Hvorfor lengter "alle" til barna blir store?

[Arkana]

Jeg lengtet aldri til barna ble store og nå som de er store har jeg aldri lengtet tilbake til småbarnsalderen heller. Uansett hvor gamle de er har jeg alltid syntes at akkurat den alderen er den beste. Når det er sagt forstår jeg jo at mange synes de helt første årene er ganske fysisk slitsomme og ser fram til at barna blir litt mer selvstendige. Jeg synes det er både morsommere, mer interessant, mindre slitsomt og mer givende jo større de blir, men det var jo ikke noe jeg tenkte på eller lengtet etter da de var små.

[AnonymBruker]

Min teori er at du har fortrengt hvor slitsom småbarnsperioden er, ts😂 no offense❤️ jeg har to barn under tre år, og har de siste årene levd på ca. 4 timer oppstykket søvn. I tillegg har jeg aldri kroppen min for meg selv. Alltid må ett av barna sitte på fanget eller bæres, og det føles luksus å få bare 10 minutter for seg selv for å drikke kaffe eller tisse. Så har du evig mas med levering og henting i barnehagen, sutring og trass på ettermiddagen, etterfulgt av leggerutiner som tar halve kvelden og rydding og klesvask som tar resten av halve kvelden før jeg legger meg og forhåpentligvis får to timer sammenhengende søvn. Jeg elsker barna mine og ville ikke vært dem foruten, men ja, jeg ser frem til de blir større. Når vi kan ha ordentlige samtaler, kan reise på storbyturer, de tørker seg selv i rassen og jeg kan få en time for meg selv igjen for å lese en bok i fred og ro🙈😅

Anonymkode: 6fec4...486

[AnonymBruker]

Jeg og pappaen her er av de som nyter at ungene blir større. Det har selvsagt vært en fin reise hele veien, og det er ikke akkurat noe mindre bekymringer når de er ungdommer, heller mer. Samtidig er det godt å kunne dra ut av huset sammen uten barnevakt hele tiden, at vi får litt mer tid til oss selv og at ungene kan være sammen med oss på helt andre måter. Vi gleder oss over at de blir større, med all utvikling og planer de legger for seg selv, og minstemann på straks 9 er fortsatt «babyen» vår😉 

Jeg og mannen er heldigvis ganske like på dette, og er ikke misunnelige en plass på alle venner rundt oss som er midt i babykaos. Vi startet forholdsvis tidlig, så vi er fremdeles «unge», med bedre økonomi til å gjøre ting vi har lyst til å oppleve sammen når ungene flytter ut😊 I mellomtiden koser vi oss med å følge opp og se hvor herlige mennesker vi har skapt sammen❤️

Anonymkode: 7b014...f46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vi var først ute med å få barn i våre kretser. Vi har tre barn på 9, 14 og 16år.

De rundt oss har 1 til 2 barn under frem.

Det er ett evig mas om hvor heldig jeg er. Eldstemann er flyttet på hybel. Egentid. Hurra. Fritid. Ingen mas. Bare tenke på seg selv. Dyrke seg selv. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette i det hele tatt. Jeg har dyrket livet mitt jeg også. Jeg har elsket å være mor. Og det er en liten sorg at barna blir store. Føler bare alle er så missunnerlig på meg.. mens jeg gjerne hadde ville ha en til. Føler meg kanskje bare litt gammel 😅

Hva tenker dere? Lengter dere til barna er store?

 

 

Anonymkode: a852c...91f

Nei absolutt ikke

Anonymkode: b0755...d8f

[AnonymBruker]

Det er jo deilig når barna blir mer selvstendige, og at de blir såpass store at man kommer ut av perioden med konstant søvndeprivasjon og barnesykdommer i hytt og gevær. Og så er det veldig fint å se selve prosessen hvor barna vokser opp og får livserfaringer og blir «egne», gode mennesker.

Anonymkode: 25749...d23

[AnonymBruker]

Alle foreldre er ulike. Og vi har ulike bekymringer. Jeg trives med at barna mine blir større og må ta mer ansvar selv, for jeg er en person som ikke liker å måtte ha mye ansvar for andre. Dette var noe jeg ikke hadde innsikt i som yngre. Jeg er en ganske så «fri sjel» og det å være mamma binder meg mye. Man må gjøre sånn og sånn, passe inn i a4 formen som foreldre. Jeg gleder meg til jeg ikke trenger å tenke så mye på det lenger. Men samtidig gleder jeg meg til at barna er voksne og vi kan ha et godt forhold og være sammen.
Jeg kan i blant savne litt baby tiden, for de var så skjønne da. Men jeg var samtidig ganske sliten, så det frister ikke med en ny runde.

