Til dere som er 40 år+

[AnonymBruker]

Er det andre som føler at livet bare handler om helse etter fylte 40? 
På jentekvelder blir det alltid snakk om sykdom og vondter her og der, utredninger, behandlinger, googling av symptomer..  snork. 
 

Det er jo ikke noe gøy, men man må jo få lov å dele også. Håper dette bare er en periode før alle blir vondt til at kroppen ikke fungerer 100% lenger 😜

 

Anonymkode: 680dd...b46

[AnonymBruker]

Jeg har passert 40 for lengst,er sist i 60 årene, men kan ikke si at jeg kjenner meg igjen, er svært lite sykdomsprat i min omgangskrets. Liker ikke å snakke om sykdom heller. Men folk er forskjellige, noen blir mer opphengt i sykdom og symptomer enn andre. Ja, jeg er enig i at det er kjedelig, noen blir altfor opphengt i det!

Anonymkode: 8f246...45a

[Rotemor]

Det er en tendens vi forsøker å styre unna, men det hender jo at jeg hører meg selv også😅 Det gjør litt vondt i seg selv😝

[Nikea]

Nei, ingen av mine venner har noen utfordringer med helsa. 

[AnonymBruker]

Jeg er i 40-årene og kjenner meg heldigvis ikke igjen i dette.

Anonymkode: 1b484...ae6

[AnonymBruker]

Vi har hatt mange i våre krets som har slitt med kroniske smerter fra seint i tenårene så er ikke noe nytt at det blir litt sykdomsprat men sånn er det jo, er en del av livet det og.

Anonymkode: 8aaf7...546

[AnonymBruker]

Ja, jeg forstår hva du mener! Det kan virke som om helse blir et stort fokus når vi blir eldre, og det er helt naturlig å snakke om det. Men husk at det er også viktig å fokusere på andre ting i livet, som venner, hobbyer og moro! Livet handler ikke bare om helse, selv om det kan føles sånn noen ganger. Fortsett å dele og snakke om det som gjør deg glad og engasjert. Det er viktig å finne balansen! 😊

Anonymkode: 6355e...6e1

[Jytte]

Kjenner meg ikke igjen. Jo, noen kan nevne at hen har det helt jævla vondt i dag, og så snakker vi litt om andre ting, og jeg kan si at jeg har hatt anfall, men det er sjelden jeg sier det. For det hjelper ikke på noe. Cirka hvert tiende år eller mer sjeldent har jeg influensa, og er sengeliggende, og da sier jeg det om  noen ringer. 

Hadde anfall i går, og klarte komme meg i seng. Til fotenden egentlig. Er delvis ufør,men jobber  når jeg kan. Har heldigvis en fleksibel arbeidsgiver. En i familien. Ellers ville det ikke gått rundt for å si det sånn,. 

Men få vet hvor tøff min sykdom er, heller ikke min mor vil forstå at jeg kan bli slått ut i flere dager etter anfall. Og jeg hater å prate om sykdom. En gang måtte jeg sette meg rett  ned på gulvet på et kjøpesenter og ambulansen ble tilkalt. Tror de kjørte meg hjem og rett i seng. Vil aldri bli frisk, men må leve med den. Resepten er å ikke stresse. Null stress er umulig, men det går i grunnen bra. Etter anfall kan jeg bli litt deppa, for å ikke kunne gå tur etc. og bare være hjemme gjør meg sprø; les deppa - isolasjon og angst.

Elsker hunder, men kan ikke ha en "uten en mann". Det vet alle som kjenner meg, og det har hendt at jeg har sagt at jeg har kjøpt /bestilt en valp, men bare på kødd. Sånn litt tørr humor. 

Når jeg var førti var jeg friskere. Ingen prata om sykdom. Jo, en som var hardt skadet i en motorsykkelulykke, men da har man lov å nevne operasjoner og vondter. 

Min mor er en eldre dame og  klager, det klør, klærne klør osv. Da svarer jeg at du egentlig burde bodd i Thailand eller gå naken. Har også sagt at dette nærmer seg hypokonderi, og hun sa seg litt enig og vi begynte å le. 

Hen i motorsykkel ulykka, da sa jeg du kan ringe meg midt på natta om du trenger  noen å prate med. Hen gjorde det par, tre ganger. Flere detaljer vil jeg ikke inn på her inne. Det var den gangen jeg bodde med en psykopat som bare slo under klærne så jeg kunne gå på jobben. Vi satt i samme nettverk og han kunne se  hva jeg gjorde  på nettet... så jeg skrev lange brev...

Til hen i motorsykkel-greia. 

Og jeg fikk god hjelp at to her inne på KG, ene er ikke her mer, og ser ikke den andre heller... ene bytta nick, den andre vet jeg ikke om lever mer. Han ba meg bestille flybillett, ta første fly tilbake til Oslo. For jeg var drapstruet, av en som jeg fikk vite hadde drept før. Å gå på line ja... Han så ikke ut som drapsmann, pen i tøyet, høy stilling osv. Jeg leste boka til Alv. E Dahl, hvordan man kan leve med en psykopat hvis man ikke vil gå... osv. 

Klarte avsløre hans bakplaner, at jeg skulle sitte igjen på et nokså øde sted, som ville bety at jeg ikke ville komme  meg på jobb. Nei, jeg kan ikke ha førerkort pga sykdommen,. vil eller kan bli en fare i trafikken 

Selv om jeg elsker kjøre bil, og å kjøre på bane er skikkelig kult. Kult liksom, det er ganske barnslig å si,  men barnebarna mine sier det så...

