Føler meg lurt...

[Gjest Anonymous]

Føler meg lurt..

Vi er et par som har barn fra tidligere forhold, og nå venter barn sammen. Vi møttes for to år siden, og trodde vi hadde funnet lykken sammen... I begynnelsen bodde vi hver for oss, og fant på mye sammen - både med og uten barn. Jeg syntes han var flink med både min sønn og sine to døtre - vi var på skiturer, slalomturer og andre søndagsturer sammen. I begynnelsen overnattet vi hos hverandre, og barna syntes det var stas å få være sammen. Dersom jeg og min sønn skulle på besøk eller overnatte hos slektninger, dro han ofte på besøk hos sine slektninger eller venner. Men vi var stort sett sammen - alle fem.

Han viste seg å være den "perfekte" stefar for sønnen min (jeg har hovedomsorgen for min sønn), og jeg hadde endelig funnet en jeg kunne dele livet mitt med. Han ble mer og mer interessert i å flytte sammen med meg, og selv om jeg trivdes alene og skepsisen var der i starten, flyttet vi inn til ham etter 7 mnd. Jeg syntes innerst inne at dette var tidlig, men det ble på en måte en fornuftig løsning - for jeg var vel glad i ham og ville bo sammen med ham?

Flytteprosessen tok han seg for det meste av - han var svært ivrig mens jeg kanskje dvelte litt ved det.

Ungene trivdes, og vi hadde det stort sett bra. Det ble mest til at ungene gjorde ting alene, eller sammen med meg. Hverdagene sammen ble sakte men sikkert tyngre og tyngre, og jeg ble deprimert. Jeg mistrivdes veldig, og savnet mitt gamle liv. Løsningen ble å gå til psykolog, men etter 6 ganger var det ingen fremgang, så jeg sluttet. Jeg trodde årsaken til min depresjon lå langt tilbake i tid, og at depresjonen også kunne komme som en bivirkning av p-piller.

Høsten for et år siden fridde han offentlig, på en fest hjemme hos oss. Jeg svarte selvfølgelig ja.

Vi kjøpte hus like etterpå, og begynte oppussingen. Dagene ble tunge igjen, og vi kranglet noe. Mest om sex - det var vel det klassiske - han ville ha mye mer enn meg. Oppussingen gjorde meg sliten, vi jobbet, pusset opp dag etter dag i mange uker.

Sakte men sikkert tok alle aktivitetene med ungene slutt. Vi flyttet inn i det store fine huset vårt, og ungene trivdes med sine nye venner, og det flotte miljøet rundt oss. Bryllupsplanleggingen tok til, og i juni 2002 giftet vi oss. I perioden før bryllupet slet jeg med meg selv, jeg ble igjen deprimert og sykemeldt. Var det riktig av meg å gifte meg? Var han mannen i mitt liv? Ønsket jeg virkelig dette?

Bryllupet sto, og vi dro forelskede på bryllupsreise. Det gikk to dager før vi begynte å krangle. Vi kranglet annenhver dag, og i mitt stille sinn tenker jeg i dag på bryllupsreisen som det rene helvete. Han ønsket sex flere ganger daglig. I badevannet, på badestranda, på verandaen, ute på disco, osv osv. Jeg delte ikke disse lystene med ham, med ble med innimellom for å unngå bråk.

Jeg har hele tiden ønsket meg flere barn, og han ville så gjerne lage barn under bryllupsreisen. Jeg følte meg etterhvert ganske utslitt, og syntes det ble mer stress og krav enn romantisk.

Ferien med barna ble ikke mindre problematisk. Nå var det ungene vi kranglet om - de minste bagateller ble til store krangler. Barna hadde det ikke bra. Med gråten i halsen kunne jeg flere ganger se de sky blikkene deres, samtidig som han bannet og ropte.

Nå er jeg gravid. Han begynte i en ny, og veldig ansvarsfull jobb i vår, og vier seg mer og mer til jobben. Han fyker opp til hver eneste lille bagatell, og tror at hver setning fra meg er kritikk av han.

