Jeg vil så gjerne treffe henne

[terten]

Jeg er en av de som fant ut om hvem elskerinne var. I mitt tilfelle kjente jeg henne og konfronterte henne. Jeg skjønner trangen din for selvom jeg kjennte henne fra før, ville jeg treffe henne allikevel.

Det ville ikke hun. Jeg har gjort det slutt med han, all tillitt er borte og jeg blir kvalm av falskheten hans.

Det jeg prøver å si, gjør det som er best for deg. En ting er helt klart, dem tok ikke hensyn til dine følelser hvorfor ta hensyn til dem nå?

Dette hadde aldri vært et problem dersom de ikke hadde gjort det de gjorde. Tenk på deg selv og gjør det du føler for og som du tror er best for deg. Klart både hun og mannen ikke vil dette men det er ikke ditt problem.

Lylle til.

[Gjest Jen.]

Siden det har gått noen år og du fremdeles føler at dette er noe som er viktig for deg, synes jeg du bør gjøre det. Bedre å få det unna nå, enn å stå på døren hennes om 10 år . Da vil du nok ikke møte så mye forståelse. Selv om du sikkert har spillt scenarioet i hodet ditt hundre ganger må du være forberedt på at det ikke er sikkert hun vil reagere slik du håper. Kanskje du går ut av det enda mer forbannet enn du var i utgangspunktet. Men det er bedre å vite enn å lure, synes nå jeg i hvertfall.

[Tilde]

Tøbba, etter å ha tenkt på det og lest hva du skriver her så synes jeg faktisk at du skal gjøre det.

Jeg synes også at hun skylder deg såpass!

Hennes argument for å ikke treffe deg holder ikke!

Hun har skapt store problemer i ditt liv og det bør hun ta ansvar for.

Viss et møte er det du trenger for å komme videre så gjør det!! Du trenger ikke ta hensyn til noen andre enn degselv her, drit i hva hun eller noen andre måtte mene. Gjør det som vil være "godt" for deg.

I krig og kjærlighet er alt lov, tja..ikke alltid,men når noe/noen truer deg og dine så er det meste lov

[Gjest Hufsa]

Jeg synes også at hun skylder deg såpass!  

Hennes argument for å ikke treffe deg holder ikke!

Det er klart du kan oppsøke henne, men du kan jo ikke tvinge henne til å snakke med deg!?

Jeg kan ikke forstå besettelsen - har du aldri sett henne? Må du ha bekreftet at du på en eller annen måte er bedre enn henne? Mannen din valgte jo deg....er ikke det bekreftelse nok?

[tøbba]

Hei Hufsa

Det er ikke så lett å forstå besettelsen. Det er ikke så lett å forstå hvorfor jeg tar dette så tungt heller. Men jeg prøver å finne en vei ut av det. Og dette er den ene tingen jeg kan prøve å gjøre.

Jeg har aldri sett henne. Så jeg tror det hadde gjort godt å vite hvem hun er.

Jeg kan ikke tvinge henne til å snakke med meg, men jeg vil anta at hun er et såpass hyggelig å sivilisert menneske at hun vil, når jeg står der, høre på meg, og prøve å svare meg. Og det er for meg et forsøk verdt.

Nei, jeg må ikke ha bekreftet at jeg er bedre enn henne. Jeg føler meg veldig lite verdt pga av dette. Hvis du skulle komme til å lure å det. Det å få bekreftelse er viktig for meg for tiden, men det er ikke det det handler om her.

Jeg har ikke en sånn innstillingen som den Maiken har i sitt innlegg. Jeg vil bare forstå og prøve å få ro.

Han valgte meg, sier du. Det var aldri på tale noe annet, for noen av dem. Det å høre henne si det, det har hun også sagt. Det var bare spenning. Det er trøst og bekreftelse for meg. Ikke at jeg er bedre. OK, så på den måten kan det nok et møte være en bekreftelse for meg Men jeg er også klar for å få andre svar.

Det er fint hvis du kan svare meg igjen Hufsa

til Jen. Jeg er ikke er forbannet, og det er kanskje problemet mitt. Så hvis et sånt møte skulle gjøre meg forbannet, så var det kanskje noe jeg trengte. Ikke sikkert, men som Lionda påpeker er det noen naturlige faser jeg ikke har vært gjennom.

