Hvorfor lengter "alle" til barna blir store?

[AnonymBruker]

Vi fikk barn tidlig, og visste ikke hva vi gikk til. Må nok innrømme at vi var for unge. Det har vært mange tunge stunder og strie perioder. Har dårlig samvittighet for mye. Men samtidig så har vi gjort så godt vi kunne, og prioritert barna. Nå er de i slutten av barneskolen. Tiden går i rasende fart når de starter på skolen. Borte er den nusselige sjarmisen i parkdress og lua på snei. Den tiden får vi aldri igjen. Er vel dette som er litt av livets paradoks.

Men vil jo si at den perioden de står i nå passer oss mye bedre. Vi er unge foreldre, henger med på det som skjer i deres verden, og husker selv hvordan det var å være ung. Kan egentlig si at vi er mye mer avslappede foreldre nå enn da de var mindre. Og dere, man slutter aldri å være foreldre, og i våre øyne er barna fortsatt barna❤️

Anonymkode: d50c2...555

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Alle foreldre er ulike. Og vi har ulike bekymringer. Jeg trives med at barna mine blir større og må ta mer ansvar selv, for jeg er en person som ikke liker å måtte ha mye ansvar for andre. Dette var noe jeg ikke hadde innsikt i som yngre. Jeg er en ganske så «fri sjel» og det å være mamma binder meg mye. Man må gjøre sånn og sånn, passe inn i a4 formen som foreldre. Jeg gleder meg til jeg ikke trenger å tenke så mye på det lenger. Men samtidig gleder jeg meg til at barna er voksne og vi kan ha et godt forhold og være sammen.
Jeg kan i blant savne litt baby tiden, for de var så skjønne da. Men jeg var samtidig ganske sliten, så det frister ikke med en ny runde.

Anonymkode: 2b51a...d9f

Dette stemmer for meg også. Jeg lengter til de blir store, føler meg altfor bundet av dem og presset inn i en A4-form jeg ser nå at jeg ikke passer inn i. Jeg var for naiv og blåøyd da jeg fikk barn. Riktignok har det meste av mitt liv med barn endt opp med å bestå av mest bekymringer og utfordringer, bla diagnose på barn. Så det trekker energi og nå etter jula 2023 er jeg på et nytt lavpunkt hvor jeg kjenner meg helt tappet.

Forøvrig jeg som har tråden «har lagt vekk meg selv» på sorgforumet… For ja, jeg føler meg utslitt og lengter til de ikke krever og trenger så mye oppfølging lenger. Forhåpentligvis vil årene gå fort og jeg håper på at de vil få gode voksenliv, og at da kan jeg endelig få ro, hvile og kunne leve livet mitt slik som gjør meg glad/fornøyd.

Anonymkode: a58ec...b61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

For min del, med tvillinger på 3 og en 6-åring, gleder jeg meg til å få fred i hodet. Jeg er ganske introvert, og har tidligere hatt et stort behov for alenetid, og nå er dagene, kveldene, helgene, feriene og hverdagene en eviglang sprint i et heseblesende tempo med levering i barnehage og SFO i ellevilt snøvær og -10 grader, løpe til bilen og kjøre som en villmann til jobb bare for å uansett komme 20 minutter for sent hver eneste dag, stresse fra klokken 15 med å få gått tidsnok fra jobb for å rekke å hente i barnehagen i rimelig tid, kjøre som en villmann fra jobb, parkere bilen for så å spurte opp til barnehagen i uendret snøvær, hente to rabiate tvillinger som på ingen måte vil «komme hit», kle på seg eller gå ut i vogna, småløpe hjem i tussmørket mens de krangler som to hunder med rabies der nede i vogna, inn døra hjemme 16.20, inn med barna som begge gråter fordi de er kalde/sultne/har kranglet, én voksen lager lavterskelmiddag med ett barn på armen mens den andre underholder de to andre (som følgelig er i så forskjellige aldersgrupper at de ikke lar seg underholde av det samme, spise middag bare at ingen av barna vil spise fordi maten har feil farge/er for kald/er for varm/vannglasset hadde rar farge, hive tvillingene i badekaret mens eldstemann gjør lekser og er vi riktig så heldige er de faktisk gode venner i badekaret, se på barne-tv hvor det innimellom kan være et fredfylt øyeblikk i sofaen (bortsett fra eldstemann som klager på at han kjeder seg), legge tvillingene, rydde bort etter middag (noen ganger også frokost!) og det generelle kaoset som har tåkelagt huset, lese med og for eldstemann, legge eldstemann og bli der inne en god stund fordi han har mye tanker om døden og fordervelsen og universet og andre skumle ting, lage 3 matpakker til dagen etter, støvsuge, vaske og brette tøy, finne ut om det er fotball ute eller inne i morgen og pakke deretter, og var det ikke bursdagen til Fredrik i klassen på onsdag?, og vips er klokken 21.30 og jeg er steintrøtt og svimmel og hodet er fullt av bomull fordi jeg ikke har fått tenkt en eneste tanke i fred siden solen sto opp over barna klokken 05.30. 
 

