Deg som har mistet noen, hvordan vil du folk skal støtte deg?

[AnonymBruker]

Til dere som har opplevd noe så forferdelig som å miste noen nære, foreldre eller barn eksempel. Jeg syns det er så vanskelig å vite hvordan man skal støtte. Er oppvokst hvor man aldri snakker om ting.

Hadde dere ønsket at man tok personlig kontakt? Hva skal man si? Syns «håper det går fint med deg, tenker på deg» blir så overfladisk, selv etter mange år når noen mister noen. Foretrekker dere at man ikke snakker om det? 
 

Jeg selv har mistet en bestemor, hun var det nærmeste jeg hadde da min mor er psykisk syk og far har jeg ikke kontakt med. Opplevde tiden etterpå som grusom, følte folk tenkte jeg «bare» hadde mistet en bestemor, og at det går over. For meg kan jeg gråte av dette enda, bli sint osv. Har aldri fått snakket om det da min mor selvfølgelig var mer lei seg og jeg måtte trøste hun, foreldre til min bestemor, søsken. Men kanskje det er normalen å ikke snakke om? 

Anonymkode: 2a09d...152

[AnonymBruker]

Jeg satte pris på de som spurte meg, og de som tok kontakt med meg. De som stilte opp i begravelse uten å forvente det. Det betydde enormt mye. Synes det var vanskelig selv å nevne det for alle. Satte mye pris på at to av kollegaene min på jobb spurte meg om hvordan det gikk.

 

Tror for mange i dag er redd for å tråkke feil ved å spørre at de lar være, men i utgangspunktet er det fint at folk spør. For det viser en interesse eller at de bryr seg.

Anonymkode: dad72...e3a

[Eva-Lena]

Jeg har mistet mamma og de 2 første ukene var det greit at folk sendte meg mld og kondolerte osv. Blomster ga jeg beskjed om at jeg ikke ville ha.

Nå er det snart 2 år siden mamma døde og nå snakker bare ungene, pappa og jeg om at vi savner mamma. Veldig mye tanker om : Tenk om hun kunne opplevd dette, lurer på hva hun ville sagt osv osv.

Jeg savner henne, men gråter ikke lenger. Det er heller ikke noe intenst savn lenger heller, bare innimelllm at jeg skulle ønske jeg kunne besøkt henne eller tatt en tlf.

Livet går videre og jeg vil helst ikke snakke med andre om mamma’s bortgang lenger.

[AnonymBruker]

Jeg likte best venner som var praktiske i sin måte å vise omsorg på. 

- Jeg kommer bort i kveld og lager middag til deg så jeg vet du får i deg noe. 
- Kan vi gå en tur sammen i dag? Vet om en bortgjemt tursti. 
- Jeg kan gå tur med hunden din for deg i dag, så kan vi kanskje gå sammen i morgen?
- Jeg kjører deg til begravelsesbyrået.

- Jeg kommer bort i kveld og tar med en flaske vin. 

- Vet du hva du skal ha på deg i begravelsen? Skal vi dra sammen på kjøpesenteret og kjøpe noe?

Anonymkode: 6a53b...59e

[Trolltunge]

Jeg vil at venner skal være som vanlig med meg når jeg har det vondt. Lytte når jeg prater og vise at de bryr seg om det jeg står i, men også dele fra sitt liv, og ikke være redde for smil og latter. Det er godt å kunne smile og le litt selv om man opplever noe vondt, og jeg er av person en som ikke takler å bli stående og stampe kun i det som er vondt. Så omtanke og å lytte og tåle tårer, men gjerne også dra meg bort fra det vonde ved å selv dele ting og aktiviteter. 

Det er nok ikke noe fast fasit på slikt, som med det meste. Jeg har en nær venninne som ville bli frustrert over at man også dro temaet over på annet, og spøkte og lo om annet også, mens det altså er hvordan jeg trenger det, så vi krasjer litt i hvordan vonde ting takles. 

