De elendige foreldrene

[AnonymBruker]

Det skrives og ytres mye for tiden om alle barna som blir oppdratt av helikopterforeldre som ikke lar barna kjenne på motstand og mestring. Vi ødelegger vist en hel generasjon med vår oppdragelse. 

Men, hvem er vi? Hvem oppdro oss? 

Halvparten av dagens foreldre er selv skilsmissebarn og oppdratt på 70/80/90 tallet. Vi er den første generasjonen hvor begge foreldrene jobbet fulltid. Vi fikk skrikekur og ble sendt på rommet om vi gjorde noe galt. Vi ble stort sett aldri hensyntatt, og de av oss som hadde skilte foreldre med dine/mine/våre barn opplevde ofte brudd i relasjoner. Vi er en tilsidesatt generasjon - det var aldri noen som tok hensyn til våre behov. 

Er det slik nå at vi ønsker å gi våre barn det vi selv manglet i barndommen? 

 

Merk: teksten er skrevet slik at innholdet er satt litt på spissen. 

Anonymkode: 18e5b...a4b

[Gjest Hoia]

Jeg har vært fornøyd med foreldrene mine, kanskje ikke alltid påvirkningen der, men jeg er oppdratt til å tenke selv. Flere av foreldrene i vår generasjon fikk barn i ung alder, så de ble voksne samtidig som vi vokste til.

For meg er inntrykket at generasjonen over oss var mer opptatt av å gjøre det motsatte av foreldrene, men hvis jeg skal oppdra noen, adoptere eller lignende, vil jeg jeg være oppmerksom på å ikke ha slike rigide forestillinger, men heller bidra til sunn utvikling. Men så har ikke jeg noe medfødt da.

Nå er det ut av KG, det var artig å kunne bidra litt og få nye perspektiver!

[mitch92]

Foreldrene våre var vel ikke så ille. Ikke oss født på 90 tallet i alle fall. Min mor og far derimot be slått. Det var vanlig den gangen.

[AnonymBruker]

Jeg er født i 80, og hadde det ikke vært for besteforeldrene mine, så ville jeg ikke hatt det så veldig greit.

Foreldrene mine var veldig selvopptatte, og jeg ble dratt med på bl.a laksefiske og båtturer.

Ikke noe gøy å finne på ved en lakseelv flere dager i trekk, når elva var for stri til å bades i.

Og båtturene var jo morsomme på dagtid, når jeg kunne bade og leke, og hvis det var andre barn der var det enda mer gøy. Men båtfolk liker gjerne å treffe andre båtfolk og ta seg en fest.

I hver havn og på hver øy, så ble det spilling og fest på kveldene.

Og så likte de å reise på ferier, heldigvis uten barn.

Og barna var alene i båtene. Jeg hadde hunder der med meg, så det var jo fint.

Så jeg er blitt en voksen som aldri fester eller drikker, og barna står i fokus på hvilke aktiviteter man drar på.

Besteforeldrene mine stod for oppdragelse og aktiviteter, fulgte meg til koret, svømming og ridningen.

Takk og lov for dem og for at jeg fikk vokse opp hos dem mesteparten av oppveksten ❤️

Anonymkode: 4baf0...4a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er født i 80, og hadde det ikke vært for besteforeldrene mine, så ville jeg ikke hatt det så veldig greit.

Foreldrene mine var veldig selvopptatte, og jeg ble dratt med på bl.a laksefiske og båtturer.

Ikke noe gøy å finne på ved en lakseelv flere dager i trekk, når elva var for stri til å bades i.

Og båtturene var jo morsomme på dagtid, når jeg kunne bade og leke, og hvis det var andre barn der var det enda mer gøy. Men båtfolk liker gjerne å treffe andre båtfolk og ta seg en fest.

I hver havn og på hver øy, så ble det spilling og fest på kveldene.

Og så likte de å reise på ferier, heldigvis uten barn.

Og barna var alene i båtene. Jeg hadde hunder der med meg, så det var jo fint.

Så jeg er blitt en voksen som aldri fester eller drikker, og barna står i fokus på hvilke aktiviteter man drar på.

Besteforeldrene mine stod for oppdragelse og aktiviteter, fulgte meg til koret, svømming og ridningen.

