Å miste en forelder

[AnonymBruker]

Moren min har uhelbredelig kreft med 1-2 år igjen å leve, anslår legene. Det virker som hun på et vis har forsonet seg med døden, selv om hun synes det er trist ikke å få se barnebarna vokse opp (de er i alderen 2-7 år).

Men JEG, hennes nesten 40 år gamle datter, synes det er helt forferdelig å tenke på og jeg gruer meg vanvittig og gråter hver dag. Jeg er redd for hva hun skal igjennom av smerter og plager og angst når kreften sprer seg, jeg tenker på hvor hun skal tilbringe den siste tiden sin. Hun bor alene i enebolig. De har en lindrende enhet på sykehjemmet i kommunen der hun bor, ellers er det sykehus med kreftavdeling i den ene nabokommunen. Jeg bor i en storby et par timers kjøretur unna, ingen av mine søsken bor i umiddelbar nærhet heller. Hvordan kan vi, som småbarnsforeldre med travle jobber, få vært der for henne i den terminale fasen? Jeg holder ikke ut tanken på at hun skal dø alene. Jeg håper jeg kan få en slags permisjon fra jobben når den tid kommer for å være med henne.

Hun er foreløpig i fin form, og jeg og barnet mitt besøker henne ganske ofte i helger/ferier, da med minst en overnatting på grunn av avstanden. Jeg synes det er godt og samtidig veldig vondt å være i huset hennes, mitt barndomshjem. Jeg ser meg rundt i huset og i hagen der hun har arbeidet så mange timer med å få det fint og holder ikke ut tanken på at hun snart ikke skal være der mer. Ingen av oss barna kommer til å overta barndomshjemmet, det blir solgt når hun er borte. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det blir når hun forsvinner, hun er limet i familien.

Hvordan har dere andre taklet ventesorgen og sorgen ved foreldres bortgang? Jeg er som dere skjønner en voksen og etablert dame, men føler at jeg blir til en liten og sårbar jentunge igjen ved tanken på å miste mammaen min

Anonymkode: 4b7fd...3f9

[Thjelp]

Hei. 
Aller først vil jeg gi deg min dypeste medfølelse for din situasjon❤️ 

Jeg er 32 år og mistet mamma i fjor til kreft. Og første året er brutalt, da en aldri vil være klar for miste mamma. Det er vondt, men hva annet kan det bli. Mamma var min bestevenn og min klippe her i livet.

Ventesorgen vet jeg dessverre ikke, for selv om mamma hadde kreft, fikk vi aldri vite hvor og tilstanden på den, så for oss barna ble dødsfallet litt brått. Hadde jeg fått vite litt mer, hadde jeg sikkert snakket mer med henne om livet generelt i tiden hun hadde igjen, samt prøvde å kose meg over alle stunder jeg fikk med henne. (Kanskje prøvd å snakke om hva hun hadde ønsket med tanke på begravelse og etterlag, vært hyggelig å vite om vi oppfylte noen ønsker) Vi skal også med tiden selge barndomshjemmet, og selv om det er vondt, håper jeg huset kan gi noen andre en trygg og fin barndom akkurat slik min mamma ga meg

Når det kommer til jobb ble jeg sykemeldt av min fastlege når mamma havnet på palliativ, mens en annen jeg kjenner fikk permisjon fra jobben. De fleste jobber har nok en løsning for dette. 

Så selv om det er sårt og vondt, så sett pris på alle samtaler, meldinger, og telefoner. De vil være nydelige å ha en dag du klarer å se tilbake på det med et smil istedenfor bare sorg. Igjen, min dypeste medfølelse til deg, og husk at alle følelser og reaksjoner rundt dette er normalt❤️

[Forvirret23]

Har nettopp vært gjennom denne ventesorgen og ikke minst sorgen etter å ha mistet mamma. Det er så mye vi skulle gjort annerledes men vi gjorde det vi tenkte var best. Det er vondt uten henne, jeg snakker med henne hver dag. Fortsatt lukter på tingene hennes bare for å kjenne mamma. Det er vondt, og vi må dessverre gjennom det. Du kan få permisjon fra jobb, men jeg ble sykemeldt da slutten kom, det var utrolig tøft og jeg slet med angstanfall som kom hele tiden. 
Min mamma var lukket, ville aldri snakke om døden. Det savnet jeg for jeg trengte en avslutting, sånn ble det ikke. 
Hver der for din mamma om du klarer, det er utmattende samtidig som man er mamma for små barn, så pass også godt på deg selv ❤️