[Gjest Kinga]

Et lite sidesprang fra det opprinnelige emnet kanskje, men uansett:

Hvorfor har du ikke vært/er du ikke sint, Tøbba?

Klarer du ikke å bli skikkelig forbanna?

Er du redd for å bli sint? Er du for veloppdragen og snill til å bli sint? Stemmer ikke det overens med din rolle som "den som alltid tilgir"?

Klemmer fra

Vibeke

[Gjest Hufsa]

Jeg mente ikke at du IKKE skulle oppsøke henne, Tøbba, bare så det er sagt, bare at du skulle være forberedt på at du risikerer at hun faktisk ikke vil snakke med deg om du gjør.

Bare spenning, har hun sagt. Men hvis det nå VAR mer enn det fra hennes side? Og at hun så sier det var bare spenning for å "holde masken" - så kan jo det i seg selv være grunn nok til at hun ikke vil treffe deg. Dessuten vil jeg tro at hun tross alt skammer seg - og å møte det mennesket man har såret ansikt til ansikt vil nok være vanskelig da.

Men det ER ditt valg - og jeg tror at dersom du velger å fortsette sammen med mannen din så må du tilgi, ikke minst for din egen skyld - og husk; å tilgi er ikke nødvendigvis å glemme....

[OppNed]

Som Vibeke så reagerer også jeg på at du ikke er sinna, tøbba. Sinne er en helt normal reaksjon når sånt skjer. Og en sunn reaksjon, fordi det funker som en mental rens.

Jeg skal være helt ærlig med deg nå; jeg synes dette høres usunt ut, jente. Jeg kjenner deg ikke, og har bare lest hva du skriver om følelsene dine. Og du beskriver situasjonen din veldig godt. Men du høres rett og slett ulykkelig ut, noe som er vondt å se. Og jeg håper du ikke undertrykker sinne og raseri. Jeg tror at langvarig undertrykking av ellers sunne reaksjoner kan føre til en resignasjon som ikke er noen forunt. Pluss at det er både fysisk og psykisk usunt.

Men nå kan det jo rett og slett tenkes at du ikke er sint. Selv om det er vanskelig å forstå.

Jeg lurer på en ting, tøbba. Har du fått de svarene som du trenger av mannen din? Er det ting han ikke ønsker å svare på? Fungerer det slik etter en tid at dette blir et ikke-tema for ham?

Er det disse svarene du ønsker å få av henne?

Og har du analysert hvorfor du ikke er rasende over situasjonen disse to plantet deg i?

Maiken

[tøbba]

Det er veldig interessante betraktninger Hufsa. Jeg tror egentlig du har rett i det , at det egentlig var mer i det, for henne, enn bare spenning. Og at hun kanskje har sagt ikke helt sanne ting for holde meg litt på avstand og for å holde sin egen maske. For min del kunne jeg aldri klart å innvolvere meg så lite følelsesmessig.

Hun er lettere å forstå, hvis det er tilfellet.

Og så tror jeg også at hun skammer seg. Akkurat disse to tingene er vel også sånn min "Jens" tolker det.

Og hvis jeg skulle ha noe i likhet av "onde" hensikter, så er det kanskje akkurat det, at jeg gjerne vil at hun skal møte det mennesket hun har såret ansikt til ansikt. Ikke for å gjøre henne vondt. Jeg syns bare det skal være sånn. Jeg finnes og det er ikke noe nytt. Det er feigt å late som noe annet.

Men mest av alt er det for å få følelsene mine på plass. Ikke for å være bedre enn henne, men for å se at hun er et medmenneske. Ikke en trussel for meg. Få dette spøkelset fram i lyset. Hun er like gammel som meg, sikkert grei jente. Jeg kan ikke forstå at hun ikke kan rekke meg en hånd.

Kanskje jeg må tilgi han, men hvordan gjør man det?

Jeg tror min vei til "tilgivelse" er gjennom å forstå, nettopp fordi han selv var så sikker på at dette ville jeg forstå og godta.

- Og en annen grunn til at jeg vil treffe henne var at hun forsto at han tok feil.