Takk og lov for dem og for at jeg fikk vokse opp hos dem mesteparten av oppveksten ❤️

Anonymkode: 4baf0...4a9

Det høres virkelig ikke ut som det var veldig synd på deg. Mulig du ikke klarer p helt få det frem bare

Anonymkode: 1e240...a27

[ennivk]

Det er en helt naturlig utvikling. Våre foreldre tålte ikke våre følelser og strategien den gang var å overse våre følelsesutbrudd ved skrikekurer og å bli sendt på rommet alene når vi hadde det vondt. Vi er opplært til at andres behov er vikitgere enn våre egne. Vi har ikke lært oss å regulere og håndtere egne følelser. Når vi nå har fått egne barn så fortsetter vi å gjøre det vi er lært opp til. Vi setter barnas behov foran våre egne. Siden vi ikke er god på å regulere og håndtere egne følelser, tåler vi dårlig at våre barn opplever vanskelige følelser. Vi prøver da å forhindre at barna opplever noe vondt. 

[Brunello]

Født på 70-tallet og kjenner meg absolutt ikke igjen i det du skriver. Der jeg bodde hadd ca 10% skilte foreldre.

De fleste hadde det veldig bra.

[AnonymBruker]

Født på 70-tallet og noen ganger føltes det som jeg oppdro meg selv. Mamma har aldri kunnet lære meg noe, litt kombinert med at det hun kunne lært meg interesserte meg ikke. Jeg var enebarn med fulltidsjobbende foreldre. Frem til ungdomsskolen jobbet pappa turnus så han var ofte hjemme (men måtte sove) 

Jeg har gitt ungene mine mer oppmerksomhet på grunn av at mine ikke gjorde det. Mine besteforeldre bodde langt unna og jeg så de sjelden. Jeg sørger for at barna får bedre kontakt med sine besteforeldre. 

Ferier for mine foreldre var å være hjemme og slappe av, jeg ville reise.  Vel, jeg har ikke reist så mye som, har prioritert familie og at barna får masse oppmerksomhet av besteforeldre. 

Jeg tror mange vil gi barna sine oppmerksomhet som de selv ikke fikk.  Er nok mange fler med god råd nå enn før, for jeg husker vi var nesten alene om å ha både video og datamaskin tidlig på 80-tallet. (Foreldrene mine prioriterte det fremfor fancy bil/klær) 

Anonymkode: f4285...5f2

[AnonymBruker]

Tenker at det kommer til et punkt der man må ta ansvar for eget liv og egne avgjørelser, og ikke skylde på oppveksten for at man er som man er og tar de valgene man gjør. 

Anonymkode: d8f1d...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er født i 80, og hadde det ikke vært for besteforeldrene mine, så ville jeg ikke hatt det så veldig greit.

Foreldrene mine var veldig selvopptatte, og jeg ble dratt med på bl.a laksefiske og båtturer.

Ikke noe gøy å finne på ved en lakseelv flere dager i trekk, når elva var for stri til å bades i.

Og båtturene var jo morsomme på dagtid, når jeg kunne bade og leke, og hvis det var andre barn der var det enda mer gøy. Men båtfolk liker gjerne å treffe andre båtfolk og ta seg en fest.

I hver havn og på hver øy, så ble det spilling og fest på kveldene.

Og så likte de å reise på ferier, heldigvis uten barn.

Og barna var alene i båtene. Jeg hadde hunder der med meg, så det var jo fint.

Så jeg er blitt en voksen som aldri fester eller drikker, og barna står i fokus på hvilke aktiviteter man drar på.

Besteforeldrene mine stod for oppdragelse og aktiviteter, fulgte meg til koret, svømming og ridningen.

Takk og lov for dem og for at jeg fikk vokse opp hos dem mesteparten av oppveksten ❤️

Anonymkode: 4baf0...4a9

Jeg ble også tatt med på båtturer. Elsket det faktisk ❤️❤️  Både dagene og kveldene.  Vi ungene ble sendt i båtene 22.00, da var det de voksnes tur. Elsket å ligge i båten og høre på godlyder, latter og sang fra bålet. Noen voksne ble også fulle. Mine foreldre tok seg en øl eller to, men aldri så mye at jeg ble utrygg og de var alltid i gang dagen etterpå, blide og fornøyde. 

Anonymkode: a0173...eb0

[AnonymBruker]

Født på slutten av 60-tallet, med kjærlige og strenge foreldre. Begge i full jobb, men de prioriterte familielivet fra fredag ettermiddag til søndag kveld. Vi var borte hver helg fra mai til september. Masse gode minner. Skiturer i helgene på vinteren. De hadde krav og forventninger. Vi hjalp mye til. Gjorde lekser uten å klage. De var nøye på skole, utdannelse og fysisk aktivitet. Vi ble gradvis gjort selvstendige. Alene hjemme tre uker hver sommer fra vi var 15 - 16 år (sommerjobb). Hadde en helt fantastisk oppvekst, og ingenting å klage på.

