Noen her som har mistet en av sine foreldre relativt tidlig og hvordan takler dere sorgen?

[AnonymBruker]

hei,

nå som jeg har passert 40år og mine foreldre begynner å bli gamle, så har denne tanken rundt det å miste min mor eller far slått meg oftere. Har fått spesielt godt forhold til min far de siste årene, etter han skilte seg, og får bare en stor klump i halsen av tanken på å at han skulle gått bort. Kan ikke se for meg at jeg hadde klart å takle denne sorgen nå! Har heller ikke har egen familie og særlig stort sosial nettverk som jeg kan lene meg på hvis noe slikt skulle skjedd.

Så dere som har mistet en mor eller far(eller eventuelt søsken) hvor klarer dere å takle sorgen, spesielt dere som står litt alene i det? 

Anonymkode: c31e6...a31

[AnonymBruker]

Mistet min mor til akutt sykdom for tre år siden i en alder av 29. Der og da føltes det som om mitt største mareritt ble virkelighet - du vet den redselen man får som barn når man mister moren sin på butikken e.l. - det var denne følelsen x 10. Tidligere var jeg som deg - jeg kunne begynne å gråte av tanken på at mamma en dag skulle dø, men jeg slo meg alltid til ro med at hun trolig ville bli veldig gammel og at jeg på dette tidspunkt ville være godt etablert med egen familie. 

Da hun døde kunne jeg ikke forstå hvordan jeg skulle ta fatt på voksenlivet uten min viktigste støttespiller. Jeg hadde jo så mye i vente som jeg ville trenge en mor til - alt fra barn og bryllup til karrieremessige ting. Men sorgen takler man, på et eller annet vis. Man har jo ikke noe valg. Jeg kunne ikke støtte meg på min far eller bror, så for min del ble det viktig å snakke mye med samboer, venner og kollegaer. Man trenger ikke et stort nettverk - det viktigste er at man har noen gode og nære relasjoner. Jeg startet også tidlig i sorggruppe, hvor jeg møtte jevngamle i samme situasjon. Nå, tre år etter, tenker jeg fortsatt på mamma hver dag og alt vi ikke fikk oppleve sammen, men sorgen tar ikke lenger opp like stor plass. 

 

Anonymkode: 208f1...dda

[AnonymBruker]

Det er ingenting man kan gjøre for å takle det, annet enn å holde ut og vente på at tida skal gå. Det er sannhet i det at tiden leger alle sår, det blir bedre (men aldri det samme).

Anonymkode: 84cd8...714

[AnonymBruker]

Jeg var 36 år da moren min døde. Det var den verste dagen i mitt liv. Og jeg var 37 år da jeg mistet min far. Det ble et nytt sjokk. Ingen av mine foreldre rakk å fylle 70 år. 

Nå er jeg blitt over 50 år og jeg savner begge mine foreldre så mye at det er ingen som aner. Sorgen ble ekstra hard for meg. Jeg var yngstejenta deres og jeg var den som var mest hjemme og trivdes så godt å være sammen med de. Mine 2 små barn likte godt å være der også. Vi var betingelsesløst elsket og ønsket ❤️

-  Det er et tomrom inni hjertet mitt som INGEN andre kan fylle. Alle er vi forskjellige men mitt livs store sorg er at de begge gikk bort så altfor tidlig. 

Jeg lever såklart greit i hverdagen,  livet må gå videre om man vil eller ikke. Men en evig lengsel, ja det er det (for meg). Klem sendes til de som vil motta💝✨️

 

 

Anonymkode: a85a4...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg var 36 år da moren min døde. Det var den verste dagen i mitt liv. Og jeg var 37 år da jeg mistet min far. Det ble et nytt sjokk. Ingen av mine foreldre rakk å fylle 70 år. 

Nå er jeg blitt over 50 år og jeg savner begge mine foreldre så mye at det er ingen som aner. Sorgen ble ekstra hard for meg. Jeg var yngstejenta deres og jeg var den som var mest hjemme og trivdes så godt å være sammen med de. Mine 2 små barn likte godt å være der også. Vi var betingelsesløst elsket og ønsket ❤️

-  Det er et tomrom inni hjertet mitt som INGEN andre kan fylle. Alle er vi forskjellige men mitt livs store sorg er at de begge gikk bort så altfor tidlig. 

Jeg lever såklart greit i hverdagen,  livet må gå videre om man vil eller ikke. Men en evig lengsel, ja det er det (for meg). Klem sendes til de som vil motta💝✨️

 

 

Anonymkode: a85a4...b25

Glemte å si litt om det å være alene.

Jeg hadde gått gjennom et samlivsbrudd året før min mor døde. Så jeg hadde ingen partner å støtte meg på. Det ble mye gråting alene etter at mine barn på da 6 og 10 år var lagt seg.

  Det var tøffe tider for meg. Det må jeg få si. Jeg oppsøkte manuell terapeut/psykolog. Jeg fikk snakket ut om mine tanker og følelser og jeg fikk noen øvelser der. De var forløsende.  Jeg hadde hatt en del ansvar overfor mine foreldre som jeg ikke burde hatt. Men med snørr og tårer "gav jeg tilbake ansvaret" i en slags bede-tilstand med hendene opp i været. Det høres jo helt ko-ko ut nå når jeg leser hva jeg skriver, men det funka for min del.

Man må finne sine egne veier ut av sorg og sjokk. Jeg hørte mye på musikk og gråt. -og jeg startet å gå på tur og lot tårene få komme. Det var godt for kropp og sinn å dra ut å lufte seg med en gåtur. 

Den dag i dag er turene jeg går mitt "verktøy" for å oppnå velvære.

"I have to go on my stupid walk, for my stupid mental health"❤️

 

Anonymkode: a85a4...b25