus og hjem uansett. Hadde jobben gått utover familie livet kunne jeg ikke vært i vta. Hvordan var han før han ble syk og ufør. Mange menn melder seg helt ut, derfor jeg lurer på om han deltok i familielivet før også. Du skal snakke med han, han er vel ifør for en grunn, og om du må gjøre alt hjemme fordi jobben tapper han, da kan han faktisk ikke jobbe eller i det minste så mye. Du må snakke med han, du skal ikke slite deg fullstendig ut han må kunne bidra med noe. Men lett og bli selvmedlidende også som syk. Men enten så får han da slutte og jobbe og være helt ufør. Jeg hadde ikke godtatt år etter år og ha fulle ansvaret der ene partneren ikke gjorde noe. Så sant det ikke hadde vært me i bilde litt mere forstålig. Men det er ikke din oppgave og være hans pleier og husmor på heltid heller, alenemor i et forhold må du ikke måtte leve med år ut og år inn. Om du velger og gå, så er det faktsik helt greit tilsutt. Ditt liv 

Anonymkode: ec806...54a

[AnonymBruker]

Skjønner godt at han vil jobbe litt. Å miste tilhørigheten til arbeidslivet, med alt som hører med, og kun sulle rundt hjemme må være grusomt og en stor sorg. Du burde støtte ham i å jobbe litt. 

Anonymkode: d8872...c62

[AnonymBruker]

Jeg skjønner også at han vil jobbe litt. Jeg hadde ikke heller likt å bare gå hjemme. Men tror jeg skal prøve å snakke med han om mengde. At det kanskje holder med ett par timer 2-3 dager i uka. Han liker jobben sin, og har hele livet jobbet mye, så det er klart det er en omveltning for han. 

Hjemme var han ikke den som vasket så mye, men han kunne både handle og lage mat. Og støvsuge i ny og ne. Og tok mye med barna. Var både fotballtrener og håndballtrener.

Han er ikke psykisk syk. Han har en en nervesykdom som gir store smerter. 
Så jeg føler med han. Det var bare ikke dette livet jeg så for meg. 
 

trådstarter. 

Anonymkode: a94d0...c39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Skjønner godt at han vil jobbe litt. Å miste tilhørigheten til arbeidslivet, med alt som hører med, og kun sulle rundt hjemme må være grusomt og en stor sorg. Du burde støtte ham i å jobbe litt. 

Anonymkode: d8872...c62

Denne er jeg helt med på, men hva tenker du da om at det faller mer og alt på partneren da? 
Jeg tenker at et sånt forhold vil ikke overleve i lengden, så selv om mannen skal jobbe litt, så kan ikke han bruke all kapasitet på dette, og ikke gjøre noe hjemme.

Jeg hadde IKKE funne meg i dette. 

Anonymkode: aecdd...f12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Skjønner godt at han vil jobbe litt. Å miste tilhørigheten til arbeidslivet, med alt som hører med, og kun sulle rundt hjemme må være grusomt og en stor sorg. Du burde støtte ham i å jobbe litt. 

Anonymkode: d8872...c62

Alle uføre ønsker å jobbe, men man har først ansvar for hjem og familien. Dette sa min behandler til meg da jeg holdt på med min behandling og på vei mot ufør. Jeg skulle ikke tvinge meg i jobb, også ikke ha noe overskudd til hus og familien. Det er ingen som takker deg for at du bruker deg opp på jobben, spesielt om det går utover de som er hjemme. 

Jeg syns mannen til ts er egoistisk som kun tenker på seg selv, i den grad at ts sliter seg helt ut med alt ansvar for hjemmet, samt at hun må jobbe ekstra for å tjene inn nok til at husholdningen skal gå rundt.

Anonymkode: 65470...a30

[exictence]

Synes du kan si hva du føler

Endret 20. januar 2024 av exictence

[AnonymBruker]

Min mann er 100% ufør og jeg blir snart gæern! Jeg styrer det meste, som i og for seg ikke så mye; klesvask og matlaging. Men greia er at jeg også er ufør. Han sitter og gamer og ser på youtube-videoer hele dagen. Men har aldri overskudd til å være sosial, ikke engang en kinotur. For ikke snakke om sex. Jeg savner det. Kan ikke snakke med ham om det, da blir det bare buhu. 

Spoiler

 

 

Anonymkode: 4c194...061

[AnonymBruker]

Det lønner det seg å jobbe litt med uføretrygd! Man tjener mer på begge deler enn bare trygden, og man kan jobbe en del timer FØR det begynner å bli mindre trygd utbetalt! Om det blir litt trekk blir det som regel mer utbetalt totalt fordi lønnen veier som regel opp.

Anonymkode: 2421c...11a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Er han fysisk eller psykisk syk?

Anonymkode: 36126...b98

Hva for rolle spiler det? 

Anonymkode: 38665...b5a

[AnonymBruker]

Kommer du til å springe mindre som en jojo om du blir alene med ungene? Han kommer jo ikke til å ha evne til 50%samvær? 

Anonymkode: cb836...8a8

[AnonymBruker]

Den som er ufør må ta ansvaret for alt av planlegging, innkjøp, organisering, tredje skift. Han må lage ukeplan for måltider, og skrive handleliste og bestille varer fra Oda. Han må bestille gaver til barnebursdager. Må bestille nye klær til ungene. Osv. Den som ikke kan bidra fysisk må bidra med slikt! 

Anonymkode: a6529...72b

[AnonymBruker]

Det høres ut som du blir brent i begge ender her.

Jeg synes det er absolutt på sin plass å ta en alvorsprat med han. Han har det som plommen i egget, i den grad han kan det med kronisk sykdom. Her har du deg av alt, både hus, barn og inntekt.

Spør han hva han mener han tilfører familien as. Om han må velge mellom jobb og familie, er det virkelig jobben som skal vinne (slik det er i dag)?

Kanskje du skal se hvordan det hadde vært om du og ungene bodde alene... Tror det hadde vært bedre for deg om dagens tilstand er det som skal være malen i huset.

Anonymkode: 19c71...ed8

[AnonymBruker]

Hadde en part, uansett hvem, blitt sykmeldt fra å være deltaker I familien AS så hadde det raskt blitt slutt. Det er omsorgsoppgavene, driften,  samholdet i dette og tilstedeværelsen i samlivet eller man faktisk er i et forhold for. Å klare alt alene da er det bedre å være alene. Det er mye mindre jobb. 

Anonymkode: 9e36b...35a

[AnonymBruker]

Dette handler nok veldig mye om at mannen din kjenner på skam for å ikke lenger kunne forsørge familien. Det å bli ufør er en enorm psykisk påkjenning, og derfor velger han å jobbe for å føle at han bidrar med noe i samfunnet, og ikke er helt "taper". 

Dette går selvsagt ut husholdningen, men han er nok ikke der at han klarer å se den siden av det enda. Jeg ville snakket med han om dette på en respektfull måte, og prøve å finne en løsning som gir bedre balanse. Det at han jobber det lille han klarer, kan være nok til at han ikke bryter ut i depresjon, for dèt er ofte en sekundærvirkning av sykdom og tilværelse som ufør. Og da klarer han i hvertfall ingenting. 

Så når du tar praten med han, prøv å forstå hva han går gjennom og hva han føler han trenger for å overleve ny tilværelse, fremfor å kritisere. 

Anonymkode: 38665...b5a