Derfor gleder jeg meg til barna blir litt større. 

Anonymkode: ada10...91d

Kjenner meg igjen, har også tvillinger og en til, bare enda tettere i alder. Har gledet meg i årevis til litt fred og ro  og fem minutter på sofaen. Nå er barna i slutten av småskolen (pluss vi ble skilt) som hjelper på freden og roen og jeg har fått hentet meg inn litt. Nå nyter jeg tiden med dem og de kunne gjerne stoppet i alder nå 

Anonymkode: 3c794...189

[AnonymBruker]

Jeg synes det er både og. Våre er 10, 14 og 17. vi har fått mye mer frihet til å gjøre ting på egenhånd, samtidig som nye bekymringer har tatt over. Det er mye kjøring hit og dit og å passe på hvem de er med, om de har venner, om de har det bra psykisk etc. Men samtidig er det fint å se at vi har klart å oppdra fine og at vi nå kan vie mer tid til oss selv. Småbarntiden var slitsom, men vi som familie hadde det veldig fint da også så jeg gikk ikke rundt og gledet meg til de skulle bli voksne. 
 

Egentid er blitt en stor greie i dagens samfunn og jeg tror det er derfor dine venner sliter. Det å ikke ha tid til å trene hver dag, frisør, pumpe opp lepper, vipper, negler etc.  

Anonymkode: 50fbe...50f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Lengter etter at de flytter ut og at jeg kan få leve mitt eget liv

Jeg hater livet med barn

Anonymkode: b172b...bae

Det er leit å høre.

Anonymkode: dd62a...614

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvorfor ønsket/ fikk du barn hvis du hater det?

Anonymkode: a0de6...02e

Fordi min eneste relevante erfaring med barn, var meg selv, som levde uavhengig av en familie med mye egentid og selvstendighet. Mesteparten av min barndom påvirket mine foreldre mye mindre enn tiden jeg hadde med barn. 

Kravene til oss som foreldre, og rommet for å leve som menneske er ekstremt mye mindre enn det var for mine foreldre. 

Dessuten endte jeg opp med tre ekstremt uselvstendige barn: de er nå alle godt voksne, men de har fortsatt en  forventning om at vi skal fremstå som foreldre: Jeg begynte å bryte når jeg var 13, og var flyttet ut når jeg var 18, og hadde ingen krav til mine foreldre før jeg selv fikk barn, og selv da var det som nødløsning og i deres interesse. 

Nå har det nok også noe med at jeg først og fremst fikk barn for å fortsette å pule på hu digge dama som jeg var sammen med, og HUN fikk behov for barn, men det var jo ikke noe sjakktrekk etterhvert.

(Jeg er litt frustrert fordi jeg nå snart skal bli bestefar uten å ha hatt noen år med pause fra å være ansvarlig oppdrager)

Anonymkode: 3f931...7bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Lengter etter at de flytter ut og at jeg kan få leve mitt eget liv

Jeg hater livet med barn

Anonymkode: b172b...bae

Kjenner meg igjen. Barn er ikke noe for meg. Dem sier at jeg har vært en fantastisk mamma. Men jeg kjenner at jeg mistet meg selv i alt dette. No er dem ute av redet. Men jeg har fortsatt ikke funnet meg selv. Samlivet med far er fantastisk. Men er bare noe med meg kjenner jeg. 