Anonymkode: 2b51a...d9f

[Goodtimes]

Lengter ikke til barna blir store. 

Jeg kjenner et intenst savn da barna var 4-5 år. Tiden går så alt for fort og nå nærmer det seg at eldste blir 9 år! 
Synes det er skremmende at tiden går så fort.
 

[AnonymBruker]

Nei, overhodet ikke. Jeg trives godt sammen med barna våre. Men vi har friske barn, som sover godt - så vi får hentet oss inn. I tillegg hadde vi reist mye, og opplevd mye før vi fikk barn - så jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. 

Anonymkode: dbbeb...6c0

[AnonymBruker]

Jeg har lengtet i perioder. Sjelden da de var små, men etter at de ble ungdommer, og gikk gjennom en  litt sur og mutt tid, og så etterfulgt av testing av alkohol og diverse (særlig den yngste), så kjenner jeg at jeg er litt sliten og gleder meg til at det blir fred. Jeg er glad i ungene mine, men jeg kjenner etter 25 år i rollen at jeg begynner å lengte etter noe annet. Denne innspurten som jeg er nå på 3. ungdom med, der de kanskje ikke er verdens mest takknemlige, vel...

Men jeg tenkte faktisk på det i går; Nå til sommeren flytter 20 åringen min ut, og jeg forstår at det faktisk bare er et halvt år igjen. Da har jeg bare 18 åringen min igjen. Hun blir vel mer 19 da. ...og så etterpå. Det gjør meg litt vemodig, samtidig som jeg føler en forventning og lettelse. Dette som jeg tidvis i verste stria har lengtet etter- litt fred og ro, reise uten å måtte ta hensyn, bare til meg selv. For første gang siden jeg var 23 år. I 25 år har jeg satt disse barna, nå unge voksne foran, og jeg gleder meg litt til at det faktisk bare er meg og mannen. 

Anonymkode: 1c1b4...8a1

[AnonymBruker]

Syns alle aldre hadde sin sjarm, og sine utfordringer 😃. Nå har jeg vært heldig hele veien, og hatt et veldig enkelt barn. God på skolen, drevet med idrett, trivdes med militærtjeneste og studier. Fått god jobb, kjøpt hus. Så nå bekymrer jeg meg bare for at han ikke har kjæreste, og er helt oppslukt av jobben 😃. Men det sier jeg selvfølgelig ikke noe om 🙂. Er glad og takknemlig for at alt har gått bra, og at vi har et godt forhold.

Anonymkode: de423...f76

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Min teori er at du har fortrengt hvor slitsom småbarnsperioden er, ts😂 no offense❤️ jeg har to barn under tre år, og har de siste årene levd på ca. 4 timer oppstykket søvn. I tillegg har jeg aldri kroppen min for meg selv. Alltid må ett av barna sitte på fanget eller bæres, og det føles luksus å få bare 10 minutter for seg selv for å drikke kaffe eller tisse. Så har du evig mas med levering og henting i barnehagen, sutring og trass på ettermiddagen, etterfulgt av leggerutiner som tar halve kvelden og rydding og klesvask som tar resten av halve kvelden før jeg legger meg og forhåpentligvis får to timer sammenhengende søvn. Jeg elsker barna mine og ville ikke vært dem foruten, men ja, jeg ser frem til de blir større. Når vi kan ha ordentlige samtaler, kan reise på storbyturer, de tørker seg selv i rassen og jeg kan få en time for meg selv igjen for å lese en bok i fred og ro🙈😅

Anonymkode: 6fec4...486

Det er jo svært spesielt å si, med lattersmiley.  Trenger ikke bety at TS har hverken fortrengt det eller opplevd det slik. At du har det slik, og opplever det slik betyr ikke at andre gjør det.  