[AnonymBruker]

Jeg vil snakke om det som skjedde og få snakke masse om de som døde. Det trenger man lenge. Mange tror at når begravelsen er over og etter et par uker så vil man ikke snakke om de avdøde mer men snakke om andre ting. For meg er det ikke slik. 

Og så vil jeg at folk kommer på besøk, også etter den første tiden. En sorg pågår lenge, de rundt glemmer det fort men det gjør man ikke som pårørende. Ta initiativ, ikke vent på at JEG gjør det, for ofte er det for mye. Ikke si ;" er det noe så bare ta kontakt! ", for det er vanskelig. Kom heller med konkrete forslag ; en cafetur, en fjelltur, en kjøretur, hva som helst. 

Anonymkode: 0d580...067

[AnonymBruker]

Jeg mistet mannen min forrige uke og har sittet alene hver kveld siden.

Har fått masse meldinger med kondolanser/blomster men ingen kommer på besøk selv om jeg skriver at jeg er alene.

Tilby deg å komme på besøk, tilby å lage mat, tilby en skulder å gråte på,tilby å overnatte hvis det trengs.

 

Anonymkode: 0ce5d...3b6

[AnonymBruker]

Jeg ville satt pris på fine kort og en varm sms i ny og ne.

Anonymkode: 84b6f...f23

[c_buk]

Jeg ville satt pris på fred og ro til å sørge i fred. 

Når jeg er klar sier jeg ifra, og da setter jeg pris på at de kan behandle meg så vanlig som mulig. Og ikke minst vise tålmodighet for at jeg kanskje ikke er helt meg selv.

Jeg tror mye handler om å spørre den som sørger hvordan man kan stille opp, og også godta at det ikke alltid er noe man kan gjøre. Jeg trenger ofte bare tid.

[Enkefrue]

Jeg mistet mannen min for 4 år siden og da var jeg bare 31 år.

Jeg satte pris på de som «turte» å ta kontakt, de som kom innom uanmeldt og de som faktisk turte å spørre og snakke om det som hadde skjedd.( mannen min døde helt uventet i en ulykke). 
 

Jeg la blomster for hat til slutt, men morgenlevering, hjemmebakt brød og annen bakst var gull verdt når huset var filt av familie og nære en stund. 
 

Fra mine flotte kollegaer fikk jeg ei stor kurv med godis, kaffe, brusbokser, fine kort, Lego til 2 åringen som også hadde mistet pappan sin, og en andre små leker. I tillegg hadde hadde de samlet sammen flere tusen kroner som jeg kunne kjøpe elsykkel for ( hadde ikke lappen enda).

De kom på besøk og snakket, spurte og lo med meg noe jeg sårt trengte da. 
 

Det er det jeg husker fra de første ukene. Alt annet er borte fra hukommelsen.

[AnonymBruker]

Mamma mi døde ifjor. Det jeg husker best,er noe jeg egentlig trengte i den første perioden og det kaller jeg pleie. Venner og familie hjalp til veldig mye. Egentlig gjorde de alt for meg. De stelte huset, laget kaffe til folk,laget middag, kom over og satt med meg. Det var det jeg trengte, bare folk var der, av og til i nærheten, men nær.

Anonymkode: 56dd9...815

[AnonymBruker]

Svaret avhenger nok av hvem man har mistet, og hvem det er snakk om skal støtte.

Anonymkode: bff0d...b97

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2023 den 17.58):

Til dere som har opplevd noe så forferdelig som å miste noen nære, foreldre eller barn eksempel. Jeg syns det er så vanskelig å vite hvordan man skal støtte. Er oppvokst hvor man aldri snakker om ting.

Hadde dere ønsket at man tok personlig kontakt? Hva skal man si? Syns «håper det går fint med deg, tenker på deg» blir så overfladisk, selv etter mange år når noen mister noen. Foretrekker dere at man ikke snakker om det? 
 

Jeg selv har mistet en bestemor, hun var det nærmeste jeg hadde da min mor er psykisk syk og far har jeg ikke kontakt med. Opplevde tiden etterpå som grusom, følte folk tenkte jeg «bare» hadde mistet en bestemor, og at det går over. For meg kan jeg gråte av dette enda, bli sint osv. Har aldri fått snakket om det da min mor selvfølgelig var mer lei seg og jeg måtte trøste hun, foreldre til min bestemor, søsken. Men kanskje det er normalen å ikke snakke om? 