Vi gjør aldri noe sammen med barna lengre. Han er fryktelig bestemt når det gjelder barneoppdragelse, noe vi ofte krangler om. Dette har ført til at jeg gruer meg mest til helgene sammen med barna. Det blir aldri hyggelig mer.

Her går jeg da, med et lite frø i magen som vokser mer og mer for hver dag. Noen ganger har jeg bare lyst til å ta mitt eget liv, alt er så mørkt. Han blir så fryktelig sint for den minste ting, og jeg får vondt i kroppen og kjenner at nervene kommer hver gang. Han er ikke voldelig, men det han sier til meg er så forferdelig sårende, jeg skjønner ikke at jeg kan bety noe for ham lengre.

Jeg kan med visshet si at barna våre ikke har det godt. Jeg har det heller ikke bra, og det har vel ikke han heller.

Vi forsøkte å gå til famileterapeut, på hans initiativ, men det endte med at han syntes det var noe stort sprøyt. Årsaken var nok at han følte det som om at alt som har skjedd er pga han.

Han ble skilt med sin eks kun 1 år før vi giftet oss, årsaken var at han jobbet for mye. Han var vel også veldig dominerende i det forholdet.

I de siste ukene har vi kranglet to - tre ganger i uken. Ofte varer kranglene i flere døgn. Han har truet med separasjon i sinne, men kommer tilbake og angrer etterpå. Han mener også at det er jeg som er årsaken til at vi krangler - min oppførsel er ikke akseptabel, og jeg gjør og sier flere ting som han misliker og ber meg "skjerpe" meg på.

Kjære dere - hva skal jeg gjøre? Jeg har det så vondt, og er så sliten. Abort er alt for sent, og jeg ønsker jo dette barnet og. Men livet vårt vil vel aldri bli som jeg hadde trodd - nå er det kanskje bare å bite sammen tennene og holde ut. Til døden skiller oss ad.

[snupperella]

Føler meg ikke kvalifisert til å gi deg råd om hva du skal gjøre - ville bare gi deg mange klemmer til trøst, følte at du trengte det...

[tvillingmamma´n]

Samme fra meg som fra snupperella. Håper dere greier å løse dette. Lykke til. Klemmer og trøst fra meg

[Kosejente]

Jeg føler meg heller ikke kvalifisert til å gi deg noen råd om dette...

Men uansett så mener jeg generellt sett at ingen bør bare "bite tennene sammen" og holde ut i et ekteskap.... (spesielt ikke hvis situasjonen er uholdbar for barna)....

Lykke til uansett hva du evt. bestemmer deg for

Masse klemmer....

[Mrs. K]

Kjære, kjære Gjest.

Klemmer fra meg også.

Det virker som om du har stor omsorg for barna - både ditt, hans og den lille spiren i magen din. Du må ikke glemme å ta vare på deg selv også.

Ikke bit sammen tennene og hold ut - ingen fortjener det!

Vennlig hilsen Trille

[Gjest Anonymous]

hei,

synes det høres ut som om dere kanskje har godt av en tur til familierådgivning jeg. få inn en tredjeperson syn på saker og ting.

lykke til

[Ann Forup]

kære gæst

for mig lyder det som deja vu bortset fra at min x-mand var alkoholiker, ved nu ikke det med gode råd, for mig tog det 7 år før jeg gav op, prøvede hele tiden at få det til at fungere, men det gik galt hele tiden, det blev til nogle slitsomme år, men jeg angre aldrig på det, har i dag et lykkelig liv med ny samboer som jeg kan kalde soulmate vi tænker ens, og har aldrig kranglet og vi har været samme nå i 6 år.

hvis du bestemmer dig for at prøve dig på egen hånd så bliver det ikke let , men jeg ved af min erfaring at både du selv og børnene vil få det bedre, man skal ikke holde samme bare for børnene, de lider også når mor og fra krangler og mistrives,

du siger også noget om at i kranger om sex, og vil nok sige når det er kommet så langt at ikke engang sex'en er der længre så hælder det mod slutten....

