Hvordan bli kvitt misunnelse for de som har mer?

[AnonymBruker]

Har flere ganger den siste tiden vært på playdate hos et annet barn i barnehagen. 

Det er veldig hyggelig, foreldre er superkoselige og barna har det moro. 

Men hver gang vi drar derfra sitter jeg med en dårlig følelse. Og det plager meg skikkelig fordi jeg ønsker ikke å sitte igjen med den følelsen i det hele tatt. 

Det bunner i at de har et megafint stort hus, altså barnets rom + lekerom er større enn hele huset vårt.

De har mye penger, de har flere eiendommer, hytter og dyre biler. Det er selvfølgelig noe de har jobbet for og har fortjent seg til, og jeg har absolutt ikke noe vondt å si om dem.

Men jeg føler meg så liten og mislykket når jeg kommer hjem igjen. Tenker på barna våre som må dele et lite rom og aldri kommer til få noe i nærheten av 1/4 av dette huset. Redd for at spørsmålene om forskjellene snart kommer fra barna våre når de blir litt større, ettersom barna mest sannynlig kommer til å være venner i fremtiden også. 

Økonomien vår går rundt, men det er ikke noe rom for store utskeielser. Og livet gikk ikke helt som planlagt så det er ikke store muligheter for å endre på dette for oss. Det er vel heller vår situasjon som plager meg enn at de har så mye, men det blir så tydelig for meg når vi er der.

Føler også veldig på at vi må invitere de til oss snart, og det kjenner jeg at jeg gruer meg til. Huset vårt er veldig lite, helt ok innvendig, men kan liksom ikke sammenlignes med det moderne palasset dems. 

Noen som har noen gode ord/tanker rundt dette så hele denne følelsen kan slippe litt? 

 

 

Anonymkode: 897f7...6a7

[AnonymBruker]

Det er mange som har det verre hvis det er til trøst

Anonymkode: 5ca72...6f3

[Arkana]

Det vil alltid være noen som har mer penger, større hus, finere biler og dyrere klær enn deg. Det vil alltid være noen man kan være misunnelig på og det kan lett bli en følelse man aldri blir kvitt fordi det alltid er noen som har mer enn en selv.

Barna mine har venner som bor i alle mulige slags hus. Noen bor i digre eneboliger med foreldrene med lønninger de fleste bare kan drømme om, noen bor i bittesmå leiligheter og de fleste et sted i mellom. Noen av vennene deres deler rom med søsken mens noen har digert rom og kjellerstue og bad helt for seg selv. Og noen har to foreldre, noen har skilte foreldre, noen har bare én forelder, noen har katt, noen har hund, noen har veldig mange søsken, noen har ingen, noen har hjemmeværende forelder, noen har foreldre som jobber så mye at de knapt ser dem og slik kunne jeg fortsatt. Det er så utrolig stor variasjon i hva barna opplever og ser rundt seg og i venneflokken og jeg kan garantere deg at størrelsen på andres hus er en bagatell i den store sammenheng og noe som er helt uvesentlig for barna dine.

Jeg har aldri hørt barna mine kommentere hvordan andre bor ei heller hørt vennene deres kommentere hvordan vi bor. Det har aldri vært det som betyr noe for noen av dem. Jeg tror dette er noe du tenker på veldig mye mer enn barna dine noen gang kommer til å gjøre. Husk at folk kommer på besøk til deg fordi det er hyggelig å være sammen med deg, ikke for å evaluere huset ditt. Det er ikke en konkurranse og huset ditt er bra nok akkurat som det er! Det er dine barns hjem og der de føler seg trygge, der de har det gøy og der de skaper massevis av gode minner.  

Endret 19. oktober 2023 av Arkana

[AnonymBruker]

Det vil alltid være dem som vurderer folk etter materiell velstand. Det kommer vel an på hva slags menneske en er, hva slags verdier man verdsetter. 

Hyggelige folk er hyggelige enten de er rike eller fattige. Det blir feil om du unnskylder hjemmet ditt fordi de har mer. Er det ikke bra nok for dem, så trenger de ikke å komme. Men det er også nedverdigende overfor dem om du ser opp til dem pga størrelsen på lommeboka. 

