Min bror tar aldri kontakt

[AnonymBruker]

Hei. Tusen takk for alle svar. Fint å lese hva dere tenker... og tar til meg at de fleste av dere sier at det er ganske normalt at det er slik. Jeg tror egentlig bare at jeg savner han. Og synes det er trist at vi ses og snakkes så lite.. synes det er sårt at mine barn nesten ikke kjenner han... men jeg tenker jeg skal la dette gå sin gang. Jeg vil fortsette å sende meldinger til han når jeg føler for det, så kan han velge om han vil svare eller ikke. Viktig for meg å la han vite han er savnet og at jeg bryr meg om hvordan han hat det. Jeg tror ikke jeg kommer til å legge opp til noe alvorsprat ang dette. Jeg må heller bare sette pris på tiden jeg får med han og gjøre det beste ut av situasjonen... TS

Anonymkode: a83c2...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

 Viktig for meg å la han vite han er savnet 

Anonymkode: a83c2...e7a

Hvorfor det, egentlig? Jeg synes det blir å gni ert inn, at han skal få dårlig samvittighet. 

Anonymkode: eeda8...ef9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg nærmer meg nå 40 år. Barna begynner å bli større. Min bror ser dem bed høytider når han er tilbake i byen han vokste opp i. Han flytta bort for studier og har blitt værende i denne byen. Han har aldri bodd i samme by som oss mens jeg har hatt barn. Når han kommer hjem sees vi ofte og lager planer. Da treffes vi som regel hos våre foreldre, men jeg inviterer også med på ting eller hjem til oss. Han tar ikke initiativ til å være med barna mine alene når han er hjemme. Når han er borte i den andre byen kan det gå månedsvis før vi snakker. Jeg ringte mer før, men ringer mindre nå. Sender av og til melding men får lite svar. Vet mine foreldre er lei seg fordi han sjelden tar telefonen. Jeg synes det er så sårt at han ikke har vært en særlig del av mine barns oppvekst. De elsker når han først er der og spesielt minste barnet henger veldig på han når han først er hjemme. De savner han alltid mye en periode etter at han drar. Jeg har begynt å tenke mer på hva dette handler om. Hvorfor ønsker han ikke et nærere forhold til mine barn? Og meg? Mine foreldre? Jeg har også et ansvar for å ta kontakt og kunne ringt mye mer. Jeg føler liksom bare at jeg med årene har gitt mer og mer opp og har litt i bakhodet at han nok ikke ønsker så mye kontakt siden han sjelden svarer på melding og telefon. Han har ikke egen familie enda, er ikke lagt fra meg i alder. Hva hadde dere gjort? Bør jeg ha en prat med han og være ærlig? Eller bare prøve å ha det så fint som mulig når vi først ses? Jeg tenker en melding i ny og ne om hvordan barna har det hadde jeg satt ekstremt pris på. Feks ved første skoledag og slike store dager... bør jeg ringe han mer? Eller skal jeg bare innse at slik ble det for oss..

Anonymkode: a83c2...e7a

Folk er ulike. Familie eller ei,noen trives slik. Han velger jo allikevel tilbringe tid med dere når dere møttes så her ser ikke jeg problemet🙈 

Folk er ulike. 

Anonymkode: 9256f...563

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvorfor det, egentlig? Jeg synes det blir å gni ert inn, at han skal få dårlig samvittighet. 

Anonymkode: eeda8...ef9

Hmm men blir ikke alternativet da at vi bare ikke har kontakt i det hele tatt? Jeg føler ikke jeg gnir det inn ved å sende kanskje en melding på messenger i måneden.. og da er det kanskje bare spørsmål om han har hatt en fin helg el.l. noen ganger spør jeg hvordan han har det... jeg håper han kan tolke det som at jeg bryr meg og tenker på han. Og håper kanskje han setter pris på det. Men han synes kanskje det er plagsomt,  jeg vet ikke.. ts

Anonymkode: a83c2...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hmm men blir ikke alternativet da at vi bare ikke har kontakt i det hele tatt? Jeg føler ikke jeg gnir det inn ved å sende kanskje en melding på messenger i måneden.. og da er det kanskje bare spørsmål om han har hatt en fin helg el.l. noen ganger spør jeg hvordan han har det... jeg håper han kan tolke det som at jeg bryr meg og tenker på han. Og håper kanskje han setter pris på det. Men han synes kanskje det er plagsomt,  jeg vet ikke.. ts

Anonymkode: a83c2...e7a

Jeg hadde ikke følt meg komfortabel med å få meldinger med Jeg savner deg fra et søsken som jeg ikke føler noe særlig tilknytning til eller føler behov for å ha kontakt med ut over de årlige familiesammenkomstene. Det kan oppfattes som anklagende.

Anonymkode: eeda8...ef9

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hmm men blir ikke alternativet da at vi bare ikke har kontakt i det hele tatt? Jeg føler ikke jeg gnir det inn ved å sende kanskje en melding på messenger i måneden.. og da er det kanskje bare spørsmål om han har hatt en fin helg el.l. noen ganger spør jeg hvordan han har det... jeg håper han kan tolke det som at jeg bryr meg og tenker på han. Og håper kanskje han setter pris på det. Men han synes kanskje det er plagsomt,  jeg vet ikke.. ts

Anonymkode: a83c2...e7a

Prøv å sende et "positivt postkort" nå og da om hva du og barna holder på med, i stedet for å mase på med spørsmål han skal svare på. 

Anonymkode: a66b6...b39

[AnonymBruker]

Mine brødre har ikke stort med verken mine unger eller min søsters unger. Der er vi søstrene flinkere. 
De ser ungene i høytidene og det er alt. 

Ingen av brødrene mine har barn. 
 

Vet ikke hvorfor det er slik. Jeg hadde bedre kontakt med brødrene mine før jeg fikk barn 🤷‍♀️

Anonymkode: 12824...93e

[AnonymBruker]

Broren min har sett tenåringen min 1-2 ganger, og aldri møtt seksåringen. 
Jeg ga opp å ringe og sende sms, siden han sjelden/aldri svarte. 
Det er nå åtte år siden jeg så han sist. 

Han er en ungkar i tredveårene, ja. 
Jeg har heldigvis ei engasjert svigerinne, så det veier opp for savnet…

Anonymkode: e9af6...00a