Livredd for hvordan det blir når hun faktisk dør. Sorg

[AnonymBruker]

Min mamma. Hun har hatt dårlig helse i mange år, og de siste årene blitt mer skrøpelig. I sommer ble hun virkelig dårlig og jeg mistet henne nesten. Sykehuset trodde ikke hun kom til å overleve og jeg merket hvor alvorstynget de var. Forberedte seg vel på å overbringe dødsbudskap.

Den tiden var helt grusom. Under ventetiden når alt så som mørkest ut med henne så prøvde jeg å leve som om hun allerede var død. Klare meg alene og vite at nå er det bare meg. Jeg er et selvstendig menneske, det er ikke det. Men mamma har alltid vært der og hun har alltid vært min beste venn. Tanken på å leve uten henne, uten å kunne sende henne en melding eller spise middag med henne, humoren vår som bare jeg og hun skjønner .. det var forferdelig. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Begynte å kjenne på ting jeg har lest her inne, hvor de som har mistet en nær beskriver tilværelsen etter som uvirkelig, nummen, problemer med å puste, panikk. Blir så redd av å tenke på dette.

Selv om mamma overlevde denne gangen så kan ting fort snu med henne. Og jeg har fått beskjed om at det kan gå fort når det først skjer. 

Vet ikke hvordan jeg skal kunne ha et liv uten mamma. Det er kun meg og henne. Jeg har ikke venner eller annen familie. Og jeg føler det ligger et dypmørke foran meg når mamma blir borte. 😪

 

Anonymkode: b3814...1b8

[AnonymBruker]

Snakker du med noen? Prest, fastlege etc?

Jeg tenker at etter en tid så må vi leve videre og det finnes måter å få venner på, også i voksen alder, for eksempel gjennom hobbyer og jobb.

Anonymkode: 89b1c...265

[. Anonym.]

Min kjæreste har fått sykdommen akutt myelogen leukemi, hun har nylig begynt i behandling for det. Kreft er uforutsigbart. Jeg er livredd.

[AnonymBruker]

Det er tungt å tenke på at foreldre skal dø, i hvert fall når muligheten for det ikke er så langt fremme mer. 

Mine foreldre lever, men jeg ser jo de blir eldre. 

Min far har alltid hatt et pragmatisk forhold til døden. Han sier man ikke skal leve for lenge. Som ung skjønte jeg ikke hvorfor han mente det. Men jeg har sett min tidligere så friske og oppegående bestemor bli veldig gammel, skrøpelig og dement. Hun ble en helt annen på slutten, mistroisk og paranoid.. Min andre bestemor er gammel nå. Hun strever med mye fysisk. Ser omtrent ingenting og døv uten at de klarer å tilpasse høreapparat.. 

Å leve med dårlig livskvalitet er kanskje ikke verdt det... For den det gjelder 

Anonymkode: adae3...2a1

[AnonymBruker]

Det er klart det blir grusomt når du ikke har noen andre enn kun denne ene personen i livet ditt? Hvorfor har du satt deg selv i den situasjonen? Håoer hun lever lenge nok til at du rekker å utvikle andre relasjoner, at du ikke er helt alene når hun en dag dør

Anonymkode: 8eb17...218

[AnonymBruker]

Man er sterkere enn man tror  og man greier mer enn man tror. Man har jo ikke valg. 

Anonymkode: 97f67...2f2

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjæreste og innser nå at han var den eneste for meg i alle årene vi var sammen, og at jeg har brukt lite tid på vennskap fordi det var ikke viktig for meg siden han var alt.

Dette betaler jeg for nå når han er borte😭

Få noen profesjonelle å snakke med; psykolog, prest, sorgrupper osv

Anonymkode: 827dc...670

[Thomasine]

Føler med deg, TS. 
Skjønner at dette er tungt. 
Sier som de andre - få noen å snakke med❤️

[AnonymBruker]

Du må ta noen grep nå, mens din mor fremdeles lever.

Oppsøk folk, få deg et kontaktnett før du faktisk blir sittende alene. Dvs, start på et kurs eller lignende.

Nå sitter du jo på gjerdet og ser stormen komme uten å gjøre noe. Men det er DU som blir sittende alene, og det er DU som må gjøre noe for å endre tilværelsen.

 

Anonymkode: 9e266...b95

[AnonymBruker]

Jeg har mistet moren min for 1.5 år siden. Før det var hun syk. 10 år før det overlevde hun knapt. Med riktig terapi fikk vi 10 år. All den tid var jeg ofte veldig panisk på at noe kan skje og hvordan livet vil bli. Hvordan blir enden osv. Selve dagen gikk på automatikk. Jeg fikk mye hjelp fra min familie. Jeg kan kalle det pleie. Noen hjalp til med organisering,noen med mat, noen med prat. Tiden etterpå...uvirkelig.

Men det som egentlig ga meg mye trøst, er det faktum at jeg vet at jeg gjorde det jeg kunne. Det var psykisk og fysisk vanskelig men i ettertid er jeg veldig glad for at jeg var der.

Så mitt råd er, var der for henne, besøk, gjør små ting, om du har barn la dem og henne ha tid sammen.

Anonymkode: eb8fc...284

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.12.2023 den 20.27):

Min mamma. Hun har hatt dårlig helse i mange år, og de siste årene blitt mer skrøpelig. I sommer ble hun virkelig dårlig og jeg mistet henne nesten. Sykehuset trodde ikke hun kom til å overleve og jeg merket hvor alvorstynget de var. Forberedte seg vel på å overbringe dødsbudskap.

Den tiden var helt grusom. Under ventetiden når alt så som mørkest ut med henne så prøvde jeg å leve som om hun allerede var død. Klare meg alene og vite at nå er det bare meg. Jeg er et selvstendig menneske, det er ikke det. Men mamma har alltid vært der og hun har alltid vært min beste venn. Tanken på å leve uten henne, uten å kunne sende henne en melding eller spise middag med henne, humoren vår som bare jeg og hun skjønner .. det var forferdelig. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Begynte å kjenne på ting jeg har lest her inne, hvor de som har mistet en nær beskriver tilværelsen etter som uvirkelig, nummen, problemer med å puste, panikk. Blir så redd av å tenke på dette.

Selv om mamma overlevde denne gangen så kan ting fort snu med henne. Og jeg har fått beskjed om at det kan gå fort når det først skjer. 

Vet ikke hvordan jeg skal kunne ha et liv uten mamma. Det er kun meg og henne. Jeg har ikke venner eller annen familie. Og jeg føler det ligger et dypmørke foran meg når mamma blir borte. 😪

 

Anonymkode: b3814...1b8

Sender gode tanker til deg💛Jeg har også samme situasjon med at mamma er den eneste jeg har. Nå er hun ikke syk, men likevel gammel. Og jeg vet ikke hva jeg gjør når hun er borte. Mine søstre kommer til å takle det, pga støtteapparat/nettverk. De har familie, barnebarn og mange i livet sitt. Mens jeg derimot er utenfor alt og har kun mamma💔Har ikke noe godt svar, men råder deg til å snakke med noen; være seg prest, terapeut eller chat tjeneste.

Anonymkode: 68f8e...71b