Og jeg vet akkurat hvorfor jeg gjerne vil ha en dialog med Hufsa

Om å bli sint, tja. Jeg har hatt utbrudd. For ikke så mange dager siden hadde jeg skikkelig nedtur-dag. Og da var jeg sinna. Var alene hjemme, skulle egentlig jobbe i ferd og ro. Men gråt og skreik og slo i gulvet og var kjempesinna nesten hele dagen. Var "sur" når jens kom hjem. Jeg var fjern og utav meg og hadde vondt i flere dager. Fikk mensen dagen etter, men har ikke reagert sånn på dette før i sammenheng med mensen. Det var kanskje noe som bobbla opp og måtte ut.

Men jeg har ikke tenkt å bli sint på henne. Det er det som er viktig for meg her. Håper liksom at hun sitter og følger med og veier fra og til, men det gjør hun jo ikke

Maiken: Jeg har nok ikke fått de svarene jeg trenger fra mannen min, han prøver å være ærlig. Men har veldig vanskelig for å snakke om det. Han har det fysisk og psykisk vondt når jeg tar opp de enkleste ting. Det koker i hodet hans og han ser liksom ikke ting klart. Husker ikke, vet ikke. Det kompliserer alt og jeg må være veldig forsiktig og jeg må kanskje trøste han. Det at jeg har det vondt er vanskelig for han å takle, han klarer ikke å trøste meg. Han vil bare bort. Han føler seg helt elendig.

Noen ganger går det nokså greit å prate.

Så jeg trenger det også, noen som kan prate med meg, som kan takle det og som vet hva det handler om og kan prøve å forklare. Kanskje dette er kjernen ?

Hun har skjellt han ut. Han må tåle å snakke med meg, han må ha ryggrad til å høre på meg. Det er ikke hun som skal prate. Det er han. Det er vel også sånne ting som hun har sagt, som gjør at jeg tror hun forstår veldig mye, og kan gi meg mange av de tilbakemeldingene jeg trenger.

Jeg er livredd for at hvis jeg tar kontakt med henne, så ringer hun og skjeller han ut igjen. Det tåler han ikke!

(så greie dere er som hører !!! :D )

[Gjest Hufsa]

Mannen din ønsker å fortsette sammen med deg. Det kan han vel ikke hvis han ikke er villig til å ofre noe?

"Så ringer hun og skjeller ham ut igjen, og det tåler han ikke" sier du. Jeg syns ikke dette handler så mye om hva han tåler som om hva du trenger! Jeg syns også det virker som om hun føler seg "snytt" - hvorofor skulle hun ellers ringe og skjelle ham ut?

Det var godt å høre at du hadde vært sint. Sinne KAN være konstruktivt, og når man er sint bearbeider man ting på en helt annen måte enn når man er trist...

Hvis du ønsker å bevare ekteskapet, så stå på, Tøbba, men ikke gi slipp på deg selv under veis!

Klem

[Gjest Diva]

Tøbba,- hvis du trenger å møte denne kvinnen for å komme videre, synes jeg du skal gjøre dette med GOD samvittighet. Du skal ikke behøve å ta hensyn til henne! HUN har jo vært med på å gjøre DEG vondt! Den siste som bør gjemme hodet i sanden, er jo bl. a henne!

Synes du skal tenke på deg selv, jeg. Og hvis du og mannen din elsker hverandre, bør han takle en eventuell oppringning fra henne.

Som man reder, ligger man. De bør begge ta ansvar for det de gjorde.

Håper du gjør det som du synes er best for deg

Ta vare på deg selv!

(kanskje litt fjortisaktige tanker her fra en 22-åring som ikke har opplevd så mye, men har empati og kan godt sette meg inn i slike situasjoner)

Klemmer fra Kattepus og lykke til, hva du nå enn bestemmer deg for : )

[Gjest Jen.]

Han takler ikke om hun ringer å kjefter på han, sier du. Hva kan hun kjefte på han om egentlig? Han har valgt familien sin, og hun visste da vel om at det ville være en mulighet da hun involverte seg med han. Hun visste også at hun kunne såre et menneske. Og når hun (og mannen din) har fått deg til å bli så ute av deg, skylder de deg den hjelpen de kan gi.