jeg ønsker dig alt lykke fram over klem

[Gjest Brunhilde]

Kjære deg, du må søke profesjonell hjelp for dette! Siden du er gravid går du vel regelmessig til helsesøster/jordmor/lege - er det noen du kan snakke med der? jeg forstår det slik at mannen din ikke er voldelig, men kjefting og smelling i tide og utide er også vold! Hvis det er et krisesenter i nærheten av der du bor kan du ta en telefon til dem - du kan være anonym, og uansett har de som arbeider der taushetsplikt. Ikke bær på dette alene!

Jeg syns også vet virker som om du bryr deg mye og og er glad i alle barna som er involvert i dette, men som en av de andre her sa: Tenk ppå deg selv også nå!

STOR KLEM OG ØNSKER OM EN GOD FREMTID TIL DEG!

[koldbruna]

Jeg vil først gi deg en klem og så vil jeg si som alle andre før meg har sagt,Tenk litt på deg selv også.Fortell Han at du ikke orker denne kranglingen mer og at du ikke lenger har bare deg selv og tenke på men også babyen i magen og ungene dine,du skal ikke slite deg ut.

Angående sex`n så synes jeg du skal fortelle hva du vil og blir han sur da så la han bare bli sur.Da går du.

Ett besøk hos familierådgiver tror jeg også kan hjelpe dere igjennom dette,og kanskje redde forholdet deres.

Ønsker deg Lykke til og håper du finner ut av ting

koldbruna 8)

[Gjest sexysadie]

Jeg kan bare fortelle om hva jeg ville ha gjort og d er å tatt m meg gutten og magen og kommet meg til helvete ut av huset!!!!

[Gjest Anonymous]

Nå er jeg verken psykolog eller noen form for terapaut, så mine råd er noe som jeg personlig ville ha tenkt på.

Den situasjonen du nå er ikke, kan absolutt ikke fortsette.

Du bærer et barn, og har egne barn som behøver omsorg. De bør slippe å oppleve dette.

Jeg tror kanskje jeg hadde skaffet meg en leilighet og flyttet dit, slik at jeg kunne tenkt ting igjennom.

Finn tilbake til livet ditt, tenk på deg selv, og finn ut om du vil bo med denne mannen resten av livet ditt.

Tror nok barne har det bedre uten foreldre som krangler hele tiden. Barn oppfatter svært lett ting som skjer rundt dem.

Ta en prat med legen din /jordmor slik at de kan hjelpe deg videre.

Har du noen venner/familie du kan snakke med?

Også din mann får tid til å tenke gjennom situasjonen. Kanskje går det opp for han at også han har noe av skylden. (det er alltid to sider av samme sak)

Dere finner sikkert ut hva som er best for dere, og om dere vil fortsette der dere slapp eller gjøre noe......

Håper det ordner seg for deg, og du har alltid noen som vil "prate" med deg her på KG.

Stor klem

[Gjest ..hun som føler seg lurt.]

Tusen takk for alle rådene dere har gitt meg, og ikke minst den støtten dere viser meg.

Ting så ut som om de skulle rette litt på seg, jeg prøvde å være mer bevisst hans humør og stemning, men nå er det ille igjen. Jeg kom til å såre ham med en kommentar om middagsmåltidet, og nå har vi ikke pratet sammen på tre dager.

Følelsene til ham er borte. Jeg er totalt likegyldig, føler meg helt kald når det gjelder forholdet vårt nå. Tenker mye på da jeg var alene, skulle ønske jeg hadde det sånn nå. Skulle ønske jeg hadde ventet lengre slik at den verste forelskelsen hadde vært over før vi flyttet sammen. Skulle ønske jeg hadde forstått meg selv bedre før jeg ble med på "husjakt". Skulle ønske han aldri hadde fridd, skulle ønske jeg aldri hadde sagt ja. Skulle ønske jeg aldri hadde giftet meg, skulle ønske jeg ikke var gravid.