Anonymkode: e98cc...09c

[AnonymBruker]

For min del, med tvillinger på 3 og en 6-åring, gleder jeg meg til å få fred i hodet. Jeg er ganske introvert, og har tidligere hatt et stort behov for alenetid, og nå er dagene, kveldene, helgene, feriene og hverdagene en eviglang sprint i et heseblesende tempo med levering i barnehage og SFO i ellevilt snøvær og -10 grader, løpe til bilen og kjøre som en villmann til jobb bare for å uansett komme 20 minutter for sent hver eneste dag, stresse fra klokken 15 med å få gått tidsnok fra jobb for å rekke å hente i barnehagen i rimelig tid, kjøre som en villmann fra jobb, parkere bilen for så å spurte opp til barnehagen i uendret snøvær, hente to rabiate tvillinger som på ingen måte vil «komme hit», kle på seg eller gå ut i vogna, småløpe hjem i tussmørket mens de krangler som to hunder med rabies der nede i vogna, inn døra hjemme 16.20, inn med barna som begge gråter fordi de er kalde/sultne/har kranglet, én voksen lager lavterskelmiddag med ett barn på armen mens den andre underholder de to andre (som følgelig er i så forskjellige aldersgrupper at de ikke lar seg underholde av det samme, spise middag bare at ingen av barna vil spise fordi maten har feil farge/er for kald/er for varm/vannglasset hadde rar farge, hive tvillingene i badekaret mens eldstemann gjør lekser og er vi riktig så heldige er de faktisk gode venner i badekaret, se på barne-tv hvor det innimellom kan være et fredfylt øyeblikk i sofaen (bortsett fra eldstemann som klager på at han kjeder seg), legge tvillingene, rydde bort etter middag (noen ganger også frokost!) og det generelle kaoset som har tåkelagt huset, lese med og for eldstemann, legge eldstemann og bli der inne en god stund fordi han har mye tanker om døden og fordervelsen og universet og andre skumle ting, lage 3 matpakker til dagen etter, støvsuge, vaske og brette tøy, finne ut om det er fotball ute eller inne i morgen og pakke deretter, og var det ikke bursdagen til Fredrik i klassen på onsdag?, og vips er klokken 21.30 og jeg er steintrøtt og svimmel og hodet er fullt av bomull fordi jeg ikke har fått tenkt en eneste tanke i fred siden solen sto opp over barna klokken 05.30. 
 

Derfor gleder jeg meg til barna blir litt større. 

Anonymkode: ada10...91d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For min del, med tvillinger på 3 og en 6-åring, gleder jeg meg til å få fred i hodet. Jeg er ganske introvert, og har tidligere hatt et stort behov for alenetid, og nå er dagene, kveldene, helgene, feriene og hverdagene en eviglang sprint i et heseblesende tempo med levering i barnehage og SFO i ellevilt snøvær og -10 grader, løpe til bilen og kjøre som en villmann til jobb bare for å uansett komme 20 minutter for sent hver eneste dag, stresse fra klokken 15 med å få gått tidsnok fra jobb for å rekke å hente i barnehagen i rimelig tid, kjøre som en villmann fra jobb, parkere bilen for så å spurte opp til barnehagen i uendret snøvær, hente to rabiate tvillinger som på ingen måte vil «komme hit», kle på seg eller gå ut i vogna, småløpe hjem i tussmørket mens de krangler som to hunder med rabies der nede i vogna, inn døra hjemme 16.20, inn med barna som begge gråter fordi de er kalde/sultne/har kranglet, én voksen lager lavterskelmiddag med ett barn på armen mens den andre underholder de to andre (som følgelig er i så forskjellige aldersgrupper at de ikke lar seg underholde av det samme, spise middag bare at ingen av barna vil spise fordi maten har feil farge/er for kald/er for varm/vannglasset hadde rar farge, hive tvillingene i badekaret mens eldstemann gjør lekser og er vi riktig så heldige er de faktisk gode venner i badekaret, se på barne-tv hvor det innimellom kan være et fredfylt øyeblikk i sofaen (bortsett fra eldstemann som klager på at han kjeder seg), legge tvillingene, rydde bort etter middag (noen ganger også frokost!) og det generelle kaoset som har tåkelagt huset, lese med og for eldstemann, legge eldstemann og bli der inne en god stund fordi han har mye tanker om døden og fordervelsen og universet og andre skumle ting, lage 3 matpakker til dagen etter, støvsuge, vaske og brette tøy, finne ut om det er fotball ute eller inne i morgen og pakke deretter, og var det ikke bursdagen til Fredrik i klassen på onsdag?, og vips er klokken 21.30 og jeg er steintrøtt og svimmel og hodet er fullt av bomull fordi jeg ikke har fått tenkt en eneste tanke i fred siden solen sto opp over barna klokken 05.30. 
 