Når jeg leser slike historier som denne er jeg kjempeglad for at jeg aldri har vært med på utroskap. Tenk å påføre noen så mye smerte! Føler virkelig med deg, og håper du etterhvert vil komme over det og få en avslutning på det. Det som virker litt "skummelt" nå er jo at denne kvinnen har fremdeles makt til å ødelegge forholdet ditt. Ikke fordi mannen din vil ha henne, men fordi utroskapen har kommet mellom dere. Tror ikke det er bra å legge lokk på følelsene dine, de vil jo ligge der å ulme uansett, men det er viktig at du får en avslutning på dette slik at du og mannen din kan begynne på en ny start. Mener ikke å skremme deg eller noe, men har faktisk sett et par forhold der mannen til slutt gikk fordi kona aldri kom over utroskapet. Dette høres kanskje brutalt ut, men : han valgte å være utro, du valgte å ta han tilbake. Derfor må du på et eller annent tidspunkt komme videre, slik at dere får det bra sammen. Han skylder deg såklart all hjelp han kan gi. Om det å treffe henne er tingen for å klare det, hadde jeg gjort det så fort som mulig.

[Sofia]

Hei Tøbba. Bare noen tanker fra meg også.

For et år siden kom jeg i en situasjon som ingen vel kan tenke seg. En venninne av meg visste seg å være elskerinnen til mannen til kollegaen min. Jeg har et godt vennskap til kollegaen, selv om vi ikke tilbringer mye tid sammen på fritiden og hun venninnen min var vel litt mere en tidligere venninnne. Iallefall så ante jeg jo ingenting om hva som var skjedd.

Det hele startet med at kollegaen min tilslutt åpnet seg totalt for meg, hun hadde da vært sykemeldt en periode, og hun hadde trukket seg mye tilbake på jobb og virket tynnere og blekere enn vanlig. Hun har forresten vært gift i 15 år og har alltid virket lykkelig med mannen sin. Så fortalte hun da, at det visste seg at han hadde hatt en elskerinne i 1 år, og hun hadde skjønt det etterhvert, at det måtte være noe. Hun insisterte på å treffe henne og gav mannen et ultimatium, at dersom han ikke ble med for å prate med elskerinnen, så kunne han bare pakke sakene sine med en gang. Så hun fikk han faktisk med.....(utrolig). Først ville ikke elskerinnen slippe dem inn, men kollegaen min truet med å rope og skrike på yttersiden, så de slapp da inn. Hun fikk møtt henne, og fikk sett dem sammen, hun fikk vært forbanna på begge to, og hun fikk sagt til henne at tror du virkelig du får denne mannen...??..det kan du glemme for vi har 2 barn sammen og vi skal jobbe videre og du betyr INGENTING....og hun fikk mannen sin til å stå frem som en angrende synder....

For å gjøre den historien kort, kollegaen min fortalte om besøket og at hun hadde følt seg såååå bra med å ha gjort det, og fikk et ansikt å forholde seg til... Hun var sååå fornøyd med at hun hadde gjort det, og de er fortsatt gift og de jobber seg gjennom tingene sammen. Jeg har grått sammen med henne og prøvd å trøste så godt som mulig. Og jeg støtter hennes valg om å bli hos mannen.

Uansett...tilfeldighetene gjorde at jeg og min venninne (elskerinnen)...havnet på samme fest en stund senere. Da fortalte hun meg at hun hadde hatt en elsker i 1 år...og at kona hadde vært der sammen med mannen hjemme hos henne.... jeg begynte jo da å legge to og to sammen....jeg hørte på henne uten å si noe som helst.

Hun lo og sa: Du skulle ha sett konen hans, hun var helt hysterisk, stod ute og ropte og skrek, herregud, jeg måtte jo slippe dem inn. Jeg klarte såvidt å holde latteren borte mens de var hos meg, men jeg sa ikke så mye, jattet med henne og sa jeg var lei meg..HA!...hun skulle ha visst alt jeg og mannen hennes har bedrevet...da ville hun vel ikke ha sittet på den stolen. ...og dessuten så har mannen hennes vært hos meg etterpå og beklaget oppførselen til konen...

Jeg hadde det vanskelig og ante ikke helt hva jeg skulle gjøre. Denne kvelden sa jeg ikke noe, jeg ville snakke med kollegaen min først. Men har i ettertid snakket med venninnen min, som egentlig ikke er en venninne. Har fortalt at jeg kjenner begge to, min stakkars kollega, og min venninne som jeg kjenner som en overfladisk, superblondine bærte med store pupper...(no affence to the blondes)... Har heller ikke fortalt min kollega at hun bærta er utrolig blond, det vil kanskje gjøre galt værre. At mannen så noe i henne liksom...i ett helt år...