Skulle ønske alt var svart, og jeg ikke var lengre.

Skulle ønske jeg hadde valgt en annen vei...

Har foreslått familierådgivning, men han vil ikke gå. Synes det ikke har noen hensikt - det er en skam at vi ikke klarer å snakke sammen. JEG må først lære meg å oppføre meg. JEG må først lære meg å ikke kreve så mye oppmerksomhet (han glemte vårt 2 - årsjubileum samme dag som jeg kritiserte ham). JEG må lære meg å snakke med ham. JEG må lære meg å forstå at han blir såret.

JEG må gå til familierådgivning alene.

Det verste er at han faktisk mener dette.

Skulle ønske jeg kunne flytte i helgen. Men hvor skal jeg dra? Familien min kommer ikke til å takle noe sånt. De kommer til å gi meg skylden, han er svigermors drøm. Dessuten vil jeg ikke svartmale mannen min - jeg er jo glad i ham å.

Men jeg klarer ikke å leve sammen med ham.

Jeg burde glede meg nå, over julen, det ufødte barnet mitt, sønnen min.

Fortjener jeg dette? Hva er galt med meg? Hva skal jeg gjøre?

[bitten242002]

KJære gjest,

Det er absolutt ikke noe galt med deg.Jeg synes det er han som skal lære seg å forstå at DU blir såret...Han vil jo ikke at dere skal få hjelp,det høres ut som om han ikke bryr seg i det hele tatt...Det er aldri for sent vet du..Hvorfor i helsike skal du holde ut når du ikke orker,hvorfor skal du tenke på ham mer enn på deg selv?Du må huske på at nå har du et barn i magen,som fortjener et godt liv,og ikke minst DU fortjener et godt liv.

Det høres ut som om det er umulig å snakke med ham.At han ikke har snakket med deg på 3 dager pga en kommentar du kom med om middagsmåltidet???Det er barnslig spør du meg.

Håper du finner en løsning snart.Uansett hva du skal gjøre,lykke til.

Mange klemmer fra meg.

[tingeling]

Hei

Vil som så mange andre her begynne med å gi deg en klem.

Nå er det snart jul, og dermed juleferie. noen mulighet for at barna dine kan dra til faren sin for en periode, slik at du kan få tid til å være alene? da kunne du jo feks. dra til en veninne og være der mens du sorterer tankene dine.

Uansett. det kommer helt klart frem av innlegget ditt at du ikke har det bra, så som så mange andre her mener jeg at du absolutt bør forsøke å få hjelp, noen du kan prate med. mannen din mener at du skal gå til familierådgivning alene. i den situasjonen du er i, og siden han ikke vil bli med, så kanskje det er en god idé. det er ofte mye lettere, og ikke minst billigere å få time hos familierådgiver enn hos feks. psykolog. Dermed kan du få en nøytral tredjeperson å prate med, som også kan gi deg råd ift hvordan du skal forholde deg til mannen din osv.

Dessuten vil jeg gjerne si som så mange andre her: barna har det sjelden bra hvis ikke foreldrene har det bra. derfor er ikke det å holde sammen bare for barnas skyld noe man bør gjøre, etter min mening. (har selv vokst opp med foreldre som kranglet konstant, og som jeg ikke kan huske har vært lykkelige sammen. det er ikke noen gode forbilder, det kan jeg skrive under på).

Uansett: LYKKE TIL!!!!

Stooor klem fra Tingeling

[Maeve]

Jeg vil først og fremst gi deg en god varm klem nå i disse travle juletider!

Nå vet jeg ikke om jeg har noe råd å komme med, det har kommet allerede mange gode råd til deg!

Det som slår meg er at du er lurt inn i dette forholdet. Etter dine beskrivelser så lurer jeg på om mannen din er en psykopat? De er som kjent meget uberegnelige. Meget sjarmerende, vennlig og i møtekommende i førstningen. Deretter har de ord som våpen, og umettelig på sex. Bagateller blir til vonde krangler. Ikke vet jeg om jeg har rett angående din mann, men jeg synes at du skal forsøke å ta med deg barnet ditt og feire jul hos en venninne eller en nær familiemedlem. Du trenger tid for deg selv, for du har ditt barn å ta vare på, og den vesle i magen.

