Aleneforeldre, tøft..?

[AnonymBruker]

Har fire barn 60-70% av tida. Ja det er tøft. Både det å ha ansvar for logistikk og oppfølging, men ikke minst det å ikke ha noen som mental og emosjonell støtte når ting oppstår. Joda, jeg kan diskutere saker med barnefar men det blir på en annen måte enn om han hadde vært det for meg og ikke bare for barna.

Anonymkode: 0f653...556

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er 100% alenemor, og synes det er fullstendig uproblematisk om noen med 50/50 omtaler seg som aleneforelder. En aleneforelder er - etter mitt syn - en forelder som står alene om ansvaret for unger under sitt tak. Om man har ungene annenhver helg tenker jeg dog at 'aleneforelder' blir å ta litt hardt i.

Ja, det er hardt arbeid å være aleneforelder. Alt av hjemmets logistikk og praktiske oppgaver faller på én - som i tillegg har ansvaret for barnas ve og vel. 

Det sagt, er det titusen ganger enklere å være aleneforelder enn å bo sammen med en sopp av en mann som ikke løfter en finger for å bidra med annet enn å klippe plen, legge om dekk og bruke penger man egentlig ikke har.

Anonymkode: 9f7dd...58b

Uenig. Alenemor/Alenefar er 100% alene med barna sine.

Anonymkode: 84656...adc

[AnonymBruker]

100% alene. Ja det er tøft. 

Anonymkode: 84656...adc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Uenig. Alenemor/Alenefar er 100% alene med barna sine.

Anonymkode: 84656...adc

Jeg sa ikke at du måtte være enig, jeg skrev utelukkende min mening ut fra mitt perspektiv. 

Anonymkode: 9f7dd...58b

[Gjest Sprite]

AnonymBruker skrev (På 12.11.2023 den 15.34):

Er så mye snakk om at aleneforeldre har det så tøft. Usikker på om man snakker om aleneforeldre som har barna hele tiden eller 50/50. Føles ut som det brukes om man har 50/50 også. Og da skjønner jeg ikke at det er så tøft? Jeg er sikkert dum og naiv, men vil noen forklare meg hvorfor det er så mye fryktelig tøffere enn alternativet? 

Anonymkode: c6b27...b65

Har vært innom 100% alene,litt alene,og nå 50/50. 
Jeg vil påstå at alle alternativene er himmel i forhold til å være sammen med det idiotiske mennesket jeg var sammen med. Ingenting var verre. Syns ikke aleneforelder tilværelsen er slitsomt overhodet. Elsker det!

[AnonymBruker]

100 % alenemor, har ikke noe eget liv.

Ja, det har vært tøft, knalltøft å stå i det alene med Minimal økonomi og kan telle på to hender de gangene jeg har hatt helgefri på fjorten år. 

Forestiller meg at å ha 50/50 er et hav i forskjell, utrolig mye fritid de får da. Vi har det veldig fint, men jeg tror samtidig ikke alle som har mann med familie og hus er klar over hvor heldige de faktisk er, selv om de klager på helt ubetydelige feil ved mannen til tider. 

Å måtte gjøre absolutt alt av husarbeid, ikke kunne ta én dag for å hente seg inn ved sykdom F eks etter en stor operasjon og må rett hjem fra sykehus og fortsatt sliten etter narkose fordi du ikke har barnevakt mer enn en halv dag. 

 

Anonymkode: 6baef...aac

[AnonymBruker]

Jeg har barna 50%, men er kun barnefri en uke per 6 uke pga reisejobb.

Anonymkode: c821d...7b3

[GammelKaktus]

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har 50/50 som omtaler seg som aleneforeldre. De pleier helst å si at de har barna 50/50. Selv så har jeg aldri introdusert meg som alenemamma heller, har svart at jeg er alene om noen har spurt. Uansett så tror jeg det varierer hvor vanskelig man har det som aleneforelder. 

Jeg som har en fleksibel hverdag og et barn har hatt det helt strålende som 100% alenemamma. Men vi har ingenting i livet vårt som gjør hverdagen vanskelig. Barnet mitt har klart seg godt i barnehage og skole og det har liksom ikke vært noe utenom normalen, vi har vært veldig heldige. Hadde vi hatt diagnoser og andre utfordringer så hadde det jo selvsagt blitt mer stress og styr i hverdagen.

Der alt har gått på skinner for meg så har en venninne av meg hatt helt det motsatte. barnet har slitt fra dag en med kolikk til å ende opp med ADHD og autisme diagnose nesten før hun fikk satt beina på skolen. Hun har hatt det knalltøft og har selvsagt en helt annen opplevelse av det å være alenemamma enn meg.

Det vil uansett være et minus å være en voksen mindre å regne med for barnets del, for alle barn fortjener to foreldre men sånn er det jo ikke alltid det blir. Og så har man jo det økonomiske og, to inntekter er bedre enn en. Man er alene med alt av ansvar når man er 100% alene, på godt og vondt.