[AnonymBruker]

On 11/3/2023 at 12:01 PM, AnonymBruker said:

Moren min har uhelbredelig kreft med 1-2 år igjen å leve, anslår legene. Det virker som hun på et vis har forsonet seg med døden, selv om hun synes det er trist ikke å få se barnebarna vokse opp (de er i alderen 2-7 år).

Men JEG, hennes nesten 40 år gamle datter, synes det er helt forferdelig å tenke på og jeg gruer meg vanvittig og gråter hver dag. Jeg er redd for hva hun skal igjennom av smerter og plager og angst når kreften sprer seg, jeg tenker på hvor hun skal tilbringe den siste tiden sin. Hun bor alene i enebolig. De har en lindrende enhet på sykehjemmet i kommunen der hun bor, ellers er det sykehus med kreftavdeling i den ene nabokommunen. Jeg bor i en storby et par timers kjøretur unna, ingen av mine søsken bor i umiddelbar nærhet heller. Hvordan kan vi, som småbarnsforeldre med travle jobber, få vært der for henne i den terminale fasen? Jeg holder ikke ut tanken på at hun skal dø alene. Jeg håper jeg kan få en slags permisjon fra jobben når den tid kommer for å være med henne.

Hun er foreløpig i fin form, og jeg og barnet mitt besøker henne ganske ofte i helger/ferier, da med minst en overnatting på grunn av avstanden. Jeg synes det er godt og samtidig veldig vondt å være i huset hennes, mitt barndomshjem. Jeg ser meg rundt i huset og i hagen der hun har arbeidet så mange timer med å få det fint og holder ikke ut tanken på at hun snart ikke skal være der mer. Ingen av oss barna kommer til å overta barndomshjemmet, det blir solgt når hun er borte. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det blir når hun forsvinner, hun er limet i familien.

Hvordan har dere andre taklet ventesorgen og sorgen ved foreldres bortgang? Jeg er som dere skjønner en voksen og etablert dame, men føler at jeg blir til en liten og sårbar jentunge igjen ved tanken på å miste mammaen min

Anonymkode: 4b7fd...3f9

Jeg var i din situasjon. Mora døde ifjor. Ventesorg er vanskelig å bære. De sa at mora skal død 10 år siden. Likevel kjempet hun og døde ifjor. Jeg har vært gjennom mange situasjoner der mobilen ringte og jeg var redd noe har skjedd. Barna var små og det var sorg å vite at de vil ikke huske henne. Likevel fikk de ha mormora si til 12årsalder. De tilbrakte alle vinterferier, sommerferier og mange helger sammen. 

Ta en dag om gangen. Få barna frem. La dem tilbringe tid sammen. Vær der,uansett om huset ikke er helt ryddig og dere kanskje ikke får dra så langt på ferie. Dra på tur sammen. Besøk en ekstra gang, selv om du er trøtt. Ring mange ganger bare for å si hei,bare for å skravle. Snakk om en og samme ting hundre ganger og ikke si fra. 

 

Anonymkode: aff2d...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2023 den 12.01):

Moren min har uhelbredelig kreft med 1-2 år igjen å leve, anslår legene. Det virker som hun på et vis har forsonet seg med døden, selv om hun synes det er trist ikke å få se barnebarna vokse opp (de er i alderen 2-7 år).

Men JEG, hennes nesten 40 år gamle datter, synes det er helt forferdelig å tenke på og jeg gruer meg vanvittig og gråter hver dag. Jeg er redd for hva hun skal igjennom av smerter og plager og angst når kreften sprer seg, jeg tenker på hvor hun skal tilbringe den siste tiden sin. Hun bor alene i enebolig. De har en lindrende enhet på sykehjemmet i kommunen der hun bor, ellers er det sykehus med kreftavdeling i den ene nabokommunen. Jeg bor i en storby et par timers kjøretur unna, ingen av mine søsken bor i umiddelbar nærhet heller. Hvordan kan vi, som småbarnsforeldre med travle jobber, få vært der for henne i den terminale fasen? Jeg holder ikke ut tanken på at hun skal dø alene. Jeg håper jeg kan få en slags permisjon fra jobben når den tid kommer for å være med henne.