En mann som surmuler over en liten bagatell,og så i tre dager til ende er temmelig egoist spør du meg. Barna har det heller ikke godt, når ikke foreldrene har det bra. Derfor tenk på deg selv og barnet ditt og den du venter.

En varm hilsen og en klem til deg! :cry:

[Gjest hun som føler seg lurt...]

Nå er det gått litt over en måned siden jeg skrev inn dette innlegget. I den tiden som har gått har det vært mange ned- og oppturer. Jeg føler at jeg virkelig har jobbet for å få dette til å fungere, men han føler sikkert noe helt annet. Forrige innlegg skrev jeg sist torsdag. Litt senere på dagen fikk jeg mail om at han ville flytte fra meg. Jeg ble fortvilet, lei meg, redd og sint. Dagen ble et mareritt - å sitte i et åpent kontorlandskap og tenke på alle de problemene ble uutholdelig. Jeg sendte ham en mail der jeg fortalte ham hva jeg føler for ham, at jeg elsker ham, men fikk ikke noe svar før jeg dro for å hente sønnen min på SFO.

Hadde billetter til et juleshow den kvelden, til meg og sønnen min, og dette dro vi på. Det var veldig godt å gjøre noe sammen med ham, og jeg klarte iallefall å gjøre gutten min glad. Men usikkerheten over hva som møtte meg da jeg ko0m hjem var vond.

Da jeg kom hjem beklaget han alt. Sa at han forsto meg. At han lett blir såret over småting. (Krangelen startet med at jeg kommenterte at han kun hadde laget middag av en falukorv og en pose potetmos - til alle fem).

Vi ble venner igjen, men det tok litt tid før klumpen i magen forsvant.

Helga var veldig fin, vi slappet av med barna og gjorde juleforberedelser.

Alt var bra, helt til i går. Han strever med litt av hvert for tiden, problemer med oppkobling hjemmefra (han jobber endel hjemme - på kveldstid og ønsker å kunne jobbe hjemmefra enkelte dager) og andre ting på jobben. Jeg lytter til ham, lar ham få tømme seg, men jeg blir lei av at han aldri blir ferdig med det - at hele ettermiddagen og kvelden skal han gå rundt og banne og sukke fordi det er så trasig på jobb. Jeg prøvde å få han til å tenke på andre ting, foreslo at han hjalp meg med julebaksten, spurte ham om det var noe han hadde lyst til å gjøre slik at han skulle slippe å tenke så mye på dette.

Jeg ble irritert på ham, og det skulle jeg aldri ha blitt. Han syntes det var fryktelig urettferdig av meg, og lurte på om jeg syntes han var i dårlig humør. Jeg sa som det var at det hadde han jo vært hele kvelden, men da ble han sint, og påsto at sur det var han ikke, og det hadde gått over for lenge siden.

Jeg kjente plutselig hvor sliten jeg er, har fått bekkenløsning og har vel ikke slappet av nok i det siste. Jeg ble fryktelig lei meg, og dette la han merke til. Han ønsket at jeg skulle komme og sette meg i armkroken hans, han sa at hvis vi begynte å krangle igjen så skulle han dra sin vei.

Utryggheten og usikkerheten flammet opp inni meg igjen, men i tillegg ble jeg sint. Jeg synes det er fryktelig å høre slikt nå, jeg kan ikke ha det slik. Jeg er gravid, og vil ha ro og stabilitet rundt meg.

Kvelden endte med krangling, for meg virker det som om han ønsker å krangle. Jeg sovnet klokka tre i natt, etter mange runder frem og tilbake hvor jeg prøver å forklare mine reaksjoner, og tilbakevise de ulike tolkningene han har av meg. Han føler så mye negativt omkring meg, at jeg begynner snart å lure på om det er jeg som er psykopat. Jeg kjenner meg ikke igjen i hans beskrivelser av meg.

