Jeg vil så gjerne treffe henne

[tøbba]

Men katta, hvis du hadde hørt mine argumenter, som du har her. Ville du likevel blånekte, hvis du var henne og jeg var meg?

Jeg får ikke fred fordi ingen egentlig vil møte blikket mitt. Det er mye bedre å vite det sånn som det var.

Det er klart og tydelig at de prøver å beskytte meg. Men det gjør alt mye verre!

[Gjest Janna]

Hvordan går det med deg nå tøbba?

Føler du at du kommer noen vei med det hele? Jeg beundrer deg for at du orker å gå igjennom dette! Samtidig skjønner jeg ikke helt hvorfor. Men du har nok dine grunner.

Vil bare ønske deg lykke til videre...

Jeg tror du trenger å komme helt til bunns i dette dersom du skal klare å bygge opp igjen samlivet med mannen din... *klem*

[katta]

Til slut hadde eg nok gitt etter og truffet deg/henne, men eg hadde vist at det ikke på noen måte hadde gagnet forholdet deres. Derfor er eg veldig lite villig til å treffe henne.

Eg har og en del ting eg skulle ønske at eg kunne fortalt henne, men det hadde ikke på noen som helst måte gjort det bedre for henne.

Litt teit egentlig, der sitter vi to, som begge er blitt utsatt for bedrag og løgner og beskytter han, selv om det ikke er meningen, ved å vise hensyn til hverandre... Skjønne det hvem som kan.

Du får oppsøke henne, men det kommer neppe til å gjøre det bedre i forholdet ditt...

Lykke til uansett

[tøbba]

Jeg forstår ikke at du kan være så sikker på at det vil skade forholdet. Det er klart det vil være sårende og vanskelig der og da. Det blir kanskje mye å tenke gjennom. Nye ting og fordøye.

Men man skal ikke på død og liv beskytte seg selv og andre mot alt som er vondt.

Jeg trenger å få ting på plass, først da kan jeg gå videre. Og kanskje viste det seg at det ikke gav så mye ny informasjon. Ja, så vet jeg i det minste det.

Det er ingen grunn til at hun skal beskytte han. Jeg skal gjøre meg selv i stand til å tilgi. Det må jeg vite HVA jeg skal tilgi. Og jeg må vite hva det er jeg må forsone meg med.

At hun ikke vil treffe meg fordi hun mener det er "sårende" for meg. Det har jeg prøvt å forsone meg med, men det klarer jeg altså ikke.

[katta]

Kan ikke svare for din "elskerinne", men for min egen del så handler det absolut ikke om å beskytte han, men henne.

For min del så er eg sikker på at det skader mer enn det gagner, fordi hun så desperat gjerne vil tro på han at sannheten ikke blir akseptert, men bare ligger i bakhodet og gnager. Hun er overbevist om at de sannhetene hun hørte, bare var ondsinnet oppspinn fra min side. I virkeligheten var det halvsannheter, hvor eg ikke tok med de grumme detaljene.

Men hvis du har bestemt deg, så for al del gjør det. Ingen vits i å utsette det lengere, hvis du ikke får fred uanset.

Hellere få det frem i lyset og bli ferdig med det uanset resultat.

La oss høre hvordan det går

[Gjest Anonymous]

Syns du skal treffe henne. Kanskje du får vite sannheten!

Vil bare si til Katta:

Er du sikker på at det ikke er han, som har overbevist henne om at det kun var 2-3 ganger.

Jeg snakker av egen erfaring og kastet faktisk bort flere år enn jeg hadde trengt.

Elskerinnen til eksen min jattet nemlig med han og støttet han i at det kun var noen få ganger.

Fortsatte med han i 1,5 år som var tøfft og vondt.

Når jeg så oppdaget sannheten, knakk jeg totalt og har faktisk ikke kommet meg etter dette.

Ikke si at du beskytter henne! Det du gjør, er å være med på å ødelegge et menneske, for sannheten kommer som regel fram før eller siden.

Vær ærlig og gi henne en sjangs til å begynne på nytt.

Personlig likte jeg elskerinnen til eksen min og ga henne ikke skylden.