Anonymkode: 2a09d...152

Lytte og bare være der uten nødvendigvis prate om det forferdelige som har skjedd. Så faktisk ikke prate om det i det hele tatt utover det å være tilstede. For å tro at du kan gjøre sorgen og smerten noe mindre stemmer bare ikke. Det kan ikke noe annet en tiden sørge for. Det er noe som alle må gå igjennom i løpet av livet på en eller annen måte. Det verste man kan gjøre er å bare trekke seg unna og fade et vennskap fordi man er redd for å si noe galt. Da ryker ofte et vennskap eller en relasjon. 

[AnonymBruker]

Enkefrue skrev (23 timer siden):

Jeg mistet mannen min for 4 år siden og da var jeg bare 31 år.

Jeg satte pris på de som «turte» å ta kontakt, de som kom innom uanmeldt og de som faktisk turte å spørre og snakke om det som hadde skjedd.( mannen min døde helt uventet i en ulykke). 
 

Jeg la blomster for hat til slutt, men morgenlevering, hjemmebakt brød og annen bakst var gull verdt når huset var filt av familie og nære en stund. 
 

Fra mine flotte kollegaer fikk jeg ei stor kurv med godis, kaffe, brusbokser, fine kort, Lego til 2 åringen som også hadde mistet pappan sin, og en andre små leker. I tillegg hadde hadde de samlet sammen flere tusen kroner som jeg kunne kjøpe elsykkel for ( hadde ikke lappen enda).

De kom på besøk og snakket, spurte og lo med meg noe jeg sårt trengte da. 
 

Det er det jeg husker fra de første ukene. Alt annet er borte fra hukommelsen.

Da var du heldig som hadde et apparat rundt deg.

Ts

Anonymkode: 0ce5d...3b6

[AnonymBruker]

Jeg er av typen som ikke ønsker kontakt/snakke om det. Jeg trenger at folk oppfører seg som om ingenting har skjedd. Det å få et spørsmål «hvordan går det», da vil jeg begynne å gråte. Og det er noe jeg ikke ønsker. Selv om det kan være godt å gråte, så er det bedre hjemme i dusjen, enn ute blant folk.

Alt etter sorgen, kanskje jeg kan snakke om det, men etter å ha mistet noe av det kjæreste jeg hadde, 2 år senere klarer jeg enda ikke å en gang tenke for mye på det uten at tårene renner, det å snakke om det er ikke aktuelt en gang.

Sorg går aldri bort. Man lærer å leve med den. Man vokser rundt den. Noen dager er verre enn andre. Og for meg, det å snakke om det er det absolutt aller siste som hjelper, for da drar jeg bare opp alt igjen. Jeg trenger å bearbeide det alene, i mitt eget hode.

Anonymkode: 36622...063

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det kan være vanskelig å vite hvordan man skal støtte noen som har opplevd tap. Det er viktig å huske at hver person er unik og kan ha ulike behov når det gjelder støtte. Noen foretrekker personlig kontakt og at man snakker om det, mens andre kan føle seg mer komfortable med å bearbeide sorgen privat. Det viktigste er å være tilgjengelig og vise omsorg. Du kan si noe som "Jeg er her for deg hvis du trenger noen å snakke med" eller "Jeg tenker på deg og sender deg varme tanker". Det kan også være nyttig å spørre hvordan de har det og hva de trenger. Husk at det kan ta tid å bearbeide tapet, og at det er viktig å være tålmodig og respektfull.

Anonymkode: f21c8...b16

[Sunnys]

Vanskelig å vite egentlig. Man må nesten spørre vedkommende direkte hva de trenger/ ønsker. Noen vil ha mange rundt seg, mens andre orker det ikke. Det beste er å spørre. 
er det mer perifere/ bekjente er det fint med blomster, melding o.l 

 

Endret 30. november 2023 av Sunnys