Anonymkode: b9e5e...5e8

[AnonymBruker]

Jeg både lengter til barna blir store og lengter ikke, om man kan si det sånn. Nei, fordi de er ekstremt søte nå som de er små, og masse kos og kjærlighet og lek. Ja, fordi det også er vanvittig slitsomt, jeg har alltid et barn klistret på meg, må gjøre husarbeid, matlaging, alt med en på armen, klistret rundt benet eller velende rundt med fingrene oppi det jeg holder på med.

Får ikke sovet for meg selv, vært på do alene, vekkes hver 2 time, og bruker flere timer hver dag på stell og hjelp til barna. Henting og levering i barnehage og ingen kvelder for meg selv siden minste ikke sover godt alene enda. Jeg håper jo inderlig at noe av dette skal bli bedre og lettere når de blir større, så sånn sett gleder jeg meg jo til det. Og hvis noen slenger ut av seg av jeg skal "nyte tiden" så gjør ikke det meg mer glad, heller mer irritert - selv om jeg ser på bilder av eldste som baby og tenker å, så søt og liten, så herlig baby osv, så er det mye koselige å tenke på det nå etterpå enn det var på den tiden, for jeg var så utslitt. Så det har allerede blitt bedre ved at de blir større, jeg regner med at det fortsetter. 

Og så gleder jeg meg til å se hva slags mennesker de blir, de endrer seg så fort og kan stadig mer, stadig nye sider ☺️

 

Anonymkode: f29d2...912

[AnonymBruker]

Nei jeg gleder meg ikke til barnet blir stort, ønsker meg flere også. Jeg tenker tiden går fort selv om barnet bare er 1.5 år enda. Jeg ser hvor fort ting endrer seg. Men jeg kan si jeg gleder meg til barnet kan kommunisere bedre og ikke minst vi kan gå på kino, reise med fly uten å være livredd for hylgråting. Og ikke minst barnet sover uten pupp og sover natten gjennom i sin egen seng. Men til tross for dårlig søvn og nesten null egentid så jeg veldig takknemlig for denne tiden. Begynner virkelig å bli stas nå som barnet er mer aktiv og stadig lærer nye ting. Blir nok veldig trist den dagen barnet er så stort at vi knapt ser det lengre. Allerede litt trist at barnet er i bhg store deler av dagene og føler jeg går glipp av mye. Er nok en av de som kunne vært hjemmeværende mor, om vi hadde vært rik😅 Hadde vært koselig å sulle rundt hjemme, rydde og vaske og aktivisere barnet. Men ser også viktigheten av å sosialisere med andre barn..

Anonymkode: 55a29...bc3

[AnonymBruker]

Jeg har barn på 2 og 4. 

Jeg nyter mesteparten av tiden sammen med dem og minner meg selv på at livet er her og nå og ikke alltid fremtiden. Hvis man alltid skal glede seg/ se frem til det neste har man jo plutselig latt alt passere. 
Men det er endel ting jeg ser frem til når de blir eldre. 
- at man kan gå på cafe/restaurant og rekke og spise maten og drikke kaffen uten å måtte løpe rundt halve tiden (funker greit med eldste og har gjort det lenge, men ikke med yngste)

- at man kan sitte rolig gjennom et måltid uten enten kasting av mat på gulvet, klatring på meg, spising av min mat

- at man kan snu ryggen til uten å være redd for enten skader eller ødeleggelser (begynner å bedre seg).

- at man kan få et sånn ca fornuftig svar på hva de vil/ at de ikke vil ha mer av det samme før de feks har spist opp det de likevel har og likevel ikke skal ha noe av det

- at de skjønner at de må kle seg uten verken verbal eller fysisk krangel for å få på bleie/ bukse/ sokker/ sko osv. 

Anonymkode: e5d7b...d6d