[AnonymBruker]

Jytte skrev (2 timer siden):

Kjenner meg ikke igjen. Jo, noen kan nevne at hen har det helt jævla vondt i dag, og så snakker vi litt om andre ting, og jeg kan si at jeg har hatt anfall, men det er sjelden jeg sier det. For det hjelper ikke på noe. Cirka hvert tiende år eller mer sjeldent har jeg influensa, og er sengeliggende, og da sier jeg det om  noen ringer. 

Hadde anfall i går, og klarte komme meg i seng. Til fotenden egentlig. Er delvis ufør,men jobber  når jeg kan. Har heldigvis en fleksibel arbeidsgiver. En i familien. Ellers ville det ikke gått rundt for å si det sånn,. 

Men få vet hvor tøff min sykdom er, heller ikke min mor vil forstå at jeg kan bli slått ut i flere dager etter anfall. Og jeg hater å prate om sykdom. En gang måtte jeg sette meg rett  ned på gulvet på et kjøpesenter og ambulansen ble tilkalt. Tror de kjørte meg hjem og rett i seng. Vil aldri bli frisk, men må leve med den. Resepten er å ikke stresse. Null stress er umulig, men det går i grunnen bra. Etter anfall kan jeg bli litt deppa, for å ikke kunne gå tur etc. og bare være hjemme gjør meg sprø; les deppa - isolasjon og angst.

Elsker hunder, men kan ikke ha en "uten en mann". Det vet alle som kjenner meg, og det har hendt at jeg har sagt at jeg har kjøpt /bestilt en valp, men bare på kødd. Sånn litt tørr humor. 

Når jeg var førti var jeg friskere. Ingen prata om sykdom. Jo, en som var hardt skadet i en motorsykkelulykke, men da har man lov å nevne operasjoner og vondter. 

Min mor er en eldre dame og  klager, det klør, klærne klør osv. Da svarer jeg at du egentlig burde bodd i Thailand eller gå naken. Har også sagt at dette nærmer seg hypokonderi, og hun sa seg litt enig og vi begynte å le. 

Hen i motorsykkel ulykka, da sa jeg du kan ringe meg midt på natta om du trenger  noen å prate med. Hen gjorde det par, tre ganger. Flere detaljer vil jeg ikke inn på her inne. Det var den gangen jeg bodde med en psykopat som bare slo under klærne så jeg kunne gå på jobben. Vi satt i samme nettverk og han kunne se  hva jeg gjorde  på nettet... så jeg skrev lange brev...

Til hen i motorsykkel-greia. 

Og jeg fikk god hjelp at to her inne på KG, ene er ikke her mer, og ser ikke den andre heller... ene bytta nick, den andre vet jeg ikke om lever mer. Han ba meg bestille flybillett, ta første fly tilbake til Oslo. For jeg var drapstruet, av en som jeg fikk vite hadde drept før. Å gå på line ja... Han så ikke ut som drapsmann, pen i tøyet, høy stilling osv. Jeg leste boka til Alv. E Dahl, hvordan man kan leve med en psykopat hvis man ikke vil gå... osv. 

Klarte avsløre hans bakplaner, at jeg skulle sitte igjen på et nokså øde sted, som ville bety at jeg ikke ville komme  meg på jobb. Nei, jeg kan ikke ha førerkort pga sykdommen,. vil eller kan bli en fare i trafikken 

Selv om jeg elsker kjøre bil, og å kjøre på bane er skikkelig kult. Kult liksom, det er ganske barnslig å si,  men barnebarna mine sier det så...

Øh ok her var det mye rart. 
 

Du kjenner deg ikke igjen,nei 😅🤣

Anonymkode: c06db...9ab

[Phoenix Heart]

Jeg nærmer meg midten av 40 årene, og har ingen problemer med helsa. Kjenner meg ikke igjen. 

[AnonymBruker]

Det er vel mer fokus på å holde seg i form når man er 40+, men det tenker jeg bare er positivt. K44.

Anonymkode: d8e48...30a

[cafflatte]

Jeg har passert 40 og vi snakker ikke om sykdommer i min omgangskrets.  

[AnonymBruker]

Tror ikke det er vanlig, men jeg har heller ikke noe problem med helsa. Er i starten av førtiårene. Det jeg opplever er at kronisk syke, eller de som er mye borte fra jobb elsker å snakke om hvor syke de er eller om helsa si. 

Anonymkode: 17d1d...5f1

[Jytte]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Øh ok her var det mye rart. 
 

Du kjenner deg ikke igjen,nei 😅🤣

Anonymkode: c06db...9ab

eh, jeg driter jo det som du vet men hva mener du?

 

[AnonymBruker]

Jytte skrev (17 minutter siden):

eh, jeg driter jo det som du vet men hva mener du?

 

Ja, alle driter. 

Anonymkode: c06db...9ab

[Ulrikke]

Fyller straks 50 og kan ikke si jeg kjenner meg igjen.

Dette er sånt som min mor på 79 ler litt av at hun og hennes venninner driver med når de møtes, en fast "helserapport" 😆

[AnonymBruker]

Ja, det er i 40 årene helsa skrenter. Godt voksen da 

Anonymkode: fb95a...4c6

[Ebbeliten]

Nei. Men de hender vi flirer av fortellinger om aldring og hvordan våre kropper endres. 

[Yodas]

Huh? Jeg trodde det var 80-åringer som bare snakket om helsa si og avføringen sin. Jeg er ikke helt der enda, selv om jeg har passert 40.

[AnonymBruker]

Altså jeg gikk fra å være 35 og føle meg som en 20- åring i kroppen til å bli 40 med kropp til å føles som 70 ved et blunk. Lufter dette med venninner og vi ler av det. Og ja vi deler litt, som at vi har vondt her og der osv. MEN, vi snakker jo om andre ting enn helsen 98 % av tiden

Anonymkode: e2085...5e4