Hun er foreløpig i fin form, og jeg og barnet mitt besøker henne ganske ofte i helger/ferier, da med minst en overnatting på grunn av avstanden. Jeg synes det er godt og samtidig veldig vondt å være i huset hennes, mitt barndomshjem. Jeg ser meg rundt i huset og i hagen der hun har arbeidet så mange timer med å få det fint og holder ikke ut tanken på at hun snart ikke skal være der mer. Ingen av oss barna kommer til å overta barndomshjemmet, det blir solgt når hun er borte. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det blir når hun forsvinner, hun er limet i familien.

Hvordan har dere andre taklet ventesorgen og sorgen ved foreldres bortgang? Jeg er som dere skjønner en voksen og etablert dame, men føler at jeg blir til en liten og sårbar jentunge igjen ved tanken på å miste mammaen min

Anonymkode: 4b7fd...3f9

Jeg mistet min mor til kreft når jeg var 35år. 

Jeg og mor bestemte oss veldig raskt iht at vi skulle gjøre siste tiden til beste tiden. Litt innimellom gråt vi litt sammen og banna litt sammen. Men vi hadde mye moro latter, gjorde det hun hadde ønsker om. Om det var stort eller lite. Vi valgte å dyrke den kjærligheten vi hadde for hverandre, enn å dyrke sorgen over det som  skulle skje.  Den store sorgen  fikk jeg ta når tiden var inne.

Mor hadde nok knekt sammen om jeg hadde gått og vært lei meg hele tiden. 

Vi gikk igjennom  alle fotoalbum og ryddet i dem og sorterte slik at alle fikk hver sin. Da skeavlet vi om gamle minner.jeg hjalp henne å rydde vekk ting hun ikke ville noen skulle se etter hun var borte. 

Hennes store frykt var å bli surrete. Noe hun kunne bli av kreft typen. Så jeg sloss som en gal for at det ikke skulle skje. Det som var vanskelig var egentlig at mor ikke fikk den hjelpen hun trengte, når hun trengte det. Og jeg ante ikke at det skulle bli en så stor og hard kamp. Hun fikk jo til slutt, men det var ikke god hjelp hun fikk. Og da skylder jeg på systemet og ledelse og ikke de ansatte.  Problemet var at det kom nye hele tiden. Og de visste ikke alt, pga dårlig info. Så det resulterte sykehus annenhver dag. 

Uansett, det  at veldig godt for oss begge, å fokusere på at siste tiden skulle bli så bra den kunne bli. Når hun da gikk bort. Da visste jeg hun var 100% klar for det. Og jeg holdt henne i hånden i øyeblikket. Og det var veldig fint. Så jeg oppdaget da etterpå, at fokuset vårt og historien vår på den siste tiden også ble min sorg terapi. Og kunne etterpå og fortsatt en dag i dag ha bare gode og varme følser. Jeg er også glad hun slapp, når hun gjorde det, fordi hadde det gått en uke til, hadde hun nok ikke hatt det så godt inni seg. Så jeg og min bror var hos henne når hun gikk bort. Så hun hadde de kjæreste rundt seg og var aldri alene.

Og hun er jo ikke borte. Hun bor i hjertet mitt. Og jeg kan fortsatt spørre henne om ting. Fordi jeg vet jo svarene. Og med det føler jeg også hennes nærvær på en god måte

Anonymkode: 6ca31...607

[AnonymBruker]

Sender deg store klemmer ❤️ 

Min far fikk kreft og døde mye raskere enn de først antok. Fra han fikk diagnosen til begravelsen gikk det 4mnd. 

Det gikk så raskt at jeg følte på at jeg de 4 mnd hadde vært i beredskap 24/7 da det var jeg som fulgte han opp, var med på sykehus/lege timer mm. For meg var det veldig viktig å utnytte all tid vi hadde, "selv om" de sa de regnet med han hadde minst 1 år. Samtidig viktig at han fikk styre hva han ville. 