Jeg er så fortvilet og sliten, men vet fremdeles ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen å betro meg til, min familie er som sagt veldig glad i og sjarmert av mannen min. Han er generøs - gir bort blomster og vin til mamma og heldigvis er hyan verdens beste kjæreste når vi er sammen med andre. Ikke har jeg råd til å flytte heller - jeg tjener så dårlig at kun en hybel er alternativet. Og hva gjør jeg mot min sønn dersom jeg flytter? Har tenkt at jeg kanskje skal be faren til min sønn om å ta seg av ham, men jeg kan ikke legge dette over på ham, da blir det på en måte mye større og omfangsrikt. Eneste mulighet er å spare og så flytte når jeg har nok penger til det. Jeg har hele min formue bundet opp i huset, og bruker hver krone jeg har til felles utgifter.

Dessuten er det snart jul..

Skal til psykolog på onsdag, litt over ei uke. Kanskje jeg etterhvert finner ut hva som er i veien med meg. Hvorfor vi får det slik. Jeg holder sanrt ikke ut mer. Er trøtt også, har vel so9vet maks tre timer i natt. Skulle ønske jeg snart kunne slappe av.

[Gjest Esmeralda]

Denne mannen høres ikke god ut! Veldig sjarmerende i begynnelsen, viser ikke samme personlighet til andre som han gjør hjemme, legger all skyld for problemene på deg, snakker ikke konstruktivt med deg, men bare forteller deg at alt er din feil og at du må forandre deg. Bruker tydelig trussel om separasjon som et middel for å få deg til å ikke kritisere ham.På toppen av dette har det gått så langt at han får deg til å tvile på om du er normal. Du virker høyst normal på meg, men det gjør ikke han! Depresjonene dine er et tegn på at du reagerer normalt på en slik livssituasjon, hvis du ikke hadde blitt deprimert av dette hadde det vært noe galt med deg. Andre som har svart har vært inne på tanken om han er psykopat. Jeg er overhodet ikke i tvil - dette mønsteret er som tatt ut av læreboka for hvordan en psykopat oppfører seg.

Tror det er en glimrende ide at du oppsøker familiekontor alene. Der kan du få hjelp til å sortere følelsene dine, og prate med fagfolk om ham.

Hvis ting er slik du beskriver det, tror jeg aldri han kommer til å forandre seg, og spørsmålet blir hvor lenge du skal prøve å få et bedre liv sammen med ham. Jeg er absolutt for at man ikke skal gi opp ved første tegn til vanskeligheter, men man skal heller ikke prøve 500 ganger. I noen tilfeller må man avslutte kapitler i livet, og komme seg videre. Noen ganger er ikke forholdet liv laga.

Når det gjelder det økonomiske, så skal jo du ha din del av huset. I tillegg vil du jo også få stødnad som enslig forsørger. Hvis du flytter med sønnen din til et husbank-finansiert hus, vil du sannsynligvis også ha krav på bostøtte. Tror ikke du skal være så bekymret for økonomien, det ordner seg nok.

Rent menneskelig tror jeg du vil erfare at livet ditt blir veldig mye bedre hvis du går fra ham.

Ønsker deg all mulig lykke til! Mange har vært i lignende forhold, og de av oss som har kommet seg unna kan underskrive på at det er det lureste vi noen gang har gjort.

[Gjest Tiit]

Du tenker på å ta livet ditt.

Du vil flytte nå i helgen.

Du ser at barna lider.

Du får skylden for alt.

Du blir brutt ned psykisk og fysisk.

Du går på nåler.

Dette høres ikke bra ut. Du sier at du trenger å hvile, og tenke deg om. Har du muligheten for å dra til familie, og få fred til å tenke?