Anonymkode: 9e881...612

[AnonymBruker]

Prøv å fokuser på det du har, og ikke det du ikke har har. 

Ingen bryr seg om hvordan dere bor, det kan faktisk hende at dette paret er misunnelig på dere som har bare et hus å forholde seg til. Det å ha flere eiendommer, hytter og dyre biler høres bare slitsomt ut.

Anonymkode: 3b7f7...677

[AnonymBruker]

Jeg gjennoppliver denne "døde" tråden som jeg fant gjennom googling, årsaken er at jeg tror dette er en problemstilling mange foreldre er usikre på. 

Jeg hadde en diskusjon med en barndomsvenn nylig. Vi er vokst opp på en usentral plass på Oslo øst, der noen bodde i store villaer med hage, andre i rekkehus eller leilighet. Jeg kan helt ærlig si at temaet rundt bosituasjon, plass og andre materielle goder aldri var et diskusjonstema blant oss når vi var barn/ungdom. Jeg kan heller aldri huske at vi diskuterte yrker foreldrene våre hadde, vi var rett og slett opptatt med andre ting. Jeg tror nokk dette er gjeldende for de fleste som er oppvokst plasser hvor man omgås mennesker med forskjellig sosioøkonomisk status. 

Jeg tror utfordringene blir større dersom man skiller seg ut markant, eks om du bor i en liten leilighet på beste vest, mens ALLE andre bor i store hus. Da vil man bli den som skiller seg ut, og det kan oppleves negativt. Heldigvis er de fleste steder i dette landet (både by og bygd) bygget opp av folk som har ulikt utgangspunkt økonomisk noe som gjør at disse forskjellene ikke havner like mye i fokus hos de små. 

Anonymkode: cbe13...6f3

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en familie som hadde det slik, de var rikeste familien i bygda faktisk. De hadde barn på samme alder som oss, så vi var mye sammen. De hadde også hus i syden, vi besøkte de der, samtidig som vi bodde på et rimelig hotell selv. 

Nå når vi ble voksne kom det frem at denne familien har bare hatt et vakkert overfladisk ytre. Far i huset har drevet psykisk terror mot mor i mange år. Alle barna der sliter med noe psykisk nå, ingen har fullført utdanning eller har jobb, i tillegg har to av dem hatt selvmordsforsøk. Det ble stor rettsak med besøksforbud og nesten drapsforsøk mellom mor og far... Fyfaen for et helvete både mor og barn har hatt det, og helt sykt at INGEN, ikke nærmeste venninner til mor der engang, hadde hatt en anelse av hva som har foregått. Hun har virkelig holdt maska... 

Penger betyr ikke at noen har det bra eller bedre enn andre altså. 

Anonymkode: ae85f...060

[Dojakitty]

Perspektiv og fokus på verdier og moral i livet. 

[AnonymBruker]

Dette er nok ikke noe barna tenker mye på. Jeg er over 50 og husker mange som bodde kummerlig i oppveksten uten at jeg egentlig tenkte noe over det. nabofamilien hos oss hadde for eksempel utedo og ikke bad i mange år. 

Jeg tenkte aldri noe over det, det var en hyggelig familie og det var fint å være på besøk der.

Vi har det så utrolig bra her i landet mange av oss at det er et problem at barn deler rom.. 

Anonymkode: bbd47...7d6

[Supermerry]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2024 den 14.25):

Jeg gjennoppliver denne "døde" tråden som jeg fant gjennom googling, årsaken er at jeg tror dette er en problemstilling mange foreldre er usikre på. 

Jeg hadde en diskusjon med en barndomsvenn nylig. Vi er vokst opp på en usentral plass på Oslo øst, der noen bodde i store villaer med hage, andre i rekkehus eller leilighet. Jeg kan helt ærlig si at temaet rundt bosituasjon, plass og andre materielle goder aldri var et diskusjonstema blant oss når vi var barn/ungdom. Jeg kan heller aldri huske at vi diskuterte yrker foreldrene våre hadde, vi var rett og slett opptatt med andre ting. Jeg tror nokk dette er gjeldende for de fleste som er oppvokst plasser hvor man omgås mennesker med forskjellig sosioøkonomisk status. 