Jeg har fulgt det samme mønsteret med mine barn. De er nå unge voksne som har klart seg helt fint. De er under 30, har studert, kommet seg i jobb, kjøpt boliger på egenhånd og trives veldig godt med livene sine.

Jeg vet ikke om unge foreldre i dag gjør så mye feil. Men vær ikke redde for å ha krav og forventninger til barna. Forvent at de gjør sitt aller beste på skolen. Lær dem vanlige oppgaver i et hjem. La dem jobbe litt ved siden av skole, og lær dem å spare. Pluss mye kjærlighet ❤️

Anonymkode: 2fa0e...f88

[AnonymBruker]

ennivk skrev (48 minutter siden):

Det er en helt naturlig utvikling. Våre foreldre tålte ikke våre følelser og strategien den gang var å overse våre følelsesutbrudd ved skrikekurer og å bli sendt på rommet alene når vi hadde det vondt. Vi er opplært til at andres behov er vikitgere enn våre egne. Vi har ikke lært oss å regulere og håndtere egne følelser. Når vi nå har fått egne barn så fortsetter vi å gjøre det vi er lært opp til. Vi setter barnas behov foran våre egne. Siden vi ikke er god på å regulere og håndtere egne følelser, tåler vi dårlig at våre barn opplever vanskelige følelser. Vi prøver da å forhindre at barna opplever noe vondt. 

Det her kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg var overlatt til meg selv og lærte meg ikke å regulere følelsene mine. Jeg la heller lokk på dem. I nære relasjoner som voksen har sterke følelser vært et problem. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem. Når det gjelder barna så gjør det forferdelig vondt når de har det vondt, det er nesten ikke til å holde ut. Ihvertfall ikke med den ene som utagerer og som trenger at jeg er voksen, trygg og rolig. Barnet har behov for at jeg er der og jeg har behov for å komme meg unna. Det vi opplever som barn setter seg som et mønster. Jeg trodde jeg var vesentlig anderledes enn mine foreldre, men ser at jeg faktisk gjør mye av det samme. Prøver riktignok alltid å bli værende i det, sammen med barnet, og gjøre det rette, så barnet kan bli kjent med egne følelser og behov, men det er en indre kamp.

Anonymkode: aa145...672

[ennivk]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Tenker at det kommer til et punkt der man må ta ansvar for eget liv og egne avgjørelser, og ikke skylde på oppveksten for at man er som man er og tar de valgene man gjør. 

Anonymkode: d8f1d...c1f

Oppvekst er en god forklaring på hvorfor man er blitt som man er blitt. Det meste vi gjør, gjør vi  automatisk uten å bruke bevisstheten etter "programmeringen" vi fikk i tidlige barneår. Mange har man behov for å forstå hva som skjedde i barndommen for å kunne heale og gjøre nødvendige endringer. For mange oppleves det som en sorg å vite at man som barn ikke fikk dekket de nødvendige behov og at man derfor har utviklet negative forsvarsmekanismer. Det er for mange nødvendig å gå gjennom denne sorgen før man kan gjøre store endringer ved seg selv. Når man er ferdig med denne sorgen er det enklere å forstå og ta ansvar for egne valg. 

[AnonymBruker]

Jeg er født sent på 70-tallet. Mine foreldre var mest interessert i å dyrke egne lidelser og viste fint lite interesse for meg. Jeg er opptatt av å møte mine barn på følelser, interesser og behov samtidig som jeg tar vare på meg selv. Jeg håper jeg har funnet riktig balanse og at barna mine blir fornøyd med oppveksten sin🙏

Anonymkode: b8838...a04

[AnonymBruker]

ennivk skrev (1 time siden):

Det er en helt naturlig utvikling. Våre foreldre tålte ikke våre følelser og strategien den gang var å overse våre følelsesutbrudd ved skrikekurer og å bli sendt på rommet alene når vi hadde det vondt. Vi er opplært til at andres behov er vikitgere enn våre egne. Vi har ikke lært oss å regulere og håndtere egne følelser. Når vi nå har fått egne barn så fortsetter vi å gjøre det vi er lært opp til. Vi setter barnas behov foran våre egne. Siden vi ikke er god på å regulere og håndtere egne følelser, tåler vi dårlig at våre barn opplever vanskelige følelser. Vi prøver da å forhindre at barna opplever noe vondt. 