Jeg stolte på henne og alt hun sa til meg.

Nå hater jeg begge to.

Selvfølgelig er han drittsekken her men du trenger jo ikke å være av samme ulla?

Tro meg når jeg sier at du bør fortelle henne sannheten, det er den eneste måten du kan spare henne for et skikkelig fall.

Han er jo en drittsekk og han lyver nok til deg også om hva dama tror, sier, etc.

Det er nok lettest å la være men ikke si at du beskytter henne, for du gjør nemlig det motsatte.

Det var ikke ment som kritikk.

[katta]

Til siste gjest

Eg tar det ikke som kritikk, og eg skjønner og godt hva du mener, men samtidig så er der ikke noe eg kan gjøre som får henne til å tro på meg.

Eg vet at det er han som har bildt henne inn at det kun var tale om 2-3 ganger dårlig sex, men eg har og fortalt henne at det ikke var sant. En felles bekjent har og fortalt dette til henne, men hun vil ikke tro det. I tillegg blev hun gravid mitt i det hele. Da blir alt så ufattelig mere komplisert, hvorfor skal eg tvinge sannheten i hode på henne, når hun ikke vil tro den uanset, og hvordan kan eg gjøre det, når hun er mitt inne i et følelsesmessig kaos med barn på vei?

Eg har ikke på noe som helst tidspunkt løyet for henne, men eg har sakt at eg ikke vil fortelle mere, eg har ment at hun viste nok til å avgjøre om hun ville fortsette med han eller ikke.

Han har vært utro og han har løyet hu rett opp i trynet, og dette vet hun. Evt detaljer om hva han har sakt og gjort er ikke så relevant og ville bare ligge og gnage i sjela hennes.

Eg holdt pent kjeft om dette for å beskytte henne, ingen annen grunn.

Må og tilføje at det er helt slutt mellem oss to. Etter at eg så hvordan han virkelig var, så ville eg ikke rørt han om han var siste mann på jord.

[Gjest Anonymous]

Beklager katta, hadde ikke fått med meg alt!

Du har gjort ditt og det er bra.

Hun tror nok på deg men vil ikke gi slipp på han.

Du har i hvertfall gitt henne muligheten til å komme seg bort fra han, resten er opp til henne. ( Har stor respekt for det.)

Kunne ønske jeg var så heldig.

Ha en fin dag.

[Gjest katta ikke innl]

Trenger ikke å beklage, eg hadde jo ikke fortalt alt her.

Eg håper og at du har en fin dag

[Gjest Anonymous]

Kjære Tøbba,

For det første: Jeg syns synd på deg! Det må være så innmari vondt å være i din stiuasjon.

Jeg har ikke vært inne på KG på svært lenge og har derfor ikke fulgt denne tråden mens den har blitt til. Derfor blir dette et veldig langt innlegg med mange sitater (mine uthevinger).

Jeg leste historien din og la merke til noe av det du skreiv. Det er mulig jeg henger meg opp i detaljer, men kanskje kan det også være at jeg hjelper deg til å se klarere.

For det første har jeg noen spørsmål om mannen din. Om han har du bl.a. skrivi:

Han skulle bare ha spenning. Uforpliktende, befrienede. Så uendelig uvitende og naiv han var.

Jeg vet ikke hvordan man tilgir. Men du pleiet jo å tilgi alt sa han. Ja

Kanskje jeg må tilgi han, men hvordan gjør man det?  

Jeg tror min vei til "tilgivelse" er gjennom å forstå, nettopp fordi han selv var så sikker på at dette ville jeg forstå og godta.

1. Hva var det ved deg som gjorde at han trodde at du ville godta, forstå og tilgi? Hvis han virkelig trodde det hadde han vel sagt fra til deg før han var utro?

2. Angrer han nok? Nok for deg? Hvordan viser han deg at han angrer? Gir han deg det du trenger etter et slikt svik, f.eks. bekreftelse? Jeg tror bekreftelse er helt essensielt i alle mellommennskelige forhold. Du skrev også sjøl:

Det å få bekreftelse er viktig for meg for tiden, men det er ikke det det handler om her.  