Tøbba....det jeg vil frem til ...og som du sikkert har skjønt...dette er vanskelige greier, og du har ingen garanti for at du ikke vil bli latterligjort av henne... Du vil ikke få vite at du faktisk er det...(latterliggjort)..men hun vil vite... Jeg skjønner deg utrolig godt når du du sier du har lyst å treffe henne, jeg vet at dette gjorde min kollega godt...men på den andre siden, så vet jeg hvordan elskerinnen oppfattet dette møtet... Husk også at det er gått ganske lang tid for ditt vedkommende. Kollegaen min oppsøkte henne rett etter hun fikk vite sannheten.

Jeg beundrer deg for å ville fortsette samlivet ditt med mannen din, har forstått at dere også har barn sammen. Så lenge han kan gjøre deg lykkelig, og også viktig, så lenge DU har det bra med deg selv i samlivet...så gjør dere det rette.

Ønsker deg lykke til og har også lyst til å gi deg en klem...jeg husker deg godt og har savna deg....så....."kleeeeemmmmmmeeeeee"....

[tøbba]

Det var en snodig historie Sofia. Men denne elskerinnen viste seg jo å være en skikkelig drittsekk. Jeg innbiller meg at det er et godt utgangspunkt for for bearbeidelsen. . "Min elskerinne" er ikke en drittsekk. Ikke mannen min heller. Det er veldig vanskelig å forstå noen av dem, hvordan de kunne gjøre dette. Mannen min burde vite. Jeg vet at hun visste at dette var sårende for for meg, hun sa det til han. Han trodde ikke på det.

Ja jeg er veldig klar over at det er ikke sikkert at mannen min klarer mer nå, og akkurat dette at jeg skal oppsøke henne, er det han er mer redd for enn noe annet. Han har sagt at han ikke tror forholdet vårt vil stå over det. Hvis jeg gjør det, vil han ikke vite om det.

Det at de er så livredde kan jeg ikke helt forstå. Hva er de redde for. Hva er det jeg ikke må få vite? Å synes det er ubehagelig er en ting, men å ta sånn på vei som begge gjør, er noe helt annet. Jeg forstår det ikke.

Noen ganger håper jeg at forholdet vårt kunne være slutt. Så jeg kunne ta kontakt. For det er hensynet til Jens som holder meg igjen mest av alt. han sier han er redd for at hun skal hevne seg på han ved å snakke dritt til felles venner og tidligere kollegaer. Syns det er rart. Hun vil ikke gjøre det.

Så jeg håper at jeg kan få til å holde han utenom.

Jeg prøvde iherdig å treffe henne rett etterpå jeg fikk vite. Men da var det gått et halvt år side sist de var sammen og hun var ferdig med det. - Og mente bestemt at det ville gjøre vondt værre for meg. Jeg prøvte iherdig, la meg flat, tryglet og ba, på mail. Jens ringte for meg. Alt han fikk var verbale overhøvlinger som gikk VELDIG inn på han. En gang ringte jeg også på tross av at hun sa nei. Det var som sagt en fin samtale.

[LilleBille]

Jeg synes du burde gjøre dette for din egen del ... og ikke tenke på hva de synes og vil.. Det er du som skal komme deg videre - det er du som trenger dette.

Det at de er så livredde kan jeg ikke helt forstå. Hva er de redde for. Hva er det jeg ikke må få vite? Å synes det er ubehagelig er en ting, men å ta sånn på vei som begge gjør, er noe helt annet. Jeg forstår det ikke.  

.. ikke for å være ekkel --- men er du sikker på at de er ferdig med hverandre ... at det ikke fortsatt er et forhold og de er redde for at du skal finne ut noe mer .... ???

[Sofia]

Tøbba

There is no room in a broken heart.

Med det så mener jeg at hun sikkert også hadde det vondt etter bruddet, og ikke hadde rom for din sorg. Jeg kan forstå at hun ikke ville møte deg, samtidig som jeg forstår deg så inderlig godt. Du mener at hun skal hjelpe deg. Jeg kan se tankegangen din og skulle ønske at mennesket generelt hadde så mye godt i seg, at det var mulig.

