Har du gått utenfor komfortsonen din?

[Roligtiger]

Jeg lurer på om noen av dere har gått utenfor deres komfortsone noen gang?😵‍💫

Jeg for eksempel var på besøk til min fantastiske datter som er på utveksling til Australia, hvor hun på død og liv skulle ha med a'mor på skydiving🤣 

En luftig affære som jeg er evig takknemlig for🙈 

[SPOCA]

Ja, mange ganger, faktisk. Jeg er både introvert, innadvendt og sjenert, men er ganske altruistisk som person. Det betyr at engasjementet mitt ofte "trumfer" alt annet. I tillegg liker jeg å gjøre ting "skikkelig", så når jeg først bestemmer meg for det, så fullfører jeg. Det har ført meg ut av komfortsonen mange ganger. Det er kjipt mens man står i det, men føles godt etterpå:

* Jeg har vært konkurranseutøver og konkurrert individuelt mens mange sitter på tribunen og ser på. Det er nervepirrende og fryktelig skummelt, som regel pleide jeg å kaste opp og ha en stor klump i magen. Men, det gjorde at jeg ble tøffere og turte mer.

* Jeg ble politisk aktiv og er det delvis ennå. Jeg var politisk aktiv fra jeg var ca 14 år. Jeg har holdt 1. mai-taler og innlegg i mang en sal, for alt fra 5 mennesker til flere tusen. Det er skikkelig skummelt, men føles utrolig godt etterpå. Det er noe med å føle på at man jobber for noe man faktisk føler er viktig. 

* Jeg er utdannet og jobber som lærer. Jeg ELSKER å jobbe som lærer, jeg brenner virkelig for barna og gi noe tilbake til samfunnet. Å stå foran elevene går egentlig veldig fint, men å skulle holde innlegg/foredrag osv i forbindelse med jobben for andre i skolen er skummelt. Jeg blir kjempenervøs, men samtidig er det god trening. Og så skal det sies at praksisperioden var forferdelig, for det er mye verre når 5 andre voksne sitter der og studerer alt du gjør, enn de 23 elevene jeg har. Skal sies at jeg fremdeles synes det er skummelt når lederen står og observerer meg i klasserommet. Ikke fordi jeg ikke kan stå inne for det jeg gjør i klasserommet, men fordi jeg fremdeles sliter en del med å føle meg som en god lærer (jeg ble mobbet mitt første år som lærer for et par år siden). 

* Jeg sa rett ut til min samboer at jeg var forelska i ham på tredje date. Han ble vettskremt stakkars, men måtte medgi at han følte det samme, og siden har vi jo vært sammen. Men DET var innmari skummelt. For jeg er ekstremt redd for å bli avvist, men dette var ikke en fyr jeg kunne miste. Jeg visste han var mannen i mitt liv og at jeg skulle gifte meg med han. Vi gifter oss til sommeren.  

* Alle muntligeksamener jeg noen gang har vært gjennom. Jeg HATER muntligeksamener. Jeg svetter, kaster opp, har lyst til å bare gi opp, får tørr munn, klarer nesten ikke å snakke osv. Men, jeg har nå klart meg gjennom det, men det er en enorm barriere. Jeg tror det handler mye om at jeg er ekstremt redd for å gjøre feil, og jeg synes det er veldig vanskelig å vise meg så naken. Jeg er redd for at andre tror jeg er dum og uintelligent (som igjen stammer fra årevis med mobbing på barneskolen, hvor jeg klarte å skille min personlighet og intelligens fra utseendet. Siden jeg ble mobbet for utseendet mitt, var personlighet og intelligens det jeg "hadde igjen", det jeg turte å være stolt av. Og når noe rokker ved det så er det ekstremt vanskelig). 

* Å åpne meg og vise mine psykiske og fysiske arr etter min ekstremt voldelige eksmann for min forlovede. Det er kun han som vet omfanget.

[AnonymBruker]

Det skumleste jeg gjorde var nok å takke ja til et jobbtilbud på andre siden av kloden. Flyttet fra alt som var kjent, bort fra venner og familie, og inn i en helt ny og fremmed kultur.

Veldig skummelt, men også den beste avgjørelsen jeg noensinne har gjort. Endte opp med å jobbe der i nesten 10 år.

Anonymkode: b8902...5b7

[AnonymBruker]

Nei. Men utvidden den.

Anonymkode: 0ed10...11d

[AnonymBruker]

Det skjer av og til.

Husker spesielt da jeg prøvde meg som naturist for første gang sammen med andre naturister. Hadde lyst til å prøve, men det var dritskummelt. Kastet meg uti det og elsket det etter fem minutter. Blitt mange fine naturistopplevelser etter det og håper på enda mange flere fremover.

Livet begynner utenfor komfortsonen, sies det, og det stemmer nok ganske ofte.

Anonymkode: 52788...2fc

[Jdz]

I større eller mindre grad hver dag. Det er den eneste måten å gjøre komfortsonen større på.

[AnonymBruker]

Ja , hele livet har jeg det. Men særlig etter fyllte 50, da skjedde det mye som ikke ga meg noe annet valg enn å gå ut av comfortsonen. Det er det eneste som gir fremgang: å utfordre seg selv. 

Anonymkode: b281d...5e6

[AnonymBruker]

10 hours ago, Roligtiger said:

Jeg lurer på om noen av dere har gått utenfor deres komfortsone noen gang?😵‍💫

Jeg for eksempel var på besøk til min fantastiske datter som er på utveksling til Australia, hvor hun på død og liv skulle ha med a'mor på skydiving🤣 

En luftig affære som jeg er evig takknemlig for🙈 

Ja. Jeg er ensom og reiste alene til Amsterdam for en måned siden.

Anonymkode: d31af...b7e

[AnonymBruker]

Jeg oppsøkte en kjendis på kontoret og lekset opp for ham hva jeg mente om at han hadde klådd på dama mi og at jeg forventet at det ikke ville skje igjen. 

Anonymkode: aba2a...b42