3. Har han på ordentlig bedt deg om tilgivelse for alt? Har han bedt om tilgivelse for sviket, for smerten han ga deg, for at han trodde du ville synes det var greit? Hvis du skal tilgi ham, gjør du det da for ham og/eller for din egen skyld?

Var alene hjemme, skulle egentlig jobbe i ferd og ro. Men gråt og skreik og slo i gulvet og var kjempesinna nesten hele dagen.

4. Har mannen din fått se sinnet ditt, virkelig fått forstå hvor vondt dette er for deg? Vis ham smerten din!

Mannen din virker redd for sin tidligere elskerinne, redd for at hun skal ha noe makt over ham, gjøre ham vondt. Du skriver blant anna:

Mannen min vil ikke at jeg skal treffe henne.  

Det som skjedde har ødelagt veldig mye av mitt, mine barn og manns liv. Selvfølgelig kan man si at det min reaksjon som er grunnen. Ikke det som skjedde. men, ja. Hm (trenger kanskje ikke ta på meg skylda igjen..?)

Du kan ikke styre din egen reaksjon. Han var den som kunne styre. Han var den som tok et valg. Det er hans utroskap og ikke din reaksjon som er problemet! Hvis du skal ta noe som helst skylde sjøl så må det i tilfelle være fordi du var en så kjip kone at "du drev" ham til det. Hvis du var det. Egentlig spiller det liten rolle. Det var hans valg. Han kunne stått imot.

Hun har skjellt han ut. Han må tåle å snakke med meg, han må ha ryggrad til å høre på meg. Det er ikke hun som skal prate. Det er han. Det er vel også sånne ting som hun har sagt, som gjør at jeg tror hun forstår veldig mye, og kan gi meg mange av de tilbakemeldingene jeg trenger.  

Jeg er livredd for at hvis jeg tar kontakt med henne, så ringer hun og skjeller han ut igjen. Det tåler han ikke!

5. Hva er det hun har skjelt ham ut for? At han er for svak til å fortelle deg hva som er skjedd, at han gir henne den oppgaven? Det har hun forsåvidt rett i. Det vare galt av henne å blli hans elskerinne, men det var ham som svek deg. Hvis han gir deg de svarene du trenger har hun ikke lenger grunn til å skjelle ham ut. Og ditt møtet med henne vil bli annerledes. (For jeg tror du kommer til å ende opp med å møte henne)

Jeg har nok ikke fått de svarene jeg trenger fra mannen min, han prøver å være ærlig. Men har veldig vanskelig for å snakke om det. Han har det fysisk og psykisk vondt når jeg tar opp de enkleste ting. Det koker i hodet hans og han ser liksom ikke ting klart. Husker ikke, vet ikke. Det kompliserer alt og jeg må være veldig forsiktig og jeg må kanskje trøste han. Det at jeg har det vondt er vanskelig for han å takle, han klarer ikke å trøste meg. Han vil bare bort. Han føler seg helt elendig.  

6. Jeg har god erfaring med å brevveksle med mannen min når følelsene er kaotiske og vanskelige å snakke om. Ved å skrive sorteres følelsene og tankene og man kan bruke tid på å uttrykke det man vil i fred. I en samtale tenker man fort på sitt nest e"innlegg" istedet for å lytte til det den andre sier. Mitt råd: Skriv et brev til manne din en helg dere er aleine. Krev at han svarer deg i løpet av et døgn. Skriv gjerne et svar tilbake igjen.

Hvis jeg ikke hadde vært så ordentlig og snill., så hadde jeg oppsøkt henne med en gang sånn som jeg ville. Så hadde jeg vært ferdig med det. I steden for å ta så forbanna masse hensyn ("#¤%##).  

Men også da var meldingen at dette var noen HUN var ferdig med. Men hva med meg? Jeg var ikke, og jeg er ikke ferdig med det.  

7. Du er ikke ferdig. Du har lov til å kreve av henne at hun skal møte deg!

Lykke til Tøbba. Jeg må dessverre gå nå, men skal prøve å skrive mer seinere!

Klem, Ingy

[Ingy]

Jeg beli visst logga ut.