For meg som liker meg alene så fungerer alenemammalivet veldig bra altså, jeg kan ikke klage vi har det veldig bra.  

 

[AnonymBruker]

100% alene med tre. Klart det er tøft. Både økonomisk, sosialt og ift krefter og utfordringer. Mine barn er skadet etter livet vi levde med en voldelig pappa/ektemann. Nå lever vi med skadene han har påført oss, men krever mye som mamma å følge dem opp hos bup, leger, psykologer osv. Det er mye når man da i tillegg skal ivareta seg selv og jobbe med egne traumer. Superkrevende. 

Jeg elsker barna, handler ikke om det, men det å stå alene i alt er tøft. Å ikke ha en å støtte seg til er tøft. Å klare alt økonomisk er tøft. Å holde seg gående når man er syk eller bare utslitt, er tøft. Å ikke finne mulighet til pusterom er tøft. Å leve med snakk og skam er tøft. Å ivareta tre og seg selv er tøft. Å hele tiden klare å la barna få det andre barn får, er tøft. Å kjøre hit og dit og følge opp alle, er tøft. Å aldri kjenne at kroppen slapper av, er tøft. 

Joda det er drittøft å være alene 100%.men desto verre for oss som har traumer å bearbeide i tillegg. 

 

PS. I går sendte jeg mld til en mor til en venninne av datteren min. Datteren min lurte på om hun kunne besøke dem en ettermiddag. Svaret var "det går ikke denne uken, du skjønner mannen er bortreist en uke og jeg har nok med mine to". Jaha.. Beklager å måtte si det men jeg har vanskelig for å ikke dømme vedkommende som svak og utrolig arrogant. Hun visste veldig godt at hun sa det til ei som alltid er alene med tre..... 🙄

Anonymkode: be315...a3e

[AnonymBruker]

Jeg er 70 prosent alene med bare én. Det er litt både og. Økonomisk er det krevende med høye boligutgifter på én inntekt. Men vi klarer oss. Jeg har heldigvis en fleksibel jobb, men jeg synes det er slitsom å levere og hente i barnehage nesten hver eneste dag. Må da ta igjen tapt arbeidstid på kveldstid, som igjen innskrenker tidsrommet jeg har til å gjøre ingenting. Samtidig har jeg og barnet det veldig harmonisk, så det er ikke å ha selve barnet jeg synes er krevende, men alt rundt. Og om jeg er dønn sliten kan jeg kun være det akkurat den helgen han er hos faren, og det er jo ikke akkurat da jeg nødvendigvis alltid faktisk er sliten. Men alt i alt, det går helt fint og det hadde absolutt vært verre for alle parter om jeg og barnefar fortsatt hadde vært sammen. 

Anonymkode: 7f9a9...c33

[AnonymBruker]

FrøkenMånestråle skrev (3 timer siden):

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har 50/50 som omtaler seg som aleneforeldre. De pleier helst å si at de har barna 50/50. Selv så har jeg aldri introdusert meg som alenemamma heller, har svart at jeg er alene om noen har spurt. Uansett så tror jeg det varierer hvor vanskelig man har det som aleneforelder. 

Jeg har ikke tall på hvor mange menn jeg kjenner/har møtt som kaller seg "alenefar". Det grenser til patetisk. Enten har de 50/50 eller så har de barnet/barna annenhver helg. Slike menn (og dem er det mange av) er liksom helter som klarer å være heeelt alene med barnet sitt en heeel uke. Vi som har barna 24/7 rundt beina har ingenting vi skulle sagt (og ja, det er fullt mulig å ha barna rundt beina 24/7 selv om man er gift). 

Jeg må innrømme det hadde vært digg å kunne hatt sex uforstyrret annenhver uke, spist middagen i fred og ro annenhver uke, sittet på do uten å bli forstyrret annenhver uke. Har ikke lyst til å skille meg fra mannen, men har lyst til å ha "fri" annenhver uke.

Anonymkode: 45e06...017

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

100% alene med tre. Klart det er tøft. Både økonomisk, sosialt og ift krefter og utfordringer. Mine barn er skadet etter livet vi levde med en voldelig pappa/ektemann. Nå lever vi med skadene han har påført oss, men krever mye som mamma å følge dem opp hos bup, leger, psykologer osv. Det er mye når man da i tillegg skal ivareta seg selv og jobbe med egne traumer. Superkrevende. 

Jeg elsker barna, handler ikke om det, men det å stå alene i alt er tøft. Å ikke ha en å støtte seg til er tøft. Å klare alt økonomisk er tøft. Å holde seg gående når man er syk eller bare utslitt, er tøft. Å ikke finne mulighet til pusterom er tøft. Å leve med snakk og skam er tøft. Å ivareta tre og seg selv er tøft. Å hele tiden klare å la barna få det andre barn får, er tøft. Å kjøre hit og dit og følge opp alle, er tøft. Å aldri kjenne at kroppen slapper av, er tøft. 

Joda det er drittøft å være alene 100%.men desto verre for oss som har traumer å bearbeide i tillegg. 