Utrolig bra oppsummert!! 👏🏻

Anonymkode: 70e23...49c

[AnonymBruker]

Brunello skrev (1 time siden):

Født på 70-tallet og kjenner meg absolutt ikke igjen i det du skriver. Der jeg bodde hadd ca 10% skilte foreldre.

De fleste hadde det veldig bra.

Her er jeg helt enig med deg. Jeg er også født på 70-tallet og kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen av den generasjonen foreldre. Moren min var hjemmeværende eller jobbet deltid til jeg var langt opp i skolealder, og det var helt vanlig. Nesten ingen jeg kjente hadde skilte foreldre. 

Vi hadde riktignok mer kjedelige og mindre barnevennlige ferier enn det som er vanlig nå, men det var ikke fordi foreldrene våre ikke var opptatt av våre behov. Tvert i mot vokste de selv opp med lite muligheter for reising, så de syntes det måtte være topp for oss å få se Nidarosdomen, selv om det innebar seks timers bilkjøring hver vei. Og det var jo OK også, masse kjeks og saft i bilen og barnekassetter på radioen.

Anonymkode: deb48...0ed

[AnonymBruker]

ennivk skrev (1 time siden):

Det er en helt naturlig utvikling. Våre foreldre tålte ikke våre følelser og strategien den gang var å overse våre følelsesutbrudd ved skrikekurer og å bli sendt på rommet alene når vi hadde det vondt. Vi er opplært til at andres behov er vikitgere enn våre egne. Vi har ikke lært oss å regulere og håndtere egne følelser. Når vi nå har fått egne barn så fortsetter vi å gjøre det vi er lært opp til. Vi setter barnas behov foran våre egne. Siden vi ikke er god på å regulere og håndtere egne følelser, tåler vi dårlig at våre barn opplever vanskelige følelser. Vi prøver da å forhindre at barna opplever noe vondt. 

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Dessverre har kalde og avvisende foreldre gjort at jeg har rotet meg bort i kalde og avvisende relasjoner senere i livet også hvor jeg har latt meg selv bli fullstendig overkjørt.  Jeg vil så gjerne være annerledes for mine barn, men mønstrene sitter sånn fast og jeg vet at utrygg tilknytning går i arv, så jeg må bare be og håper om at jeg skal få det sånn noenlunde til likevel (og søke veiledning). 

Anonymkode: e2b03...980

[Gjest jegerrinne]

Kjenner meg ikke igjen

 Født 70 tallet. Bodde i generasjons bolig. Mine foreldre og søsken i første etasje og besteforeldre i andre etasje.  Ja lærte tidlig ansvar og det med at jeg hadde søsken som var 6 og 7 år yngre. Så når jeg gikk til skolen fulgte jeg mine yngre til barnehage. Og tok de med hjem når jeg var ferdig. Da stod det mat på bordet som mor mi hadde laget. Så dro ho på jobb. Mens besteforeldre så til oss i 1 ti.es tid til far min kom hjem. Vi lekte mye ute ingen foreldre som hang over oss hele tiden, eller som forlangte å vite hele tiden hva vi drev med. Vi bygde hytter i skogen syklet i gata med andre barn osv. I dag ska nå hele dagen være planlagt mange har ikke noe frilek lenger.

[ennivk]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Dessverre har kalde og avvisende foreldre gjort at jeg har rotet meg bort i kalde og avvisende relasjoner senere i livet også hvor jeg har latt meg selv bli fullstendig overkjørt.  Jeg vil så gjerne være annerledes for mine barn, men mønstrene sitter sånn fast og jeg vet at utrygg tilknytning går i arv, så jeg må bare be og håper om at jeg skal få det sånn noenlunde til likevel (og søke veiledning). 

Anonymkode: e2b03...980

Ekstremt vondt å gjenoppleve barndommen på den måten i alle relasjoner. 

[AnonymBruker]

Jeg opplevde omsorgssvikt. ( fraværende mor,alkoholisert far, - eldre søsken i psykiatri og rus ) 

Jeg fikk stor kjærlighet som veide opp..Følte meg alltid elsket ❤,- men utenfor ifht venner. ( normale forhold ...hadde venner .) 

Min barndom var likevel fin . Så mange verdier og opplevelser som veide opp ! 

Dette var 80- tallet. 

Ingenting jeg kan forklare mitt barn i dag( tenåring) ...en helt annen virkelighet .

Anonymkode: a526d...27d