Ingy

[Gjest Dawna]

Hei tøbba,

jeg synes du skal gi blanke i hva mannen din måtte mene om det og oppsøke denne jenta. Vær litt egoistisk. Hvis du innerst inne vet med deg selv at du må treffe henne for å klare å gå videre, så gjør det. Det er så lett å finne på unnskyldninger for å unngå det, men utifra det du skriver så tror jeg ikke det gagner hverken deg eller mannen din i lengden å utsette det lenger!

Det er èn ting jeg ville likt å vite- hvorfor vil ikke mannen din at du skal ta kontakt med eks-elskerinnen hans? Hvorfor blir han fysisk dårlig og kjempelei seg når du bringer temaet på bane? Hodet hans koker, skriver du. Han vet ikke, husker ikke. La det koke, jente! Utfordre ham med alle de spørsmålene du trenger svar på- si klart fra at du MÅ vite; ellers vil du aldri slutte å bringe dette opp.

Hvis han virkelig angrer og vil at dere skal fortsette sammen, er det HAN som skal krype. Det er HAN som har skylden. Det er HAN som plikter å forklare seg, igjen og igjen, helt til du klarer å slå deg til ro med svarene.

Til gjengjeld regner jeg med at når du har fått skikkelige, utfyllende svar, så klarer du å stole på ham. Hvis ikke har dere nok enda et problem.

Slik det virker på meg nå, så legger han "bevisbyrden" på deg og eks-elskerinnen. Virker det som om han er litt ferdig med det hele, og bare vil gå videre så fort som mulig? Late som om han ikke har sveket deg på den verste måten man kan svike den man elsker?

Jeg tror du trenger å skifte litt perspektiv i denne saken. Det er ikke du som skal slite og jobbe for å finne ut av hva de gjorde, hva som ble sagt, hva de trodde. Det er synderen sin jobb å orientere deg.

Si til ham at hvis han virkelig vil reparere det han har ødelagt, så får han komme med eks-elskerinnen på et sølvfat sånn at du kan spørre henne ut om akkurat det du lyster. Eller iallefall stå 100% til rådighet selv.

Ingy har et helvetes godt råd, synes jeg. Vis at du er sint! Prøv å ikke stenge inne de stygge, vonde følelsene. Da vokser de bare.

Stikk hull på verkebyllen så mannen din virkelig ser gørra.

Lykke til, tøbba... Skriv gjerne her inne hvis du trenger synspunkter eller trøst. Du klarer nok dette også!

Dawna

[Gjest Dawna]

Tøbba, hvordan går det med deg?

*trekker tråden opp*

Dawna

[Gjest Anonymous]

Min forhenværende mann rotet rundt med en dame og forlot meg forleden. Jeg føler ikke noe ønske om å se henne. Føler heller ikke at hun har gjort meg noe vondt eller at jeg må tilgi henne noe - for det var da ikke henne jeg var gift med!!!

Det er jo min eks som lovet å elske å ære meg i gode og onde dager til døden skiller oss ad - ikke hun! Hun har da overhode ikke noe forpliktelser eller ansvar overfor meg - det har den tosken som ikke klarte å holde fingrene av fatet!

Jeg mener ikke at man er fraskrevet ethvert ansvar om en legger seg etter/roter seg borti gifte menn - det bør man holde seg unna. Men det er mannen din som har bedratt deg, det var med henne, men det var han som sviktet og jeg skjønner ikke hva det skal gjøre fra eller til om du ser henne eller ikke...

[Ingy]

Tøbba, hvordan går det?

Ingy

[tøbba]

Ingy og dere andre. Denne tråden var helt vesentlig for meg for å komme videre. Det at jeg kom fram til det standpunktet at: JA, jeg kan oppsøke henne. At jeg fikk diskutere det, fikk gode motargumenter som jeg fikk forsvare og at jeg fikk støtte. Det var veldig viktig.

Det er egentlig rart at det var akkurat dette spørsmålet som var proppen. Eller kanskje det bare var det siste spørsmålet i en rekke.

Det at hun ikke skulle ha noe som helst ansvar, var tungt. At hun bare kunne gå sin vei og skrike til oss. Ordne opp i rotet selv ! Jeg har ikke noe med det !