Derfor gleder jeg meg til barna blir litt større. 

Anonymkode: ada10...91d

Meg over igjen: når alt dette er sagt, setter jeg forsåvidt også pris på denne tiden; over hvor innmari søte de er, at jeg er så veldig behøvd og ønsket som mamma, alle de rare morsomme tingene de sier og gjør. Allikevel er jeg helt sikker på at min livskvalitet kommer til å øke betraktelig når de blir større. Jeg synes det å ha barn er en veldig ambivalent affære. 

Anonymkode: ada10...91d

[AnonymBruker]

Sier til folk jeg kjenner med små barn at de må nytte den

Merker nå når de er 19 og 17 at det savner småbarnstiden.  Samtidig har vi og ungdom som liker å gjøre ting med oss. Blir med på hytta, blir gjerne å spiller brettspill og kortspill på eftan. Men merker han eldste er mer borte pga jobb osv

Anonymkode: b24d4...f17

[AnonymBruker]

Nei, har aldri ønsket dem større enn de er.

Anonymkode: 14f9d...a6f

[AnonymBruker]

Alltid sett fram til alle epoker i livet jeg. Mine er store nå. Flyttet. Godt det å synes jeg. Lell om det er en annen bekymring nå enn når dem var under mitt tak. Men liker det. Liker at jeg og mannen er kjærester på en annen måte nå når vi er alene. Bestandig vært flink til å dyrket oss men dette er på en annen måte. Jeg er å først ute av mine venner med å ha store barn. Som dem sier. Det er oss dem spør når dem endelig kan finne på noe for dem vet at vi ikke har barn hjemme så vi er med på det meste. Hehe

Anonymkode: b9e5e...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Vi var først ute med å få barn i våre kretser. Vi har tre barn på 9, 14 og 16år.

De rundt oss har 1 til 2 barn under frem.

Det er ett evig mas om hvor heldig jeg er. Eldstemann er flyttet på hybel. Egentid. Hurra. Fritid. Ingen mas. Bare tenke på seg selv. Dyrke seg selv. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette i det hele tatt. Jeg har dyrket livet mitt jeg også. Jeg har elsket å være mor. Og det er en liten sorg at barna blir store. Føler bare alle er så missunnerlig på meg.. mens jeg gjerne hadde ville ha en til. Føler meg kanskje bare litt gammel 😅

Hva tenker dere? Lengter dere til barna er store?

 

 

Anonymkode: a852c...91f

Lengter etter at de flytter ut og at jeg kan få leve mitt eget liv

Jeg hater livet med barn

Anonymkode: b172b...bae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Lengter etter at de flytter ut og at jeg kan få leve mitt eget liv

Jeg hater livet med barn

Anonymkode: b172b...bae

Hvorfor ønsket/ fikk du barn hvis du hater det?

Anonymkode: a0de6...02e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor ønsket/ fikk du barn hvis du hater det?

Anonymkode: a0de6...02e

Tror du alle vet i forkant hvordan livet med barn blir?

Anonymkode: e98cc...09c

[Anononyma]

Jeg gleder meg til han blir stor fordi jeg er så nysgjerrig på hvem han blir! Tenk at han skal bli en ung mann med jobb og lappen og stemmerett liksom 🤩

På den annen side prøver jeg å nyte hver dag og suge inn hvert øyeblikk nå som han er liten. Det går så rasende fort til han blir stor! Nå har jeg en liten gutt som peker på alt fra kråker til pinner og sier DER, en liten gutt som kaster seg om beinet mitt og hyler når jeg lukker det spennende skapet han ikke får lov å holde på i, og en liten gutt som ligger inntil mamma å ammer og koser en halvtime hver morgen.

Den lille gutten blir snart en stor gutt med egne venner, en stor gutt som synes mamma er teit og som synes det er viktigere å flørte med jentene enn å rekke middagen mamma har laget.

Det er en spennende reise og en får bare prøve å henge med i svingene! 🥰