Til det må det et stort hjerte til...et like stort hjerte som en som tilgir sin kjære, har. Husk at der er du sjelden...det er ikke alle som hadde klart å se viktigheten av å redde ekteskapet. Kanskje kan du ikke pålegge andre å ha et slikt hjertelag...

[L@dy]

Hei Tøbba! Litt rart egentlig, at din mann er så redd for at du tar kontakt. Om du kontaker elskerinnen, så tror han ikke forholdet deres vil overleve, men utro det kunne han være. Jeg er kanskje litt stygg nå. Men jeg synest din mann virker litt pysete. Han er redd elskerinnen vil snakke stygt om han til felles venner og tidligere kollegaer. DET er han redd for, men at du går sakte men sikkert i oppløsning det er ikke sååå farlig.

Når det er sagt, så tror jeg nok ikke han har det noe godt han heller. Jeg tror verken han eller hun visste hvor store konsekvensene ble. For hennes del, så er det godt mulig hun hadde føleser for han. Derfor ville ikke hun ha noe med deg å gjøre den gang du tok kontakt. På samme måte som du trenger å se henne for å få fred, så vil ikke hun se deg for da blir du "virkelig".

Men om det nå stemmer, at hun fikk følelse for han, så burde de kanksje ha forsvunnet litt nå. Siden det er så lenge siden dette var. Kan jo være hun vil gå med på å ta en prat med deg nå. Om du ringer og sier det "som det er", at du ikke får fred før dere har snakket sammen.

Håper det ordner seg til det beste!

Klem fra meg!

[tøbba]

Du mener at hun skal hjelpe deg. Jeg kan se tankegangen din og skulle ønske at mennesket generelt hadde så mye godt i seg, at det var mulig.

Hjelpe meg med å treffe henne? Det er vel ikke, tross alt, så mye å be om ? Jeg har litt problemer med å forstå det siste innlegget ditt Sofia.

og du har ingen garanti for at du ikke vil bli latterligjort av henne... Du vil ikke få vite at du faktisk er det...(latterliggjort)..men hun vil vite...

Om hun ler av meg, bak min rygg. Det gjør meg ingenting. Det handler ikke om hvordan hun tar det , bortsett fra at hun evt ikke orker å treffe meg. Jeg håper jo at hun vil ta det bra og ler hun, så har hun i det minste ikke traumer.

Jeg syns jeg har en rimelig seriøs sak å legge fram. Hvis hun vil latterliggjøre. Så la henne det.

Vil selvfølgelig helst ha en grei samtale, men bare det å treffe henne er helt supert.

[Sofia]

Hei igjen. Jeg ser at det jeg skrev kan misforståes. Dette er hva du sa i ett innlegg, og det var det jeg mente med at du ønsker at hun skal hjelpe deg.

"Få dette spøkelset fram i lyset. Hun er like gammel som meg, sikkert grei jente. Jeg kan ikke forstå at hun ikke kan rekke meg en hånd".

Forøvrig så er jeg enig med L@dys innlegg her, at det er nå gått så lang tid, at eventuelle følelser hun hadde for han nok er forsvunnet nå.

Ta kontakt Tøbba....jeg tror du trenger det for å få fred i sjelen...

Beklager at jeg kanskje virket litt "stram" tidligere, det har overhodet ikke vært min mening, så beklager igjen.

[katta]

Eg vet ikke om du skal treffe henne eller ikke, men eg kan fortelle litt om hvorfor eg ikke vil treffe forloveden til han som var utro med meg.

Han har fortalt henne at det kun var sex 2-3 ganger, og dertil elendig sex...

Det hun ikke vet er at han sendte meg kosemld 5-6 ganger for dagen, vekket meg hver morgen fordi han ikke klarte å vente på å få kontakt med meg, ringte meg mens de var på ferietur sammen, vi lå i sengen i timesvis og bare hadde det koselig, besøkte meg på kontoret mitt, stod tidlig opp, hentet meg og kjørte meg på kurs, kjøpte sjokolade til meg, når han skulle på ferietur med henne, sae at han var glad i meg + en masse andre småting, som eg ville hatt det vanskelig for å godta hadde det vært min kjæreste som hadde gjort dette.

Derfor vil eg ikke treffe henne, fordi eg vil ikke såre henne enda mere. Eg vil hellere la henne leve i troen på at det kun var et elendigt sex-forhold, enn at hun skal vite hele sannheten.