Veldig stort mellomrom mellom barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei,

jeg har et barn som snart fyller elleve og vurderer å prøve på et barn til. 
Samme barnefar, vært gift siden før barnet ble født.

Fikk barn veldig tidlig og brukt en stund på å stable oss på beina økonomisk med huskjøp osv. Pluss at jeg fikk en kraftig svangerskaps-og fødselsdepresjon som har gjort at jeg ikke har villet risikere å bli like dårlig når jeg har et barn fra før, men nå er barnet såpass stort at ting vil være lettere..

Nå er ting veldig stabilt, gode jobber, hus med plass, trygt område og jeg tror jeg kommer til å takle det bedre nå. 
 

Blir aldersforskjellen for stor? Jeg er så redd for at de ikke vil få noe glede av hverandre, vi snakker jo 12-13-års aldersforskjell.. 
Gjerne kom med innspill dere som har barn med stort mellomrom - eller har søsken med stort mellomrom (og samme foreldre)

Anonymkode: 465c2...5c5

jeg har 8 år mellom mine, og ble positivt overrasket over hvor stor glede de hadde av hverandre i barndommen. Det er mye som er gøy å gjøre sammen selv om aldersforskjellen er stor, og nå som yngste er 13, ser jeg tydeligere at 8-åringen som ble storesøster var jo faktisk et barn, så klart de hadde glede av hverandre. Ettersom eldste ble tenåring måtte vi passe litt på at hun ikke ble voksen nummer 3, for en storesøster som er så mye eldre faller fort inn i en oppdragerrolle, og vi måtte være tydelige på at det ikke var hennes jobb.

Nå er yngste i ungdomsskolen, mens eldste har flyttet hjemmefra for studier, så jeg ser for meg en periode med mindre kontakt, ikke pga aldresforskjellen men fordi studietiden er en livsfase med lite fokus på familie. Men det er jo bare noen få, korte år, og så vil de bli voksne mennesker som har et søsken de har vokst opp med.

Anonymkode: 465e6...5eb

[Kontorotta]

Det er/var 11 og 15 år mellom meg og mine søstre. 

Husker ei sint storesøster som gikk rundt juletreet med meg på bedehuset, men ellers har jeg ingen "barndomsminner" sammen med dem.

De to har har vokst opp som søstre og har delt oppveksten. Jeg kom som en attpåklatt og har levd litt som et enebarn. Men i voksen alder har vi god kontakt.

Selv har jeg tre barn. 15 og 17 år mellom de to eldste og minste. Igjen har de to eldste og den yngste ingen felles barndomsminner. Selv om de har vokst/vokser opp med meg, er rammene rundt forskjellige. Jeg var ung da de yngste kom til verden. Ung kropp, mye kjærlighet, men lite penger. Siste opplever en voksen mor, mye kjærlighet, men ikke like sprek kropp. Samtidig som minsten sier jeg leker mer enn nok. Økonomisk er jo verden mye bedre. 

Nå som minsten er i tenårene, begynner den gjensidige respekten for hverandre å komme frem. De har flere ting til felles nå. Flere ting å prate om. Minsten har alltid sett opp til de to eldste. Og de to eldste har alltid vært glad i minsten, men samholdet vil forhåpentligvis bare bli enda bedre nå som minsten blir eldre. 

 

 

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle tilbakemeldinger! Jeg skjønner godt at man ikke skal få barn kun for samspill av barna, men det har jo en del å si det også.
Redd for at eldste vil føle på sjalusi og at vi «bytter barnet ut» eller at de ikke vil få noen ekte søsken-følelse. 
Vi vil jo såklart ha et barn til og føler det er noe som passer inn i vårt liv nå❤️

-ts

Anonymkode: 465c2...5c5