Jeg tror utfordringene blir større dersom man skiller seg ut markant, eks om du bor i en liten leilighet på beste vest, mens ALLE andre bor i store hus. Da vil man bli den som skiller seg ut, og det kan oppleves negativt. Heldigvis er de fleste steder i dette landet (både by og bygd) bygget opp av folk som har ulikt utgangspunkt økonomisk noe som gjør at disse forskjellene ikke havner like mye i fokus hos de små. 

Anonymkode: cbe13...6f3

Jeg vokste også opp i Oslo. Enorm forskjell i materiell velstand i mitt oppvekstmiljø. Noen foreldre var skipsredere og industrieiere og bodde i små palasser; andre var sosialklienter med små leiligheter, og atter andre var alt-i-mellom. Først som voksen innså jeg hvor enormt stort sosioøkonomisk spenn det var mellom oss barna som vokste opp sammen som nære venner. Som barn boltret vi oss i alle hjemmene. Noen ganger i digre murvillaer på flere hundre kvadratmeter, andre ganger i bittesmå blokkleiligheter, og andre ganger i det som var imellom disse ytterpunktene. Ingen av oss snakket noen gang om disse forskjellene, og oppfattet heller ikke at det skulle være noe å være opptatt av. Kanskje var vi heldige som hadde foreldre - de rike og de fattige og de midt imellom - som aldri snakket om slike ting? Jeg kan ikke huske at noen - verken voksne eller barn - noengang kommenterte de materielle forskjellene i våre forskjellige hjem. Vi hadde en barndom fri fra voksne meninger om hvem som er rike og hvem som er fattige, og kunne fritt velge venner etter hvem vi likte å være sammen med, uten "voksne" innblandinger i barns preferanser.

 

 

[Gry H.]

Du har iallefall det viktigste verktøyet for å lande dette her til 20 i stil; Nemlig selvinnsikt nok til å skjønne at dette her er DITT issue, og at den som må 'fikses' dermed er deg. 

Videre er dette så normale følelser at jeg vil tro vi alle fra tid til annen føler på det samme i en eller annen sammenheng der andre har noe som høles uoppnåelig for en selv å kunne oppnå.  Det vi imidlertid lever i den totale uvitenhet om, er at sjansen er stor for at det også finnes de som har kjent på den samme misunnelsen ovenfor oss selv- og noe vi har. Og liksom vi som regel ikke er klaar over hva det kan være vi har som oppleves så uoppnåelig for andre, er det all grunn til å gå ut i fra at de heller ikke har ofret så mye som en tanke på de godene de kan skilte med i forhold til deg. - Eller det kan også være de vil oppleve det befriende å få noen timer utenfor palasset. I deres øyne, kan det like gjerne være at de ser på ditt hus som et ordentlig 'hjem', for det er jo ingen hemmelighet at hjemmekoselig og lun atmosfære blir vanskeligere å få til dess større bolig det dreier seg om! 

- For min del, har kjennskapet til ordtaket "Every single person you'll ever meet throughout your life is fighting a battle you know nothing about" vist seg ubetalelig i hht å få kontroll på sjlusi og misunnelse, da dette er så sant som det er sagt. Uansett hvilket drømmeliv man får inntrykk av, har også denne personen sin 'crap-load' å hanskes med. Derfor drar jeg frem denne setningen med en gang jeg merker det velkjente stikket i mageregionen. For i det en får satt denne vissheten om at det også bak den respektive fasaden som syntes så plettfri der den står ovenfor deg skjuler det seg demoner av ymse slag lengst fremme i bevisstheten, gjør det at en får presset misunnelsen såpass ned i kne at en evner å møte den respektive personen som det mennesket av kjøtt og blod som det tross alt er. Mindreverdighetsfølelsen svekkes såpass at du klarer å møte de med en tilnærmet likeverdighet, og åpner med det opp for å faktisk starte et bekjentskap med vedkommende. 

Og blir man kjent, er grunnlaget lagt for et vennskap, og med det vil også ens respektive fasader falle.   

All kred til deg for å ha 'baller' nok til å ta tak i et allment problem som av en eller annen grunn er blitt tabubelagt 🥰