Mine foreldre hadde skilt seg kun mnd før diagnosen hans, så min sorg for min far , gikk over i sinne ovenfor min mor. Men samtidig lettelse av at hun slapp å stå i det jeg stod i med han. 

Det tok meg lang tid etter han døde før jeg kjente sorgen slippe taket. Jeg var sier, fortvilet, trist over alt han ikke får se og oppleve, trist for alt jeg går glipp av med han.. Ja helle pakken.  

Vi hadde 4 veldig fine mnd sammen. Vi lo mye. Hadde harde samtaler om tiden etterpå, hans ønsker og tanker. Sørget for at alle papirer og alt var iorden mm, men vi gjorde det sammen. 

I januar kom beskjeden at min mor har fått kreft. En mindre aggressiv type enn min far, men alvorlig likevel. Hun vil nok kunne leve lenge med kreften, men de tror ikke hun vil bli kreftfri. Jeg har slitt litt med dårlig samvittighet med henne nå, fordi jeg sånn i utgangspunktet forbereder meg på worst case scenario, men håper på det beste.  Jeg har vært med henne på sykehus og legetimer, hatt henne hos meg etter operasjoner mm. Selv om hun har ny samboer. Hun kjeftet på meg for jeg maste om at hun måtte sørge for at alle papirer var i orden, selv om de antar hun vil kunne bli gammel. Hun mente jeg forventet at hun  skulle dø - noe hun mislikte. Men jeg forklarte henne at både for henne og alle rundt henne vil slike ting gjøre ting lettere hvis om og men.. Så hun har ordnet alt. Mine andre søsken bidrar lite, de vil ikke ta det inn over seg. 

Mitt råd til deg - Lytt til din mor. La henne leve akkurat som hun ønsker. Ikke tenk for mye på at man har kortere tid, de merker det og mange misliker det. Benytt deg av grupper eller støtte for pårørende. Ta så stor del i hele prosessen som du vil/hun ønsker. Det kan være hardt, men ikke noe man angrer på seinere. 

Livet leves bedre med kvalitet enn kvantitet ❤️ Gjør ting som teller ❤️

Anonymkode: 9cadd...474

[AnonymBruker]

Har så medfølelse for deg og moren din, sender varme klemmer❤️

Jeg mistet moren min tidligere i år, er 23 år. Det var vondt, og er vondt.. Og noen dager så føles det helt håpløst ut.. Hadde jeg visst hun skulle gå bort, ville jeg brukt mye mer tid med henne, snakket med hun om alt jeg lurer på, fått hun til å skrive bøker til barn/barnebarn❤️ 
Jeg sitter igjen med mange spørsmål, som bare en mamma kan svare på, og det river opp såret hver gang jeg tenker på det❤️ Samtidig var mamma syk, og jeg vet så inderlig godt at hun har det bedre nå! Hun isolerte seg da sykdommen ble verre, og hadde unnskyldninger for å ikke møtes de siste årene, tok ikke i mot hjelp, og eneste kommunikasjonen hun godtok var over telefon.. Så det trøster meg litt, at smertene er over❤️

Nyt tiden sammen, ta det i hennes tempo, hun kjenner kroppen og vil nok ikke bli bekymret av andres uro❤️ Selvom det er lettere sagt enn gjort selvsagt❤️

Anonymkode: 757f9...fe6

[Eneri]

Jeg har ikke erfaring med det du nå står ovenfor, det høres utrolig tøft ut❤️ 

Jeg forstår også ditt ønske om å prioritere tid med din mor framover. Ser noen nevner sykemelding i palliativ fase. Andre nevner permisjon fra jobb. Noe permisjon kan man de fleste steder få med lønn, annen uten lønn.

Sånn rent praktisk tenkt ville jeg fokusert på å rydde mulighet for deg selv til å være mer med din mor i tiden framover, som du ønsker. Gjør økonomiske grep - hvis mulig - som gir deg muligheten til å gå ned i stilling, evt ta noe ulønnet permisjon. Vær med henne i høytider og ferier også.