Kanskje skulle du "søke dekning" på et krisesenter for kvinner? Du synes kanskje det høres ut som å overdramatisere situasjonen, men sett fra utsiden høres din livssituasjon veldig dramatisk ut. På krisesenter kan han ikke nå dere, og du får fred til å tenke og føle igjen. Det er trivelig på slike steder har jeg hørt og sett selv (studietur) Du finner telefonnr. i telefonkatalogen. Det koster ikke allverden å bo der. Rundt 100 kr. døgnet, tror jeg. Og du kan nok få det dekket fra ditt lokale sosialkontor om det er behov for det.

Lykke til, og stooooor klem til deg og den lille i magen. Om det betyr noe for deg, så skal jeg be for deg og dere!

[Thia]

Nå kjenner ikke jeg mannen din. Og det du skriver er kanskje for lite til å danne et helt korrekt bilde av han. Men det du skriver fikk meg til å tenke ordet psykopat. Det trenger ikke være slik, men av egne erfaringer kan det virke som om denne mannen ikke ser sine egne feil. Psykopater er notorisk fornektende i forhold til sine egne feil. Min erfaring er at de faktisk både tror og er HELT sikre på at ting ikke er deres feil- uansett hvor innlysende det er at dette ikke er tilfelle.

Han sier DU må skjepe deg. Og synes rådgivning er noe stort sprøyt- kanskje fordi det blir stilt spørsmål ved HANS handlinger også, ikke bare dine. For han (virker det som) er kranglingen din skyld fordi DU reagerer som du gjør. Han vil sikkert mene det er noe stort sprøyt å dra sammen med deg på familievernkontoret, fordi han vet hvor feilen ligger- nemlig hos deg....

Du er i en veldig sårbar peride, du er gravid, og var allerede før du ble gravid usikker på forholdet. Regner med du har forsøkt å snakke med han om dette. Kanskje det er det beste å si til han at du er usikker på om du vil bo sammen med han mer og at du sliter. At du rett og slett ikke klarer leve med han hvis det fortsetter slik. Si det rett ut, kan virke som han har problemer med å skjønne det. Hvis det er slik du sier at brudd bare er noe HAN har truet med under krangler og ikke rolige diskusjoner. Det er fort gjort å slenge ut trusler om å flytte under en krangel. Men han har jo alltid krøpet til korset og beklaget etterpå. Hvis du sier det til han på en rolig måte, vil han kanskje forstå at du mener alvor. Og hvis han skylder på at du er irrasjonell på grunn av hormoner må du si at dette har vart mye lengre enn graviditeten. Hvis han er det minste redd for å miste deg, vil han kanskje prøve å skjepe seg.

Men så er vi tilbake ved utgangspunktet- hvis han er psykopat- de forandrer seg ALDRI!!!!!!!

Føler med deg og håper det ordner seg for deg- på den ene eller andre måten. Barn fortjener ro rundt seg, og ingen av barna fortjener å bo i et "minefelt". Hvis dere ikke klarer å bli enige, ta ihvertfall hensyn til ungene, de kan jo ikke forandre på situasjonen og er prisgitt de voksnes avgjørelser.

Tenker på deg og ønsker deg lykke til -og en fredelig jul...

Stor klem fra THIA

[Gjest Tiit]

Jeg hadde ikke lest ditt siste innlegg, da jeg skrev isted. Nå er jeg enda mer bekymret for deg! Du høres så fornuftig og reflektert ut, og han får deg til å tro at du er gal. Han snur din verden på hodet, slik at du "ikke kan stole på tyngdekraften" lenger. Men tyngdekraften er der!!!! Din magefølelse skal du stole på!!!! Det er han som holder på å ødelegge deg, ikke motsatt. Det ser klart ut for meg, ut fra dine beskrivelser. Og det er sant som du sier: Du trenger stabilitet rundt deg. Ikke denne berg og dalbanen!

Jeg vil fastholde at krisesenter er laget for slike kvinner som deg. Som holder på å bli ødelagt hjemme, som ikke vet hvor de skal gå for å få ro og fred til å tenke og føle, og som ikke har økonomi til å reise langt vekk.

LYKKE TIL, KJÆRE DEG!