 

PS. I går sendte jeg mld til en mor til en venninne av datteren min. Datteren min lurte på om hun kunne besøke dem en ettermiddag. Svaret var "det går ikke denne uken, du skjønner mannen er bortreist en uke og jeg har nok med mine to". Jaha.. Beklager å måtte si det men jeg har vanskelig for å ikke dømme vedkommende som svak og utrolig arrogant. Hun visste veldig godt at hun sa det til ei som alltid er alene med tre..... 🙄

Anonymkode: be315...a3e

Dette er som å lese min egen historie, bortsett fra at jeg har to barn. Å stå alene med absolutt alt var ekstremt  krevende. Oppfølging av traumatiserte unger, jobbe 140 % stilling for å greie å forsørge dem da barnas far aldri har betalt bidrag, ensomheten ved å ikke ha noen å dele gleder og bekymringer med. Og jeg kjenner så godt igjen andres «klaging» over hvor slitsomt det er å ha barna 50/50, å være alene mens mannen er bortreist etc. Enkelte ganger kunne jeg bli så lei meg av slike utsagn at jeg låste meg inn på badet og gråt en skvett mens jeg satte på ei maskin klær. Akkurat slike uttalelser fikk meg til å føle meg så ekstremt alene om alt og ikke få noen forståelse.  
Det var perioder jeg var så sliten og fortvilt over hvordan livet hadde blitt at jeg knapt visste hvor jeg skulle finne krefter til å møte neste dag. 
Men det å være alene med dem har ført til at vi har et veldig godt og sterkt forhold. Vi har vært nødt til å ta vare på hverandre alle tre, og vi har vært et team som har stått på for å greie hverdagen i lag. Vi har hatt mye artig, mange gode minner og en sterk kjærlighet for hverandre. 
 

Nå er de blitt flotte unge voksne og jeg er  stolt av å ha oppdratt dem alene. VI greidde det, og nå har jeg både tid og økonomi til å ta mer vare på meg selv. Hold ut, samle på gode øyeblikk, vær stolt over den jobben du gjør og husk at alt behøver ikke å være perfekt alltid ❤️ Dropp middag, server ostesmørbrød og sett på en film en torsdag om du kjenner batteriet er flatt. Det gjør nok hun mamma’n som har mer enn nok med å ha to alene når mannen er bortreist også 😉

Anonymkode: 136d9...d45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg har ikke tall på hvor mange menn jeg kjenner/har møtt som kaller seg "alenefar". Det grenser til patetisk. Enten har de 50/50 eller så har de barnet/barna annenhver helg. Slike menn (og dem er det mange av) er liksom helter som klarer å være heeelt alene med barnet sitt en heeel uke. Vi som har barna 24/7 rundt beina har ingenting vi skulle sagt (og ja, det er fullt mulig å ha barna rundt beina 24/7 selv om man er gift). 

Jeg må innrømme det hadde vært digg å kunne hatt sex uforstyrret annenhver uke, spist middagen i fred og ro annenhver uke, sittet på do uten å bli forstyrret annenhver uke. Har ikke lyst til å skille meg fra mannen, men har lyst til å ha "fri" annenhver uke.

Anonymkode: 45e06...017

Tja, da mister du også 50 prosent av barnas oppvekst. Det er ganske mye.

Anonymkode: b777b...d14

[AnonymBruker]

Barnet er hos far en til to netter annenhver helg. Jeg synes vi har det bra. Kun han og meg, ikke noe stress eller mas. Jeg jobber turnus, får unna husarbeidet på fridager eller når jeg har senvakt. Besteforeldre har vært barnevakt når jeg jobber kveld, nå er barnet 13 år og klarer å være alene om kvelden. 

Vi har gode rutiner, og han har noen husarbeidsoppgaver når jeg jobber kveld. Viktig å ha et nettverk som kan avlaste litt når man har behov for egentid.

Anonymkode: 29994...482

[AnonymBruker]

Begge deler er tøft, men som med alt annet så er det grader av det. 

Mine barn har for tiden kun samvær med far hos meg (pga. psykisk sykdom hos han) og dette samværet er meget sporadisk, og selv om han har foreldrerett, så deltar han ikke fysisk eller mentalt i oppdragelsen per nå. 

Men jeg er likevel ganske heldig: greit betalt og fleksibel jobb, mye familie som bor nær meg og som kan hjelpe med logistikken når den brister, og eksens mor har også stilt opp for barna. 

Har en venninne som har 40/60-fordeling med sin mann. Hun har mye mer «barnefri» enn meg, men hun står helt alene om alt når barna er hos henne. Bor på et sted der hun har null nettverk og et vanskelig samarbeid med far, så hun kan aldri be han om noe. Arbeidsmarkedet der er trassig og økonomien stram. Tror hun har det mye tøffere enn meg, selv om hun har flere perioder der hun bare kan tenke på seg selv. 

 

Anonymkode: 22815...2e2

[AnonymBruker]

Jeg tror også nettverk er viktig, dessverre er det vanskelig når man ikke har det 😞

Anonymkode: fb01f...e1b