Det var ikke mye jeg ville. Men hun kunne vel våge å møte blikket mitt ?

Jeg hadde en veldig nedtur, før denne tråden og mens vi skrev. Men etter det har jeg knapt felt en tåre.

Det tok 2 1/2 år og veldig mange tårer. Det er arr både hos voksne og barn.

(Jeg er usikker på om jeg skal poste. Det er godt med en tråd som er begravet i tiden. Men jeg føler jeg skylder dere et svar. Og det er også et innlegg i andre debatter om skyld og utroskap).

[Gjest Anonymous]

Til slut hadde eg nok gitt etter og truffet deg/henne, men eg hadde vist at det ikke på noen måte hadde gagnet forholdet deres. Derfor er eg veldig lite villig til å treffe henne.

Eg har og en del ting eg skulle ønske at eg kunne fortalt henne, men det hadde ikke på noen som helst måte gjort det bedre for henne.

Litt teit egentlig, der sitter vi to, som begge er blitt utsatt for bedrag og løgner og beskytter han, selv om det ikke er meningen, ved å vise hensyn til hverandre... Skjønne det hvem som kan.

Du får oppsøke henne, men det kommer neppe til å gjøre det bedre i forholdet ditt...

Lykke til uansett

Katta. De har vært til sengs. Hva betyr en sjokoladeeske og en blomsterkvast fra eller til???

[Gjest Anonymous]

Tidligere elskere/elskerinner viser jo bare hva de er laget av dersom de ikke tør å møte den parten som er sveket. Men det er jo forståelig, etter hva de har gjort. Var jeg elskerinnen, ville jeg vel nektet, men om jeg fikk en telefon, ville jeg kanskje stilt opp, på en nøytral plass, cafe eller lignende. Ikke hadde jeg lagt ut om alle sjokoladeeskene og klemmene jeg fikk heller. Var han gått tilbake til kona, ville jeg ikke plaget henne med detaljer.

Hvis jeg hadde hatt behov for å møte vedkommede, hadde jeg ikke spurt, men oppsøkt mennesket. At mannen din ikke vil det, er egentlig forståelig, han er flau og vil helst se hele saken begravet. Den som er utro kommer fortere over slikt, i alle fall på overflaten, og vil ikke gjerne dra ting fram i lyset igjen. Men i denne saken har han ikke stemmerett heller.

Men fint om du kom til klarhet uten å møte dette mennesket. Det beste er å gå videre, det som er skjedd kan ingen gjøre noe med, fra eller til. Du snakker om å tilgi, jeg tror ikke man kan tilgi i den forstand, men man kan legge det bak seg og se framover i stedet for å dvele ved saken. Mange forhold overlever utroskap.

Lykke til videre framover.

[Suzy]

Skjønner godt behovet ditt for å se og snakke med henne jeg , Tøbba. Jeg skjønner derimot ikke hvorfor hun ikke vil se deg. Det måtte da være godt for begge parter å få dette ut av verden? :o

Samtidig ser jeg av innlegget ditt at det har gått lang tid. Tenk over hvor hun står i dag. Kanskje ødelegger du unødvendig mye for henne ved å ta opp kontakten nå og rippe opp i fortiden?

Tør jeg foreslå en middelvei? Ring henne og spør pent om du kan snakke litt med henne - det er ikke det samme som å se henne face to face, men det er kanskje like bra. Husk det kan bli litt i overkant sterkt og smertefullt å møte henne også - ikke bare bra.

Suz - som har snakka med ei kone i telefonen

[tøbba]

Jeg er så lei av å skulle tenke på at det kanskje er litt ubehagelig for henne å treffe meg. For det står ikke i forhold!

Et viktig poeng her ar at nå føler jeg meg helt oppe, og det er veldig sjelden jeg tenker på dissse tingene og når jeg gjør det, er det ikke så vondt. Men det tok og 2 1/2 år !

Og det trøster meg at jeg, med støtte fra flere av dere, har gitt meg lov til å oppsøke henne. Men det kan veldig godt være at jeg aldri gjør det. Men la det være mitt valg. Ikke fordi jeg må vise hensyn til henne.